Han elsker å suse i vei mellom kornåkrene på sparkesykkel, mens jeg jogger. Det er kombi pluss vinn vinn: Ungen min får lek og aktivitet i friskluft; muttra får trimmen sin som funker fint mot dårlig humør og kaoshue.
Sånn var det i dag også, da vi feiret at karanten var over med en joggis. Under oppvarmingen min snakket vi litt der han sparket og trillet ved siden av meg.
-“Æ har sett at det bor ei jente på den gården”, sa jeg.
Minsten ble nysgjerrig og ville ha med meg til gården. “Gi mæ en rundt te da” sa jeg, vel vitende om at jeg så ut som, og stinket som; et svett grønt troll.
Og som i en film: Et par sekunder etterpå sykler jenta der på sykkelen sin. Jippi, jeg slipper å gå inn på gården som svettebasse, hun er jo der.
Jeg babler og babler, som om minsten min ikke kan snakke selv. Til slutt blir jeg viftet unna av guttungen min: “Husj husj, hade mamma, ser dæ etterpå!!”
Jeg fikk kjøre på og jogge opp bakken, og hver gang jeg snudde meg så jeg de to rulle bort sideveien langt der nede. Tryggere lekeplass kunne jeg nok lett jorda rundt etter.
Joggeturen var over og jeg fant dem på gården, der det bor både kaniner, trampoline, katter og kattunger. Gutten min var så glad. Mamman til jenta sa at det bor to barn til på gården, og vi utvekslet telefonnummer.
For. Nemlig; guttungen min fortalte at han hadde spurt jenta: “Ska vi vær vænna?”
Og jenta hadde svart: “Ja.”
Så enkelt kan det gjøres. Vi voksne har så mye å lære av barna, framtidas små men store håpefulle. Jeg kan ikke forestille meg hvor mye mot jeg måtte ha putta i meg selv for å tørre å spørre.
Spørre om vennskap.
Liksom: “Tittei. Vil du vær vænn med mæ?”
Jeg får pustevansker bare ved tanken.
Hvorfor er det sånn? Hvorfor kan ikke bare alle vi voksne sette oss ned i et svært klasserom med barn som lærere, og LÆRE av ekspertene? De modige, kloke, små tøffingene, som i både intelligent og street smart.
For dere er ekspertene her, jentungen og gogutten. 6 og 8 år gammel og dere er så snille med hverandre.
Å jogge er ingen kunst, det er dere som virkelig dyttet all sjenanse med kraft nedi bekken mellom åkrene i dag. Kanskje vet dere det innerst inne, fordi dere er så gode i hjertene deres, at de aller aller fleste vil svare “ja” hvis dere spør dem:
I denne lille byen er vi vant til at det tiskes og hviskes, så vi har tullet med det i det siste; vi ser jo ut som et lesbisk par.
Og noe galt med det er det jo ikke. Vi kjenner og aksepterer selvfølgelig både lesbiske og homofile. Bifile også. Men vi er altså heterofile, både Solfrid og jeg.
Når jeg pælmer varene på båndet foran kassa på Rema 1000, ungene våre babler høyere og høyere, og Solfrid putter varene i posene bak der, så skjønner vi også at det ser ut som one big happy family. Ja vi ser den. Eller one big crappy family more like.
Vi er som søstre, og hva er vel bedre enn å ha ei skikkelig god søster? Vi snakker om alt og vi gjør det meste sammen. Når Solfrid er i nærheten får jeg lettere gjort ting, og vi har kjent hverandre i 12 år, så vi er som to tannhjul.
Et tannhjul fra Finnmark og et fra Trøndelag mixet med Vesterålen. (That’s me)
Solfrid er den som tørker tårene mine, hun er den som filmer meg når jeg leker Whitney Houston. For ikke å snakke om å prøve å gjøre aerobic til dans. Solfrid er søstra jeg har gått gjennom mine dypeste sorger sammen med. Hun er den jeg har ledd med til jeg har mista pusten, og nei vi lukker ikke dodøra midt i en samtale bare fordi en av oss skal tisse.
Solfrid er den som er invitert hjem til mamma på 17.mai. Blod er tykkere enn vann fysisk. Men ikke psykisk. Solfrid og barna hennes, hvem er vel mer moro å feire 17.mai med?
