Man kødder ikke med ei heks. Man kaster ikke stein i glasshus og alt det derre der.

Finværet er i ferd med å f**n meg innta Trøndelag, og vi er klare som glade nøkker og horny huldre til å party on the beach. I morgen den gyldne dag, da skal det skje, at himmelen skal åpne seg blå for sola, og vi skal rocke all night long to every song. Storvika heter det, der vi strander i mårra.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Rundt meg kastes stein i glasshus som er så fjernt unna meg at jeg ikke engang hører knuseknaset, og visstnok er jeg ei heks. Uansett hva det betyr, er det det de ofte kaller meg, uten at jeg vet om det er tarotkortene, intuisjonen eller sanndrømmene. Så er jeg visst det. Men meg er det bare å kødde med, cuz I don’t care. Og ja, man kan skrive “Cuz” som sleng for “Because”. Min brevvenninne fra USA lærte meg det tidlig på 90tallet.

Cuz I don’t care. Let me burn, I like the heat.

Cuz Trump, I don’t like your name when I read the Duck for my child. Jupp. Uansett hvordan “din verden er”: Hvorfor måtte de kalle deg akkurat Donald, sånn at når jeg som mamma kjøper et Donald-blad til ungene mine, så er det DEG vi tenker på?! Du har jo ødelagt hele Ducken. Den går ducken.

Jaja, sånn er det. Som du sikkert skjønner lysner ikke bare dagene her oppe. Jeg lysner som pååååkkeer. Både jeg og folk jeg er glad i, er så innmari glade! Vi smiler mer, vi ler mer og jeg er sakte med sikkert på vei tilbake til bloggen.

Gjennom koronakrisa lå vi på gulvet med latterkrampe, gogutta mine og jeg. Det var oss tre i 5 uker, og det var bestemt at bare vi tre skulle være sammen. Jeg glemmer aldri den tiden. For noen herlige barn jeg har. Vi tullesnakket, terget og lo oss skakk mens vi døtta innpå med hjemmebakst, diggbare middager og masse godteri i helgene. Som vi kosa oss. Jeg er stolt av den mamman jeg er. Jeg er søren meg en god mamma! Men det ble altså matorgies uten like, og jeg har aldri opplevd makan til hakkende oppstart på lowcarb etterpå. Midt på natta: DØNN! BOLLER MED SMØR OG JARLSBERGOST, TO STK! Saft med sukker i! DØNN!

Drønn. Avhengig av gluten og sukker, hvem jeg?

Neeeida, bare livsnyter som Even Kvam.

Derfor løper jeg rundt her og trener aerobic i parker med venninner, for å kompensere. For å komme inn i buksene mine hoho. Men who cares? Kvam?

Så lenge vi er frie og glade. Så lenge vi får være i totally peace and mindfullness.

Tenk deg en verden der ingen er slemme, og alt er bare digg? En slik verden lever jeg i. Med to kjekke sønner, fløyelsmyke venner og stødig slekt. Ingen når meg med stein i fjerne glasshus. Det er ikke engang mine glasshus, og værtfall ikke mine steiner. Ingen plager meg. Alle er gode og snille, varmhjertet og greie.

Det er på tide å så smått begynne å åpne dørene for dere lesere igjen. Vi har jo flyttet og brukt et år på oppussing og bare det å flytte inn. Vi er ikke heeelt ferdige enda. Som vanlig er det tagging i form av spraying som preger hjemmet vårt, og det oser av personlighet i følge folk som besøker oss. Jeg vil påpeke at det aller beste med å bo her er alle de herlige barna og alle de snille voksne vi har som naboer. Makan! Heldige oss.

Velkommen inn:

Even på 5 år elsker fargen rød, så jeg sprayet en pult som vi fikk av snille Ine. Han er jo tross alt skolestarter.

Rommet til Mathias er en hybel, og den er kjempekul, særlig når han har besøk av venner.

Mitt rom er en oase, og bedre skal det bli når walk in closetet er på plass. Jeg venter på ny kolleksjon av Ikea i august. MT byggteknikk gjorde en fantastisk jobb med å bygge om boden og soverommet til to soverom. Et til Even, et rom til meg, og det er flinke Tea Røsten som har malt rommene og kontrastveggen.

