Howdy! Long time no seen 😎
Vi er inne i den 5. uka med stengt fedreland in a locked down world, mens vi undrer hvem som ropte “stans verden, jeg vil av”.
Jeg er innom for å hilse på, og jeg må desverre skuffe dere: jeg har ingen spennende, fæle, sjokkerende nyheter å komme med. Jeg vet det er kjedelig, men det jeg har å servere er bare idyll. Jeg føler inderlig med alle som er personlig berørte av denne pandemien, og ber til høyere makter for dere hver kveld.
På samme tid som alt dette vonde skjer i verden, har jeg har i 4 uker fått være hjemme sammen med barna mine, verdens snilleste to gogutter. Vi har fått god tid til å bli enda bedre kjent med hverandre enn før, og det utrolige er at de ikke har kranglet mer enn de få gangene de har diskutert litt. Rett og slett har vi tråkket oppå hverandre i en hel måned, og vi koser oss. Gjøre det beste ut av situasjonen. You know.
Og det er fordi jeg har to sønner som gjør om hele hjemmet vårt til en stor smiley, samme hvor mye pms muttra har iblant.
Den første uken fulgte jeg med på nyhetene. Så gikk det av seg selv. Jeg klarte automatisk ikke å følge med lenger, det bare gikk ikke. Plutselig stod jeg i et annet rom og kammet gutta på håret, så var jeg i gang med bolledeigen; og så var nyheter både glemt og ferdig innen jeg husket dem. Jeg spolte tilbake, og det samme skjedde igjen. Vipps så var jeg ute på en joggetur mens ungene lekte ved favoritttreet sitt nede ved en av åkrene her.
Vi har laget oss så mange forskjellige matretter at vi snart triller om kapp ned den åkeren.
Det er flaut å innrømme det, men så har jeg hekta meg på dette paradishotellet. Og det viser seg å være alt annet enn et paradis.
Selv om du er for gammel til å fatte og begripe hva de ungdommene holder på med, ikke bare faktisk ser du på; men nesten ønsket at du var på paradise hotel fordi det ser så sosialt ut. Og sosial er det siste du kan være nå. Bare på facetime eller telefonsamtaler.
Og sånn tripper kveldene forbi.
5åringen kommer gående i søvne og du bærer ham tilbake. Bra det var i søvne så han ikke så potetgull-atacket ditt dypt der nede i sofaen.
10åringen lå med latterkrampe på badegulvet mens du prøvde å få ham til køys, og det over klokka ni. Du aner ikke av hva, men han lo av deg til han lå krøket på baderomsgulvet.
Kattepusen er et kapittel. Helt. For. Seg. Selv. Hun er nå omgitt av mennesker hele tiden, bortsett fra når det eldste mennesket plager de to minste ut i frisklufta.
Mens paradisungene danser, gnikker, sladrer og noier, dukker to hypoteser opp i hodet mitt: Enten blir noen deltakere betalt for å spille cocky. Eller de har blitt oppdratt av generasjon secret til å både tro og si det høyt; I just love love love love myself. Bra det, bare litt too much?
Vi har aldri bakt, løpt, gått, lekt, vasket, ledd, lest eller snøkavet så mye som vi har gjort de siste ukene. Sammen har vi lyktes med å finne roen. På det ene badet har vi pyntet til spa-bad, med fine alver og planter ved badekaret. Inni et dynetrekk har 10åringen laget en slags verden, eller ei hytte, you name it. Ny dyne fikk han værtfall, for den hytteverdenen var så kul at den måtte han få beholde.
Både påskeeggene vi malte og snødamemannen gutta laget, var et kapittel for seg selv, og det rare språket vi snakker til hverandre for å få oss selv til le, likeså, men vi har altså greid det: å lage ei boble av en trivelig verden midt oppi pandemien. Og den ser sånn ut:
Hilsen oss i lyckliga alléen: God påske 💛🐥💛
Nb: Vannfontenen er kjøpt i yndlingsbutikken min Shangri La i Oslo. De har også nettbutikk, google og se. Og ja; kjøpt, dette er ikke reklame, bare er tips 🙂