Alle lesbiske og homofile venner er dønn velkommen. Og vi vet vi blir respektert som de hete ro files vi er.
Kjære verdens beste lesere. For det er dere. Ingen er så greie som dere når dere vil stoppe og prate, og ingen er så forståelsesfulle som dere når jeg nesten ikke har skrevet noe på over et år, ja når likheten mellom meg og bjørnen i skauen er hiet.
Men hva i Albert Åberg’s hytte skjedde med håret til hu der wanna be blonde forbipolene? Jo det skal jeg si deg, I was born this way. Mørkhåra.
Men jeg trives best som blond, og det var derfor jeg var lyspærer (den autogreia ass…) …lyshåra.
LYSHÅRA “autokorrektur” da, tror du blondiner er pærer også nå, vi har snakket om dette? You’ve got the power, you smart phone!
Men jeg bryr meg relativt lite om hvordan jeg ser ut. Er 95% ikke på sjekker’n, og mest sannsynlig ferdig med å produsere avkom. Bor alene med kids, og alt dette gjør noe med deg. Å la håret få en pause fordi jeg ikke gadd å bleike det mer, var en impulsiv avgjørelse; ho hey so we go red head. And then we went “bornthisway” dark.
Her på bloggen var jeg lyshåra da jeg startet i 2015, så dere kjenner sikkert ikke igjen hu her mørke heksa. Og det var ganske deilig i starten, å være litt anonym. Ikke for det, jeg var rask med å fjerne rødfargen, for ingen med sosial angst ønsker å vandre rundt som en svær lyktestolpe på rødt. Det vistes litt for godt det.
Er det ikke snedig hvor lett det er å gå i ett med tapeten med annen hårfarge enn vanlig, og munnbind? Pust og pes i det munnbindet, men skjult for de fleste.
Jeg har brukt mye av livet mitt på å gjemme meg på grunn av komplekser, og å rømme. Ikke fløte, du lest riktig; rømme. Da jeg var fjortis hadde jeg langt mørkt hår for å gjemme meg bak det. Det så sikkert insain ut, men jeg bøyde nakken og lot håret skjule ansiktet mitt. I ettertid undrer jeg på om jeg så ut som en hårdott. Altså en eneste “nøkk” hvis du skjønner.
Dere faste lesere vet om hva rømme betyr. Dere andre kan Google Stockholm og forbipolene.
Da jeg startet bloggen var det etter et års vurdering. Bankboks, safe eller blogg. Det viktigste var at mine barn skulle vite sannheten, for rykte styggere enn det forrige ryktet om meg nådde meg. Falske tunger kan være onde tunger, og da er det bare å bite tilbake. Sannheten måtte hugges i stein.
Juni 2015. Jeg fikk en idé; ingen kommer til å lese, Helene, du kan skjule deg bak denne bloggen. Ingen leser bloggen til en skribent fra lille Stjørdal.
Men hva er internett? En eneste stor by.
Jeg stupte som en fugl, om og om igjen, fra toppen av blogglisten og ned igjen. Hva skulle jeg der oppe ha å gjøre? Blotte meg? Ser det ikke helt for meg. Det eneste jeg kunne vise var cellulitter og sannheten om kroppen as it is fading. Og det gjorde jeg litt av. Ingen vil se sannheten? Å joda, det er det vi vil ha. Men du kan trygt gjemme deg med sannheten din. Du kan safe stupe fra toppen av blogglisten enten ved å vise slike sannheter eller å tie stille. Jeg gjorde begge deler. Og jeg er kun tilbake for å skrive og for å tøyse like mye som den halve Vesterålningen jeg er.
For mest av alt vil mange ha en plettfri illusjon, og så serviceinnstilt er jeg ikke; jeg ser jo ikke rumpa mi uansett, har ingen glede av den annet enn når den gjør jobben sin.
Dere kommer til å se meg med mange rare hår”frisyrer”. I min verden er det ikke viktig. Det er fasade. Jeg er like snill som før, og det er det essensielle i hverdagen, eller hur?
Yeah, and with the music, våkner vi sakte men sikkert.
