Hue over suppa

 

 

 

Hjernen er alene. Den beste relasjonen jeg kan ha er til meg selv. Og aldri har vi vel vært mer alene på så mange måter i moderne tid, som året vi legger bak oss i ei suppe av pandemi. Det er bare å holde hue over suppa. Selv får jeg tårer i øynene når jeg sniker meg inn på youtube og mimrer tilbake til da vi kunne stå som sild i ei tønne på konserter, stand up show and you name it. You name it.

We came as we were.

Det er nesten så jeg sier til 6åringen: “Se. Her er gamle dager. Da kunne vi være på noe som het konsert.”

Så denne er til alle mine venner: Hey baby, whassap?

My sisters from other misters or brothers from other mothers.

Du vet det fatale faktum: Hvis jeg ringer deg nå, så snakker vi om hverandre i timesvis. Ja, sammen med en av dere er rekorden; over 3 timer med telefonbabling. I loved it! Du vet at jeg gjerne vil snakke med deg 24 timer i strekk om det lot seg gjøre. Men så ringer jeg ikke. Bare innimellom.

Hver kveld når jeg ikke lander, men stuper nedi sofaen, og undrer på når den sofaen slites ihjel, har jeg så lyst til å ringe DEG, …og deg og deg og DEG!

I stedet legger jeg meg langflat, og du vet hva jeg gjør! Jeg vil gjerne skryte av at jeg mediterer, men det ville jo vært litt å ta i. Jeg finner fram til noe jeg kan le av på TV’n, også ler jeg av det. Jeg flirer og ler. Og så flirer jeg enda mer. Netflix har alltid et eller annet komisk å by på. Og mer dark: når kommer HBO’s Handmaids back? Og Netflix sin You, tru? Dark går fint det og.

Eller jeg setter på 80 og 90 talls musikk på badet, og ler av meg selv. I dusjen. Og du vet hvorfor: Jeg danser og jeg synger.

I am my bffl (best friend for life), og du er en av alle mine gode venner som jeg kan ringe i løpet av disse magiske kveldstimene.

Sorry for alle gangene jeg velger å ikke ringe, You know; jeg kjenner jo oss; vi tar timesvis.

Det er ikke bare 5 minutter tittei, det er stupid å tro at jeg kan ta en telefontittei i pausen mellom farmen og farmen.

Kanskje har jeg akkurat slutta å bable med meg selv for dagen også, vet du. I used to think it was adhd, men nå skjønner jeg at de fleste av oss har minst 10 samtaler på gang der oppe per minutt.

Damned. All of us. Sett bort fra de som mediterer sikkert.

Etter jeg har laget 5 måltider, rydda i tynnulla som krangla med flisa og tjukkulla, fått en åpenbaring i mine egne votter, skjerf og luer, spleiset singelsokker,

hjulpet førsteklassingen å rydde, now who does that?  (tenker jeg hver gang servicemamma banker på døra for litt “ryddeinspirasjon, og han bare “yey. Not! Det ER ikke gøy å rydde mamma!” “Å joa. Bare se hva jeg fant her!” Og så er det litt morsomt med rydding lell, når han legofyren fra 1 år tilbake titter frem.)

bretta klær (det er dramatisk, ja det er ren løgn, for det skjer først etter fjerde tørketrommel), lese bok (I wish), hatt 4 barn til sammen på besøk i løpet av uka, dusja minsten, skifta sengetrekk, pussa tennene på minsten,

og det aller verste og hver dag gjentakende: kjøkkenet. Jeg prøver å være takknemlig for alt moderne utstyr, men når 6åringen min sier jeg burde hatt meg en kjærest sånn at kjæresten min kan gjøre husarbeidet, får jeg stjerner i øynene.

Men heisann. Man skulle bare visst alt jeg IKKE har gjort, for jeg er rammet av koronalatskap, eller som det nye ordet “Korona fatigue”, og aner ikke hva som møter meg under sofaen her neste gang vi sees under der, med støvsuger, mopp og gjensynsglede. Kanskje har den kuleste laderen flyttet inn under sofaen¿ Who knows, bare sofaen. Men jeg tror jeg blir glad over å finne minst 5 ting jeg har lett etter det siste halve året.

Jeg bar det nål-løse juletreet ut i carporten, now aint that good enough?

