Velkommen innom to av heltene i Oslo: Fine Svein og kjekke Kriss fra serien Petter uteligger. Svein med blader i hånda på Karl Johan, og kjekke Chris bak disken i den populære kaféen =Oslo. Vi er vant til å se dem på skjermen, men jeg lover deg at i virkeligheten er de like koselige.
Se så kjekk Kriss er da. På bildet under prøver jeg desperat å være like kjekk som han…
…kanskje hvis jeg prøver med sånn tegnefilmfilter? Men nei, se:
Svein, Svein, der ute i gatene blant tigrene. Skulle ønske jeg fikk skrive den boka, du vet.. Kriss, Kriss, håper du ser deg selv i speilet nå, og sier: Jeg er glad i meg selv akkurat som jeg er, og jeg er helt rå på å jobbe i kafé!
Er du i Oslo? Kjøp deg et blad og sett deg på verdens cooleste kafé og nyt. Nyt det faktum at det finnes folk som Petter, Svein, Kriss og alle disse asfaltgeniene. For du vet vel det, at det er her du finner kunstnerene, geniene og filosofene?
Vi snakkes, Svein og Kriss. In fact så skal jeg sende deg dette innlegget på telefonen din akkurat nå, Kriss. Send den videre til Svein og Petter, for nå har vel Svein fått telefonen sin som han venta på?
God sommer i heten, dette innlegget er sponset av den eventyrlige butikken Shangri La 🙂
Du trenger luftige, økovennlige plagg som er laget med alle jordiske hensyn. Og de må være coole, ikke sant?
Velkommen til sommerens første innlegg om Shangri La, som du finner rett til venstre for Karl Johan hvis du står med baken mot tigerstatuen og vakre Østbanehallen.
I dette innlegget skal Chandra, en av butikkens ansatte, og jeg, vise deg noen av klærne du kan kjøpe på Shangri La. Som du ser behøver det ikke engang å bo en freak i deg. Her finner man det meste.
Chandra er helt rå i denne blå kjolen/tunikaen.
Jeg elsker denne kjolen, og er sponset som fy når jeg går i den. Med glede. For er det en butikk som fortjener positivt fokus, så er det mitt hjertes Shangri La.
Kjære Trondheim, som jeg ønsker en Shangri La i bartebyen. Bare… å jeg hadde jublet…
Men er du i Oslo, så ta deg en tur innom da vel.
Bare sett av litt tid, for du vil bli sugd inn i en verden av klær, pendler, alver, lamper, små fontener, stener, tarotkort og alt du kan tenke deg. Det er en eventyrverden med spesiell panpipes-musikk i bakgrunnen. Velkommen som du er.
Skroll, skråll eller skrall, jeg er tilbake iallefall!
Det har vært stille herfra i noen dager nå, ikke sant. Derfor flyter det over nå, og jeg må dele hele eventyret jeg har vært på, dele det opp i flere innlegg.
Jeg satte meg nemlig på et flysete og suste nedover til Oslo. Av flere grunner.
La meg starte med Nora. Navnet til Nora betyr det samme som mitt. Lys. Vi er begge bipolare, og har den mest utfordrende sorten, nummer 1. Den du blir mest syk av hvis du blir dårlig. Altså psykotisk. Vi har begge gjort en knalljobb for å være så friske som vi er.
La meg bare først si: NORA JEG DIGGER DEG! FOR EN PERSONLIGHET du eier!
Nora og jeg er på samme bipolargruppe på fb og har chattet før. Nå måtte vi bare møtes, og det på Hard Rock i Karl Johan.
Kjære Nora, hva skal jeg si?
Selv om jeg ikke lenger skammer meg over diagnosen min, har jeg slitt med tullete valg jeg har gjort opp gjennom årene. Men du din lille alv, krøllet fingrene dine i form av kloke ord og knipset den siste skammen bort på et blunk. Hard rock motherfucking proudness!
For ja. Vi er crazy vi. Og heldigvis så er vi det da. Luckily. Så kjedelig det ville vært hvis vi ikke var det…
Nora, Nora, du må være min sjeletvilling, og jeg sier takk for denne gang. Du må ikke glemme at jeg er her hvis stormene kommer rockende tilbake. Og du må alltid huske at du er spesiell på en nydelig måte.
