Det er på tide å være ærlig om det jeg ikke vil være helt åpen om, for å skåne mine nærmeste: Det ER en grunn til at det har vært labert med blogging fra meg det siste året. Denne grunnen er så personlig for de omkring meg og meg selv, at jeg ikke kan fortelle om det.
Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag, hadde det ikke vært for alle de fantastiske profesjonelle instansene i denne byen. For ikke å snakke om de stødige vennene mine. Så mye som jeg har lært de siste månedene, både om meg selv, om kommunikasjon, grensesetting og den indre styrken jeg har tilgang til, har åpnet nye dører for meg.
Jeg er lykkelig igjen. Nå kan jeg med hånden på hjertet si at jeg virkelig er glad igjen. Etter en naturlig sorgreaksjon har jeg reist meg og kjenner at det suser i magen og bruser i håret.
Jeg har blitt forsøkt trampet på, ført bak lyset og svartmalt. Så har jeg trampet hardt tilbake og avslørt hele lyset, før jeg har tagget hele svartmalingen med min egen spraylakk. Ingen får kødde mer med denne damen, og her i mitt liv bestemmer jeg. Jeg holdt på å glemme det en stund, sikkert fordi jeg er for snill. På tide å være snill med seg selv også.
Tenk for en luksus det er, å ha mange profesjonelle å snakke med. Tenk for et privilegium å få ha en vennekrets der du virkelig kan stole på vennene dine. I dag var Chris J aka meglerfru1.blogg.no, og jeg, på roadtrip …eller la oss kalle det Harrytur. Den verdifull praten og oppmuntrende planer man legger på veien mot deilig svenskshopping, kan ikke undervurderes.
Christina inspirerer meg ofte. Nå har hun gitt ut Lavkarboboka si, og er i mål med noe hun har kjempet for og jobbet med lenge. Gratulerer vennen, dette fortjener du. Sikt mot alle de målene du bare vil; du klarer ALT, og jeg er så glad i deg 🙂
Rustet. Jeg er rustet for denne høsten. Er du? Er du klar? Jeg er klar som et egg, og sterk som en okse. Jeg kommer mer og mer tilbake her inne på forbipolene, men først har jeg en jobb å gjøre som tar en del tid. Og jeg storkoser meg med det. For jeg er mamma løvehjerte, og snarest skal vi både flytte og starte på nytt.
Jeg opplyser om at dette innlegget inneholder et par råd som ikke vil fungere dersom du har en umedisinert diagnose. I slike tilfeller anbefaler jeg profesjonell hjelp gjennom fastlege eller legevakt. I publiseringen nevner jeg metoder som kun vil fungere dersom du er frisk og stabil, men har normale reaksjoner på usunne relasjoner.
La oss gå noen år tilbake. En annen stue. En annen tid. Min stue. Hun sitter i sofaen min og ser på meg, før hun sier: “Æ trudd ærlig talt at du va en psykopat, Helene. Det va slik han framstilte dæ.”
På den andre siden i sofaen sitter en nær venninne av meg. Det var hun som avslørte for meg at kjæresten min hadde løyet for meg om viktige ting som du bare ikke lyver om. Denne damen for eksempel. En kvinne jeg ble glad i. For hun var opptatt av sannheten, og slik jeg hadde blitt framstilt var så langt unna sannheten som overhodet mulig. Mine venner kjenner meg som altfor snill. Men det skulle gå flere år før jeg skulle avsløre hele det falske spillet og svartmalingen jeg ble utsatt for. Og jeg er ikke den som aksepterer noen form for offer-rolle. Jeg er jo sterk, men kjente at noe ikke stemte.
Velkjent? Er du utsatt for systematisk ærekrenkelse? Har du gjort deg uvenn med noen som tørster etter å knuse deg? Da har du to valg: brenne i helvete eller selv være en grusende satan og ta alt med knusende ro.
Det handler ikke om hva som blir slengt mot deg, eller av hvem. Det hele handler om hvordan DU velger å takle det hele. Er det noe å takle i det hele tatt, eller er det kanskje ingenting du rår over? Andre’s handlinger har du ingen makt over, men du kan gjøre følgende:
-Gråt ut og bli ferdig med tårene. Snakk ut, men kun med noen få.
