Til foreldre som sender barna sine i barnehagen neste uke

 

Korona. Kronen på vårt verk i disse dager. La meg ta kronen av det forbanna viruset, og heller gi en ekte krone til DERE!

Dere tøffe foreldre i vårt fedreland, som gruer seg til neste ukes åpning av en ny fase: jeg klapper for dere hver eneste dag ♡

Med dette vil jeg ønske alle dere mammaer og pappaer som er nødt til å sende barna deres i landets barnehager og skoler i tiden som kommer, hell og lykke. Jeg krysser fingrene for dere og heier på dere. Dere skal gå på jobb og bidra til at vårt land ikke ender som et uland oppi hele koronasuppa. For det skjønner vi alle som kan legge sammen to og to: Barn fra 5. klasse og oppover kan være alene hjemme noen timer. Det er de minste dette gjelder, fordi landets ansatte behøver barnepass. Og kanskje har ikke Norge noe valg; noen må. De bare må.

Dere er nok også lettet over at vi som faktisk har muligheten til å holde ungene våre hjemme, gjør det. Vi vil bidra til å skjerme barna deres ved å minke antall barn i alle avdelinger i landets kindergardens. Og vi er ganske mange som kommer til å holde barna våre hjemme, siden vi kan. Minst mulig unger i barnehagene.

Om det er fristene å la minsten få boltre seg i barnehagen igjen?

Ja. Svaret er ja. Men liv og helse kommer først. Også hensynet til barna deres, dere som ikke har noe valg.

Jeg har noen dager på meg på å hente meg inn etter 5 uker som all alone alenemamma for barna mine på 5 og 10 år. Jeg har to gutter, men det jeg skriver nå gjelder 5åringen, siden 10åringen går i 5.klasse og fortsetter med hjemmeskole.

Jeg har barnefri som de så pent kaller det. Det motsatte av legohelg; noen dagers hvile før det er på’n igjen søndag.

Ja, selvfølgelig skulle jeg gjerne sendt 5åringen i barnehagen mandag. Jeg har vondt i musklene etter all aktiviseringen, og altfor mange tanker i hodet til å følge med på nyheter og sånnt.

Hva tankene handler om? 10åringen, 5åringen, bolledeig, pizzadeig, biffgryte, laks med hva attåt? Kjenner du deg igjen?

La meg fullføre: Hjemmeskole, pannekaker, hjemmebarnehage, sei eller torsk? Innkjøp og den kunst det er å gjennomføre det, katta, hvorfor det j… brødet aldri blir perfekt samme hvor mange forskjellige oppskrifter jeg prøver, hvorfor polarbrød alltid vinner, når badet dem sist- kalkulator: forigårs? I går? [email protected]@@, pokker det er badedag – tanker,  matematikkengelskgym, såpe og bacbacbaaac, skifte på sengene, vaske klær, ungene bretter klær og får penger for det, naturfag..

…og hva søren det var jeg tenkte på da jeg stod på kjøkkenet, som forsvant på badet? Det var jo viktig. Og så er det glemt.

Ikke legge seg ned når ryggen slår seg vrang fordi man løfter minsten for brått etter han falt på guIvet i søvne. “Ja er det legevakta ja? Bla bla bla den kulen vokser for mye. Åja, vekke ham en gang i timen som ved hoderystelse? Ok så.. ok. Ut og jogge på plena dagen etter så ryggen ikke stivner.

For de små uskyldige behøver oss nå. Trenger oss som klipper i stormhavet.

Barnehage høres fint ut. For jeg bør ikke engang puste og pese, men smile og gi dem motivasjon. Og grenser. Og bad. Og mat. Og nattahistorier. Og latter. Og et par slitne klemmer eller 100. Og bokklubben sendte “mamma mø” for babyer, så jeg ringer dem og de sender gjerne boka for 5åringer gratis. Så vi leser mø og kråke mens vi venter.

Og venter.

Barnehage? Ja omg, det hadde vært knall det. Men jeg er så heldig at jeg kan. Du vet, være den mamman som holder minsten hjemme. Jeg lever med en sykdom jeg må holde i sjakk uansett, og er ufør, så jeg har muligheten.

Sammen med ungene har jeg altså hatt 5 fantastiske uker, og vi har vært veldig skjermet fra resten av verden, her vi har spist, sovet, badet, dusjet, lekt skolebarnehage, løpt på landeveien borti her, spilt fotball og trent styrketrening på stua.

Vi er heldige som bor her.

Og vi er så innmari klare for en normal hverdag, vi som var så godt i gang i den nye barnehagen. Samtidig er det bare å både bite i sure epler og svelge kameler som roper “stay the fuck home” + “.. if you can.”

And I can.

Så jeg gjentar med hånden på hjertet og beundring i blikket, samt en god porsjon takknemlighet:

Med dette vil jeg ønske alle dere foreldre som er nødt til å sende barna deres i landets barnehager og skoler i tiden som kommer, hell og lykke. Jeg krysser fingrene for dere og heier på dere. Dere er sikkert også lettet over at vi som faktisk har muligheten til å holde ungene våre hjemme, gjør det. Vi vil bidra til å skjerme barna deres, dere som ikke har noe valg, ved å minke antall barn i alle avdelinger i landets kindergardens. Og vi er ganske mange.

Ja vi er ganske mange. Vi behøver ikke å kjefte og fjase fordi vi har forskjellige utgangspunkt. Vi må huske at Norge ikke fungerer uten stødig økonomi, ja kanskje skulle vi bare visst hva politikerne kanskje vet om hvor lenge det er igjen før Norge er konkurs. Og da kan de ikke redde noen.

