Sannheten er hva man bør forholde seg til: Størrelsen teller.

Mens noen vil bo i store palass, tilhører noen tiny house movement. minihusbevegelsen.

Jeg tilhører den siste. Jeg kunne bodd i et slikt minihus, derfor kjøpte jeg en liten leilighet, og tilpasset den slik at den passet oss best.

Diva har også sitt eget lille minihus, og hun elsker det. Ja hun har tilogmed fått sin egen tiktok.

Et soverom og en bod ble bygd om til to små soverom. Mitt er lilla, med alle de løsningene som passer meg best. Jeg eier ikke et lass med klær, så jeg behøver ikke så mye plass.

9åringen har designet sitt rom med en rød vegg, en orange og noe opplegg med murklistremerker.

Jeg digger at han tør å være selvstendig, og at han tar avgjørelser uten å være redd for å bli dominert av voksne. Dette med rom-design og “ooops-der har han jaggu klipt håret sitt på badet”, samt egne prosjekt som sjokoladefigurer som dukker opp i kjøleskapet fordi han har smeltet dem og laget dem slik han vil, er sånnt jeg synes er ok at han bestemmer selv.

Riktig næring, karius og baktus, lekser, dusjing, være hjemme klokka ditt eller klokka datt, derimot, er blant slikt jeg styrer.

Her i vårt lille hjem.

Vi har også en hybel på enden, og den er utleid til verdens cooleste jente på 18 år. Hun jobber med å spraylakkere biler, og vi synes hun er kjempekul.

At hybelen er utleid fast, gjør hjemmet vårt enda mindre.

På det øverste bildet ser du minikjøkkenet i vårt tiny home, og for min del elsker jeg det. Tenk når jeg blir gammel dame? Da trenger jeg ikke å løpe hit og dit i et svært kjøkken. Jeg bare snur meg og så er skapet der rett foran meg.

En liten platting har vi også, og det at vi bor i første etg er enda en fordel når det kommer til det å bli eldre. Ingen trapper for gamle hofter og knær.

Så ja. Størrelse teller nok for de aller fleste. Vi er alle forskjellige. Noen hadde fått klaus av å bo så trangt som vi gjør, andre synes hjemmet vårt faktisk ikke er så lite, mens sånne som meg trives i et trygt lite minihjem.