-Ut og jogg på mykt underlag. Enten i en skog, på en idrettsarena eller på kunstgressbane, for å unngå hofteskadene du kan få av av å løpe på asfalt. På med musikken. Løp, og se for deg at du springer fra negative, falske og manipulative relasjoner. De fortjener ikke gull som DEG, så spurt. Gå litt. Løp. Jogg. Spurt. Gå litt. Gjenta. Bli het og sterk før du tar en styrkeøkt. Power: VELG å skaffe deg naturlig power, NÅ!
-Har du badekar? Dusj grundig og bad i havsalt (kjølp billig på dagligvaren). Hvis du ikke har badekar: smelt havsalt i lunkent vann og bruk som “krem” etter dusjen. Salt er beskyttende. Ganning funker ikke på de som roter nedi fjæra, sa en av mine venninner til meg. Senere fikk jeg bekreftet dette av to damer som kan dette med natur og krefter som ligger i usann ryktehets.
-Nå er det nok, ikke sant? Noen føkker med deg, og du er ikke interessert i mer bullshit fra den kanten. Velg å reise deg. Velg alt som gir deg latter. Velg å tenk om dem som tror på sladder at de er umodne og tankeløse. Å kjøpe bull er like ille som å servere usann og utvannet shit.
-Ta kontakt med meg dersom du blir utsatt for manipulativ oppførsel som du sliter med å sette grenser for, og jeg kan gi deg informasjon om senter som gjerne veileder deg gratis. Kort ventetid.
Selv har jeg forlengst begynt prosessen med å ta kontrollen tilbake. Vi med diagnoser kan også gråte, uten at det betyr annet enn normale reaksjoner. Jeg er ferdig med den verste tåretiden, og har innsett hva jeg har blitt utsatt for. Jeg skal love deg at det er DEILIG å finne igjen sin egen POWER, og jeg kan garantere deg at himmelen er blå som faen her bak skyene.
Jeg kan ikke styre rykter og jeg kan ikke kontrollere han som vil meg så vondt. Men jeg kan nekte å ta imot, for her bestemmer jeg. Valg. Det handler om å VELGE hva jeg skal bruke energien, tiden og tankene mine på. Det er ikke noe annerledes med deg: DU sitter bak rattet i din bil. Livet er DITT.
La ingen kødde med deg! Ta grep NÅ, og innse at du ditt stjernestøv; er helt RÅ!
Babymødre uten peiling, men med dømmende blikk. Du vet: de som aldri i hele hele heeeele vide verden skal ende opp som deg, der du står og klør deg i hodet mens du småflirer litt av 4åringen som ligger nede på gulvet i butikken og vræler. Han er nå litt søt også da, tenker du, før du bærer ham hylende ut av situasjonen med streng stemme.
Det er nesten så sinnaferskisene (førstegangsfødende/førstegangs baby moms) burde tatt seg en bolle og studert bad moms-filmene foran å tvinge mr dad til å se fødsler på TV, og heller enn å riste på seg hoderystelse der inne i sine perfekte bobler, jeg mener: der inne i butikken.
Jeg er ikke alltid særlig populær i mine barns øyne. Særlig ikke når busstider er busstider, og man ikke har tid til pedagogiske innspill inne på butikken i dét treåringen er i ferd med å stjele en rosa liten dass med slim i som han SKAL ha. Som jeg mener han IKKE skal ha. Spesielt er jeg upoppis ikke i dét jeg setter dassen med slimet tilbake og bærer ham ut av butikken, hesblesende pesende og altfor sliten til å forklare at bussen går, for pokker, for deg og for meg! Nuh! Og SÅNN er det med den saken lille venn. Suss. Love u! Middag! Klesvask! Vi SKAL rekke den bussen, med eller uten hyling og grining!
Jeg kunne kjøpt den knallrosa dassen, men jeg er ikke venninna hans, og såvisst ikke redd for å bli upopulær for en stund. Barna mine trenger en mamma, ikke en venn. De har venner på skolen og i barnehagen. Av meg får de omsorg, grenser og riktige verdier. Ikke en rosa lekedass når det passer dem.
Det er komisk å se de uvitende stormagene i slike situasjoner. You know, den førstegangsfødende om noen måneder, som VIRKELIG har det klart for seg hvordan hun IKKE skal oppdra bitte lille sparke der nede. Slike som rister på hodet og sender stygge blikk i det du peser ut av butikken med lille hylesprelle i armene. Ja, det er nesten så du rekker tunge tilbake. Forøvrig gjelder det samme hva angår førstegangbabymammaene. Lille trille ligger der i vogna og sutter på smokka. Nei, mamma skal ALDRI bli sinna på den lille, og hun skal dessuten: Aldri si “ikke”, aldri si “vær forsiktig”, aldri stresse, never ever i det hele tatt aldri tatt i det hele tattetatt tottelitott. Eller noe i den duren.