En annen som kjempet mye, var Kurt Cobain. Men han kom seg ikke dit Nora og jeg er nå. Han hadde nemlig bipolar, han også. Rest in peace alle dere som ble tatt av den stormen bipolar kan være. Den fysiske, genetiske sykdommen er rett og slett så mange koder å knekke, at det kan bli for mye for hodet. Vi må ikke dømme de som gir opp, for Nora og jeg vet om disse kreftene. Dere aner ikke, man kan miste all kontroll uten riktig medisin dersom det er bipolar nr 1 man har.
Vi sees, Nora, for nå har vi kommet så langt at vi ikke kommer til å gi oss.
Siden jeg skulle reklamere for favorittbutikken min i Oslo, noe jeg GLEDER meg til å vise dere senere i kveld, gjennomførte jeg en sær vri.
Jeg gjorde som bipolare Even i Skam, da han sjekket inn på Radisson Blu Plaza med Isack, før han manisk vandret naken ut i Oslo for å kjøpe burger.
…..bare at jeg faktisk ikke vandret naken ut i tigerstaden. Now aint that a shame?
I 23. etg nøt jeg livet og storkoste meg så mye at jeg sovnet av til frokosten. Fatter ikke dette, men 4 vekkerklokker på sov jeg til 12.00. Man GJØR ikke det, man sovner ikke av til frokost på Plaza en søndag morgen. Jeg som er avholds og hele pakka, har ingen unnskyldning.
Men det gjorde ingenting, for min pappa’s søskenbarn Snorre kom til hotellet og hentet meg i en fancyfancy bil. Han tok meg med på kinarestaurant, etter å ha vist meg sitt flotte hjem. Makan til sprek slektning!
Men før jeg dro fra hotellet, gjorde jeg selvfølgelig sånn (litt tips og en liten parfymegave. Det skal så lite til for å glede de vi vet sliter mot klokka for å vaske hurtig og bra nok etter oss):
Til alle mine slektninger i Oslo, og til kjære Marte Friland-Anda, samt Linn: Jeg vil så gjerne møte dere alle hver gang jeg er i Oslo, men noen ganger går det mye tid til bloggjobbing med photoshoot (vent til dere ser flotte Chandra rocke Karl Johan på forbipolene i kveld) og jeg får som regel ikke tid til annet enn å skynde meg tilbake til Gardemoen eller hive meg på toget. Men jeg tror jeg tar med begge gutta mine nedover om noen uker, og da vil vi gjerne møte dere 🙂
På bildene under er jeg på besøk hos Snorre slektning, og du kan ane Oslo sentrum i bakgrunnen.
Livet er deilig hva? Ikke? Gjør som jeg gjorde da jeg fikk nedtur forrige uke da barna dro til faren sin: jogg, bad i saltvann, tilkall noen du vet som kan dette med å rense aura og gi gode råd. Akkurat dette med å bade i havsalt (enten i havet eller i badekar med havsalt kjøpt i butikk) er faktisk noe som renser din aura og beskytter deg. La saltvannet sitte på en stund etterpå.
Til slutt: Min lille 3åring kommer hjem til mammasin et par dager I DAG!!! Jeg er ellevill, og gleder meg som en unge til å gi ham Oslogavene. Kanskje rekker jeg å møte 9åring-goingen min før han reiser på ferie også, så han også får Oslogavene sine…
Vi sees flere innlegg i kveld 😉
Ps: Må bare vise hvor nydelig magisk hjemturen var:
Jogge fort på kunstgressbanen. Løpe. Fort. Masse. Trene styrke. Puste. Tøye ut. Jeg prøver alt. Men det som bygger seg opp i brystkassa er alt annet enn styrke.
Sette seg ned i badekaret og bare grine mens dusjen fortsetter å bruse. Jeg skal jo ikke bade, bare dusje. Bare bidra med noen tårer. Undre på om det er noen vits i å ha på seg øyekrem, for de tårene vil jo ikke slutte å trille.
Sette motvillig på ei vaskemaskin, uten følelsen av poeng. For barneklærne som skal vaskes skal ikke brukes før om aaaltfor mange dager.