Som taggemamma har jeg selvfølgelig også sprayet brusmaskina med bengallakk. Jeg elsker den mer nå som den er lilla og blå:

Vårt nye vindu, mitt fredelige soveromsvindu, rett ut mot morgensola.

Ja jeg elsker alver og røkelse.

Himmelskatten til venninna mi tok vare på dette minihuset for meg, da vi møttes på brukten, og jeg ikke hadde plass. I hjertet hennes var det alltid plass. Så jeg har sprayet det og Even har malt det. Vi er så stolte. Her bor hun ♡

Trenger en mamma å være så innmari grå? Ordentlig? A4? Såvisst ikke, og det er hjemmet vårt bevis på: det fønker dønn å bare være seg selv faktisk.

La oss ta en tur ut på plattingen:Her ute er mindfullness noe for seg selv.

Min kjære Buddha vannfontene som jeg innimellom tar med meg ut er ubeskrivelig god å lytte til når sola skinner og en slags bekk sildrer for meg.

Nei. Man skal hverken kaste stein i glasshus, kødde med andre eller skape storm i vann. Det lønner seg å velge den positive veien å rusle og det stilleste vann å bade i.

Her på lykkealléen har vi det fredelig, fargerikt, originalt, trygt og godt, og nå kan jeg for “alvor” kalle det “lykkealléen”!

God helg i trygg avstand, fra forbipolene til deg.

Det begynte med en time hos politiet for snart en uke siden. Livredd skulle jeg fortelle alt, for å få hjelp til å stanse psykisk terror. Det gikk hardt utover neglene mens jeg ventet på denne timen hos politiet. Ville de dømme meg? Et menneske “hadde nemlig hatt noe på meg” i et tiår. Jeg hadde blitt så vant til angst at jeg ikke visste at jeg hadde angst. Det handlet om tabu. Jeg hadde aldri gjort noen noe vondt, men gjennomført ønsker og drømmer utenfor det normale.

Så møtte jeg verdens snilleste løvetannbarn av en kjekk og grei politibetjent som visket bort all skam. “Helene. Du har da ikke gjort noe galt.” Jeg fikk råd og støtte omkring dette med å ta tilbake kontrollen. Og det kan man jo til en viss grad gjøre med blogg og facebookinnlegg, men jeg har hele tiden visst at denne delen av mitt liv er verdt ei spennende bok.

Kjære unge politibetjent: Tusen hjertelig takk, du er den første jeg vil takke skriftlig hvis denne boka noen gang publiseres. Vi får se. Veien er tiden, ikke sant. Mens tiden skaper veien. Jeg koser meg med både tiden og veien, og å skrive den, og du smiler sikkert hvis du leser dette. For det er all grunn til å kose seg.

Kjære super duper tålmodige lesere. I am coming back. Sakte men dønn sikkert.

Hu derre forbipolene har vært litt innesluttet det siste året hva? Helt enig. Men jeg lover at jeg ikke har sluttet å skrive, og jeg har en god hjelper ved navn Luna Blue. Min lille Sibirpie kommer alltid og legger seg ved siden av papirene mine på skrivepulten mens jeg skriver.

Hun bryr seg ikke engang om at jeg velger å skrive kladd så blekket spruter før jeg går over med digitale verktøy til slutt. Og når jeg vil høre musikk fra den gang da; epoken jeg skriver om, digger hun musikken hun også. Destinys child og greier. Hello. Jeg danser på ræva på stolen med poker face og Luna vugger litt hun også.

Her sitter vi sammen og skriver ei bok som er så morsom å skrive at jeg neste triller ned av den sjølpraya stolen min, ved den like sjølspraya gjenbrukspulten. For noen ganger får jeg latterkrampe. Da gir Luna meg en kos av dimensjoner, akkurat som om hun kjenner gleden min.

Dette er finale. Og hvor lang tid den finaletiden kommer til å ta, aner jeg ikke. De som bidrar i historien vil for alltid forbli anonyme og skjulte. Det er viktig for meg å ta med meg navnene deres i graven når den tid kommer. Dere skulle bare visst hvor viktig dette personvernet er for dem. For min del har den psykiske terroren allerede shamet meg langt utover sladdervidder, så sannheten er mild i forhold til ryktene.