Jeg får fnatt …av meg selv for 8 og et halvt år siden, vaggende rundt med megamage og superpeiling. Ja jeg kunne helt sikkert bare blitt ansatt som pedagog med en gang, uten utdanning eller erfaring.
SÅ vanskelig kunne det vel ikke være å unngå hyling i butikken ved hastverk, spare ungen for å bli “nervevrak” ved å mase om å “være forsiktig” eller i det hele tatt slutte å være sånne teite bottji bottji – mammaer som om sin egen unge var den eneste peneste?!
Nå er jeg mamma til en 9åring og en 3åring, og sier “væææær fooorsiiiktig” hver dag. Mine barn er som dine barn; de “eneste peneste”, derfor er jeg en teit “bottji bottji – mamma”. Men jeg har ikke tid til drama, så gutta mine blir strengt oppdratt til å høre etter, rydde opp etter seg, ikke få alt de peker på, være høflig og være greie.
For det kommer tider da man lærer at den lille smokkesutteren slettes ikke er en robot man kan styre med en fjernkontroll. Det krever guts av en forelder å sette grenser. JO! Vi SKAL pusse de tennene! NEI, du får ikke være våken etter åtte når det er hverdag! Er jeg “kjip”? Ok så er jeg det, og gjett om jeg skal kose meg med å “være kjip” når du har sovna: i badekaret med masse salter og badeskum oppi, foran nyhetene, og så skal jeg være så kjip og se en teit film.
Rene klær. Mat i kjøleskapet. Skap og skuffer med innhold i. Regninger. Betale. Vaske hus. Trene jogging for å inngå atta vettet og huekjør. Obs: skrivefeil; jeg mener Unngå atta vettet, ikke inngå. Vi voksne har voksenting å tenke på, og grown up stuff å deale med. Det er slikt man skjønner etter at babyen har reist seg, vandret ut i stuggu og løpt en stund: at alt dette skal kombineres med et lite menneske som vil bestemme selv.
Kjære førstegangs. Relax. Jeg har faktisk kontroll i dét du ser meg sette grenser. Du bør anyway lære deg først som sist at fra nå av har du ikke peiling, og at kontroll er et vakkert vakkert ord. Du kommer til å lære oss “stressa forbanna hønsemammaer” å kjenne på en helt ny måte om et par kjappe år. Det er en grunn til at alle sier “Nyt det …nå..” Bare husk at du må tåle et par greier.
For det første må du tåle å bli upopulær. Du er mamma og SKAL være upoppis iblant, mellom kosene og klemmene. Ikke venninne. Ikke kompis. Men MAMMMA! Grensene du kommer til å burde sette for barnet ditt, er noe du må kjempe for, og bruke energi på. Du går ikke ut av aerobicsalen før timen er over. Om det så er en føkkings liten rosa dass til 50 kr i en butikk, bør du holde deg fast til din strenge stemme, og late som om det er en drøm. Barn kan hyle og gråte, vi som har erfaring vet dette. Vis handlingskraft og styrke i grensene du trygger barnet ditt med, og stol på at det er nettopp det din lille engel behøver. Samme hvor rakst han eller henne forvandles til en liten manipulativ gorg ute blant folk.
For det andre må du tåle slike som deg selv (der du er nå): de som enda ikke har erfart selvstendighetsalderen. Altså, det de kalte treårstrassen før i tiden. Jeg kjenner ei som for lenge siden brukte å late som om ungen hennes ikke var sin da hun var i butikken med sine to rakkarer. Hehe jeg elsker å se det for meg. Ikke? Well, det var sikkert mer enn nok sinte mammapolitier uten humor, erfaring og peiling i den butikken, kan jeg tenke meg. Ikke? Vent og møt deg selv i butikkdøra om noen år.
Han er snart 4 år og bor i et romslig mammahjerte der det er plass til både han og storebror. Tiden er inne for å begynne å dyrke interesser, og da er faktisk Stjørdal by helt fantastisk. Jeg spurte Even i går om ikke han som er så glad i å danse, kunne tenke seg å begynne å danse sammen med andre barn. Han nikket storøyd med verdens stråleste smil. Ja, det ville han.