Fra love til fakta. Vi er overkroppen. Få av oss har brydd oss om bukser dette året, for ingen så deg på teams i annet i en fin jumper eller noe. Og bua di bugner, hva? Eller er du en av de som brukte dette syke året til å rydde, kaste og selge?
I am late med andre ord. Skikkelig sen. Endelig har jeg også begynt å sortere her og der, men vindusviskere (vindusvasken auto”korrekt”) , den får vente til anfallet kommer over meg om noen dager. Da har sikkert de svære edderkoppene på baksiden av leiligheten også bestemt seg for at “this is the day to scare her, mohahha!” The big window spiders. Brrh.
Anyway. Edderkoppene kan jeg ikke skylde på:
Hele dette året har mine tekster blitt skrevet på papir. Og jeg har mine grunner. Denne teksten handler om hva enn du vil den skal handle om. Jeg kan aldri fortelle deg hva den egentlig er skrevet om:
“Hilsen”
(Autokorrekt. Pokker. Can’t live with or without autokorrekt.)
Hey ungdom. Har du hørt om oss fra 70, 80 eller 90tallet?
Vi var de siste som fikk måke dritt bak kuene til a mormor, strø over etterpå, strigle kuene, fore dem, la kalvene sutte på hendene våre, dusje i vaskerommet i fjøset og spise frokost med a mormor. Med hjemmebakt brød og nøkkelost oppå bremykt. Du aner ikke hvor gøy det var å være i et lite fjøs og du aner ikke hvor godt den frokosten smakte. (jeg ventet et kvart liv med å spørre om oppskriften på brødet, og hun sa: “Hehe man tar no det man har da…)
Et par utedasser ble jeg også kjent med, både på mormor-øya og i Vesterålen.
Man kunne få fred og ro som barn, til å tenke sjæl. Fjøs, utedass eller frokost, whatever, du kunne høre homla surre og bia svirre rundt deg. Tisse på natta? Tissebøtte selvfølgelig. Genialt, men krevde litt av lårmuskulaturen.
Potetopptaking på andre siden av skogen. Pause i skuret. God stemning var det, god stemning.
Tror du vi brydde oss om hva vi hadde på oss?
Ja, veldig, men det var da jeg kom hjem til Stjørdal og skulle kle meg for å gå på skolen eller dra til venner. Jeg brydde meg veldig om min egen stil, og ransaket loftskapene til mamma og pappa omtrent en gang I uka. Jeg fant slengbukser i fløyel fra tidlig 70tallet, og jeg laget mine egne batikkbukser. Må ha stinket klor gitt.
Du er ei selvstendig ku, ikke sant. Aldri en dum sau som bare følger flokken. Du skal rett og slett drite ei kuruke i hva sauene rundt deg synes om din smak.
Mine venninner og jeg har totalt forskjellig smak, på både klær og interiør, og det er ofte jeg faller sammen i latterkrampe. Ikke av mine venner sine klær, men reaksjonen dems på mine greier. “Se her da, hva jeg skaffet meg på brukten!?” Så rynker ei venninne på nesa og fatter ikke hvordan jeg engang kan ta på den fillerya.
Så hva er egentlig “mote”?
Betyr det at du skal brainless skifte ut garderoben din hvert år? Hvert halvår? Hva er “in” liksom? At andre tenker ut din stil for deg? At din egen kreativitet legges i dvale fordi du er redd for å ikke bli godtatt som du egentlig er?
Så trist hvis du har det sånn. Kan dere ikke bare le av hverandre, med hverandre, og gønne på med egen stil?
Ingen greier å overtale meg til å følge noe slags “mote” iallefall. Jeg plukker ut det jeg liker og ikke hva saueflokken digger. Jeg et bra nok for mine venner akkurat som jeg er, og de er mer enn bra nok for meg med sine biiittelitt mer straighte stiler.
Go fashion …out that door! Og inn med egen vilje, på alle punkter.
Billie Eilish sitter der på kanten med en anaconda som symbol på power.
Og der sitter du og gråter. Høyt oppe i vårt fedreland. Power. Power over hjertet ditt. Din sønn, eller din datter? Ungdommen tror det er ok å røyke seg en tjall, and who can blame him? Or her? Cannabis er jo på så mange måter mindre farlig enn nikotin, hva?
