Min store drøm.

 

Tenk å ha en bra cv. Enn å ha en topp utdannelse. Bare tenk så lett det kunne vært å få seg en jobb, for noen som ønsker seg inderlig en jobb å gå til. Kanskje man kan, noen dager i uka?

 

Men hvem vil ansette en alenemamma uten cv, som bare kan å skrive? Som har mye jobb med å være mamma i et hus med 3 etg, som skal holdes i stand? Vi er på flyttefot, og jeg har ikke bil, men kanskje DU har en jobb til en slik outsider uten cv?

 

Noen ganger popper gründeridéer opp i hodet mitt. Men jeg er vant til å tenke de bort. At det kanskje ikke er oppnåelig. En vane bare.

 

Jeg er for frisk for å sitte i ro, og for kronisk syk til å eie en utdanning. 

 

Full av energi er min store drøm å ha en jobb å gå til noen dager i uka.

 

Vi er nok mange som har det sånn. Det er ikke slik at vi ligger på en madrass på bøljan blå og later oss. Bare det å shine huset og lage middag kan noen dager være jobb nok iblant. Frisk. Men ikke sånn frisk som de fleste andre er. Heller ikke dum. Langtfra dum. 

 

 

Mange mener man skal skamme seg over å være uføretrygdet. Men jeg har sluttet å skjemmes. Jeg bare har en drøm om en jobb tilpasset det å være en bipolar Pippi. 

 

Man skal være forsiktig med å dømme, når man ikke vet halve sannheten engang. Det er så lett å være en “anonym” feiging i et kommentarfelt, men selv uttaler jeg meg ikke om golf når jeg ikke har peiling på golfregler engang. Personen tror jeg ikke vet hvem vedkommende er, men jeg vet jo så godt hvordan denne selv ikke har jobb, og samtidig dømmer meg for å være uføretrygdet, som om ei ipadresse er “anonym”.  

 

Nei vettuhva. Jeg har jobba hele forbanna livet med denne diagnosen. Jeg har ingenting å skamme meg over, slik enkelte mener jeg skal. Jeg gjør mitt aller beste, i motsetning til enkelte andre som sutrer over “arrogante” sosialkurratorer, mens de selv arrogant tror de har rett til å se ned på oss som av réelle grunner har måttet innse den tids nederlag: uføretrygd. 

 

Folk som tror de er bedre enn andre, penere enn andre, smartere enn andre; er det så mye mer å være stolt av? En sinna anonym feiging som ikke aner hva vedkommende skriver om? 

 

Jeg vet hvem du er, og du kan ta de sorte krøllene dine og fiks dem akkurat som du vil for min del, det er ikke skjønnhet å dømme andre eller leve på bitterhet. Du greier ikke å gi meg dårlig samvittighet for at livet mitt ble som det ble uansett.

 

Jeg er stolt av meg selv, og hvem vet? Kanskje jeg en vakker dag får meg en sabla bra jobb? Kanskje noen faktisk vil ansette en snill og ydmyk, men effektiv dame som meg? Eller kanskje JEG en vakker dag ikke kan ansette DEG fordi du er for arrogant og dømmende? Whoop whoop!

 

 

Kan hende det, serru. Kan hende det!

 

Hilsen et friskt pust av en bipolar m@therf@cker som ikke er redd for hva DU menersynser 😜