En hyggelig invitasjon fra Kimen kirke ramlet ned i postkassen forrige uke: Ville Even være med i miniklubben for barn på 3, 4 og 5 år? Oh yes, dette måtte minsten og muttern utforske. Kimen kulturhus har tatt byen med storm, og særlig siden vi fikk en svær lekepark med på kjøpet.
På miniklubben møtte vi både kjente og ukjente. Blant de ukjente; ei jente på 5 som kunne fortelle om hvor gøy det er å være med på street dance noen trapper lenger opp i kulturhuset. Even og jeg satt nesten og hoppet i stolene våre mens vi lagde rundinger av modell leire og lyttet til jenta. Minsten kan faktisk begynne på dans her i byen, og det var nytt for meg.
Min lille sunshine fikk selv bestemme om miniklubben var noe for ham, og gjett om det var! “MAMMA! Æ ska tebake om igjen og om igjen, te min klubb!”
Som en mor jeg kjenner fra før, sa: “De lærer gode verdier i miniklubben, barna, og fokuset ligger i verdier som vennskap osv.”
Kanskje DU bor i Stjørdal og har barn/barnebarn på 3, 4 eller 5 år? Join miniklubben Stjørdal kirke på facebook og hold deg oppdatert om neste klubbtreff, for dette var både gøy og allright. Jeg skal innrømme at jeg ikke akkurat renner ned kirker til vanlig. Men jeg ber ofte en bønn, og troen min er sterk. Kirken i Kimen er moderne, og det var faktisk ikke kjedelig hverken for store eller små. Det var lek og akkurat passe med sang, og vi ble skjemt bort med kakao, kaffe, solbærtoddy og boller.
“Du e jente! For du har neglelakk! Og hvorfor har du røde støvla på?”
Den snipete jentestemmen når meg på terrassen. Jeg hører sønnen min snufse fortvilt: “Neei! Æ e gutt og æ KAN ha på neglelakk og røde støvla!” Jenta fortsetter å mase. Og ja jeg skal innrømme at “drittunge” var det første ordet som ramlet ned i hue mitt. En tanke er usagte ord: det er lov å tenke, sånn i farta når mammahjertet begynner å koke.
Når jeg tenker meg enda mer om, rakk jeg aldri å plante om krydderurtene der ute på terrassen i dag, for jeg spurtet ut for å støtte sønnen min, og glemte både basilikum, oregano, jord og krukker. Får ta det i morgen. Dette var viktigere!
Jeg stilte meg opp i bare sokkene ute på grusen, for jeg rakk ikke å ha på meg sko.
-“Jasså! Så gutten min e jente han, fordi han har på sæ neglelakk og røde støvla? Du e stor skolejente, og burde vite bedre enn å mobbe en liten gutt som e stolt av neglan sine og støvlan sine! Han e en bad ass tøff og kul gutt, og du kan ikke bestemme hva som e innafor eller utafor normalt! Du får faktisk IKKE mobbe ungen min!” sa jeg strengt og bestemt.
Jenta begynte å sutre uten tårer om at det var slemt sagt av meg. Jeg lot henne grinebite mens hun truet med å fortelle til mamma og pappan sin hvor fæl jeg var. Jeg sa: “Helt ok! Si det til mamman og pappan din du, dem vil jeg også gjerne snakke med, men først sier du unnskyld til gutten min!”
Det ville hun ikke. Vel jeg kunne ikke tvinge henne.
Jeg trodde ikke det kom til å bli nødvendig av meg å hive seg med i denne fargedebatten. Jenteditt og guttedatt; er vi ikke snart i 2020 her nå? Er det virkelig ok å kjønnsplassere noe så bagatellmessig som farger og leker? Gutten min har ei dukke. So what? Den er råkul den dukka. Sånn cupcakedukke. Hun har sin egen seng og greier, og grønn kjole. Ja, og sin egen lille børste.
Behave; jeg skal banne i kjerka: Hvem faen lærer barna sine at gutten min ikke får bruke de fargene og lekene han liker, slik at han stille og trist forteller meg, som er mammaen hans av hele mitt hjerte: “Kanskje dem andre ungan synes æ e kul hvis æ ikke bruke den rosa fargen på neglan, mamma?”
Jeg holder ham tett inntil meg og forteller ham om hvor tøff og cool han er i all verdens farger, og at han kan le disse barna rett opp i ansiktet dems og si: “Æ e en tøff og kul gutt som digge farga, æhæhæ!”