Vet du ikke at vi er glad i deg? At vi bryr oss mer enn en døyt?
Så mye mer, vi er så glad, så glad i deg, ungdommen våres.
Dere er verdens snilleste foreldre, men vet dere at det slemmeste dere kan gjøre for ungdommen deres akkurat nå, er å låne ham penger? Å kjøpe ham alt han ikke kan skaffe seg av klær og mat fordi han sluttet i jobben sin?
Medavhengig betyr å legge til rette for rus.
Og nå skal vi inn i eventyrland, enkelt og greit, dere og jeg:
♥
Jeg hadde en forsinket modningsprosess. Why?
Fordi jeg var dum. Jeg var dum og føkka med hodet mitt. Altfor tidlig.
Som 16åring prøvde jeg å røyke hasj. Og det var bare et par ganger det, serru, bare ca tre ganger med ei maispipe, så bodde jeg plutselig på psykiatrisk avdeling. Og det var ikke coolt. Samme det, jeg hadde utløst bipolar 1 som 17åring, og hadde en “sykt” vanskelig framtid i vente, både psykisk, økonomisk og hva angår evne til å ta vare på meg selv.
En forsinket modningsprosess, hva i alle dager er det?
Jo, det er å sitte som 33åring foran en klok gammel psykiater og få høre at du ble moden leeeeenge etter dine klassekompiser og venninner. Fordi du røyket tjall som fjortis.
Yeah, but no, do not smoke that weed, for sånn går det flere år siden. Du må bygge opp hue ditt og la det være i fred. I fred i årevis.
Pink kommer med Cover me …in sunshine… og du, ungdommen, våkner opp. Bare litt vel sent. Sover du enda? Det er de voksne med ille sykdommene som skal ha de reseptene hvis det legaliseres som medisin i dette landet. Og det er jeg for. Bare ikke for deg.
Det er fysisk ufarlig sier du? Nei, for ingen diagnoser enn bipolar 1 og schizofreni har høyere selvmordsstatistikk? Nei. Jo faktisk, det er ekstremt, ikke lett, å komme seg frisk ut av tunnellen hvis du først har fått en sinnslidelse. Mange ga opp, og du vet ikke engang hvem de var.
Jeg vet. Om så mange.
Så la det være. Ikke røyk cannabis. Legaliser det som medisin for de som trenger det, men kjære ungdom: la den jointen bare ligge. Du er god nok som du er uten.
Ser ut i lufta og nesten undrer på hvorfor det er noen stue der i det hele tatt. Om jeg er noen. Hva skal jeg brukes til? Hvorfor finnes jeg? Er det tretannkost jeg bør kjøpe neste gang? Skal jeg ordne biffgryte til middag, og hvorfor heter de enkle greiene “Fjordland”? Et land med fjorder og høye fjell er ikke “enkelt”. It’s hard, woman. Mountain hard rock mf alt annet enn enkelt.
Så smart det var å kjøpe et sebrateppe til å ha under stuebordet. Som i “liksom” og “ironisk”. Som i Alanis Morisette!
Stuebordet som forøvrig er spraylakkert i 4 forskjellige farger. En farge for hver fot, og gull oppå plata av alle ting. 4 farger pluss gull. Sprayet av tagmom herself. Me. Hindugudene vet nok hvor alle smulene og prikkene på sebrateppet dukker opp fra hver dag. Er det katta? Hu som har sånn katteluke. Nabokatta kanskje? Eller var det i det hele tatt ei katte man så da man hylte høyere enn hyltinn etter å ha sett i nattemørket hva katta stod og freste etter. Brune pelspigger og din egen katte stikker fort ut igjen etter et slikt hysterisk hyl.
Må være henne ja. Eller nabokatta. Eller en grevling. Som shamer sebraen din hver dag og natt.
Well god damned pms: I felt low. En gang i tiden ville samfunnet kanskje kalt meg kunstner eller noe slags multi. Nå brukes jeg ikke til noe.
