Nå som kulda har satt seg. For den “setter ikke inn” nå, den har sittet inne i noen uker. Pen og pyntelig ligger snøen der ute. Da kommer tankene om en svunnen tid.
Det var på sånne dager jeg drakk kaffe, min venn. Og du drakk øl. Min nabo og kompis. Et underlig vennskap mellom en aldrende mann og ei ung ei på 21 år. Pappa var også din venn. Vi var skikkelig skikkelig glade i deg.
Du og de kloke ordene dine.
Tenk at visdommen i byen lå i byens mest råtne og umalte hus? Kanskje fordi toogfemtia som vi kalte det, var mest jordnært? Det holdt jo på å forfalle helt, nærmere og nærmere bakken.
Vi og det gamle slitte, forhatte, kommunale huset, der det blåste “litt” gjennom kriker og kroker, så ille at hamsteren min hadde dødd av kulde en gang jeg var borte en natt. Det var nok ikke helt trygt å bo der for oss mennesker heller, av mange grunner, men vi hadde jo vært ute ei vinternatt før vi. Vi taperne i byen. Vinnere i forkledning. For vi vant dype vennskap og viktige samtaler. Vi vant samholdet og stunder man aldri glemmer. Vi filosoferte over hva en vinner er, og hva en taper er. Det var jo meningsbetingede ord, ikke fakta-baserte ord.
Du var verdens beste nabo og venn.
Øl ble til brennevin.
Så ble brennevin til det neste steget. De flyttet deg til sentrum, og plutselig skulle du leve uten fred. Stua full av folk hele tiden. Ditt hjem ble ugjenkjennelige. Jeg vet du savnet freden. Roa. Tv-stundene med en pils på bordet og meg i sofaen med et 70talls-pledd omkring meg. Med kaffen i hånda og rastafletter. Kaffetrakteren din på kjøkkenet. Livet hadde faktisk mening, mye mening, selv om veldig mange hadde ristet på hodet og dømt oss ned.
Nå var stua di full av folk du ikke kjente.
Men vi var glade i deg vi. Hele du som person. En person av mange som slet med alkoholisme.
Av respekt for deg, forsøker jeg å se på alkohol som hva det jo er; totalt unødvendig. Av savnet etter deg, navigerer jeg meg fram til at det ikke finnes grenser for noen med eller uten titler, når det kommer til rus.
Alkohol er rus. Hva er det jeg skulle behøve å ruse bort, jeg som har så mye å være takknemlig for? Om ikke for min egen skyld, så for barna, og for du som døde altfor tidlig, pint og plaget av kong alkohol.
Jeg vet at du venter på meg der ute et sted, kompis, og da skal vi drikke isvann fra himmelske bekker, og bare være lykkelige over å ha fått møttes igjen. For en rus det hadde vært, å få møte dere kjente og kjære igjen.
Men klokka i mitt liv er ikke så sen enda. Den har ikke engang blitt 23.00, og det kan være lenge til min siste time.
Det jeg nekter å gi slipp på, er taperen i meg. Du og jeg vet at det ikke betyr noe negativt. Det å få være en outkast utenfor samfunnets a4-boks, betyr ikke at man står alene. Der er nåtidens Einstein, dagens Leonardo da Vinci og alle de andre som bestemte sine egne stier og til enhver detalj nøyaktig hvordan livet skal leves rent privat.
Og sånne som oss ser ikke ned på noen. Vi dømmer ikke. Fordi vi lærte det av de vi møtte på veien hit. Vi blir dømt som raringer. Og det, min venn, er et mesterverk av et kompliment fra slike unge og uvitende sjeler.
Et ønske jeg har av hele mitt hjerte etter døden, er ikke å få møte dronningmora av England, Kong Haakon av Norge eller herr høypåhatt og fru diamantring
Nei. Tenk å få møte DEG igjen, min venn som døde av alkoholisme. Du som ble ydmyket og sett ned på. Du som alltid manglet penger på slutten av måneden. Akkurat som alle konger og dronninger ville respektert DEG og din visdom, respekterer jeg ditt minne, og skåler i isvann.
Vi, taperne, har nå blitt til meg, taperen. Looser. Men selv om du er død, vant vi den tittelen sammen, buddy. Hva vi vant?
Minner for livet og minner for døden.
Miss you, looser, klem fra looser
LOOSERS
We were the loosers, and I still am,
in this streets I seem to see.
Wount stop being me without a crown
than flying high and falling down.
It’s getting late,
but you have to wait.
Life is a clock, but it aint after noon.
I will see you later than soon.
My buddy in heaven
it’s not yet eleven,
but I still hear your voice:
“Girl you have a choice;
you can judge them people, but better not!
You can choose your heart cold, and it will be a hard life choosing thay young heart hot.”
A teacher can’t teach
how you made me reach.
Wisdom only loosers learn.
Words only outcasts burn
In the cold.
Outside a world made of steel and gold.
In the ashes we still know.
We don’t need no rainbow
or a light to show.
We burn it for the heat
dancing to the beat.
The music of beating steel,
moving around for real.
The golden hour we rock
as it’s only elleven o clock.
My friend, it’s getting late in life
and I’ll never be nobodys wife.
You know I live different
as a lucky looser.
because a looser is a chooser.
I miss you and our words in quiet air.
Now you are there and I am here.
You have to wait to midnight
I still have some life in sight.
Gold. Steel.
Life is hard for real.
But I never chose a cold heart,
It’s been burning since the start.
Just got some stuff to do,
like a looser with a clue
is a winner dressed as nothing they can see
Us, buddy, you and me.
