De vi har sviktet under pandemien

 

Men det er ikke for sent…

 

Det startet for et og et halvt år siden, da pandemien nådde Italia og lukket landet låst for uviss tid.

Ut av vinduene i Italia klappet, hoiet og sang de. For hvem? For sykepleiere og leger. Vi tørket et par tårer foran nyhetene og så på takknemlighet som rytmiske toner i Italia’s sjarmerende gater, der jeg selv trippet rundt som 10åring på ferie med familien og en familie til.

Klart de fortjente det, disse modige legene og sykepleierene. Men hadde de kunnet jobbet uten renhold på arbeidsplassen sin? Nope.

Så kom jubelen og respekten for alle butikkansatte. Heltene våre. Ja jeg skal selv innrømme at det var de jeg roste skyhøyt, som tok risken hver dag. For oss.

Men hvem hadde tatt den virkelige risikoen kl 06.00 på morgenen, lenge før de butikkansatte stod opp til pandemidagen sin?

Jo. Renholdspersonalet. De som utfører den tøffeste, fysisk og psykisk mest krevende jobben av dem alle.

Joda, så, vi bare hoppet over de som gjennom hele pandemien vasket og skuret vei slik at sykepleiere, leger og butikkansatte kunne redde liv.

For det kom aldri noen hyllest, applaus eller sang for de som gjorde det viktigste arbeidet.

Jeg tenkte aldri over det selv, før jeg her om dagen kom ruslende gjennom et kjøpesenter og skulle gi et kompliment til en dame som var så kul på håret. Tilfeldigvis var hun renholder, og i full sving med jobben sammen med en kollega ved vognene deres.

Vi ble stående i 5 minutter og snakke, og jeg kunne kjenne hvor blek og dum jeg måtte se ut.

-“Det er ingen som hyller oss, og det er så trist.” sa den eldste. -“De roser og hedrer butikkansatte og helsepersonale under pandemien. Men ikke oss.”

Plutselig husket jeg den knalltøffe sommerjobben min for 10 år siden. Hvordan jeg stod og vaiet på Kiwi en dag etter å ha jobbet siden før sola hadde så mye som vært på vei til å stå opp. Jeg var sikker på at jeg holdt på å svime av. Greide ikke tenke, og det var som om øynene så skyer.

Mørke-arbeiderene. Gjemme seg. Skammen ved å tørke støv på kontorene til dresskledde menn som aldri hilste. Gjennomsiktige meg med ei tralle. Hastverk. Sure folk. Jeg husket hvordan jeg gikk fra å juble over å ha fått meg en sommerjobb, til å ville synke ned i et kinahull hver eneste dag på jobb.

Interessen for menn sank for hver gang jeg vasket et herretoalett, for hvor grisete gikk det an å bli bak den dødens ille lukta? Jeg lærte meg raskt hvilke mannedasser som stinket verst. Dametoalettene var mer bitchy style, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg, en vaskekakkerlakk, og damene, de rosa prinsessene foran speilet, med regnbuefargede unicornbæsjer de aldri gadd å skrubbe av etter alverumpene deres hadde forlatt åstedet. De ble redde i blikket straks de så meg, og klappet seg så langt unna meg som mulig.

Selv følte jeg at jeg aldri ble helt ren. Jeg dusjet og dusjet, men følte meg som en mannedo på to føtter.

Respekten? Hvor pokker er respekten, hyllesten og sangen for renholderene som har tatt den største risken og holdt samfunnet i gang? De to damene på bildet er begge opptatte av å være anonyme. At jeg ikke skulle nevne hvilket kjøpesenter og hvilken by, og at bildet måtte være i sort hvitt.

De er vant til å gjemme seg.

Alle burde prøve å jobbe en uke som renholder. Det krever en bad ass mf tøffing, jeg lover dere.

Men jeg skal vedde på at denne hyllesten kommer aldri. Jeg kan håpe, men desverre lever vi i et vrengt samfunn der de mest avslappende jobbene ruler hiearkiet, mens de tyngste jobbene rett og slett blir sett ned på. På nederste trinn.