Nei, jeg tenkte ikke å involvere meg i temaet, men nå stod det her rett foran meg i dag for første gang. For! INGEN kaller den knalltøffe, snille, herlige gogutten min “jente” bare fordi han digger masse farger på neglene sine, dukka si, rosa, den gule jakka si og de røde støvlene sine! Da sier jeg faktisk fra, om det er barnet ditt eller ikke! Og jeg sier fra med sokkene pent plantet på grusen, med streng stemme og pippi langstrømpe – hender i midja. Sånn et det!
Og nå håper jeg alle dere barnehageansatte og lærere følger med nøye. Vær med på å jevn ut denne viktige likestillingen. Vær som lærerinna til min eldste sønn på 9 år. Han har langt hår, for DET liker han. Lærerinna hans elsker det håret. Vi foreldrene elsker de krøllene. Og DINE BARN BØR ELSKE DET FINE LANGE HÅRET (Iallefall ti stille dersom de ikke liker det, oh behave). Ingen skal komme her og være snipete drittunge med fasit fra gammeltida. Så følg med, og si fra.
Hva vi gjorde før 3åringen sovnet i kveld; mens vi så på Elias på TV’n foran mammasenga? Lakkerte neglene våre i blått, rosa, lyseblått, orange og rødt. Og nåde den som kødder med verdens tøffeste guttunge for DET!
Show your kids the world in true colours, or they will have to deal with this mom!
Det er akkurat som om det skjer på timen. Vipps er de der, de første linjene. Hvor er fargeblyanter til å dekorere med, fulgte de ikke med? Han sang jo det en gang i tiden han Alf, det var blanke ark og fargetstifter tell? Aha.. blanke ja, for blanke. Blank hud farvel, nå er det snart kveld. Neida det bare rimet.
Anyway: BOOM! Nå er de der. Rynker. Og du lever i en tidsalder der du faktisk kan tukle med dem. Skal? Ikke? Shall? Shall not? Old or hot?
Eller: Old AND hot!
“Er det så nøye da?” Piper engelen på skuldra di, mens hun fortsetter: “Du vil vel være et ekte og sunt forbilde for de unge jentene?”
Djevelen dundrer tilbake fra høyre skulder: “Fuck it! Fjern den sinte forbanna rynka der da, er du helt på bærtur? Du trenger ikke si det til noen!”
Den venstre engelen ligger horisontalt av latter mens hun prøver å nå fram med budskapet sitt mellom himmelske latterkuler fra skulderen min: “…ikke si det til noen? Hoho! Alle kommer til å SE det liksom! Yo devil, whassup?”
Og da må du stå for det.
Vel. Jeg vet om mennesker som er så opptatte av utseendet sitt at de glemmer alt annet. Jeg har møtt de som kan minne om narsissister som synes de er de peneste i hele verden, og som faktisk elsker å fortelle om det. Om de er interessante er en annen sak. Om de greier å lyve på seg titler og egenskaper, noe ganske annet. Som om utseendet er alt her i verden: NEI! PERSONLIGHET er ALT her i verden; or you will be pretty lonely. Beauty or not: hell is what is really hot.
Uansett er jeg enig med engelen til venstre: er det virkelig det viktigste her på denne nedsøplede jordkloden hvordan jeg ser ut? Jeg tror ikke mine tidlige linjer er til bry selv om det gjør meg litt ugly Betty, ei heller små cellulitter.
Men maset og kjaset om skjønnhet, operasjoner og plastic fantastic, er til bry. Det tar fokuset vekk fra reality: Hva med fattigdom og nød? Hva med all søpla som tonnes ned i havet i minuttet? Hva med artene som forsvinner og været som prøver å hviske oss i øret: VÅKN OPP!
Skvaldret om skjønnhet er latterlig. For ingen mennesker er så vakker som frisk, ren natur. Som blomster med nektar, sjøgrønt hav med fjell i horisonten, dyr med nøye utvalgte farger og fasonger. Survivors. Ikke en eneste kvinne eller mann forblir så skjønn som den vakre naturen vi er i ferd med å ødelegge, i det vi stabler oss mot døden.
Derfor kan vi like gjerne legge bort det latterlige fokuset vi har på “skjønnhet og utseendet’. Vi er intet annet enn laget for å være attraktive som unge mennesker fordi vår art skal overleve og for at vi skal fristes til å formere oss inn i framtiden. Etter fylte 40 er naturen laga slik, at vi ikke behøver å tiltrekke oss flere hanner.