Selv har jeg altså blitt presset og truet i over 10 år hva angår denne historien av mitt liv, som jeg ikke skammer meg over i det hele tatt. Men som jeg aldri var klar for å dele. Som vedkommende kom til å fortelle hele verden på sin måte hver gang vedkommende ønsket kontroll over meg.

Noen mennesker ønsker å styre deg. Boken jeg skriver handler for min del om å styre seg selv. Den er grov og den er galskap på høyt nivå. Den er: “Just dance; gonna be ok!”

Men aldri var vi slemme. Aldri såret vi noen. Aldri prøvde vi å kontrollere andre for å løfte våre egne ego.

Mine venner kjenner denne delen av livet mitt, og de har aldri dømt meg. Akkurat som politiet har de ingen fordommer mot min fortid. Men om det kommer en dag at min bok faller i deres hender, får jeg endelig fortalt de både komiske og triste detaljene på den verdifulle måten hendelsene fortjener.

Aldri har jeg vært narkoman. Den historien er ikke min. Aldri har jeg vært en slemming. Den historien er heller ikke min. Aldri har jeg trykket noen ned med vilje. Den historien er ikke mein den heller. Detter er noe ganske annet.

Og med min bipolare diagnose har jeg slettet grenser og gått mine egne veier. Det er hot, det er sexy og det er som politiet sa: langtfra verre enn paradise hotell 😉

SJALU? DU nei?! Nei det er du bare ikke, nei fy å fy.

Oh, that jealous shame.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg turte ikke engang å se på psykologen. I stedet hadde jeg skrevet en rar liten lappe til henne, der det stod:

“Vær så snill å ikke si ordet høyt, for jeg er livredd det ordet. Men jeg kjenner på sjalusi ofte, hva om det er sånn sykelig?”

Sjeldent har jeg krympet meg så intenst foran en psykolog, som jeg gjorde mens hun leste lappen. Året var 2006, og jeg satt der som en 26 år gammel skyldig sjalu person, sikker på at det var noe alvorlig galt med meg. Alvorlig og ubehagelig, god damned så vondt og ubehagelig; jeg ga snart opp hele samboerskapet for å slippe den forbannade følelsen av å brenne på et bål av jealous shit.

Men så lo psykologen. Rett og slett. “Søte deg”, sa hun; “Alle bærer på følelsen sjausi, akkurat som alle andre følelser. Det er når et menneske fornekter følelsen sjalusi, at det kan utvikle seg til å bli sykelig.”

Normalt altså?! Men fortsatt en pain in the ass.

Et sikkert tegn på at du er en sjalu person, er altså at du er et menneske.

På lik linje med at du noen ganger er en glad person, en bekymret person og en sint person. Sjalusi er en mektig miks av alt annet enn følelsen glad. Neida, du misunner ikke naboen for bilen og båten bare fordi du i et forhold kan føle sjalusi. Det er en annen gren. Ego i en annen setting.

Å få vite dette av en psykolog, hjalp meg til å unngå å utvikle det sykelige ved følelsen sjalusi. Men det ble langt fra enklere.

Det skulle egentlig bare føles verre med årene.

Puben skinner brunt og gyldent, og der sitter eksen hans og småsmiler. Han småsmiler tilbake, og det koker inni meg.

Samme alder. Samme tid. I slutten av 20årene og ikke helt klar for å unngå fornektelse rent offentlig. Satt de der og fotflørtet også? He still loves her? Er a bedre hu sikkert, enn meg, å neeei. Det må ha riktig oset av meg, for hun hånlo og spurte: “Nemmen… er du SJALU Helene?”

-“SJALU NEI? NEI NEI! Æ e da itj sjalu!”

Nei nei, langt i fra, jeg bare holdt på å revne midt i et bål av kaos. Jeg ler mens jeg skriver dette nå, og er dønn så glad jeg er langt unna den usikre og smertefulle situasjonen der.

