Kjære blogg.no.
Takk for at jeg fortsatt er her med min forbipolene. For akkurat det det er ingen selvfølge når det skrives og postes så lite som jeg har gjort de siste årene. Jeg hadde forstått det dersom dere slettet hele denne bloggen.
Det er bare det, that I told it all here, bortsett fra en historie.
En eneste en, som hører hjemme i ei bok. Kanskje handler den om meg, eller kanskje handler den om om andre personer i mitt liv. Kanskje om oss alle sammen.
Men den er underveis.
Den er grov, den er uanstendig og den er off the legal table. Den er verre en fifty shades, og den er mer grenseløs enn noen Netflix serie.
Det er bok det. Men dette er fortsatt den bloggen jeg startet da jeg trodde ingen ville lese den; at jeg fikk “være i fred i en liten by på internett”.
Det finnes ingen liten by på Internett, og tåler du ikke oppmerksomhet, er det bare å begynne å tåle, takle og gjøre ditt beste i å lære deg å gi blaffen.
Jeg har vært med dere i 8 år. Han lille beibin min som sov så mye i 2015, og som ga meg masse tid til å skrive, er nå en herlig 8åring som gaper over vår lille smalltown her, med alt den har å tilby av fritidsaktiviteter, skole, venner og natur.
Jeg har hele tiden sett på det som en luksus å få utløp for skrivetrangen min her på blogg.no ved hjelp av et par tastetrykk. Aldri opplevd noe negativt ved blogg.no. Bare skrevet ivei. Blogg.no har vært mitt hjem nr to, og aller helst blir jeg værende her. Hvis jeg får.
Her bak forbipolene gjemmer det seg en hel gjeng med kreative krefter. Vi møtes jevnlig og skaper. Bare. Skaper. 6 damer. 6 stk humor. 6 stk iq. 6 stk galskap. Alle søkk enige i at utdanning ikke teller her, vi må lete fram urmenneskene i oss. Det ekte, det grunnleggende og det ingen ord egentlig kan beskrive. Før du finner opp det sjøl.
Vi inspirerer hverandre, og vi gønner på. Skriving, maling, musikk, drømmer; vi grønner på og ser på hverandre med farger i blikkene. Vi ser landskapene i hverandre.
Det er lyn mellom oss, med spenning i luften, og vi greier ikke å vente lenger med bøker, malerier og andre prosjekter, vi bare må. Gønne på.
Og jeg ser dem. Historiene jeg så gjerne skulle satt ord på sammen med de som sørger i dype daler. Tiktokerne jeg skulle intervjuet. Youtuberne jeg ville skrevet om. Komikerne jeg skulle hoppet sammen med, i nye høyder.
Verden er annerledes nå, enn for 8 år siden. Det er så mange her i det moderne univers, som jeg ofte ser for meg å lage blogginnlegg om. På det gode og det vonde.
Men så er det denne grove, forferdelig crazy boka jeg dør etter å skrive ferdig.
Blogg.no, jeg er med. Hvis dere gir meg tid så er vi mange som gjerne surfer videre sammen med dere. I gode og onde dager. På bra og dårlige bølger.
Bølger langt forbi polene.
Der ingen skulle tru, at nokon skulle skape bru.