Jepp. Og jeg har er eget hjørne for å pælme julepynt nedi når julepynten dukker opp. Og det er også reinspikka løgn, for jeg ser minst 8 nisser hver dag her og der, og de bare. Er der. De samme nissene glor på meg hver dag. Slikt varer til påske; jeg aner uansett ikke hvor jeg gjemte påskepynten i fjor, så blir det påske i år så yey.

Jeg snakker med katta. Altså ikke som Märtha; jeg mjauer. Vi knurrer også. Yeah vi er på fire taleføtter, og jeg er altfor glad i henne. Nå blir det strengere regler framover, yeah; we’re going Erna together, katta og jeg. Og jeg får belønning i form av nit på nesa mi hver gang Diva Blue får seg blaut godmat.

Hun er vennen min, katta våres. Og jeg hater tanken på henne ute gjennom den katteluka som fulgte med da jeg kjøpte dette hjemmet. Hun får den opp om jeg låser den også. Men så lenge vi er hjemme, lister hun ikke etter oss, jeg vedder på at hun hadde trasket etter oss kilometervis.

Men du er også vennen min. Du drikker altså glatt 7 kaffekopper på rad med meg, vi har ikke telt de koppene. Du snakker dønn i over 3 timer med meg. Du babler i 2 timer med meg, om alt resten av verden inneholder få som forstår. Vi jabber sorg, vi jabber glede. Du forteller alt til meg, for du vet jeg er til å stole på. Du vandrer i naturen sammen med meg, og heier på enhver oppoverbakke vi måtte møte sammen. Vi ligger på en flytemadrass på sommeren som to søstre, mens du lærer meg å bryte unødige intimgrenser. Du kommer hit fra byen ved siden av, og vi går ut og spiser. Du er den jeg lager nattmat sammen med, når resten av narspillet har sovna, kompis (det var tider) Du er du. Og du er rå!

Dere er awesome. Og alle vet dere at jeg har så lyst til å ringe DEG i kveld. Heldige meg, som har venner som dere.

I stedet ligger jeg og sliter jeg sofaen, og det er så godt.

Det kommer en dag i morgen, der vi skal drikke kaffe og prate til tunga streiker. Vi skal dra på konserter og vi skal reise rundt i verden. Med barna sammen med oss. Vi skal leve livet på en helt ny og takknemlig måte, og ikke bare ringes, men treffes. Takk for at dere tar meg som jeg er, og ikke forventer mer enn en sofasliter 😗

 

 

Munnbind: 10 gode grunner til å bruke dem!

 

Hei og velkommen til det som skulle bli nett-alderen, men som ombestemte seg og ble munnbind-alderen.

Da jeg ikke har dypnett-kunnskaper, kan jeg ikke uttale meg stort om dette med at corona plutselig er noe helt annet enn øl, om fake news eller fake people, aliens, romskip, at jeg kun husker navnet Aune på de to artikarene i Bleik i nord, om han komikeren i Farmen er singel, eller at Øde er et allright navn å ha når meningene om homofilt ekteskap står i stil med det: øde.

Samtidig som han har mange fine sider den kunstnergutten. Nei jeg kan ikke uttale meg om stort annet enn om det å være alenemamma som fyker hit og dit for å være alenemamma, og om akkurat den munnbleia.

For der har jeg erfaringskompetanse så det holder.

Let’s talk about that, baby. For noen få positive greier går det an å finne med det som før het mensen-bind, som har forvandlet seg på en magisk måte til “munn-bind”. Og “mens” jeg har ruslet rundt med lilla papir-bind foran ansiktet mitt her i iskalde nord, ja så har jeg greid å finne noen frosne men positive greier ved å bruke the big fashion of the year(s):

Velkommen til 10 tipp topp om munnbleia!

1. Sminke? Nei. Why? Litt mascara kanskje, om man gidder. Det er fantastisk å tenke på at en kan dra ei lue over hue, og så dekke halve ansiktet med ei sånn bleie. Alle damer vet at ofte er det gidd som fy å spakle seg med makeup for å skjule sjenanse eller hvilken grunn man enn har; bare åh, orker egentlig ikke!

2. Du valser inn i pandemibutikken, og før du har rukket å drepe håndbakteriene dine med dråper som minner om festene du var på i 1995 (bygdafestene, you know, der drammen smakte det butikken lukter) har snørra di blitt flytende som tårer. Vintersnørr, Norgesnørr, kall det hva du vil, men det er vinteren sin skyld, og sånn som du vil skjule. Og vipps, der er hele bindet full av snørr.  Før var bind bra for mensen, nå er det bra for å catche snørr. Altså; den funker mot eksponering av din private flytende vinternese den bleia. Jippi.