Jeg vet det blir bedre imorgen. Og enda bedre dagen etter. Man herder seg. Men ferskt savn etter barna er som et åpent sår, noe bare hjerteforeldre forstår.
2 uker uten dem. Minsten skal få tilbud om å få komme tilbake til meg etter ei uke. Det vrir seg i meg at det ikke er noen unge i huset som skal bades i kveld. Som skal ha kveldsmat. Som behøver en klem, pyrisept og plaster fordi han har falt og fått seg et skrubbsår. Et mammafang å sitte i. En pippisang å synge sammen. Danse litt.
Det er så dobbelt, for man vet at en trenger tid alene for å lade seg litt opp. Men hvis jeg hadde fått valget, ville jeg lagt ned to små sjarmtroll oppe på loftet her i kveld. De er jo så små, men de tar så stor plass. Særlig i hjertet mitt.
Vi bruker å krangle om hvem som er mest glad i hverandre. “Mamma jeg er gladere i deg enn hele jordkloden!” “Men jeg er gladere i deg enn hele universet!” “Da elsker jeg deg, mamma, mer enn alt i hele alt!”
Men kjære barna mine; mamma reiser seg, tørker tårene og smiler. For jeg elsker digger liker dere mer enn alt i hele alt alt alt, derfor fortjener dere ei glad mamma. Og jeg har lovet dere at jeg har det bra når dere ikke er her. Det er bare disse timene rett etter at stua mangler to små kropper med to store hjerter.
Mitt banker for dere, derfor skal jeg ta dere imot med så mye glede når dere kommer tilbake, at dere vil hoppe av happy og løpe av joy! Jeg lover; DA skal vi ha det gøy da!
Heldigvis lever jeg nå i 2018, med mine tarotkort, lavendelolje, havsaltglass og gannende livsstil. Heldigvis. Tenk å bli brent på et bål?
Man ganner positivt. Man tar ikke hevn. Tankekraft og karma er min livstro, og avholdenhet og sunn mat min livsstil. Trening min rens.
Ja, jeg innrømmer det; jeg er det man ville brent til uholdelig stank på et svært bål.
Hvis jeg er sint på noen, setter jeg meg ned og sender dem tanker. Gode tanker faktisk, siden jeg vet at alt kommer trippelt tilbake. Å innbille seg i tankene; ja å visualisere at gode engler omringer den man egentlig er rasende på, er faktisk en del av min tro.
Det ligger mye helbredelse i tankekraft.
De elektriske lysene på bildet under har nettopp fått seg nye batterier. Det er fordi jeg fikk dem av en nær venninne som jeg ganner positivt på ved å holde lysene støvfrie og med freshe batterier. Det er mange gaver her som jeg har fått av folk opp gjennom årene. Hvis jeg vil gi en venn boost av ekstra gode tanker, behandler jeg tingen jeg har fått av vedkommende ekstra godt. Tenner et lys. Tørker støv. Ber for vedkommende. Rituale? Rituale er kun et ord; dette er mye sterkere.
Ei heks. Ok så får man kalle meg det da, for i de fleste tilfellene, nei faktisk; i alle tilfellene fungerer denne ganningen.
Det bare skjer ikke negativt bevisst. Jeg som alle andre kan bli sint på enkelte, men da skynder jeg meg å tilgi og sende positive tanker. Fred. Harmoni. Trygghet i hjertet. Gode krefter.
Og ja, jeg prøver å være venn med kråker, ravner og skjærer. Du vet vel hvor kloke de er, og hvor godt de husker? Å bli driti på er straffen, å få blinkende gjenstander som sikkerhetsnåler, er belønningen og selve beskjeden om at disse fuglene er dine venner. Men jeg sliter med min pus Evine som dreper disse fugleartene, og drasser halve fuglen inn i stua. Iiik.
Katt eller fugl? Jeg kan visst ikke få i pose og sekk her oppe på bergart-toppen. Men en ting vet jeg: jeg behøver ingen sopelime i drømmeland! Ingen får overtalt meg til å joine noen religion: jeg tror ikke; jeg vet.
I mange år gikk jeg rundt og tok ansvar for andres handlinger, andres sinnsstemninger og tilfredsstilte andres behov.