For sjalusi vokser ikke bare med fornektelse, men og med lavt selvbilde. Her jeg sitter singel og happy i 2020 (forelska ja, oh yeah, i flere, men singel), eier jeg et helt annet selvbilde. Jeg har lært å distansere meg fra mennesker som liker å trøkke ned folk. På samme tid løfter jeg meg selv med å elske det mennesket jeg er. Jeg behøver ingen mann til å bekrefte min eksistens.

I mitt tidligere liv som sjau og usikker ung frøken kunne jeg aldri i livet skrevet dette og delt med verden. Like pinlig som å si ordet “kvise” som fjortis. Like skyldig i å være et snålt menneske som ei maur som wannabe human.

Det stinket lang vei det der, i dét du stod illrød i ansiktet og krangla med kjæresten din. 3 stk andre par gjorde nøyaktig det samme høylydt langs gågata, mens resten av verden hadde dratt på nars og lo seg gjennom natta.

Det jeg ikke forstod dengang da, var at alle visste hva vi kranglet om. For hva i alle dager er det alle par krangler om klokka to på natta en helg ute på livet? Everyone knows, you know. Ja, nå som jeg også skjønner det, vet jeg at det jeg desperat prøvde å skjule av ren skam, var akkurat like neonlysende som de jeg ser sliter med det samme nå.

Pappan min sa en gang: “Det e vondt å vær sjalu!”

Det var i 2002, og jeg hadde sutret over min sjalu kjæreste. Det var på den tiden jeg selv aldri hadde kjent på sjalusi enda. Ikke et snev. Jeg forstod ham ikke.

Pappa hadde rett. Sjalusi er en av de vondeste følelsene man kan kjenne på. Farlig kan det også bli, ved fornektelse eller nedadgående selvbilde.

Jeg skulle så gjerne gitt råd om temaet. Og noen kan jeg kanskje gi. Aksepter sjalusi og slutt å skamme deg. Si det høyt: “Søren, så sjalu jeg er nå. Huff det er så vondt.” La sinne blir til tårer og skam bli til anerkjennelse av en del du bærer på.

Snakk positivt til deg selv foran speilet hver dag og si det i nåtid. Jeg er NÅ glad i meg selv. Elsk deg selv. Det er kun DU som kan gi DEG ekte kjærlighet. Finn gjerne en å dele den med, men se i samme retning, ikke bare på hverandre. Bli et team, bestevenner, men forvent av deg selv at komplimenter og omsorg er det du som gir selvet ditt i speil og tanker. Det er du som tar oppi hårkuren og ansiktsmaska, ikke han. Du som velger stilen din, ikke henne.

Og selv det, vil sikkert ikke være nok. Selv om jeg er lykkelig som singel, sikkert også fordi jeg slipper sjalusi og krangel, vet jeg ikke om jeg igjen kommer til å hive meg ut i noe så risky som et forhold. Og hvis det skjer, kommer jeg sikkert til å kjenne meg sjalu igjen iblant. En av de verste følelsene jeg vet om.

Det viktige er at partneren din respekterer min far’s sine kloke ord i fra nord:

“Det e vondt å vær sjalu!”

Ja, det viktige er at kjæresten din er i stand til å trøste og forstå

noe

så

naturlig

som

følelsen

sjalusi

♡

• Love yourself every second of every minute in every hours, days, and years. It will kill your fears.

Forbipolene, april 2020

Historiske tider har skylt over fedrelandet vårt. Vi har stått så stødige vi bare kunne, på shaky ground. Ordet hjemmeskole fikk ny betydning, og plutselig skulle barnehagen foregå hjemme.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg, som de fleste andre, sitter igjen med mange tanker. Alvor. Det var alvor. Viktig var det også, at barna skulle lære noe av meg. Humor, det ble pokker så mye humor.

Men så ble det ikke bare sånn. For det du skal lære barnet ditt nå, er at de har noe å lære deg. Og da er det en spesiell ting barn kan som vi voksne la igjen i barndommens tåkeland.

For mens koronaukene ruslet sakte forbi vårt stengte land, gikk det opp noe viktig for meg. Mye mer viktig enn at jeg skulle hjelpe 10åringen å stave engelske ord, eller ringe lærerrinna for å oppklare den luringen av den derre brøken.

