Boken ble lest på 4 dager. Du har min fulle sympati og forståelse, Britney Spears. Men på et område banker jeg hardt i bordet!

Hvilket jeg kommer tilbake til.

Her om dagen fikk jeg en påminnelse på hvor uvitende folk er om diagnosen jeg lever med. Det er som om jeg med vilje overser det faktum at “hvordan kan de vite?” For hvordan skulle jeg kunne vite hva det går ut på å leve med Aaperger, Schizofreni og Autisme?

Påminnelsen var et vennlig spørsmål om jeg kunne tenke meg å en dag leve helt uten medisiner.

Spørsmålet var i min erfaring og lærdoms verden så abstrakt og surrealistisk naivt, at jeg satte meg ned med et smil om munnen og lærte henne fakta om diagnosen min. Jeg hadde garantert spurt om det samme om jeg var henne, så med naivt mener jeg satt i sammenheng med psykoser av en annen verden for eksempel. Hva det faktisk innebærer å slutte med medisinene.

Følger du med Britney? For nå kommer jeg til dine uttalelser.

For det er alvor. Bipolar har flere sider, men jeg vet kun om 2, og det er bipolar 1 og bipolar 2.

Forestill deg 2 poler. Pol manisk og pol depressiv. Begge polene er, som du sikkert forstår, sykelige. Da har det gått for langt.

Bipolar 2 er den milde varianten, og de har rapid cyclings, altså humørsvingninger i løpet av dagene og ukene. De holder seg mellom polene. De kan leve uten medisiner, men jeg tror det definitivt ikke er å anbefale, uten at jeg er noen fagperson til å uttale meg. Det er en diagnose som medfører enorm ustabilitet. Også for pårørende.

Jeg har bipolar 1.

Bipolar 1 er en helt annen typ diagnose. Vi har ikke humørsvingninger i dagene og ukene.

Hos oss kan det gå måneder og år innen samme pol, og det verste er at vi ikke holder oss innom polene, men vandrer langt utenfor både pol glad og pol trist. Det heter psykose, og krysser med Schizofreni akkurat der.

Jeg har hatt 3 slike siden 1997, og jeg har aldri hørt stemmer eller sett hallusinasjoner. Den siste psykosen for 14 år siden, der jeg ble så usynlig selvutslettende at jeg ikke ville tråkke på gresset fordi det ville gjøre meg til en morder. Kunne ikke tråkke på insektene i gresset. Luktesansen var plagsomt sterk og vrangforestillinger virkelig hørte til på skjerma avdeling, lukket psyk.

Og da kommer jeg til den store skuffelsen i boken din, Britney!

Det eneste som kunne gjøre meg frisk igjen, var stemningsstabiliserende Lithium, og antipsykotika seroquell, medisinert slik at jeg slapp bivirkningene.

I RIKTIGE doser, relativt lave og perfekt tilpassede doser.

Slik er det med alt, ikke sant? Riktige doser koffein, riktige doser melk, riktige doser alkohol, riktige doser paracet?

Uten Lithium fungerer ikke jeg. Hjernen min mangler dette saltet, så jeg må ha tilførsel av det.

Hvilket bringer meg til det ekstra skumle, Britney Spears, ved dine påstander om Lithium i din ekstremt toppselgende bok over hele verden: Diagnose bipolar 1 står og skjelver på toppen av statistikker over de farligste diagnosene hva angår selvmord!

Jeg var nettopp der for 13 år siden, etter den store psykosen, da jeg falt og falt og falt. Falt i hue. Falt ned på gulvet der jeg satt og ba. Alt var vondt. Gjemte meg under dyna. Skammet meg. Jeg var medisinert med antipsykotika, og altså bringe ut av psykose.

Men jeg nektet å ta lithium.

Fordi jeg trodde det var farlig.

Så ga jeg det en sjanse, våren 2010, og innen en måned hadde jeg kavet meg ut av dyna, gått ut i sollyset, fått meg en jobb, og et liv.

Høy på pæra var jeg fortsatt ikke, og aldri kan jeg bli det heller. Det hører til i fortiden utenfor psykiatrisk i 2009 da jeg trodde jeg var verdensmester i fotball bare dager etter et keisersnitt. Det hører til i psykose. Akkurat slik en med bipolar 1 aldri kan bli psykopat. Fordi vi er det motsatte. I feel your pain, you are in my vain, you start, but that is my heart osv. You know. “Empat” er et ord som er in nå.

Anyway, Britney!

Saltet lithium er farlig i overdose, spesielt fordi man ikke har funnet motgift. Men det er faktisk ikke meningen at man skal ta overdose. Du skal ikke drikke flere liter 96% alkohol i ett heller. Samme hvor fy så er det for sent, og du kommer aldri i mål der livsreddende hjelp står klar.

Lithium kan tære på nyrene, derfor er mengde dose ekstra viktig å overvåke med speil, som blodprøvene heter.

