Det gjør vondt å se på dem. Dem som gløder for mye. Se bort, for de vibrerer og viser for mange farger. Se bort, for det kan være smertefullt, det faktum at de både gløder i farger, vibrerer, og skulle vært psyke. De skulle jo det. De skulle være psyke. Alltid. Og du skulle være den fargerike, stolte, friske.
Hold det inne, inne i sinnet.
“Du har alle øyne på deg.
De følger med nøye på din vei
For du valgte å være åpen, og trodde det hjalp.
Mot fordommer som smalt
så det hørtes over hele smalltown
and then you refuse to go down, you aint no clown.
Du er medisinert symptomfri, men ble ingen avflatet robot
med brukket fot.
Du har følelser, tanker
og et hjerte som banker.
En sykdom i hue
er ikke som snue
Ja en såkalt
illness i hue ditt
og en i hue mitt.
Glade outsidere er vi for evig og alltid
Ikke verst det, si
De. De har idéer. Det er alt.
Men i et åpent sår, er det salt.
Du blir lei av uvitenheten
i denne hissige kamp-heten,
De tror de vet hva de snakker om mens de preker
om diagnoser, medisiner og sandkasseleker.
De ser på deg, peker og roper
Du din psycho stats-doper.
Så du tenker å slappe av med en god movie,
men der også er du misforstått groovie.
Av en eller annen forfatter eller produsent som tror at bipolar betyr psycho og slem.
De skulle bare visst hvem
som har utdannelse innen faget
så du tar en for laget,
svelger kameler og biter i epler surere enn premenstruella,
og sier til deg selv “You rock, ha en god kveld’ a.”
Howdy folkens, lenge siden sist.
Forbipolene og gjengen er back in town. Titter fram iblant, og kanskje oftere senere. Livet som alenemamma er helt skjønt, og vi har det veldig godt og trygt tross de på flere måter triste tidene vi lever i. Vi sender varme tanker til alle som av forskjellige grunner lider nå.
Jeg har ingenting å klage over. Annet enn å bli like misforstått som Pink, uten at det er noe nytt. Bare litt interessant å skrive om, siden denne bloggen heter det den heter.
Og siden jeg ikke skammer meg.
Jeg kan med sikkerhet si at jeg har vært innlagt i Gjøkeredet mange ganger, og at det er lenge siden de bar meg over den terskelen.
Men fordommene dengang da, er beslektet med fordommene nå i 2022. Vi kom ikke lenger enn til røykerommet der vi lå på gulvet og lo, 17 år gamle, inne i en lukket avdeling der en svensk mann som lignet Alfred i Emil satt og røykte fingrene svarte, mens han sa: “JAG er inte sjuk! Ja men JAG ER INTE SJUK!”
Tilbake til Smalltown. Herlige smalltown med alle disse trivelige kjente og ukjente. Tilgi oss, men alle steder har en jantelov. Og alle småsteder har bygdatroll på rømmen.
-“Hu må ha en bad period ass. Bare se på a da, hu er trist som den berømte “faen”. Bipolar ass. Og forrige måned spraylakkerte hu møblene sine. Mani vettu, omg ass.”
Hørt den før?
Vel, jeg kan garantere dere at det at jeg har skrevet lite her inne på forbipolene ikke betyr at jeg har hatt “en dårlig periode”. Faktisk er jeg ikke plaget av “perioder” annet enn pms og den påfølgende uka.
Det finnes heldigvis medisiner som gjør at vi med bipolar 1 kan leve stabilt og symptomfritt. De med bipolar 2 kan sikkert også det, men jeg har kun skikkelig peiling på bipolar 1.
Det regjerer mye uvitenhet omkring diagnosen jeg lever med. Men der jeg ikke uttaler meg om golf og reglene på golfbanen, fordi jeg er uvitende om sporten, er det veldig mange som gjerne uttaler seg om diagnosespekteret bipolar uten å ha den villeste anelse om hva de snakker om.
Tutta får være i fred for meg. Selv om hun har lagt opp, er det hun som vet hva golfregler er, ikke jeg.
En ting er sikkert: Dette hjemmet er ikke kjedelig å bo i. Her er det fargerik kreativitet, egne regler som bare vi selv bestemmer. Som at vi har besøk ofte, vi kan plutselig bestemme oss for en impulsiv reise, og 8åringen bestemmer selv hvilke farger som skal males på hans rom. Hvilket har endt opp i en rød vegg, en orange vegg og en sammensetning av forskjellige wallstickers. Når mamma er født crazy, er det bare å kjøre på som vi vil selv.
Vi følger ikke Jante-reglene. Alenemamma og barn bestemmer her.
Å være åpen om diagnosen min, og tilogmed name bloggen dithen at man skal forstå at det dreier seg om bipolar, har aldri plaget meg. For sannheten kan jeg stå for, det er null stress. Faren min lot meg vite det allerede da jeg var 17 år og innlagt første gang: “Vær åpen om dette jenta mi!”
Det er løgnene og fordommene som er til å spy av. Ikke sannheten. Spesielt er det kvalmt når kjipe folk bruker diagnoser for å skylde på andre. Og har du bipolar, er du aldri uskyldig, da er det din skyld uansett. Det er i realiteten urealistisk synd på de som trives i offerrollen, og som er så uheldig å ha møtt en med bipolar.
Fordommer.
Som at bipolar betyr psykopati, når denne diagnosen er lengst vekk fra den delen av diagnosespekteret personlighetsforstyrrelser som har trekk innen psykopati. Vi er proppet fulle av følelser, vi som lever med bipolar 1. Jeg griner når jeg ser noen har det vondt, og blir lett rørt. Men det kan også folk uten diagnoser bli.
Fordommer.
Som at vi med bipolar er litt dumme og aldri helt forstår hva du mener når du snakker til oss. Du gjentar deg selv, ovenfor personer med kreativitet og intelligens fungerende i skjønn harmoni, i håp om at vi forstår et snev av det du sier.
Fordommer
Som at de få stemningsstabiliserende medisinene vi kan ta har bivirkninger som absolutt føkker til hue vårt. Men de glemmer, eller vet ikke, at vi er medisinert etter moderne speil. Dosene er tilpasset og justert på det fineste, for at vi ikke skal bli avflatet og fjern som før i tiden, og for å unngå bivirkninger.
Gjøkeredet. Eksisterer. Ikke. Lenger.
Bare i hue ditt. Ikke i hue mitt.