Mye mer viktig enn å skrive alfabetet med pinner sammen med 5åringen i skauen. Eller å lære ham å skrive ord.

Jeg lærte meg altså at det var dem som skulle lære meg noe meget viktig, og at jeg skulle lære dem at de skulle lære meg det.

Hanging in there?

La meg starte med det som er hovedsaken: Barna mine fikk beskjed av meg om at de kan noe som jeg gjerne ville at de skulle lære meg. De vokste, smilte og så stolte ut med en gang.

Og det jeg skulle lære meg, er barn eksperter på. Nemlig mindfullness. Det å gi slipp på tankestress, puste, høre fuglelyder fra våren der ute, nyte nabosnakk, sette seg ned og meditere. Leve her og nå. Og det er avgjørende for hele livet ditt å kunne være til stede i nåtiden. Nå er jo alt du har. Da er forbi og når er ikke her enda. Nå er her nå.

I tillegg la jeg merke til at da vi skulle jogge, uteleke og trene styrketrening inne etterpå, hadde de masse moves å lære meg. For ikke å snakke om hurrarop og stå på – lyder. Minsten fungerte som personlig trener med froskehopp og det hele.

De sier: Pust mamma. Husk hva vi har lært deg.

Det er så godt å være til stede her og nå.

Og så skjønner du sikkert, at det egentlig var jeg som piffet opp selvtilliten til gutta mine i samme slengen. Vinn vinn. De fikk gleden av å være kyndige læremestre, jeg fikk lære mindfull tilstand. Stress kan jo være skummelt

Jeg var i en åker i dag, og hørte fuglelyder. Løp om kapp med en 5åring, og fikk med meg hvordan han kjekket seg hver gang han løp forbi meg. I badekaret etterpå kunne jeg kjenne kald hud på hånda mi senke seg i varmt fargebad, slikt som barn har ro til å fundere på og legge merke til. Et bad uten å stresse med at klokka var over leggetid – sju. Nei takk jeg så ikke på den klokka engang da jeg la ham for natta en god badestund etterpå. Vi tilogmed leste bok uten at jeg kjente nyhetsstresset herje i magen min.

For jeg har lært av en 10åring å ta livet med ro. Og jeg har lært av en 5åring å puste dypt. Og de har lært av mamman sin at de alltid har noe å lære meg slik at de vokser inni seg hver gang.

Nåh. Dette ble jaggu rosenrødt. Jeg vet jo innerst inne at det er stor fare for at jeg glemmer minst tre firedeler av lungene mine når pustepeset setter inn, at hue kommer til å opponerer og at jeg kommer til å stresse ræva av meg over ingentingeling.

Men da er mine læremestre her til å minne meg på: ta det med ro a mamma, puuuust 😉

Så lær barna dine at de har noe å lære deg. Samme hva. Om det er at ei snegle er bra for huden eller hva ditt er laget av og hva datt kommer fra.

Aircondition i hodet mitt er iallefall digg hver gang jeg prøver mindfull tilstedeværelse, så takk til gutta mine.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

When the polar goes polar for a long time, you never know. To come back, the thruth is the bridge between you and me ♡

Får nå er det jaggu nok! Jeg behøver slettes ikke skjule sannheten for dere:

Lite blogging. Lite skriving. Eksistering. Ville så gjerne forklare dere hvorfor, men jeg er en bad ass tøffing, og den lusa jeg kjenner gangen til, kommer til å måtte lære seg nye måter å vandre på. Jeg nekter plent å være et stakkars lite offer. Det var aldri, og er ikke, aktuelt, å framstå som en stakkar.

Jeg skjulte meg. Gjemte meg bak her. Helt tom, aldeles eksisterende, og kun det. Når noen stjeler piffen fra deg ukentlig, bare gidder du ikke engang å legge sammen klærne. Eller vaske gulvet. Du er værtfall for sliten til å lage blogg. Nei, det var ikke bare en depresjon. Det var og er et menneske som aldri vil la meg være i fred.

Ikke at jeg er redd nå. Nei jeg er ikke lenger redd for psykisk terror.

For nå har jeg vist barna mine og meg selv hva jeg er i stand til. Ingen ondsinnede meldinger eller truende beskjeder på telefonsvareren kan ta det fra meg.