3. Så skal du ut av butikken, og punkt 3 her gjelder oss som går eller sykler: Ikke ta av bindet ditt. Nå kan du puste inn oppvarma luft, og du slipper at Norge-snørra di fryser til istapper under nesa di. Remember that, uh?

4. Denne gjelder overalt. På butikk? Ute og går? Du hører musikk of course, og om det er Tina Turner fra ørtenhundre og simply the best, Metallica fra skjermløse tider eller you need to calm down med moderne Taylor Swift, så kan du nå stille-synge med leppene uten at NOEN SER DET!! Hvor ofte har du ikke hatt lyst til å synge stille i hjernen din som er så alene der oppe med Seigmen, og RØRE PÅ MUNNEN DIN!? Yeah! Det gjorde jeg i dag, det var party oppi hue mitt, og alle så bare et bind som ivaretok vinternesa mi!

5. Hvis det hjelper mot å bli smitta, yey. Jeg henviser til de som kan det der nede i dypnettet. Jeg bare surfer her oppe og har tusen andre ting å tenke på, som i; skal jeg kjøpe de ullsokkene der til minsten? Eller har han nok? Tanntråd. Grovt polarbrød. Blabla. Dopapir, kjøkkenpapir, hvor pokker ble det av skrivepapirene? Hvilken skuffe? Skuffa!

6. Rekk tunge til hvem du vil. Ingen som ser.

7. Du driver å lære deg å smile med øynene. I know, for jeg gjør det selv. Og jeg spurte et av barna på skolen til minsten: “Sei mæ, vises det at æ smile no??” (Gliser) Hun svarte: “….eh. Ja..”

Jeg: “Så det vises på øyan??” Hun nikket og gikk. Så seg tilbake med store øyne, og gikk.

8. Business og mote Jeg ser flere som produserer sånne fancy “hold kjeften og nesa di”-bleier, og det er vel allright med bleie-gründere. Bra for dem.

9. Når du endelig tar av den maska, og PUSTER! Du kan nesten høre Prodigy fra nittitallet og helt hit: “Breathe with me!”

10. Blunk med øynene og flirt i vei, ingen kjenner igjen deg uten å studere deg i 5 minutter lell. “Er det deg? Nei. Deg? Du? Nei? Åja DU ja, heisann!” Og innen da er du long gone.

6åringen min og vår kattepus Diva, slipper. Heldigvis å gå rundt som bankranere med sånne munnbind og lue på. Eller må vi banke 3 bank i bordet nå? Weysann, en verden der barn som har slutta å tisse og bæsje i bleier, må begynne med ansiktsbleier. Eller dyr som tasser rundt med bittesmå munnbind. Business? Mote? Dyremunnbind. Spideman-munn-bleie. Elsa-bind.

Jeg  håper du som leser dette forstår ironi. Jeg er bare en mamma som tripper rundt og bærer på mange rare tanker. Det er et slit å ikke begynne å le når det kommer til enkelte av tankene midt inne på butikken, men hey; da kan jeg stille-flire, og så skjuler munnbleia resten for meg.

At the end of the day; så er det dette som er godt: å komme hjem til ei trygg stue, tenne noen lys og litt røkelse. Legge et Sabeltann-puslespill, pynte rundt ei av hulene til Diva Blue, si god natt til gogutten, og kjenne på freden og roen.

Vi ønsker deg en rolig og varm kveld, hilsen oss på Lykke-alléen i Trøndelag 😻🤷‍♀️🤦‍♂️🦸‍♂️

 

“Æ FÅR FNATT, HELENE!!”

 

“Æ får fnatt, Helene! Fnatt!”

 

Jeg sitter i “se på TV-kroken” i sofaen, men greier ikke å konsentrere meg om en liten TVstund. Vi tar en pause som “lærer og elev” for 6åringen. Siden vi har to små symptomer men er helt friske; mener jeg da, er minsten hjemme fra skolen. Det er plutselig tusenvis av greier jeg får lyst til å lære den lille gogutten min. Vi har vært gjennom er morsomt pensum bestående av globus, New Zealand, alle månedene i året, hvorfor vi magneter ikke faller av kloden, bokstavene w, z og x, og lesing. Han er superflink.