Så du tror “alle kan bli renholdere og taxisjåfører, fordi det behøver man ikke høyere utdanning til, derfor kan du ikke respektere det som ordentlig arbeid” ?

Well try me out, og prøv renhold ei uke. Uten å føle at du når som helst kan svime av på dag to. Uten å klage på mobbing og trakassering. Uten å nevne en eneste gang hvor sliten du blir. Uten å forlange at folk setter pris på det viktige arbeidet du utfører. Og samtidig gjøre jobben din hurtig, men hygienisk grundig. Den eneste stoltheten du vil merke at du fortsatt har etter en dag, er at du værtfall gjør jobben din raskt og presist, og jeg gjentar: Grundig!

Sorry, men jeg tviler på at du hadde taklet det.

 

Jeg herved hyller dere, kjære renholderene, og vit at hver gang jeg bruker et offentlig toalett, prøver jeg å vise dere respekt ved å ikke la det ligge igjen unicornavføring, regnbuepapir på gulvet eller grisete vask og speil.

Kjære renholder: Keep on rocking, you bad ass super cleaner!❤

Tør du å vise deg sårbar?

 

Dette innlegget inneholder eksempel på generelt psykisk haltende helse. Mental helse’s hjelpetelefon er åpen hele døgnet. Hvis du behøver å snakke med noen, ring 116 123     Intet er bagateller når du ringer de som vil hjelpe deg, så ikke nøl med å ringe.

“Sårbar uten å la seg såre, for det er nettopp da ingen kan knekke deg. Ærlighet og åpenhet er styrke” -forbipolene 2021

 

Hvis du bøyer litt på en løvetann, bøyer den seg. Den kommer til å vise deg at den bøyer seg, det er selve naturen. Så kommer den til å reise seg igjen når du holder fingrene dine av blomsten. Naturlig. Kanskje den aldri reiser seg og blir slik den var før du bøyde den. Men den fortsetter sitt planteliv utover sommer etter sommer. Akkurat som den har blitt. Tilpasser seg.

I kornåkeren står et strå og lar seg styre av vind og vær. Holder ut i det lengste, også gjennom de første frostnettene.

Litt skjev, but what to do about that?

Smile and put on a hat.

Neida. Dvele eller ikke dvele? Ikke dvele, ved det som ikke går an å forandre, bare være en God damned løvetann, og forandre sin egen innstilling. Dette har naturen innbakt i sin helhet. Det henger i et halmstrå.

Så, tør du å være en tøffing og vise deg sårbar?

Mest sannsynlig ikke med vilje.

De fleste av oss skinner som soler utad, og gråter som den ensomme man on the moon i dusjen eller regnet, når ingen ser. Når man ikke er til bry for noen. Så pinlig det ville vært å være så naken i hue. Så du skinner på Facebook i nuet.

Men så kommer det en høst, og ikke bare har du visnet. Underveis brakk stilken din også, den som rent fasademessig så stolt og rak ut.

Du skulle sole deg, men du ble svidd.

Du skulle tenke på minst mulig, men fikk vite altfor mye.

Du skulle rydde, men alt ble mer rotete.

Du skulle vaske mer, men du ligger på sofaen og nærmest peser etter luft som et uidentifisert vesen av en annen verden.

Du er på etterskudd uten overskudd og drukner i ting å gjøre. Men når du ser på klærne som skal brettes, gulvet du bare feide litt over i går, handlelisten, badet som skal ommøbleres, dusjen som skal skrubbes, rommet ditt som krymper og behøver rydding, rommet til minsten som skal få loftseng så alle møblene og tingene må bo i stua mens den nye senga monteres… og hvem pokker skal du ydmyke deg til å spørre om hjelp til å sette opp ei seng fortest mulig før skolestart?

Endelig fant du værtfall kilden til den fæle lukta. En burger gjenglemt i sekken til minsten fra sommerens klatreskole, midt i skittentøyet. Du brekker deg ikke engang, bare gjør det. Fikser det. Får det ut av hus, og tenner en røkelse.

Barna får alt. Alt går til barna. Du elsker dem høyere enn livet, og himmelen og hele pakka. Glemmer deg selv. Gjemmer deg selv.

Og nå er altså høsten her og prøver å legge deg i dvale. Høsten hvisker om en ny sommer. Nye sjanser. Andre tider. Ryddige, rene tider der du får dvitaminer når du legger deg under sola. Tider da du blir gylden og glad, ikke en klump med kull.

Litt sliten? Jepp, men sliten er ikke farlig tenker du, det får ryddes og vaskes i morgen. Eller en annen dag. Med stor tro på at overskuddet snart kommer seilende til deg, blir du og Netflix enige om at sånn er det.

Men du får ikke fred. Du vasker og rydder, mens du drukner litt for hver gang du finner noe nytt som må gjøres.

At høsten hvisker god natt, kan du ikke høre der du jogger i vei på en åkervei med musikk på ørene.

Kjører på. Du kjører på. Bad ass mf queen of the wannabe happy year: proud, loud, energy mom! Yeah!

Bare at hun superdama wannabe glemte å spise nå igjen. Barna får maten, og hun tar seg av praten. En halv avokado får duge, mens matlysten er på ferie.

Tegn etter tegn etter tegn etter tegn. Som du ikke ser. Hvordan skal du kunne se etter noe du aldri har sett før?

Men høsten hvisker og det begynner å bli kaldt snart. Naturen er frustrert over at du ikke lytter. Kroppen er adskilt fra toppen, og nå er det så mye du nekter å tenke over, eller snakke om, at det begynner å minne om et svært fjell som du bærer på. Uten å tenke over det selvsagt.

Veggen. Den berømte veggen de treffer på uten bomskudd, som du aldri helt har skjønt bæra av. Hvorfor folk bruker slike uttrykk har du aldri forstått. Det er jo bare å gråte i dusjen etter en joggetur, og passe på å ikke jogge seg på noen slags vegg, så tørker man vannet som fraktet bort tårene og setter på smile faktor 15.

Være sterk være sterk, alt annet er noe herk.

Sammenbrudd? Da må man falle, vel? Fra noe fysisk høyt. Disse uttrykkene er meningsløse i din verden.

Så kommer dagen da du selv ikke bare møter veggen; du mister all kontroll og løper rett gjennom den usynlige veggen som alt annet enn en superhelt. Og der sitter du med et eller annet komplisert brudd.

Hva skjedde? En stund var du borte, mens resten av verden befant seg på den andre delen av veggen. Du husker ikke, det er som du har vært død en stund. Svimlende fantasier og total kortslutning.

Du husker ikke at du sank så lavt som å sitte på et gulv og snakke med en dame, noen urfolk og en kort mann. Og du kommer heller aldri til å huske det. De rundt deg forteller. “Hææ..?!?” svarer du, om og om igjen. For det var ingen andre som så den damen, og heller ikke urfolk og korte menn. Og værtfall ikke du, for du har hatt kortslutning og husker en kvart prosent. Du døde litt, og det som er igjen av hue ditt er renset og klart.

Dagene etterpå har du blitt gjennomsiktig. Det er umulig å skjule øynene for de rundt deg, nei det vil tilogmed vises når du ser ned.

Det går ikke an å snakke med lys stemme når du har vært i mørkeland bak den berømte døra.

Du trodde du klarte alt, men det fantes ei grense likevel, og dag ble til kveld.

Du kan ikke smile i butikken når du holder på å briste sammen i gråt.

Munnen blir en strek, og stresset ligger utenpå deg.

Så kommer kjærligheten fra slekt, venner og profesjonelle. Du får ikke stå alene i alt lenger, de vil støtte deg. Hjelpe deg. Alt du har å gjøre alene med barn, skal du få slippe å gjøre alene. Sånnt er bra for unger: Foreldre som får tid til å pleie seg selv.

Så hvordan tar du imot det?

Stille og flau, men tåreøyne og takknemlige øyne.

Du trodde man måtte se på seg selv som et offer hvis folk skulle bry seg, og det var uaktuelt. Du er en tøffing. Så du spurte ingen. Superwomen kan ikke se seg selv, for de er ikke egentlig superdamer, bare slitne kluter på tørk i mormors gamle hage ute på øya. Det var tider det, men du hadde andre planer enn å bli en sliten klut wannabe superhelt.