Nå kan de just kiss my ass, for jeg har snudd meg om. Der de før klinte til med å skylde på meg for alle sine stakkarslige problemer, eller i det hele tatt lesse ansvaret på meg, finner de nå kun an ass to kiss.
Det handler om grensesetting.
Nei, du skal ikke ha dårlig samvittighet fordi andre velger å være et offer der de selv kunne valgt vettugt.
Nei, det er ikke ditt ansvar å bære på. Ansvar veier tungt, og er i stand til å skape heavy samvittighet. Du må kaste det på søppeldynga og får det bort. Fort. Det er ikke ditt å eie.
Velger du å bruke ei hel helg på å se filmer eller serier? Ok. Ingen har noe med det. Drar du på erotiske klubber eller skaffer deg en elsker? Greit. Ingen har noe med det. Velger du å sitte inne en hel dag for å lese ei bok? Javel. Sånn er det. Ingenting du gjør er til å dømme. Ingen har rett til å ha kontroll over livet ditt. Kritikk er kun til å le av, for hvem sitt liv er det? Ditt eller terningkasterne sitt?
Det er meg og Pippi fra nå av. Jeg har også lange strømper og ei ape på skuldra mi. Den bare vises ikke. Sterk som en maur og med power, yeah. Denne mammaen lar seg ikke rikke en halvmeter engang.
Man skal ikke undervurdere, eller i det hele tatt vurdere å plasse sitt ansvar på andre. Det handler om at alle valg får konsekvenser, og det er konsekvensene det hele handler om. Det er når det begynner å vises på buksa at man har tissa seg ut, at man febrilsk begynner å vrenge den av seg og prøve å plassere den forbanna buksa på noen andre.
Bare nekt å ta den på deg. Det er ikke du som har tissa deg ut. Ikke ditt ansvar å vaske den buksa engang. Ditt ansvar er å snu deg og gå, for den offerrollen du setter ræva di til, er kun en rolle. Det spillet vil du ikke delta i.
Det er så lett å skylde på andre. Men det er ikke så lett å innse for offerrollen selv, at de fleste som lytter til bambuspratet vet at det opprinnelig handler om nettopp det; en wannabe stakkars rolle som har tissa seg ut og forsøker å skylde på deg.
Do not care! Let the bastard kiss your ass and keep it’s pants!
I dagens Dagbladet kan du lese om hva som egentlig skjedde for alle de årene siden. Det som laget det dårlige ryktet. Men nei, Tom Krogstad, du vet jeg er uenig: evig eies ikke kun et dårlig rykte. Det finnes en motkur: Åpenhet.
Skal VI skamme oss, på rene gulv, i rent boblebad etter rene massasjedusjer. I rene badstuer?
Vi?
Eller er det kanskje de som sjangler klissete og skitne gulv på utesteder med grisete bord som burde skjemmes litt, hvis noen i det hele tatt skal pines i skammekroken? “One night stand” liksom. Hvorfor er DET akseptert? Finnes det noe mer grisete enn det?
En ting er sikkert: man våkner ikke med fylleangst etter en kveld på Afrodisia.
Nope! Dette skjemmes jeg ikke av! Jeg elsker å danse og bade på Club 4, der politiet kan bekrefte at forholdene er like rene som det eksellente renholdet! Jeg kjenner folk som drar til Club 4 for å hvile seg i boblebadet, danse og feste. Det er ikke en tulleklubb, men en erotisk klubb, dvs en oase midt i et industriområde.
Jeg er glad i Tom Krogstad og hans fru. De er gode mennesker og kloke. De setter renhold, sikkerhet, respekt og kvalitet høyt.
Derfor ganner forbipolene litt fra skyfri himmel over Trøndelag i dag: fra nå av eies det GODE rykte hva angår Krogstad og hans business! Fordi DU skal lese sannheten i Dagbladet i dag, fordi Dagbladet virkelig har gravd dypt og gjort jobben sin! Og fordi du samtidig skal vite at Tom også har skrevet en bok om hva som EGENTLIG hendte en gang i historien blant Trondheims brostensgater belagt av sjalusi, onde krefter, feighet og nedverdigelser.
