Sannheten er hva man bør forholde seg til: Størrelsen teller.
Mens noen vil bo i store palass, tilhører noen tiny house movement. minihusbevegelsen.
Jeg tilhører den siste. Jeg kunne bodd i et slikt minihus, derfor kjøpte jeg en liten leilighet, og tilpasset den slik at den passet oss best.
Diva har også sitt eget lille minihus, og hun elsker det. Ja hun har tilogmed fått sin egen tiktok.
Et soverom og en bod ble bygd om til to små soverom. Mitt er lilla, med alle de løsningene som passer meg best. Jeg eier ikke et lass med klær, så jeg behøver ikke så mye plass.
9åringen har designet sitt rom med en rød vegg, en orange og noe opplegg med murklistremerker.
Jeg digger at han tør å være selvstendig, og at han tar avgjørelser uten å være redd for å bli dominert av voksne. Dette med rom-design og “ooops-der har han jaggu klipt håret sitt på badet”, samt egne prosjekt som sjokoladefigurer som dukker opp i kjøleskapet fordi han har smeltet dem og laget dem slik han vil, er sånnt jeg synes er ok at han bestemmer selv.
Riktig næring, karius og baktus, lekser, dusjing, være hjemme klokka ditt eller klokka datt, derimot, er blant slikt jeg styrer.
Her i vårt lille hjem.
Vi har også en hybel på enden, og den er utleid til verdens cooleste jente på 18 år. Hun jobber med å spraylakkere biler, og vi synes hun er kjempekul.
At hybelen er utleid fast, gjør hjemmet vårt enda mindre.
På det øverste bildet ser du minikjøkkenet i vårt tiny home, og for min del elsker jeg det. Tenk når jeg blir gammel dame? Da trenger jeg ikke å løpe hit og dit i et svært kjøkken. Jeg bare snur meg og så er skapet der rett foran meg.
En liten platting har vi også, og det at vi bor i første etg er enda en fordel når det kommer til det å bli eldre. Ingen trapper for gamle hofter og knær.
Så ja. Størrelse teller nok for de aller fleste. Vi er alle forskjellige. Noen hadde fått klaus av å bo så trangt som vi gjør, andre synes hjemmet vårt faktisk ikke er så lite, mens sånne som meg trives i et trygt lite minihjem.
Aldri har jeg opplevd det før, men i ettermiddag følte jeg meg som en Disney figur. Og da jeg sa det høyt, viste det seg at det gjorde Ankie også. In the dark. Lost and laughing.
I’ll get back to that.
Anyway, i dag våknet vi treige i hue begge to. Jeg treigest. Ankie kom seg hjemmefra før meg. Vi visste at vi skulle ut og gå oss en tur, men makan til tur, jeg sitter her etter den “turen” og ler, for det er den artigste og mest spennende turen jeg noen gang har vært på.
Trøndelag er proppa full med myr. Myr, myr og atter myr. Takk og pris for støvler og mormor som lærte meg at der det er strå, er det røtter, og der det er røtter, synker du “bare litt”.
Jeg elsker å gå på myr, det er jo trampoliner i naturen.
Takk også og pris i samme slengen at jeg er en hybrid av nordlending som badet i gjørme før vi løp ut i elva, i Vesterålen som fjortis, pilket mens jeg satt i fiskesøl i båten, og var med mormor i kufjøset ute på Ytterøy.
Fordi.
Du vet, bortafor haugen, over blåbærskauen, gjennom skogen, attmed tjønna her og kjønna der (Ankie mener nemlig at jeg ikke får til å si “Listbethtjønna, bare Lisbethkjønna.) (Og nå begynte jeg å lure på hvorfor den “kjønna” er oppkalt etter stakkars Lisbeth.) Så: oppover en evighet med myr, mer myr, deilig blaute trampoliner; DER finner du paradiset til Ankie.
Enig altså, helt nydelig vann det der. Paradiset til Ankie er aldeles herlig. Og så fikk jeg skitne til meg selv skikkelig, I faktisk love it. Mener det. Klissblaut og skitten, det er jo som 80tallet vrenger seg over meg med gode minner
Så kom tåka….
Så kom skumringa…
Midt mellom skumringtåka og mørket, mista vi stien rett og slett.
Og det var da, i mørket, mens jeg hang og holdt meg fast i blåbærlyng i nok en rett ned – skråning, for å slenge meg som Tarzan til neste del der jeg visste jeg kunne skli litt ned på gjørma før jeg skulle ta tak i noe annet kratt, at jeg begynte å le. Nettopp fordi jeg følte meg som en figur i Donald Duck.