Jeg er velfungerende alenemamma. Jeg eier egen bolig. Jeg leier ut en hybel. Jeg har tett nettverk med herlige venner og slektninger. Jeg tar medisinene mine nøye, og passer på å få nok søvn. Kjære Britney Spears, jeg er ikke i fare. Lithium er ikke farlig for meg. Det som er farlig er hvis jeg hadde sluttet med medisinen min og glidd inn i psykose. Da ville jeg blitt innlagt, kanskje i månedsvis, uten å kunne fungere.

Det som er FARLIG er alle de som behøver medisinen Lithionitt, som leser boka di akkurat nå, og slutter med medisinen sin. Eller ikke tør å prøve. Fordi du, som definitivt ikke er fagpersonell, skremmer dem ved å skrive at da du var innlagt på tvang, ga de deg en “svært farlig medisin ved navn lithium!” Det var et under at du overlevde, visstnok.

Alle medisiner har bivirkninger. Leter du i felleskatalogen vil du finne dem alle sammen, og fortsatt vil det være uoppdagede bivirkninger. Framtiden får ta seg av dem.

Å skremme en hel verden, hvorav mange mennesker har den høyst dødelige diagnosen bipolar 1.  Den suver ruver på toppen av selvmordsstatistikken, det er i mine øyne galskap.

Man kan alltids nevne porøse orfiril, lamictal og abilify som stabiliserende mursteiner når man bygger opp et nedrevet menneskesinn. Men skal jeg snakke ut fra erfaring, er Lithium gullbaren. Krystalldekorasjonen. Saltet som gir mange av oss og de rundt oss, et liv.

Jeg støtter deg, Britney Spears, men du har begått en tabbe av dimensjoner, i form av uttalelser i en bok “hele verden” leser. Du har revet ned gullbarer og henvist til porøse byggesteiner, som om du var en psykiater med peiling.

Og kanskje kommer det en vakker dag, at du som meg, oppdager at du, og også jeg en gang i tiden, tok feil. At både klær og filter bør på i form av et salt vi behøver.

Hva angår klær, kan de tas både på og av på en mer kunstnerisk og kontrollert måte hvis man er frisk på medisinen man behøver.

Hva angår filter, er filteret oppe i topplokket jeg snakker om.

Til alle som har lest Britney Spears sin bok, og som det berører hva angår medisinen Lithium: Husk at hun ikke er utdannet psykiater. Oppsøk eksperter på felter dersom du vurderer å enten slutte, eller la være å begynne på medisiner som kan hjelpe deg om du sliter med en sinnslidelse.

 

 

 

Nå som kulda har satt seg. For den “setter ikke inn” nå, den har sittet inne i noen uker. Pen og pyntelig ligger snøen der ute. Da kommer tankene om en svunnen tid.

Det var på sånne dager jeg drakk kaffe, min venn. Og du drakk øl. Min nabo og kompis. Et underlig vennskap mellom en aldrende mann og ei ung ei på 21 år. Pappa var også din venn. Vi var skikkelig skikkelig glade i deg.

Du og de kloke ordene dine.

Tenk at visdommen i byen lå i byens mest råtne og umalte hus? Kanskje fordi toogfemtia som vi kalte det, var mest jordnært? Det holdt jo på å forfalle helt, nærmere og nærmere bakken.

Vi og det gamle slitte, forhatte, kommunale huset, der det blåste “litt” gjennom kriker og kroker, så ille at hamsteren min hadde dødd av kulde en gang jeg var borte en natt. Det var nok ikke helt trygt å bo der for oss mennesker heller, av mange grunner, men vi hadde jo vært ute ei vinternatt før vi. Vi taperne i byen. Vinnere i forkledning. For vi vant dype vennskap og viktige samtaler. Vi vant samholdet og stunder man aldri glemmer. Vi filosoferte over hva en vinner er, og hva en taper er. Det var jo meningsbetingede ord, ikke fakta-baserte ord.

Du var verdens beste nabo og venn.

Øl ble til brennevin.

Så ble brennevin til det neste steget. De flyttet deg til sentrum, og plutselig skulle du leve uten fred. Stua full av folk hele tiden. Ditt hjem ble ugjenkjennelige. Jeg vet du savnet freden. Roa. Tv-stundene med en pils på bordet og meg i sofaen med et 70talls-pledd omkring meg. Med kaffen i hånda og rastafletter. Kaffetrakteren din på kjøkkenet. Livet hadde faktisk mening, mye mening, selv om veldig mange hadde ristet på hodet og dømt oss ned.

Nå var stua di full av folk du ikke kjente.

Men vi var glade i deg vi. Hele du som person. En person av mange som slet med alkoholisme.

Av respekt for deg, forsøker jeg å se på alkohol som hva det jo er; totalt unødvendig. Av savnet etter deg, navigerer jeg meg fram til at det ikke finnes grenser for noen med eller uten titler, når det kommer til rus.

Alkohol er rus. Hva er det jeg skulle behøve å ruse bort, jeg som har så mye å være takknemlig for? Om ikke for min egen skyld, så for barna, og for du som døde altfor tidlig, pint og plaget av kong alkohol.