Anyway, der sitter jeg. Ca 10 ganger i minuttet vrir hodet mitt langsomt mot venstre. Der står et stakkars deprimert juletre, og av erfaring vet jeg at hvis jeg dytter bittelitt på ei grein, så griner treet barnåler så det sildrer. Jeg sier bare: Krenk ikke et nyttårstre. Et juletre tåler det meste, men kremt.

Jeg har analysert dette bipolare hodet flere ganger de siste dagene, og funnet mange grunner og unnskyldninger til at grantreet fortsatt står der og henger, snart helt nakent. Hvorfor bare hiver jeg ikke ut det?

For det første ble jeg så glad da en av mine venninner, Christina (meglerfru1.blogg.no) plutselig stod på plattingen utenfor her med mitt første ekte juletre i gave. Juletrefot og hele pakka.

Men det er tull. Jeg kan ikke sutre om at “buhu nå dør treet jeg fikk av a Christina”.

Ok, jeg elsker å jogge og trene aerobic, men dette er ren hverdags-latskap som jeg lite pent har pakket inn i en skrudd idé.

Nemlig å la alle barnålene falle av, for så å ta bilder av et symbolsk deprimert juletre fra koronajula vi aldri glemmer. Og jeg aner at dette må være nok en unnskyldning

Sannheten er at vi hadde jo tidenes morsomste julaften med slekta og verdens hyggeligste nyttårsaften sammen med nabolaget rundt ei bålbøtte. Og disse naboene er noe for seg selv, ja dette er trivelig-borettslaget med en dært humor oppi det hele. We can laugh about it, yes we can. Rundt ei bålbøtte.

Jeg tenkte det som et slags bildekunstverk av et deppa koronatre fra tampen av året vi aldri glemmer.

Men etter hvert som treet henger med leppa, faller julepynten lenger og lenger ned, mens jeg ser sakte på det med store redde øyne. TENK den jobben det er å bære ut det mens det gråter barnåler langs hele stuegulvet?

Fine grantella som jeg fikk av venninna mi.

Det er ikke mange dagene siden ei dame som stakk hue innom her hutret og brrr-et mens hun sa: “Æ får fnatt, Helene, fnatt!!!” Og det var slettes ikke kulda hun fikk fnatt av, men det kjære juletreet vårt.

-“Jah! Få det ut, Helene, dønn!”

Men så eksisterer en annen sannhet oppi det hele også, og det er alt det andre jeg ikke gidder å gjøre for tida. Som å bære ut den altfor store nedspraya “TV-benken” som aldri noen kan ha laga for å bruke som TV-benk, men en megapult. Snart har jeg ikke pult, for å si det sånn. Men det skjer i slow motion. Når juletreet endelig har fått sin siste hvile, da skal det skje. Da skal ikke en overfladig TV stå ved kjøkkenet. Selv om Finn.no ikke vil ha den, vil uteboden. Og carporten trenger nok en svær pult. Dem aaaaltfor store jesuskrybbestallen skal doneres til skolen til minsten, ja jøss det er så mye jeg skal GJØRE! Senere.

Dette også var “fnatt” og “brrrh”. Men jeg bare lo, for sånn er det bare her i vårt hjem.

Jeg vrir hodet langsomt mot venstre og skuler storøyd på juletreet igjen, og nesten bestemmer meg: det må kanskje stå der og gran-nål-gråte seg helt ferdig, for jeg er litt nysgjerrig på hvordan et nakent grantre ser ut. Og nei, ikke fordi jeg har diagnose “forelske seg i og gifte seg med trær”.

Fordi sånn deppa var jo året som gikk.

Nei. Dårlig unnskyldning det også. Jeg prøver igjen.

For jeg gidder bare ikke i dette minuttet. Og ikke i det neste. Ei heller etter det deretter.

Spørsmålet er bare om juletrepynten må henge på det snart nakne treet. Jepp. Det må det. Easy. Den er easy, klart det må få beholde sine siste filler på kunstbildet mitt.

 

 

Tusen takk snille Christina. Jeg glemmer aldri da du fiksa hyling av glede i julestua våres med et godt gammeldags og råfint juletre, for dette juletreet var akkurat sånn som en glad førsteskoleklassing ønska seg. Det var superviktig for ham at vi skulle ha et stort, ordentlig tre.

Og jula vare helt te påsk, hæ?