Ja. Lev sunt. Vær avholds. Spis mindre sukker og rødt kjøtt. Stump røyken. Tren. Men gjør det for å ta vare på deg selv, og godta aldringsprosessen. Det er fremdeles bruk for deg. Men ikke til å stå som utstillingsdukke med ballonglepper og stivt freak show ansikt. Ingen har tid til å studere deg anyway, så relax. De er buzy, tro meg. De ser deg ikke. Men de merker om du er snill eller slem.
Du. Du med en datter som studerer. Verdiene, husker du de? De store, intense verdiene? Din datter vet innerst inne at alle skal ende i grava uansett; så hvorfor waster mamma tid på å klamre seg til en long gone skjønnhet? Tider hun desperat skryter av. Da hun fortsatt var glatt og cellulittfri. Hysj med seg, nå er det mer alvorlige ting denne datteren tenker på, som om verden vil overleve om ørten år når dyreartene er utryddet av plastic fantastic.
La oss kvinner klappe oss på vår venstre skulder og le like mye som engelen der, av det hele. Se på bilder av farmor. Hvis jeg overlever dit, vil jeg se ut som henne. Ikke som en deformert silikonklump av en kirurgisk botoxkatastrofe.
Kanskje ville jeg vært litt finere uten sinnarynka. Men jeg nekter å ty til botox hvis jeg skal moderere den. Det finnes metoder naturen har gitt oss, som mer helbreder og er naturlig. Jeg vet det. Men hva om jeg gir blaffen i det hele, og er som jeg er? Om 500 år er det ingen som bryr seg anyway. Da skulle de nok heller ønsket seg av sine forfedre at vi hadde løftet blikkene våre fra alle slags speil og skjermer her i riktig ganle dager; og så hva som var i ferd med å skje med den virkelige beauty Queen: NATUREN.
Mama you are nature. Dad, you are too. Let the rain kill this earth pain, and pure blood clean the vain. I am the child of future, if you want me too be. Don’t kill me with closed eyes. Don’t give a damned about wrincles and small lips. I am the future child, and I am more important than your wrong beauty focus. Use eyes, not lies. They don’t care, when they see you there. Don’t be stupid mom and dad’s mother and father’s parents in the last past: theres so much you can do against the danger. Don’t be a beauty dum ass; be an ranger!
Hva skjer når du overser alt det negative, og omfavner det positive? Når du sender all drama til havs på ei spinkel flåte, rett før det blåser opp til dødelig storm? Ja hva skjer når du rett og slett legger alt det falske dødt, og vekker til live alt det gode?
Hiver naboen tomme ølbokser over på plena di fordi han tror det irriterer deg? Ca 3 ganger i uken, så du må plukke opp før hele nabolaget tror det er du som er på fylla? Da vet du hvem som skal få årets vepsefangst i gave på plena si, sammen med hele satsen. Litt farskestreker og en god latter må du vel få ut av det hele, eller hva?
Rist det av deg, shake it off like Swift.
Her på lykketoppen lever vi opp til tittelen: vi er happy people her nå, og vi lager eventyr hver dag. Om det er å innta barnas dag i Stjørdal sentrum, eller alle de fine lekeplassene vi har
(Ikke? Har dere ikke lekeplasser der du bor? Åjoda, hele landet er dekket med en svær lekeplass: skogen!)
…eller se på gode gamle Lindgren’s mesterverk Pippi, Ronja og Emil, ja så koser vi oss nå. Til og med jeg tar med en bolle eller to.
Jeg mener at vi mennesker styrer våre sinn selv. Som mange vet ble det noen tøffe dager for min del i sommer da barna plutselig ikke var i huset lenger, og samværene hos pappa ble til to uker for eldstemann, og en hel uke for minsten. Da ramla jeg av. For jeg er først og fremst mamma, jeg. Og når ingen har bruk for meg, hva er jeg da? Savnet var rett og slett utfordrende. Og jeg tok utfordringen på strak arm: SÅNN skulle jeg IKKE ha det. Så jeg gråt ut tårene, ristet det av meg og gjorde alt i min makt for å få det bedre. Jeg reiste, snakket med nære venner, oppsøkte stranda og badet i saltvann, og sov.
Nå har gogutta mine laget liv i huset i over ei uke, og jeg elsker det. Endelig kommer høsten, med korte samvær og vanlige ukedager. Herlig herlig. Jeg elsker det. Elsker å være mamma. En mamma som smiler.
