Korona. Kronen på vårt verk i disse dager. La meg ta kronen av det forbanna viruset, og heller gi en ekte krone til DERE!
Dere tøffe foreldre i vårt fedreland, som gruer seg til neste ukes åpning av en ny fase: jeg klapper for dere hver eneste dag ♡
Med dette vil jeg ønske alle dere mammaer og pappaer som er nødt til å sende barna deres i landets barnehager og skoler i tiden som kommer, hell og lykke. Jeg krysser fingrene for dere og heier på dere. Dere skal gå på jobb og bidra til at vårt land ikke ender som et uland oppi hele koronasuppa. For det skjønner vi alle som kan legge sammen to og to: Barn fra 5. klasse og oppover kan være alene hjemme noen timer. Det er de minste dette gjelder, fordi landets ansatte behøver barnepass. Og kanskje har ikke Norge noe valg; noen må. De bare må.
Dere er nok også lettet over at vi som faktisk har muligheten til å holde ungene våre hjemme, gjør det. Vi vil bidra til å skjerme barna deres ved å minke antall barn i alle avdelinger i landets kindergardens. Og vi er ganske mange som kommer til å holde barna våre hjemme, siden vi kan. Minst mulig unger i barnehagene.
Om det er fristene å la minsten få boltre seg i barnehagen igjen?
Ja. Svaret er ja. Men liv og helse kommer først. Også hensynet til barna deres, dere som ikke har noe valg.
Jeg har noen dager på meg på å hente meg inn etter 5 uker som all alone alenemamma for barna mine på 5 og 10 år. Jeg har to gutter, men det jeg skriver nå gjelder 5åringen, siden 10åringen går i 5.klasse og fortsetter med hjemmeskole.
Jeg har barnefri som de så pent kaller det. Det motsatte av legohelg; noen dagers hvile før det er på’n igjen søndag.
Ja, selvfølgelig skulle jeg gjerne sendt 5åringen i barnehagen mandag. Jeg har vondt i musklene etter all aktiviseringen, og altfor mange tanker i hodet til å følge med på nyheter og sånnt.
Hva tankene handler om? 10åringen, 5åringen, bolledeig, pizzadeig, biffgryte, laks med hva attåt? Kjenner du deg igjen?
La meg fullføre: Hjemmeskole, pannekaker, hjemmebarnehage, sei eller torsk? Innkjøp og den kunst det er å gjennomføre det, katta, hvorfor det j… brødet aldri blir perfekt samme hvor mange forskjellige oppskrifter jeg prøver, hvorfor polarbrød alltid vinner, når badet dem sist- kalkulator: forigårs? I går? Surr@@@, pokker det er badedag – tanker, matematikkengelskgym, såpe og bacbacbaaac, skifte på sengene, vaske klær, ungene bretter klær og får penger for det, naturfag..
…og hva søren det var jeg tenkte på da jeg stod på kjøkkenet, som forsvant på badet? Det var jo viktig. Og så er det glemt.
Ikke legge seg ned når ryggen slår seg vrang fordi man løfter minsten for brått etter han falt på guIvet i søvne. “Ja er det legevakta ja? Bla bla bla den kulen vokser for mye. Åja, vekke ham en gang i timen som ved hoderystelse? Ok så.. ok. Ut og jogge på plena dagen etter så ryggen ikke stivner.
For de små uskyldige behøver oss nå. Trenger oss som klipper i stormhavet.
Barnehage høres fint ut. For jeg bør ikke engang puste og pese, men smile og gi dem motivasjon. Og grenser. Og bad. Og mat. Og nattahistorier. Og latter. Og et par slitne klemmer eller 100. Og bokklubben sendte “mamma mø” for babyer, så jeg ringer dem og de sender gjerne boka for 5åringer gratis. Så vi leser mø og kråke mens vi venter.
Og venter.
Barnehage? Ja omg, det hadde vært knall det. Men jeg er så heldig at jeg kan. Du vet, være den mamman som holder minsten hjemme. Jeg lever med en sykdom jeg må holde i sjakk uansett, og er ufør, så jeg har muligheten.
Sammen med ungene har jeg altså hatt 5 fantastiske uker, og vi har vært veldig skjermet fra resten av verden, her vi har spist, sovet, badet, dusjet, lekt skolebarnehage, løpt på landeveien borti her, spilt fotball og trent styrketrening på stua.
Vi er heldige som bor her.
Og vi er så innmari klare for en normal hverdag, vi som var så godt i gang i den nye barnehagen. Samtidig er det bare å både bite i sure epler og svelge kameler som roper “stay the fuck home” + “.. if you can.”
And I can.
Så jeg gjentar med hånden på hjertet og beundring i blikket, samt en god porsjon takknemlighet:
Med dette vil jeg ønske alle dere foreldre som er nødt til å sende barna deres i landets barnehager og skoler i tiden som kommer, hell og lykke. Jeg krysser fingrene for dere og heier på dere. Dere er sikkert også lettet over at vi som faktisk har muligheten til å holde ungene våre hjemme, gjør det. Vi vil bidra til å skjerme barna deres, dere som ikke har noe valg, ved å minke antall barn i alle avdelinger i landets kindergardens. Og vi er ganske mange.
Ja vi er ganske mange. Vi behøver ikke å kjefte og fjase fordi vi har forskjellige utgangspunkt. Vi må huske at Norge ikke fungerer uten stødig økonomi, ja kanskje skulle vi bare visst hva politikerne kanskje vet om hvor lenge det er igjen før Norge er konkurs. Og da kan de ikke redde noen.
Vi må ikke dømme hverken andre foreldre eller politikere for avgjørelser og valg som må tas nå. Alle gjør vi våre oppgaver. Forskjellige, som alle de varierte fagene vi finner ut at hjemmeskolen godt kan lære oss på ny, alt det vi glemte igjen på 80tallet eller 90tallet.
Og min oppgave er å la 10åringen fortsette med hjemmeskole 5. klasse, og holde 5åringen hjemme. Både fordi jeg kan, av hensyn til andre barn og foreldre, fordi det er tryggest for oss og fordi vårt fedreland ikke taper på det.
Hodet kaldt, hjertet varmt nå, folkens. Det er mange sider ved denne pandemien’s sanne ansikt som vi ikke ser i fake news, eller som vi skånes fra. Et ansikt sett fra siden, foran, ovenfra, nedenfra og med nakke og rygg til.
Ta ditt ansvar sett fra din side, og hei på dem som må inn i løvens hule for deg sett fra en annen side. Du ser dem ikke, og alt hva de må orke, tørre og ofre så Norge ikke drukner i stormen. For husk at du ser kun din egen side. Så hei på dem. La oss takke dem.
Det gjør jeg: applaus for mammaen og pappaen som gruer seg og litt gleder seg til mandag. Tusen takk for stødige stolper under fedrelandet vårt nå.
Nobodys perfect? Everybody’s perfect, in the eye of mother earth ♡🌍🌎🌏♡