“Hæhææ Ankie, æ føle mæ som en figur i Donaaaald”
Nedenfor meg hørte jeg “Hahaaa ÆÆÆ ÅÅÅ!”
Jeg Minnie mus. Men før jeg rakk å si “Og du e jo Dolly!” Ropte Ankie fra mørket: “Og æ e hainn Guffen. Eller Langbein.”
Jeg kan ikke forklare hvor langt vi humpet rundt i myr etter myr, hoppet over bekker og ikke ante hvor stien var in the dark. Skulle liksom drøye den mobil-lykta også. Tøffingene Guffen og Minnie mus. Eller Langbein og Alice på villspor i eventyrland. Egentlig var det altså Dolly jeg tenkte Ankie var, og jeg en kvinneutgave av Donald.
Jeg har ikke telling på hvor mange ganger Ankie sa: “DER! Der ser æ spor, ser du??” Og jeg ler igjen her jeg sitter, for det var bare den siste gangen hun så snilt prøvde å så et håp om en sti, at jeg så et spor.
Et elgspor? Hun mente menneskespor fordi vi kanskjekanskje hadde funnet stien. Men jeg så bare det fantasien min fant opp i det spennende tåkemørket.
Optimist er ei velkjent låt det.
Å filme inn en skrekkfilm i den mørkeskogen og tåkemyra, ville vært perfekt. Dønn.
Ankie elsker å fortelle elg-historier.
“JAU HAHA OG SÅ KOM DEN SVÆRE ÆLGEN DA, DEN Æ FORTÆRT DÆ OM, RÆTT OVER HER. DET VA DÅ SNEDIG FOR DEN bla bla bla…”
Hvorfor hun elsker å fortelle det? Neida det er nok ikke for å skremme meg, men fordi hun VIL se elgen. Det vil ikke jeg, så det var en evig nedoverbakke etter mørket hadde omfavnet oss at jeg kløyp meg fast i jakka hennes.
Det er lov å le med seg selv.
Næh, ja, så slo vi endelig på lyktene da, midt i den spennende grøsseren vår, lost in the wood, nesten spist av myrnøkken, klissblaute og deilig skitne. Det var jo både spennende og gøy, så vi slo av lyktene da vi fant hovedveien.
Apropos Disney, visste du at Walt vant 7 oscar-priser for Snehvit? Bare en sånn “not fun fact” fra nerden meg som abonnerer på bladet Historie. I den siste utgaven står det om hissige Walt Disney. Hvorfor kjøpe Norsk Ukeblad og lese om slanking, når du kan lese crazy facts i Historie (Nei det er ikke reklame, bare et tips)
Jepp. Så fant vi fram da, og satte oss letta inn i Ankiebilen. Joine oss på tur kanskje? Humpe rundt i myra, slenge deg rundt som en tegnefilmfigur mellom blåbær, gjørme og kratt, i det mørket der? Get lost in the dark? Flire av det hele og føle deg som Donald?
Velkommen. Rekk en finger til skjermer, sosiale medier og bad news, og forholde deg til bare TO bad news:
EN: Vi har rota oss bort i skauen i mørket og aner ikke hvor stien ble av.
TO: HVOR ER ALLE DYRENE I MØRKET?
Ja, jeg ropte som Ronja Røverdatter i skumringa, jeg innrømmer det. Eller jeg trodde jeg kunne rope som henne, helt til Ankie begynte å rope AKKURAT som røverdattra faktisk.
Bli med, bli med, men vi gidder ingen sutretøtter. Aller helst vil vi ha rullelek ned blåbærskråningene og smashe rett ned i myra, klare for å hoppe om kapp over oversvømte bekker, og helst tryne nedi dem.
Come on come on come on baby now, come on psycho, gas and light; shake and cry.”
Den forvridde låta dønner rundt i hue ditt, for nå er det på’n igjen, ikke sant? That shaking cry-show.
Skuespilleren, psykopaten, narsissisten, whatever, er i gang igjen med sitt aller beste våpen: offer-rollen, rett foran så mange du kjenner som overhodet mulig.
Det kan være en venn du desperat prøver å bli kvitt, noen i familien, eller andre relasjoner: Du har bare en liten sjans. Hvorfor? Fordi våpenet offer-rollen, er mektig.
