Jogge fort på kunstgressbanen. Løpe. Fort. Masse. Trene styrke. Puste. Tøye ut. Jeg prøver alt. Men det som bygger seg opp i brystkassa er alt annet enn styrke.
Sette seg ned i badekaret og bare grine mens dusjen fortsetter å bruse. Jeg skal jo ikke bade, bare dusje. Bare bidra med noen tårer. Undre på om det er noen vits i å ha på seg øyekrem, for de tårene vil jo ikke slutte å trille.
Sette motvillig på ei vaskemaskin, uten følelsen av poeng. For barneklærne som skal vaskes skal ikke brukes før om aaaltfor mange dager.
Jeg vet det blir bedre imorgen. Og enda bedre dagen etter. Man herder seg. Men ferskt savn etter barna er som et åpent sår, noe bare hjerteforeldre forstår.
2 uker uten dem. Minsten skal få tilbud om å få komme tilbake til meg etter ei uke. Det vrir seg i meg at det ikke er noen unge i huset som skal bades i kveld. Som skal ha kveldsmat. Som behøver en klem, pyrisept og plaster fordi han har falt og fått seg et skrubbsår. Et mammafang å sitte i. En pippisang å synge sammen. Danse litt.
Det er så dobbelt, for man vet at en trenger tid alene for å lade seg litt opp. Men hvis jeg hadde fått valget, ville jeg lagt ned to små sjarmtroll oppe på loftet her i kveld. De er jo så små, men de tar så stor plass. Særlig i hjertet mitt.
Vi bruker å krangle om hvem som er mest glad i hverandre. “Mamma jeg er gladere i deg enn hele jordkloden!” “Men jeg er gladere i deg enn hele universet!” “Da elsker jeg deg, mamma, mer enn alt i hele alt!”
Men kjære barna mine; mamma reiser seg, tørker tårene og smiler. For jeg elsker digger liker dere mer enn alt i hele alt alt alt, derfor fortjener dere ei glad mamma. Og jeg har lovet dere at jeg har det bra når dere ikke er her. Det er bare disse timene rett etter at stua mangler to små kropper med to store hjerter.
Mitt banker for dere, derfor skal jeg ta dere imot med så mye glede når dere kommer tilbake, at dere vil hoppe av happy og løpe av joy! Jeg lover; DA skal vi ha det gøy da!
