Even, den coole guttungen

 

Han aner ikke noe om at muttern er en skrivenerd av en sort som iblant ikke greier å slutte. Å skrive. Han vet ikke at forbipolene er et sted der han kan lese sannheten om mamman sin i framtida. I stedet for å høre på usanne rykter.

Men her om dagen fikk han med seg at “mamma er en blogger.”

Jeg prøvde å forklare til min 6 år gamle nysgjerrige guttunge, at mamma er en skribent.

Blogger; skribent, whatever. He could’nt care less. Alt han ville var at jeg skulle skrive om hvor kul jeg synes han er.

So here we are.

Som du vet er dette en tid da jeg skriver på papir (måtte kjøpe nye skrivesaker her om dagen), og bloggen ligger der og venter. Jeg ser meg tilbake og elsker bloggen min, min baby nr 3.

Even ja. 6åringen min. Hvordan i alle dager skal jeg kunne beskrive med ord hvor kul han er? Det er jo ikke mulig. Han og storebroren er like kule de, men nå har altså 1.klassingen min bedt meg om å blogge om ham.

For det første. Han er helt awesome å våkne sammen med. Dagen gryr, og vi fikk nylig et par morgentips som endret alle våre rutiner. Dekke på frokostbordet og greier. Vi teller ned til God morgen Norge fra 20. I dét vi når 0 jubler vi: “GOD MÅRN NORGEEE!”

Even har en egen evne til å bry seg om andre. Det er hånda på skulderen og “går det bra med dæ?”

I forrige uke graderte han seg til sin første gule stripe i Tae Kwon do. Og vet du hva? Jeg så ham gjennom et vindu 🙊 Han var helt rå! Jeg ble så stolt at jeg måtte holde gledestårene tilbake.

Nesten hver dag er det en eller annen gutt, eller ei eller anna jente, som enten vil besøke Even, eller ha besøk av ham.

Og hvorfor skulle jeg si nei til det?

Vi har sterke sosiale aner i fra nord, og plass til flere rundt vårt middagsbord.

Klart du er cool, Even, men du er så mye mer enn det. Du er den som gjør handleturen morsom. Du er gutten som for alt i verden vil få mamman sin til å le. Du elsker at jeg har latterkrampe, at jeg ikke klarer å slutte å flire.

Følsom og snill, det er du det. Så god en gutt som alltid har plass i hjertet ditt til nok en venn.

Hvis du er uheldig og snubler over uhell som at andre barn får vondt, gråter du så du ikke greier å slutte. Du orker ikke tanken på å gjøre andre vondt med sånne uhell. Fortsett slik, vennen min, vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg.

Sånn, gutten min. Nå har jeg blogga om deg. Og takk for at jeg fikk det, du er så innmari god.

Uansett hva framtida bringer deg, skal jeg love deg at jeg hvisker deg i øret hver morgen: “God mårn Even, du er rå, jeg er glad i deg, og så stolt av deg at ord ikke kan beskrive noe som helst i nærheten av det♡”

Heldige jeg, som er mamman din 😗😍🤩

E for Even ♡