Jeg vet at du venter på meg der ute et sted, kompis, og da skal vi drikke isvann fra himmelske bekker, og bare være lykkelige over å ha fått møttes igjen. For en rus det hadde vært, å få møte dere kjente og kjære igjen.

Men klokka i mitt liv er ikke så sen enda. Den har ikke engang blitt 23.00, og det kan være lenge til min siste time.

Det jeg nekter å gi slipp på, er taperen i meg. Du og jeg vet at det ikke betyr noe negativt. Det å få være en outkast utenfor samfunnets a4-boks, betyr ikke at man står alene. Der er nåtidens Einstein, dagens Leonardo da Vinci og alle de andre som bestemte sine egne stier og til enhver detalj nøyaktig hvordan livet skal leves rent privat.

Og sånne som oss ser ikke ned på noen. Vi dømmer ikke. Fordi vi lærte det av de vi møtte på veien hit. Vi blir dømt som raringer. Og det, min venn, er et mesterverk av et kompliment fra slike unge og uvitende sjeler.

Et ønske jeg har av hele mitt hjerte etter døden, er ikke å få møte dronningmora av England, Kong Haakon av Norge eller herr høypåhatt og fru diamantring

Nei. Tenk å få møte DEG igjen, min venn som døde av alkoholisme. Du som ble ydmyket og sett ned på. Du som alltid manglet penger på slutten av måneden. Akkurat som alle konger og dronninger ville respektert DEG og din visdom, respekterer jeg ditt minne, og skåler i isvann.

Vi, taperne, har nå blitt til meg, taperen. Looser. Men selv om du er død, vant vi den tittelen sammen, buddy. Hva vi vant?

Minner for livet og minner for døden.

Miss you, looser, klem fra looser

 

LOOSERS

 

We were the loosers, and I still am,

in this streets I seem to see.

Wount stop being me without a crown

than flying high and falling down.

 

It’s getting late,

but you have to wait.

Life is a clock, but it aint after noon.

I will see you later than soon.

 

My buddy in heaven

it’s not yet eleven,

but I still hear your voice:

“Girl you have a choice;

you can judge them people, but better not!

You can choose your heart cold, and it will be a hard life choosing thay young heart hot.”

 

 

A teacher can’t teach

how you made me reach.

Wisdom only loosers learn.

Words only outcasts burn

In the cold.

Outside a world made of steel and gold.

 

In the ashes we still know.

We don’t need no rainbow

or a light to show.

We burn it for the heat

dancing to the beat.

The music of beating steel,

moving around for real.

The golden hour we rock

as it’s only elleven o clock.

 

My friend, it’s getting late in life

and I’ll never be nobodys wife.

You know I live different

as a lucky looser.

because a looser is a chooser.

I miss you and our words in quiet air.

Now you are there and I am here.

You have to wait to midnight

I still have some life in sight.

 

Gold.  Steel.

Life is hard for real.

But I never chose a cold heart,

It’s been burning since the start.

Just got some stuff to do,

like a looser with a clue

is a winner dressed as nothing they can see

Us, buddy, you and me.

 

 

Nb: IKKE reklame. Bare rent skryt.

 

Det glitrer i asfalten. Et eget og velkjent språk som du kjenner godt. Det står skrevet så det skinner: “NO E JULA SNART HER!”

Nei, det stresser meg ikke i år. I år har vi i slekta bestemt oss for en gøyal deal, nemlig å handle julegaver til hverandre på vår svære bruktbutikk her i Stjørdal. Og vi skal feire julaften sammen med verdens cooleste folk, på gården til broren min. Oss er det ikke synd på.

Det var bare en ting som stresset meg inntil i dag, der jeg vandret rundt som en dårlig utgave av Alfa i Sesam stasjon: E HAN PÅ JOBB??? HAN MÅ VÆR PÅ JOBB, ELLERS E DET KRISE!!!

Jeg snakker selvfølgelig om Sebastian våres! Vår egen superklipper, som kommer fra Polen, men til vår fordel bor her I vår by, og jobber på Cutters.

Han redder alltid det merkelige håret mitt, som egentlig er mørkt, men som lider av at jeg er en rot-hårbleker. En gang var det ei som klipte meg verre enn krisa allerede var, og da var det Sebastian som fikset det på null komma niks. Siden har jeg aldri turd å klippe meg hos noen andre.

Og han VAR PÅ JOBB!

Sebastian er alene på salongen nå folkens, så vær snill med ham. Han jobber som en helt, og veldig mye, men gjør likevel alle hårklippene perfekt. I dag så jeg han forvandle en fjøsnisse til Brad Pitt, altså weeey heey for en proff!

Han er altså en ekspert av en frisør, ingen tyv som Kamilla sin Sebastian, men definitivt like kjekk og snill.

Løp og juleklipp deg hos riktig frisør i desember, uten å betale for mye og uten å bli misfornøyd, du er velkommen hos vår egen Sebastian på Cutters ♡✂️♡

God helg fra lettet forbipolene ♡