Bring it on.

Mens vannfontenen sildrer, røkelsen danser og Karunesh skaper vakker panfløyte-stemning i stua, sitter jeg her og undrer på om jeg egentlig kan forklare dere hvorfor det ble så lite skriving herfra de siste to årene. For jeg har skjult alt. Men jeg kan forsøke.

Jeg har vært under umenneskelig press veldig lenge. Jeg aner ikke hva normal fred og ro er. Ekspertene kaller det psykisk terror, og i nettverket mitt har man reagert kraftig og meldt dette inn flere ganger. Instansene i kommunen her vi bor er uunnværlige.

Jeg innser at det er mulig å skrive dette innlegget anonymisert, for jeg faller ikke ned på denne personens nivå, med ekte faceshame og det hele.

Jeg har uttallige ganger mottatt trusselmeldinger av et menneske som ser ut til å tro at hvis jeg fylles med redsel så betyr det respekt. Jeg har blitt hengt ut offentlig av den samme lorten, og siden jeg ikke lenger er redd, har jeg lært meg å gi blaffen i sorten.

Før jeg begynte å lære meg å gi blaffen, har det vært netter der hverken de onde trusselmeldingene eller tårene stanset, og jeg måtte bytte våt pute med ny, mens jeg med dundrehjerte lurte på hvordan jeg skulle legge opp neste dag til barnas beste. Men en ting kan jeg; å tvinge meg selv til å sove, selv om stormen herjer i hodet og jeg lå som en hulkende krok i senga og alt jeg kjente var hatet mot meg. Jeg kunne skrevet ei bok fylt til randen av søvntips som funker.

Når noen vil stjele sjela di, nattesøvnen din og roen i hjertet ditt, er det kun en vei: du må gjennom det for å overvinne frykten.

Dette har pågått i over 10 år, og de siste årene holdt det innimellom på å ta knekken på meg. Men aldri helt, for jeg er seig. Jeg orket ikke mer skriving, blogging eller noe som helst utenom husarbeid og det daglige. Men å være mamma, det orket jeg!

Stresset inni meg dirret om kapp med tiden, og jeg klamret meg fast til mammarollen. Ungene skulle ha det bra, samme pokker hvor det dirret tanker hit og dit, i takt med febrilsk angst i magen. Eller var det brystkassa? Fingertuppene dovnet iallefall. Hakkete. Alt var hakkete, og jeg ble så glemsk at jeg er glad jeg har venner som forstår.

Kattepusen, lille Luna, tapper meg forsiktig med kattelabben sin på hodet mitt, som for å si: “Hey, you did your best. La oss leke nå.”

Koronakrisa kom med prikken over i’en, tenker jeg, mens jeg pælmer ei rosa lekemus på gulvet. Tøffe katten Luna er kjapp. Henter den på to sekunder. Fra nå av akter jeg å være like bekymringsfri som Luna. Tenker jeg. Skal jeg. Må jeg. For å ta vare på helsa mi.

Koronakrisa kom med oppvåkning. Jeg var en av de som måtte regne regnestykket 5 ganger hver gang jeg skrev handleliste. Alt hang over skuldrene mine, og imens ble jeg føkka på face og bombadert med stygge hatmeldinger av en stadig mer hissig en, som etterhvert fikk forbud mot å kontakte meg i form av anmodning fra det offentlige. Alle kunne skjønne at det var meg han skrev om, og offentlig ydmykelse var et faktum. Kanskje er noen så kortenkte at de kjøper alt de blir servert, men jeg takker alle dere som forsvarte meg. For sannheten var en helt annen, og det visste dere.

Selv så jeg ikke disse statusene. Man blokkerer for å skjerme sitt eget ve og vel.

Utad så det ut som idyll. Fordi jeg ville det sånn. Jeg liker ikke å sutre, det som er et kompliment, er hvis noen sier at jeg er sterk og tøff.