Og når du setter deg ned og glor sakte på ting etter ting i stua di og har full medlidenhet med stakkars tyver som finner steiner, en ørten år gammel TV, noe spraya greier, et billig ikeaspeil som du fortsatt synes ser ut som ei heks sitt speil selv om det er plastikk, og alt annet av affeksjonsverdi. Som tegninger fra barna, da finnes det ord for det. Og coole forkortelser. Som LOL. FBF. BLA. Bla? Yo ¿ Nei? Yo ble til yolo, og ingen av oss visste hva yo og to fingre egentlig betydde. “Yo!” Like I am a cool 90’s!
80tallet OG nittitallet her. Ingen dyre outfits, sølv, gull eller annet tull. Hva skal jeg med det? Fylle kista mi med? Jeg vil dessuten kanskje kremeres. Så “kanskje” at de kan kremere halve meg og gravlegge resten. Uten hverken gull eller tull som kan finnes om tusen år så jeg blir å anse som ei God damned gudinne. De stakkars innbruddstyvene måtte blitt mer irritert over manglende verdier i leiligheten min enn autokorrekt på telefonen. Og da er det ille.
For meg er nemlig en røkelse verdt mange tusen. Telysestake også. Og det slitte badekaret. Mmmh!
Så sitter du der I tredjeperson på ræva igjen da, og vet hva som skjer. To til tre dager i måneden er du dypt deprimert, irritert og i ferd med å kjefte på de upassende uvaskede vinduene. For DET gidder du ikke nå, å vaske vinduer, det får være måte på!
Det heter hormoner. PMS. Perioden rett før tante Rød stikker innom hele deg som et troll. POW WOW!
Husarbeid.
Middag.
For en ting er sikkert; det kan hende mine unger har en mamma med både pms og bipolar, men de skal ikke oppleve det annet enn positivt, for pokker.
Hormoner eller ikke, it is the power in it, som teller! Du vet hva jeg snakker om. Hvis du ikke går rundt og bærer på to små ynkelige baller, men heller to boobs (matfat) som det krever en sterk kvinne til å bære, så vet du hva hormoner kan vekke i deg.
Apropos pepper (PUPPER autokorrekt!). Jeg glemte bh i dag. Det er korona sin skyld. Og jeg oppdaget det foran speilet i kjøpesenteret etter minsten hadde skiftet til Tae kwon do – drakt, og venninna hans var ferdig på do. Der stod jeg med to hengende prikker på t-skjorte mi og begynte å krangle stille med feministen i meg selv.
You know, bitch! Hvorfor i alle dager skal ikke de brystvortene vises, mens mannfolka strutter løs om noen uker, halvnakne og med svette wannabe-pupper med masse hår på. Æsj.
Vi skifter emne!
Til vanlig hadde jeg for tiden vrengt på meg noe joggetøy med rare farger og lett til jeg knurret etter ørepropper for the music, men nå står tante Rød der i veien og presser meg ned på baken.
En gang i tiden var sånne øregreier koblet til en discman, og den store nedturen var at plata hakket i dét du jogget.
Det var ille skal jeg si deg, å prøve å “jogge sakte” som en skygge i slow motion så Ace of base eller Metallica ikke skulle straffe deg med hakk i plata.
Anyhow. Anyway.
Jeg hadde uansett til slutt fightet tante Rød rett ned, tatt på meg noen hullete joggesko og tråkket i vei ned og opp den lange åkerveien borte ved veien her.
Men i dag behøvde jeg ikke det. Ei god venninne sørget for å minne meg på at jeg er verdifull nok som jeg er, med den meldinga på bildet over her. Skaffet meg noen anti-pms-endorfiner.
Jeg ringte selvfølgelig venninna mi asap, og spurte; “hva har jeg gjort??”
Hun svarte: “Nei men æ kunne ikke berre ringe dæ midt i Elkjøp og rope: Æ ælska dæ Helene!”
Så fikk jeg vite alt hva hun mente av alle positive ting i hele verden om meg, akkurat i det jeg følte meg som en byttesløs (nytteløs, men autokorrekt har et poeng) dassdraug med to flekker på duken og 10 for mange smuler på kjøkkengulvet.
Kjære deg Pms, you fuck, but you rock! Jeg liker måten du jekker meg ned på en gang I måneden, så jeg kjenner at jeg også kan være en surmulet liten smule. Men du tapte nå.