Kjøpt og betalt? Jeg nei. Denne hårklippen som 3åringen min fikk seg før barnehagestart, er kjøpt og betalt. Av meg. Og jeg er så fornøyd med hele pakka at Jon Harald hos Cutters på Torgkvartalet fortjener litt offentlig frisk bris for free.
Det er høst i morgenlufta, og vi vet det er like før start nå. Barnehagestart, skolestart, og i det hele tatt: starten på noe mye kaldere enn vi har blitt vant til i sommer: vinter.
Klærne til barna sorteres, og nye kjøpes eller arves. Alt skal merkes, så navn skrives eller klistres på, og jeg vet ikke med deg, men jeg synes det hele er ganske gøy.
Særlig når vi kommer til prikken over i’en: hårsveisen. Det er enkelt med 9åringen, for han har spart til langt, coolt hår. Jeg digger det. Men 3åringen vil ha kort og fancy hårsveis, sånn som tegnefilmheltene sine.
Jon Harald forstår seg på sånnt, fikk jeg en idé om. Jeg har nemlig møtt denne kreative frisøren på party flere ganger, og du kan ikke eie en så fantastisk personlighet uten å være dyktig i det du gjør. Så jeg kjøpte Even sin høstsveis hos Jon Harald i år, og angrer ikke et sekund.
Nå er sønnen min superstolt i dét han entrér barnehagen i dét sommergrinda lukkes for høsten.
Even ble hypnotisert eller noe i den duren, og satt i ro. En urban skjerm med både speil og herlige naturbilder fikk gutten til å bare sitte der og se, mens den vordende og spente pappaen Jon Harald smøg seg rundt ham raskt og effektivt; og vipps: Hårsveis av kvalitet, og kjempefornøyd guttunge!
Min ærlige mamma-mening:
I like this, og jeg synes det er service at jeg kan prate hyggelig med frisøren mens han lager kunstverket sitt på ungen min. Smiley for service og terningkast 6 for hårklippen, samt tommel opp for moderne betalingsmåte; se her; kvittering på mobil og greier:
Stående applaus for dama på toget: EVERYBODY PLEASE …do like Marshall Matters: STAND UP!
Jeg satte meg på det tjåke fulle toget mellom Trondheim og Stjørdal. Nå står jeg. Hvorfor? Derfor:
Med nesa nedi telefonen etter en hyggelig prat med 3åringen på den samme phonen, gjør jeg meg klar for å late meg etter en lang dag i Trondheim. Barnehageåret kan starte for fullt; nå er alt klart for minsten, fra dress til tå, fra regn til sol til vinter og snø. Ja nei stakkars meg, så sliten atte. 38 år og “sliten” etter shopping.
Da sier damen jeg sitter ved siden av, mens hun forlenger halsen sin og ser mot gangen med dørene foran oss: “Kanskje vi skal la de to damene der framme så sitte… her …jeg har ikke noe imot å stå iallefall.”
Jeg så på de to eldre damene i gangen og skammet meg. Sitte her og være only soon 40, frisk i kroppen og full av energi, og bare se på de to eldre, slitne damene der. Jeg kjente klumpen i halsen da jeg så de to mutte kroppsholdningene. Stakkars.
-“Skal jeg gå og spørre de?” Hvisket jeg.
-“Ja, gjør det” sa den snille damen.
De ville mer enn gjerne sitte. Faktisk ble de kjempeglade. Men det var ikke min ære det, nei jeg skammet meg fortsatt litt. Det var jo ikke min idé, selv om det burde være det.
Men nå står jeg her foran i toget og møter meg selv i døra foran den stappfulle gangen. Bagasje og mennesker om hverandre. Og en eldre dame.
Bak meg sitter en ung gutt.
Men jeg prøver å ikke dømme. Hva om den unge gutten har brukket et ben for en stund siden? Eller hun andre unge bak der. Kanskje er hun alvorlig kreftsyk og bærer parykk?
Det blir en ledig plass. Jeg spør hun eldre: Vil du sitte? Hun svarer nei takk. Jeg spør om noen andre i gangen vil sitte, for nå har jeg lært. Men de sier “nei takk” alle sammen. Så man kan altså bomme også. Det blir litt som å famle i blinde, dette; hvem tilhører “burde få sitte”- gruppen, og hvem takker ja og hvem neier? Eller bukker? Eller rett og slett avslår?