Vi må ikke dømme hverken andre foreldre eller politikere for avgjørelser og valg som må tas nå. Alle gjør vi våre oppgaver. Forskjellige, som alle de varierte fagene vi finner ut at hjemmeskolen godt kan lære oss på ny, alt det vi glemte igjen på 80tallet eller 90tallet.

Og min oppgave er å la 10åringen fortsette med hjemmeskole 5. klasse, og holde 5åringen hjemme. Både fordi jeg kan, av hensyn til andre barn og foreldre, fordi det er tryggest for oss og fordi vårt fedreland ikke taper på det.

Hodet kaldt, hjertet varmt nå, folkens. Det er mange sider ved denne pandemien’s sanne ansikt som vi ikke ser i fake news, eller som vi skånes fra. Et ansikt sett fra siden, foran, ovenfra, nedenfra og med nakke og rygg til.

Ta ditt ansvar sett fra din side, og hei på dem som må inn i løvens hule for deg sett fra en annen side. Du ser dem ikke, og alt hva de må orke, tørre og ofre så Norge ikke drukner i stormen. For husk at du ser kun din egen side. Så hei på dem. La oss takke dem.

Det gjør jeg: applaus for mammaen og pappaen som gruer seg og litt gleder seg til mandag. Tusen takk for stødige stolper under fedrelandet vårt nå.

Nobodys perfect? Everybody’s perfect, in the eye of mother earth ♡🌍🌎🌏♡

 

Jeg må skuffe dere

 

Howdy! Long time no seen 😎

Vi er inne i den 5. uka med stengt fedreland in a locked down world, mens vi undrer hvem som ropte “stans verden, jeg vil av”.

Jeg er innom for å hilse på, og jeg må desverre skuffe dere: jeg har ingen spennende, fæle, sjokkerende nyheter å komme med. Jeg vet det er kjedelig, men det jeg har å servere er bare idyll. Jeg føler inderlig med alle som er personlig berørte av denne pandemien, og ber til høyere makter for dere hver kveld.

På samme tid som alt dette vonde skjer i verden, har jeg har i 4 uker fått være hjemme sammen med barna mine, verdens snilleste to gogutter. Vi har fått god tid til å bli enda bedre kjent med hverandre enn før, og det utrolige er at de ikke har kranglet mer enn de få gangene de har diskutert litt. Rett og slett har vi tråkket oppå hverandre i en hel måned, og vi koser oss. Gjøre det beste ut av situasjonen. You know.

Og det er fordi jeg har to sønner som gjør om hele hjemmet vårt til en stor smiley, samme hvor mye pms muttra har iblant.

Den første uken fulgte jeg med på nyhetene. Så gikk det av seg selv. Jeg klarte automatisk ikke å følge med lenger, det bare gikk ikke. Plutselig stod jeg i et annet rom og kammet gutta på håret, så var jeg i gang med bolledeigen; og så var nyheter både glemt og ferdig innen jeg husket dem. Jeg spolte tilbake, og det samme skjedde igjen. Vipps så var jeg ute på en joggetur mens ungene lekte ved favoritttreet sitt nede ved en av åkrene her.

Vi har laget oss så mange forskjellige matretter at vi snart triller om kapp ned den åkeren.

Det er flaut å innrømme det, men så har jeg hekta meg på dette paradishotellet. Og det viser seg å være alt annet enn et paradis.

Selv om du er for gammel til å fatte og begripe hva de ungdommene holder på med, ikke bare faktisk ser du på; men nesten ønsket at du var på paradise hotel fordi det ser så sosialt ut. Og sosial er det siste du kan være nå. Bare på facetime eller telefonsamtaler.

Og sånn tripper kveldene forbi.

5åringen kommer gående i søvne og du bærer ham tilbake. Bra det var i søvne så han ikke så potetgull-atacket ditt dypt der nede i sofaen.

10åringen lå med latterkrampe på badegulvet mens du prøvde å få ham til køys, og det over klokka ni. Du aner ikke av hva, men han lo av deg til han lå krøket på baderomsgulvet.

Kattepusen er et kapittel. Helt. For. Seg. Selv. Hun er nå omgitt av mennesker hele tiden, bortsett fra når det eldste mennesket plager de to minste ut i frisklufta.

Mens paradisungene danser, gnikker, sladrer og noier, dukker to hypoteser opp i hodet mitt: Enten blir noen deltakere betalt for å spille cocky. Eller de har blitt oppdratt av generasjon secret til å både tro og si det høyt; I just love love love love myself. Bra det, bare litt too much?

Vi har aldri bakt, løpt, gått, lekt, vasket, ledd, lest eller snøkavet så mye som vi har gjort de siste ukene. Sammen har vi lyktes med å finne roen. På det ene badet har vi pyntet til spa-bad, med fine alver og planter ved badekaret. Inni et dynetrekk har 10åringen laget en slags verden, eller ei hytte, you name it. Ny dyne fikk han værtfall, for den hytteverdenen var så kul at den måtte han få beholde.

Både påskeeggene vi malte og snødamemannen gutta laget, var et kapittel for seg selv, og det rare språket vi snakker til hverandre for å få oss selv til le, likeså, men vi har altså greid det: å lage ei boble av en trivelig verden midt oppi pandemien. Og den ser sånn ut:

 

 

Hilsen oss i lyckliga alléen: God påske 💛🐥💛

Nb: Vannfontenen er kjøpt i yndlingsbutikken min Shangri La i Oslo. De har også nettbutikk, google og se. Og ja; kjøpt, dette er ikke reklame, bare er tips 🙂