VIT før du synser og mener. Ikke gi deg med å godta at en potensiell venn skal eie et dårlig rykte, når denne burde eie respekt, rikdom og ekte venner.
Takk for god journalistikk, Dagbladet’s Angelica Hagen og John Terje Pedersen!
Enkelte mennesker har behov for å å kontrollere andre, i mangel på kontroll på seg selv.
La oss ta en nærmer titt på dette. For tiden går den. Og tiden din er ikke bare ei klokke og noen tall. Tiden din er verdifull.
Her på bildet ser du mitt hus. Mitt hjem. Her sprader jeg rundt i bikini når det er varmt, selv om enkelte unge naboer ler hånlig og sjokkert av meg, og spør gebrokkent: “Hvor er mannen din?” Ja, jeg kan klippe plena i bikini og sånn er det, om jeg så har hår på ribba for farsken. Hahaaa jeg må nesten le litt selv; for svaret er: “Jeg har ingen mann, og har ikke tenkt å skaffe meg enn sånn en tassi heller.” Da gaper de sjokkert før de legger hendene foran munnen og gapskratter.
Men her bor jeg. Her bestemmer jeg. Blant annet at ingen mann med sure sokker skal flytte inn her og danse sving på stua mi fordi mora hans tvang ham til det og gammledans da han var liten. Her i huset danser vi zumba og hip hopperier!
Iblant kan jeg oppleve at noen mennesker er ustabile. Dette er slike som pøser på med sånnt som liksom skal psyke ned. Da ryr det inn med usaklige meldinger klokka midtpånatta. Svare på dem? Nei hvorfor skal jeg det? Er det noe å svare på det da, hva en annen hjerne synes og mener om meg? Jeg gidder ikke engang å vite om mld før dagen etter, da jeg skumleser et par ord før jeg ikke ser noen grunn til å lese mer svada.
Jepp. På bildet ser du hjemmet vårt, og her bestemmer jeg. Ingen andre. Kun jeg. Hvis det har blitt for lite alenetid for 9åringen, hender det seg vi lusker oss opp av senga etter 3åringen har sovnet, og har Mamma og Mathias – tid. Bare vi to. Han sier han trenger det. Jeg skjønner det. Klokka 23.00 er deadline slike kvelder, da må vi køye.
Hvorfor vi gjør det slik? Fordi det har jeg bestemt at er det beste for min eldste sønn. Fordi vi kan. Fordi her bor VI!
Bestemme seg for hva som er viktig her i livet. Akkurat det tror jeg er viktig. Alt annet er jo søppel; hvorfor drasse på det.
Det eneste jeg gidder å drasse på er ansvaret mitt. Ikke andres ansvar, men mitt. Hvis en sutrepave klage over å ikke ha fått inn husleia si, er det hverken mitt ansvar at det har skjedd, eller min plikt å lytte til. Alle saker har flere sider, så hvorfor gidde å fokusere på det negative. Hvorfor kan ikke alle være ….være buddies?
Du? Har du problemer i livet ditt? Fiks dem, men de må være DINE problemer. Etter det har du ingen problemer. Ikke la andre legge igjen SINE problemer på DIN trapp.
Å lytte til venner og støtte dem blir noe helt annet. Jeg snakker om sugekoppene som for enhver pris vil at du skal fikse alt for dem. Og om DU som så gjerne gjør det, fordi da slipper du å fikse din egen trapp før du skal feie den.
Lær deg disse setningene: Det er ikke mitt problem (jeg sprader så mye i bikini jeg bare vil) Jeg gir eff (i hva du synser, mener og slaldrer) JEG BESTEMMER I MITT LIV 😉
Du vet du er mamma når du har mindre enn en halvmeter å sove på. Og er fornøyd med det. Og ler hver gang du faller ut av den stappfulle senga.
Dette innlegget er nok stappa med stuptrøtte skrivefeil. Men dere får beklage. Man hadde sovna, serru, alle 3. Helt til to nabounger ringte på døren: “Har dere ballonger?’ Nei. Men selv om dere vekket meg, har jeg et smil til dere. For sånn er det være mamma; når eldstegutten får vannballonger i gave, tror naboungene at det er var vanlige ballonger. Og de trengte det for å lage en kjærlighetsfest.
