Motherfancy’s PMS!

 

Oh! You know! Når pms tenker for deg:

Ser ut i lufta og nesten undrer på hvorfor det er noen stue der i det hele tatt. Om jeg er noen. Hva skal jeg brukes til? Hvorfor finnes jeg? Er det tretannkost jeg bør kjøpe neste gang? Skal jeg ordne biffgryte til middag, og hvorfor heter de enkle greiene “Fjordland”? Et land med fjorder og høye fjell er ikke “enkelt”. It’s hard, woman. Mountain hard rock mf alt annet enn enkelt.

Så smart det var å kjøpe et sebrateppe til å ha under stuebordet. Som i “liksom” og “ironisk”. Som i Alanis Morisette!

Stuebordet som forøvrig er spraylakkert i 4 forskjellige farger. En farge for hver fot, og gull oppå plata av alle ting. 4 farger pluss gull. Sprayet av tagmom herself.  Me. Hindugudene vet nok hvor alle smulene og prikkene på sebrateppet dukker opp fra hver dag. Er det katta? Hu som har sånn katteluke. Nabokatta kanskje? Eller var det i det hele tatt ei katte man så da man hylte høyere enn hyltinn etter å ha sett i nattemørket hva katta stod og freste etter. Brune pelspigger og din egen katte stikker fort ut igjen etter et slikt hysterisk hyl.

Må være henne ja. Eller nabokatta. Eller en grevling. Som shamer sebraen din hver dag og natt.

Well god damned pms: I felt low. En gang i tiden ville samfunnet kanskje kalt meg kunstner eller noe slags multi. Nå brukes jeg ikke til noe.

Og når du setter deg ned og glor sakte på ting etter ting i stua di og har full medlidenhet med stakkars tyver som finner steiner, en ørten år gammel TV, noe spraya greier, et billig ikeaspeil som du fortsatt synes ser ut som ei heks sitt speil selv om det er plastikk, og alt annet av affeksjonsverdi. Som tegninger fra barna, da finnes det ord for det. Og coole forkortelser. Som LOL. FBF. BLA. Bla? Yo ¿ Nei? Yo ble til yolo, og ingen av oss visste hva yo og to fingre egentlig betydde. “Yo!” Like I am a cool 90’s!

80tallet OG nittitallet her. Ingen dyre outfits, sølv, gull eller annet tull. Hva skal jeg med det? Fylle kista mi med? Jeg vil dessuten kanskje kremeres. Så “kanskje” at de kan kremere halve meg og gravlegge resten. Uten hverken gull eller tull som kan finnes om tusen år så jeg blir å anse som ei God damned gudinne. De stakkars innbruddstyvene måtte blitt mer irritert over manglende verdier i leiligheten min enn autokorrekt på telefonen. Og da er det ille.

For meg er nemlig en røkelse verdt mange tusen. Telysestake også. Og det slitte badekaret. Mmmh!

Så sitter du der I tredjeperson på ræva igjen da, og vet hva som skjer. To til tre dager i måneden er du dypt deprimert, irritert og i ferd med å kjefte på de upassende uvaskede vinduene. For DET gidder du ikke nå, å vaske vinduer, det får være måte på!

Det heter hormoner. PMS. Perioden rett før tante Rød stikker innom hele deg som et troll. POW WOW!

Husarbeid.

Middag.

For en ting er sikkert; det kan hende mine unger har en mamma med både pms og bipolar, men de skal ikke oppleve det annet enn positivt, for pokker.

Hormoner eller ikke, it is the power in it, som teller! Du vet hva jeg snakker om. Hvis du ikke går rundt og bærer på to små ynkelige baller, men heller to boobs (matfat) som det krever en sterk kvinne til å bære, så vet du hva hormoner kan vekke i deg.

Apropos pepper (PUPPER autokorrekt!). Jeg glemte bh i dag. Det er korona sin skyld. Og jeg oppdaget det foran speilet i kjøpesenteret etter minsten hadde skiftet til Tae kwon do – drakt, og venninna hans var ferdig på do. Der stod jeg med to hengende prikker på t-skjorte mi og begynte å krangle stille med feministen i meg selv.

You know, bitch! Hvorfor i alle dager skal ikke de brystvortene vises, mens mannfolka strutter løs om noen uker, halvnakne og med svette wannabe-pupper med masse hår på. Æsj.

Vi skifter emne!

Til vanlig hadde jeg for tiden vrengt på meg noe joggetøy med rare farger og lett til jeg knurret etter ørepropper for the music, men nå står tante Rød der i veien og presser meg ned på baken.

En gang i tiden var sånne øregreier koblet til en discman, og den store nedturen var at plata hakket i dét du jogget.

Det var ille skal jeg si deg, å prøve å “jogge sakte” som en skygge i slow motion så Ace of base eller Metallica ikke skulle straffe deg med hakk i plata.

Anyhow. Anyway.

Jeg hadde uansett til slutt fightet tante Rød rett ned, tatt på meg noen hullete joggesko og tråkket i vei ned og opp den lange åkerveien borte ved veien her.

Men i dag behøvde jeg ikke det. Ei god venninne sørget for å minne meg på at jeg er verdifull nok som jeg er, med den meldinga på bildet over her. Skaffet meg noen anti-pms-endorfiner.

Jeg ringte selvfølgelig venninna mi asap, og spurte; “hva har jeg gjort??”

Hun svarte: “Nei men æ kunne ikke berre ringe dæ midt i Elkjøp og rope: Æ ælska dæ Helene!”

Så fikk jeg vite alt hva hun mente av alle positive ting i hele verden om meg, akkurat i det jeg følte meg som en byttesløs (nytteløs, men autokorrekt har et poeng) dassdraug med to flekker på duken og 10 for mange smuler på kjøkkengulvet.

Kjære deg Pms, you fuck, but you rock! Jeg liker måten du jekker meg ned på en gang I måneden, så jeg kjenner at jeg også kan være en surmulet liten smule. Men du tapte nå.

Og venninna mi vant 👢👢

…and I’m a little bit back yo ✌

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg