Hva skjedde?

“Har dere en tampong?”

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Jeg har gått et stykke unna bordet. Står der ved disken og antibaccer hendene mine til de skinner, og ser nedover den lyse buksa mi i totally angst; har det “endelig” skjedd? Blødd gjennom? På en restaurant der venninna mi og jeg skrubbsultne har bestilt oss kebab. Sprekk som fy. Low carb go away!

Vent litt. Det er liksom ikke tida for sånnt nå. Grotte-flom? Nope. Kan ikke stemme. Ser ikke noe heller når jeg bøyer meg og studerer buksa mi.

-“Nei nei!” Hvisker servitrisen med et glis: “Det er meg. Jeg har fått mensen!”

I all forvirring anbefaler jeg midt oppi det hele “papir da?”

Og hun nikker. Nikker og bekrefter at “papire is done down there, dear”..

Som et stort gap går jeg tilbake til bordet, mens jeg ser det for meg. Nei nei.

Ja, når skjedde det? Når begynte jeg å brekke meg bare et hårstrå traff tunga mi?

Jeg som 5åring hadde ingen problemer med å joine a mormor i kufjøset, med et stort mø til alle kyrne jeg striglet, måket skit bak, og strødde etter. Foret. Matet. I det koselige fjøset lot jeg kalvene sluke hånda mi mens jeg lo.

Og så gikk vi inn i mormorhuset, vasket hendene i sånn såpe som var fulle av bakterier (fant de ut årevis senere.) Så spiste vi frokost med hjemmebakt brød (sååå godt. Spurte om oppskrifta 20 år senere. Svaret var: “Haha. Æ tar det æ har rett og slett!” Så hvorfor smakte brødet likens år etter år?)

Pålegget var mye forskjellig, men jeg spiste alltid bremykt med nøkkelost på, og så ei skive med tynne svin. Altså tynne skinkeflak, før jeg løp ned i fjæra på krabbejakt. Klatret på berg og sånnt. Slo meg litt iblant. Litt blod på knærne før kjøttkak til middag? Ja, og så?

Nøyaktig 35 år senere står jeg og måper på en restaurant. Og hun står der og gliser.

-“Eeeeeh. Lykke til!” sier jeg medlidende, og går og setter meg.

Jeg tar mitt voksne meg sammen, og spiser kebab til det tyter. Venninna mi undrer på hva det er. Jeg forteller at jeg må vente med å si det. Etterpå. Etterpå, vent litt, spis opp først.

Desverre forteller jeg om the missing link, altså patronen. Tampongen; mens vi fortsatt sitter ved bordet. Hun brekker seg som ei ku aldri ville gjort, og så brekker jeg meg.

Vi betaler og styrter ut.

To fisefine byfruer har vi blitt. Under trening. Altså vi prøver å ta oss sammen, men vil ikke tenke på fingrer som har fiksa mensen med papir, mens vi spiser kebab.

Jeg tok meg sammen da jeg spiste sushi sammen med 5åringen her om dagen også. Håralarm! Men så så jeg for meg lille meg i fjøset til mormor, med en strigle full av kuhår. Klar til å spise nøkkelost og spesialbrød med svin på. Jeg latet som om håret i ingefæren var mitt. Ikke at det gjorde det bedre, men jeg bare skjerpa meg. Kvalte kvalmen og utfordret meg selv til å forsyne meg en gang til. You go girl! Yeah!

Man skal vel si fra. Skal vel klage som pokker. Men jeg klaget aldri på frokosten til mormor ute på øya bare fordi vi kom rett fra ku-land, så hvorfor skulle jeg bli så kvalm av ingenting som voksen?

Jeg øver meg. Men jeg sier bare; neste gang, please ikke spør meg om jeg har en tampong til deg, når du jobber et minutt unna dagligvaren i byen. Ikke trigg meg. Og er håret

lenger

enn

et

kuhår.

Da

kan det hende jeg spyr.

Og så løper jeg!

Og så du, I repeat: Stikk og kjøp denne sjøl hvis du jobber på restaurant. Ikke spør oss gjestene, for de fleste av oss grew up mens vi tålte det meste, men endte opp feige som kyr:

Verden våkner. Ja, verden våkner på så mange måter kan man si, men iallefall; den er i begynnelses-stadiet av å våkne.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Den flyr, og akkurat nå flyr den fra meg. Jeg får ikke skrevet alt jeg så gjerne vil skrive til dere. Det er alltid noe å gjøre som kommer i veien. But, there’s a men and a but: som travel alenemamma lander jeg plutselig her på en 14dagers tid uten barn i hus, og ja jeg har allerede begynt.

For første gang på så lenge jeg kan huske skriver jeg et natt-innlegg. Jeg husker de tidene da jeg lå og skrev sent på kvelden. Akkurat nå er det ingenting som hindrer meg.

Ferie altså, hell yeah. Det er nesten så jeg faktisk har fått til å få opp alt gullglitteret under vasken på det ene badet. 5åringen hadde besøk av ei pie på 4 som elsket glitteret som 5åringen også elsket, og dette sølet har jeg oversett i noen dager nå.

Du blir sånn der bevisst sløv: “Mammaaaa vi har sølaaa. Det er glitteeeer. Gullglitter. Hele boksen!”

Ok. Let it be, let it be, oh let it be. Du forstår plutselig tilogmed Beatles der du står og vaier over gryteretten. Words of wisdom.

Everything’s going to be alltight. Eller allright med rette ord. Den kåta (låta, omg, beklager. Men skrivefeil kan også være litt gøy) også forstår du nå, der du står neste dag med kylling i fløtesaus i gryta, og grønn liksomsand på kjøkkenøya

Snart skal jeg vaske under sofaen også, og vettuhva eller? Jeg har shinet den der høye hylla på badet, og så har jeg dekorert den med skyllemiddel, shampoo jeg aldri bruker, som sikkert er bra å ha hvis himmelen skulle falle ned med et brak. Og et par plastikkplanter som prikken over i’en.

Oh yeah.

Nå er det ferie på a mor

Ja nå er jeg i gang; ingen kan nekte på det.

Men så er det kjøkkenet da. Skal jeg ta en Marie Kondo? Sette alt på kjøkkenøya, si at jeg elsker det jeg elsker, keep it, og ta høflig farvel med alle de stygge fæle greiene som gliser til meg hver gang jeg f eks har lyst til å dundre til den forbanne helsikes tallerkenen?

Kan ikke kaste det etter mormor.

Nei samme hvor fælt det ser ut, så er det vakkert når hu sitter i himmelen og passer på. Ikke prøv deg Helene, keep it! Keep it! Samme hvor brune dem er: Keep’ em!

Ferie ja.

Jeg ser dere på Facebook, tuter rundt i Lofoten og Vesterålen stolte som haner, og det skjønner jeg godt. Nydelig der, og dere burde være like stolte som kenguruen som driter ned barnehagen til han/hun havner på nyhetene for prankene sine. Den kenguruen har tross alt markert sitt territorium den også, som den velsignede turisten den er.

But you see; Jeg var der i Vesterålen hver sommer fra jeg ble født, pluss en kvart halv vinter. Altså en halv kvarting.

Og jeg elsker Nordnorge.

Men akkurat nå er det viktigere å bekjempe; ikke maur (bank hardt i bordet), men glitter, liksomsand, too much plastikkemballasje (..I mean; WHAAT, er det nødvendig eller:10 lag plast rundt en figur på str med en tåneggel!)

Hvorfor jeg kjøpte sebrateppe til gulvet? Var billig som fy. Og nå vises smulene med en gang, rightaway.

Men nå er det ferie, og rett og slett ta kontroll over denne trønderboligen før skolestart. Send en støvsugeselger og jeg kjøper. Venninna mi fortalte om ei smart dame som fikk en sånn støvsugeselger til å støvsuge hele hjemmet hennes, før hun sa “nei takk” og låste døra: Bye bye.

Jeg kan hende, muligens og kanskje, at jeg kjøper. Etter en god runde visning selvfølgelig, dvs masse støvsuging. Min støvsuger er en en liten udugelig luring, så det kan hende jeg er snillere enn henne som venninna mi fortalte om i dag.

(Helene, ta deg en tur på Europris. Kremt. Hmh.)

Anyway. Minsten er altså skolestarter han. Og både hva angår klær, sang og dans, så er han meget bevisst. Jeg kan ikke bare fise løs på H&M, pælme på ham noe jeg liker, og hive ham inn på skolegården. Nope. Ting. Tar. Tid.

Og når jeg tar meg tid til akkurat dette med kleshandel, så er han plutselig borte. Ja da skal han leke titten tei eller ei, eller hva pokker det er:

“HVA liker du? SYNES DU DENNE ER COOL? ER DEN RØD NOK?????”

Han elsker rød. Alt som er rødt.

Men nå våkner jeg altså til et lass med husarbeid, en verden som endelig er litt sosial igjen, og jeg er klar. Jeg har vel valg jeg som alle andre, men jeg velger å holde ut med glitterstøv og grønn liksomsand. For ungene.

Bassenget er tomt, og i morgen er det på tide å bytte ut vannet.

Er det så farlig ille da?

Å være her i Norge?

Må vi stresse oss ihjel for å absolutt “feriere”?

Kanskje sitter jeg i bassenget om noen dager, under regnet, og nyter regndråper på kinnet mitt. Trenger jeg noe mer da, enn det, gode venner og tanken på at jeg slipper titten tei i butikken på ei stund?

Hell no. Det enkle er det beste synes jeg.

God sommer til deg fra langt forbi polene 😉