Det er nemlig slik, at de aller fleste regner med at narsissister ikke kan gråte. At de er for kyniske til sånnt. Det er riktig at vedkommende ikke kan ha empati med deg, men det betyr ikke at han eller henne ikke kan synes voldsomt synd i seg selv.
Og de når fram, både her og der, “stakkar”.
Jeg kan LOVE deg, at det ikke finnes noen som griner, gråter, sutrer og skjelver så mye som de innen kategori psykopati. Å få sympati av omverden er den mest nyttige metoden for å vende dem mot deg. Og det funker. Du har ikke mange muligheter til å endre det engang.
….for…
…sitter DU foran folk ca 9 ganger i uka og gråter, rister og skjelver, fordi du har en magisk evne til å bringe fram all verdens selfpity? Selvmedlidenhet som kan ødelegge enhver sluse, og lage en flom av tårer? “Bryter sammen”? Kommer med hint om suicidalitet? Kanskje du til slutt må holde deg fast i noe også, som et bord, fordi du skjelver sånn av angst pgr av tanker du vet gir deg noia?
Ikke det?
Neivel.
Da får du ingen sympati, og det er jo heller ikke det du ønsker. Du vil være en tøffing. En sterk en. Når tårene dine kommer innimellom ukene og etterhvert som livet føkker med deg iblant som normalt, er det ekte grunner til lignende følelsesutbrudd. Jeg gjentar: EKTE!
Forskjellen er at narsissisten virkelig faktisk tror det er synd i henne eller han. Verden dems er vrengt, så ingen synes så synd i seg selv som dem. Og dermed er tårene og angsten på en måte faktisk reelle.
You see? Det er derfor det virker så ekte, hele showet til verdens beste skuespiller. Dette er den mest effektive metoden innen manipulasjon noensinne. Med høy applaus og et rørt publikum.
La oss ta en titt på det utenfra.
Du og denne grineskjelveren:
Du tar ansvar for din egen psykiske helse, både mentalt og fysisk. Smiler og holder deg oppe. Er sosial og gjør alt du kan for å fungere. Virker å være sterk. Selvfølgelig gråter du iblant, men helst i dusjen, i regnet på en joggetur, eller når du ikke greier å holde igjen tårene foran en venn. Så vasker du ansiktet og går videre.
Ja, du gjør alt du kan for å være sterk som pokker, så det er det du har blitt: pokker så sterk.
Folk tror det er narsissister som oppfører seg slik utad: sterk.
Narsissisten har en annen livsstil, og en annen tilnærming til livet generelt. Løgner, usunne valg, negative tanker, og altså denne shaking crybaby atferden.
Hvem tror du verden omkring dere tror på? Den som løper rundt og smiler? Eller den som sitter der og ser ut til å ha blitt til et mentalt stakkars vrak “pgr av deg”?
For du vet jo at du får skylden for alt vedkommende sier og gjør.
Så desverre.
Here we go again?
Nei, here YOU go again. Langt langt unna krokodilletåre-teateret. Du må nok bare lære deg at folk omkring deg tror på forestillingene, og at tårer og skjelving faktisk når inn til naive hjerter av gull.
Men ønsker du virkelig å kjenne naive snillismevesener som hører hjemme langt nedi svære krokodilletårer som de kan svømme i til krokodillen spiser dem?
Nope! Se en annen vei. Hele showet er jo pinlig. Drive og bade i tårer. Kanskje skjelvinga kan lage noe som minner om massasjebad? Kanskje de tror de har magiske evner så de kan være helter og redde krokodilla i teaterstykket?
Whatever.
Narsipsykososiopater. Kall dem hva du vil for meg.
Ja de kan gråte! Ja de kan skjelve! Kom deg unna og ikke lag et eneste minutt historie med et slikt menneske. Og sitter du foran krokodilla og tror tårer er tårer og skjelvinger er skjelvinger? Sannheten vil komme til å vise seg å være en helt annen, så ikke vær naiv.
Oppdater deg, det finnes mye forskning på dette. Det kan redde livet ditt å vite mer om livets skuespillere.
Nynn på en annen låt, hopp oppi en ny båt, og vær sterkere og tøffere. Det er nemlig ikke slik at teaterstykket stanser ved pausen mens de mest naive i publikum jubler, griner og svømmer i tårer.
Slutten kommer, den. Du må bare holde ut et par titalls blinde, manipulerte flyvende aper.