Tør du å vise deg sårbar?

Nei. Men du er et løvetannbarn, og samme hvor tøff du prøver å være utad, har du glemt at brukne stilker vises godt i landskapet. De er der. Alle de andre planter og trær, busker og gress-strå, alle trår til, i en natur av samhold; de ser deg.

Nå er du så glad at du må holde igjen tårene og svelge klumpen i halsen hele tiden. Så lenge som du stod alene i stormen og holdt ut, la du ikke engang merke til at du knakk.

At du brente lyser i begge ender, altfor lenge.  Utbrent. Ingenting igjen. Det forsvant i gresset i stresset og alt du hadde å gjøre. Plutselig fant du ut at du ikke hadde kjøpt klær til deg selv på et år. Alt gikk til de høyt elskede ungene dine.

Men hva med å huske å elske seg selv også? Så du kjøpte noen plagg. Men det er et halvt år siden nå. Og det er løgn, for det var før jul en gang.

På tide å senke farten? Du er ikke alene. Du behøver heller ikke å vise deg sårbar; naturen gjør det for deg.

Det var bekmørkt på andre siden av veggen. Det var tap av hukommelse, hallusinasjoner og lyder som ikke tilhørte deg.

Jeg forstår nå at i et utbrent møte med en vegg, bør man akseptere og erkjenne at man ikke bare skal jogge eller trene annen workout for å hente seg inn igjen; man skal legge seg ned og hvile. Høre etter hva kroppen roper til deg.

 

Du behøver altså ikke å være så tøff at du viser omverden din sårbarhet.

Naturen sørger for at det vises uansett. Og når du er ærlig om all motgangen som prøvde å knekke deg, er det nettopp da de ikke kan såre deg. Løvetann-deg i kornåkervinden.

De kommer akkurat i tide til å ta imot deg når du faller. Så la det skje. Det som skjer, det skjer.

 

Ikke god nok for finsko-folket?

 

 

Har du opplevd å ikke være bra nok, fin nok, spennende nok, frisk nok? Var det kun rygger du så foran deg hver gang du prøvde å holde hue over vannet mens du prøvde å bære tung bagasje samtidig? Gadd de ikke å spørre deg hvor langt nede du var, selv om de hadde sett det på vei forbi, at du sank?

Så der kaver du med masse rygger og klakkende føtter i finsko foran deg?

Går de fra deg?

La dem gå, la dem gå. Reveenka hadde et poeng skjønner du. La dem gå, du trenger ikke deres råd. Det er nettopp fordi de er for premature til å bry seg om annet enn sine egne ego. I sine finsko. Au, høye hæler gjør vondt. Det koster å være fin nok.

Så reis deg nå. Opp og gå. Du skal ikke forlate denne verden enda anyway, så kom deg opp av hullene i bakken, svøm på land, og bare vent mens du vandrer din kronglete vei. Dine solskinnsdag kommer. Vær tålmodig, men husk at livet ditt krever andre type sko enn høye hæler. Løp, spring, gå, løp, spring, sov, spis, hold ut.

Noen få vil ta tak i hånda di, og så vil de gå sammen med deg. De har også heavy bagasje, og de har også joggesko på. De er få, men de er tusen ganger smartere og mer erfarne enn alle Reveenka lot gå forbi.

Ikke bra nok for dem nå? Da er ikke de bra nok for deg senere, og de kommer til å angre. De kommer til å late som om de kjente deg. Du kommer til å riste på hodet fra fjelltoppene dine.

De spurte aldri engang. Hvordan er ståa? Du spurte for mange ganger, så ryggsekken din ble tyngre. Men du hater å kalle deg selv “dumsnill”. Går det an å være for snill i en verden som denne?

Dit opp som du skal når ingen med høye hæler, ingen med finsko når så langt og så høyt.

Du holder ut, sammen med oss andre! Ta hånda mi, så tar jeg hånda di, og så gønner vi på til smilene våre kommer tilbake.

You can’t break a diamond. Only a diamond can. So walk with the diamonds like a real carbon [email protected] from mother earth.