Og hvem av de unge er friske nok til å burde spørre? Vi kan ikke se på en fasade hva som ligger i grunn. Nei vi kan ikke se havets bunn.
Alle vi andre: VI MÅ HUSKE OG TØRRE Å SPØRRE! OG SÅ REISE OSS! For pokker? Nei for for eldre, for gravide og alle de andre som burde få sitte i sommerheten.
God sommer fra kollektiv-verden: be kind, not blind.
Den søteste stemmen en kan tenke seg kommer fra barnevogna foran meg. Vi er på vei til stranda, og jeg hører at han har tatt pause fra juiceflaska si for å fortelle meg sin begeistring for den fine dama som har syklet over veien og …hjem? Kanskje hun skal besøke noen.
På andre siden av veien stanser jeg og spør stille: “…får æ lov til å si det til a, vennen?”
Han nikker. Ja. Jeg får det.
Jeg ler inni meg og fryder meg over hvordan treåringen min uttrykker at han liker andre mennesker. Klærne deres. Smilene. Hår. Stil. Hele pakka. Han elsker mange, han guttungen min skal jeg si deg.
Men tenk så glad den rosakledde dama med lyst hår og pent smil i 30-40årene blir hvis hun får vite det. Og jeg får lov.
Så jeg sier høyt, gjennom trafikken: “Duuu..”
Hun svarer smilende: “Ja..?”
-“Du må vær veldig vakker, for Even her si at han ælske dæ!”
At hun ble glad, kunne vi begge se. Og hun fikk seg et sommerlig slengkyss fra en stolt liten gutt som var glad for å glede henne.
Jeg hvisker: “Tenk dæ så glad du gjorde dama no, Even!”
Han hvisker: “Ja, æ gjord det mamma. Morfar bor inni mæ skjønne du.”
Jeg har fortalt ham om hvor snill morfar var. Men ingen har sagt det han i det siste har begynt å snakke om. At morfar bor inni ham. Det et noe han selv har begynt å fortelle, med et stolt smil. Før bodde morfar “der oppe”. Nå bor han visst inni Even’s hjerte.
Rørt triller jeg videre. På stranda leker vi oss sammen, bader og koser oss. Ved siden av sitter en herlig gjeng med trønderdamer. Plutselig snur hun ene seg og sier: “Æ må bare si:FOR en herlig guttunge, og for et samspill dåkk har dåkk imellom.”
Den dagen kunne bare kvaksen surre og måka mase mens jeg peste meg opp Storvikabakkene i støvskyene etter bilene. Vi lo og koste oss, og min 3 år lille kloke gutt lærte meg mye, som vanlig.
I kveld kommer han hjem til meg igjen, og jeg er så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Så jeg gjør av meg i Trondheim for å handle inn til barnehagestart, og ellers fylle opp kjøleskap og skuffer. Slik et sart mammahjerte bare må gjøre før barna kommer hjem. For mandag kommer nemlig selveste 9åringen min Mathias også, og til da skal alt være klart for 2 uker med begge mine to.
Det følger sånn en ren lykke med barn. De vet så mye mer enn oss voksne, og kan være så mye nærmere alt mellom himmel og jord enn oss. Iallefall er jeg grundig takknemlig for at huset igjen skal fylles med latterkramper, episode “tyvene” i Pippi Langstrømpe foran mammasenga, glade turer og følelsen av ansvar. At noen trenger deg.
For ni år siden trodde jeg aldri at låta “faces” med Marlin skulle bety noe helt annet for meg i framtiden enn den gjorde da. Jeg var en knust mamma, midt i en stormende psykose og et savn som rev meg i fillebiter. Min første lille baby. Jeg følte at den andre siden var rett foran meg, og jeg var under bunnen. Den gang handlet sangen om meg selv. 9 år senere er jeg en moden mamma, og sangen handler om barna mine og alt jeg ser i dem. Jeg ville gjort alt for dem, og jeg ser hvordan de begge prøver å glede verden omkring seg. Mathias som stiller opp for vennene sine i skolegården og Even som vil fortelle andre hvor mye han liker dem:
For når Lene Marlin synger den sangen nå, er det to snille gutter jeg tenker på:
“…Join me tonight. Surround me with your happy faces. Share some fun stories. Surround me with your friendly faces…
…I’ll be right there, if you ask me to. Feeling sad? I’ll stay with you. And if youre scared, I’ll hold your hand”.