Og da jeg krøp til køys igjen, fikk jeg kjenne:
Du vet du er mamma når du kjenner noe hardt i dyna. Hva kan det være? Et dyr? Dildo er det ikke, for kofferten vet du, og bare du hvor er innlåst. Litt skremt søker du i dyna, og finner …en bit av en båt. Et sånnt lekeskip. Så skvetter du litt igjen, men åja: det var bare en ball. Og en legomann. Ja og en monsterfigur. Puh.
Du vet du er mamma når du vet du er mamma. As simple as that.
…når du aldri blir helt ferdig. Hverken med klesvask ellee rydding. Eller vasking. Eller plukking. Eller støvtørking. Ordet ferdig er ferdig ass! Done and gone!
Du vet du er mamma, og ikke pappa, når du ikke kan vise frem matfatene dine på snap uten å bli meldt til barnevernet. Altså puppene. Men fedre, de kan. Hva enn de knottene ER nå da.
Du vet du er mamma når alt du trenger er en bløt kos og blikkontakt med et par blå smaragder. Oh holy universe.
Du vet du er mamma når du er rimelig sikker på at du ikke er pappa.
Du vet du er mamma når du finner husnøklene i kjøleskapet, hammeren i vasken og leverposteien i hylla i gangen et par dager en hormonell gang i måneden.
Du vet du er mamma når du har hilst på mammapolitiet, sheriffdaddys og moralmødrene i seriøse seremoniaktige hendelser. Watching? Oh yeah, you better get used to moralprekener, sladreryktefrykter og det store svære bøgdadyret som aldri vet både A og B, men som gjerne lager sin egen “næh, C D, du!”
Du vet du er mamma når du sparker alt drama ut av reiret ditt, fordi her bestemmer DU at fred og ro hersker.
Kjære verdens aller cooleste, tøffeste, morsomste, råeste 9åring: grattis med dagen. Ja jeg vet det; du har ikke bursdag før om 2 timer, men pyttsann hva?
Utenfor loftsrommet her står en trillebag med mye rart i som ikke du vet om. Gave fra lillebror, gave fra meg, og 6 gaver til sammen fra alle kattene. Både pusemor Evine og alle 5 kattungene. Jeg vet nøyaktig hva du ønsker deg, for da jeg fikk deg til å peke ut det i lekebutikken, knipset jeg bilder.
Vet du hva du er? Du er er under. Et mirakel. Og for 9 år siden husker jeg godt enhver detalj av omstendighetene. Tenk at alt gikk så bra til slutt? Du gjør meg lykkelig, og jeg gjør deg lykkelig. Jeg vet det, for du sier det mens du ser meg dypt inn i øynene mine med engleøyne og et ekte smil. Verdens heldigste mamma er jeg!
I morgen tidlig skal lillebror og jeg gi deg 8 gaver og yndlingakaka di gulrotkake på senga. Så skal vi ha pizzafest for familie og venner utpå dagen (Til dere som ikke er invitert; det er uhøytidelig, og bare å komme. De siste to årene har Mathias feiret barnebursdag her, så selve barnebursdagen blir hos pappan i år.)
Mathias, Mathias. Du e så go du. Den niende gaven heter Even og er universets herligste lillebror. Sier du selv.
I det siste har du fortalt meg at mammaene til de i klassen din, og mammaene til andre elever på skolen din leser denne bloggen. Jeg fikk litt klump i magen da, og ble litt sjenert. Men så sa du: “Men mamma da, de elsker bloggen din!” Jeg forklarte deg hvor viktig det var for meg akkurat det lille venn; for jeg elsker deg og ville aldri skjemt deg ut. Dette er en god anledning til å si til de mammaene: “Hey whassup? Ta med kiden din til Lykketoppen og så tar vi oss en kaffe mens barna leker med de nye lekene til Mathias? Anytime. Det finnes et snilt ord som heter “velkommen” ;)”
GRATULERER MED DAGEN MATHIAS; og takk for at jeg fikk bruke to bilder av deg. You rock!
(Ps: lowcarb go fcyasf, nå skal jeg ned på kjøkkenet og smake på sjokolade, potetgull og mmmmh mmh mh!)