Jeg skulle helt alene ha ansvaret for begge barna mine i 5 uker, med en inntekt. Altså ta vare på begge med midler til å forsørge en av dem. Alle ingrediensene i middagene ble nøye kalkulert. Alt av nytt utstyr til ungene ble enten arvet eller regnet ut prisen på. Fryser, hva er det? Ikke kjøpt inn enda, så jo takk en liten litt defekt en på hybeldelen. Bil, hva er det? Ikke noe jeg har. Og samme hvor mye jeg strevde for å få endene til å møtes, satt det altså en faen der ute som skulle servere meg hat, hat og atter hat.

Og hvordan kunne jeg være så dumsnill at jeg kjøpte telefon med abonnement på nedbetaling til eldstemann i fjor sommer? Det er jo minstemann jeg skal forsørge med barnetrygd og minstebidrag.

Jeg manglet flere tusen for å få det til å gå rundt hva angår å ta vare på to barn under denne pandemien, men med litt lån her og der gikk det rundt. Med nøye regnskap fikk jeg det til. Og nå sitter jeg her og klapper meg selv på skuldrene; fy pokker I did it!

I ettertid sitter jeg her og er stolt. For hva var det barna mine fikk, som de virkelig behøvde? Jo, de fikk næringsrik mat, klemmer, stabilitet, hjemmeskole, hjemmebarnehage, trygghet, ro, varme bad, utetid og smil. Masse smil. Ingen penger i hele verden kan måle seg med smil og klemmer.

Denne mammaen går ut av dette med en helt ny holdning, må vite. Man har lært å ikke være ydmyk mot de som kun fortjener tilgivende stillhet.

Mens du låner folk flere tusen kroner gjennom et helt år, dolker de deg i ryggen og henger deg ut på sosiale medier året etterpå. I dét du låner ut øret ditt til klag og syt i en hel time, er det ikke sannhet du hører, og det er medlidenhet som skal suges ut av deg.

Etterpå, har du krefter igjen til de som fortener deg?

Dette er spørsmål jeg har spurt meg selv. For noen mennesker er ekstremt flinke på skuespill. Og da er det så lett å synes synd i dem. Til og med etter de har mobbet og plaget deg.

Men det er MITT ansvar. Det er jeg som skal slutte å øse ut over folk som ikke fortjener det. Det er mine ører som må lukkes, og kun jeg kan gjøre det.

Jeg har øvd meg på å kalle det “psykisk terror” i årevis, og kunne ikke tro det virkelig var sånnt et sterkt ord som var en del av mitt snille liv. Jeg er jo vant til gode sjeler med kjærlighet og trygghet.

Kontrasten smalt, år etter år, til det var hverdagslig. Trusselmeldinger som går ut på å henge meg ut offentlig hva angår valg jeg har tatt ut fra at jeg opplevde noe i barndommen som har preget livet mitt. Sinte telefonsamtaler. Jeg har desperat forsøkt å roe ned vedkommende. Jeg er jo mamma, jeg behøver hvile. Ikke våkennetter

Utad har jeg smilt og latt som om alt var ok. Innad har det bristet og bristet. Om og om igjen.

Men så kom det altså noe godt ut av denne koronakrisen. Jeg fikk merke hvor sterk jeg er. Hvor lite det har å si at vedkommende mobber og henger meg ut. STERK!

Hvor ekte jeg SMILER nå.

Hvor UREDD jeg er nå.

Hvor BRA jeg er

Hvor GODT et menneske jeg tross alt er

Psykisk pingleterror kommer nok også i framtida, slik som i fortida. For jeg er ikke lenger så blind at jeg går rett på på den hyggelige delen av ei splittet tunge og slukes av gugge.

Det kommer ikke til å lønne seg for den som sitter der og piper ut små trusler som poppende kullsyre, å oppføre seg slik. Gone by the second you look, og ubetydelig som en rap.

Noen ganger må du faktisk forholde deg til den rapen på et vis. Og selv om den er illeluktende, kan du trøste deg med at du kan snu deg en annen vei og puste inn friskluft på under et sekund.

Hvis du vil.

For du kan.

Uten å ønske den rapen noe vondt heller. For har du kommet langt, sliter du ikke med bitter skadefryd.

Bare la det være, og kjenn hvor mye sterkere enn en rap du faktisk er!

Men en ting kan vi sammen si etter denne badass tøffe perioden, til hvem enn det er:

JEG ER IKKE REDD DEG LENGER 😜