“Æ får fnatt, Helene! Fnatt!”
Jeg sitter i “se på TV-kroken” i sofaen, men greier ikke å konsentrere meg om en liten TVstund. Vi tar en pause som “lærer og elev” for 6åringen. Siden vi har to små symptomer men er helt friske; mener jeg da, er minsten hjemme fra skolen. Det er plutselig tusenvis av greier jeg får lyst til å lære den lille gogutten min. Vi har vært gjennom er morsomt pensum bestående av globus, New Zealand, alle månedene i året, hvorfor vi magneter ikke faller av kloden, bokstavene w, z og x, og lesing. Han er superflink.
Anyway, der sitter jeg. Ca 10 ganger i minuttet vrir hodet mitt langsomt mot venstre. Der står et stakkars deprimert juletre, og av erfaring vet jeg at hvis jeg dytter bittelitt på ei grein, så griner treet barnåler så det sildrer. Jeg sier bare: Krenk ikke et nyttårstre. Et juletre tåler det meste, men kremt.
Jeg har analysert dette bipolare hodet flere ganger de siste dagene, og funnet mange grunner og unnskyldninger til at grantreet fortsatt står der og henger, snart helt nakent. Hvorfor bare hiver jeg ikke ut det?
For det første ble jeg så glad da en av mine venninner, Christina (meglerfru1.blogg.no) plutselig stod på plattingen utenfor her med mitt første ekte juletre i gave. Juletrefot og hele pakka.
Men det er tull. Jeg kan ikke sutre om at “buhu nå dør treet jeg fikk av a Christina”.
Ok, jeg elsker å jogge og trene aerobic, men dette er ren hverdags-latskap som jeg lite pent har pakket inn i en skrudd idé.
Nemlig å la alle barnålene falle av, for så å ta bilder av et symbolsk deprimert juletre fra koronajula vi aldri glemmer. Og jeg aner at dette må være nok en unnskyldning
Sannheten er at vi hadde jo tidenes morsomste julaften med slekta og verdens hyggeligste nyttårsaften sammen med nabolaget rundt ei bålbøtte. Og disse naboene er noe for seg selv, ja dette er trivelig-borettslaget med en dært humor oppi det hele. We can laugh about it, yes we can. Rundt ei bålbøtte.
Jeg tenkte det som et slags bildekunstverk av et deppa koronatre fra tampen av året vi aldri glemmer.
Men etter hvert som treet henger med leppa, faller julepynten lenger og lenger ned, mens jeg ser sakte på det med store redde øyne. TENK den jobben det er å bære ut det mens det gråter barnåler langs hele stuegulvet?
Fine grantella som jeg fikk av venninna mi.
Det er ikke mange dagene siden ei dame som stakk hue innom her hutret og brrr-et mens hun sa: “Æ får fnatt, Helene, fnatt!!!” Og det var slettes ikke kulda hun fikk fnatt av, men det kjære juletreet vårt.
-“Jah! Få det ut, Helene, dønn!”
Men så eksisterer en annen sannhet oppi det hele også, og det er alt det andre jeg ikke gidder å gjøre for tida. Som å bære ut den altfor store nedspraya “TV-benken” som aldri noen kan ha laga for å bruke som TV-benk, men en megapult. Snart har jeg ikke pult, for å si det sånn. Men det skjer i slow motion. Når juletreet endelig har fått sin siste hvile, da skal det skje. Da skal ikke en overfladig TV stå ved kjøkkenet. Selv om Finn.no ikke vil ha den, vil uteboden. Og carporten trenger nok en svær pult. Dem aaaaltfor store jesuskrybbestallen skal doneres til skolen til minsten, ja jøss det er så mye jeg skal GJØRE! Senere.
Dette også var “fnatt” og “brrrh”. Men jeg bare lo, for sånn er det bare her i vårt hjem.
Jeg vrir hodet langsomt mot venstre og skuler storøyd på juletreet igjen, og nesten bestemmer meg: det må kanskje stå der og gran-nål-gråte seg helt ferdig, for jeg er litt nysgjerrig på hvordan et nakent grantre ser ut. Og nei, ikke fordi jeg har diagnose “forelske seg i og gifte seg med trær”.
Fordi sånn deppa var jo året som gikk.
Nei. Dårlig unnskyldning det også. Jeg prøver igjen.
For jeg gidder bare ikke i dette minuttet. Og ikke i det neste. Ei heller etter det deretter.
Spørsmålet er bare om juletrepynten må henge på det snart nakne treet. Jepp. Det må det. Easy. Den er easy, klart det må få beholde sine siste filler på kunstbildet mitt.
Tusen takk snille Christina. Jeg glemmer aldri da du fiksa hyling av glede i julestua våres med et godt gammeldags og råfint juletre, for dette juletreet var akkurat sånn som en glad førsteskoleklassing ønska seg. Det var superviktig for ham at vi skulle ha et stort, ordentlig tre.
Og jula vare helt te påsk, hæ?
