Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

When the polar goes polar for a long time, you never know. To come back, the thruth is the bridge between you and me ♡

Får nå er det jaggu nok! Jeg behøver slettes ikke skjule sannheten for dere:

Lite blogging. Lite skriving. Eksistering. Ville så gjerne forklare dere hvorfor, men jeg er en bad ass tøffing, og den lusa jeg kjenner gangen til, kommer til å måtte lære seg nye måter å vandre på. Jeg nekter plent å være et stakkars lite offer. Det var aldri, og er ikke, aktuelt, å framstå som en stakkar.

Jeg skjulte meg. Gjemte meg bak her. Helt tom, aldeles eksisterende, og kun det. Når noen stjeler piffen fra deg ukentlig, bare gidder du ikke engang å legge sammen klærne. Eller vaske gulvet. Du er værtfall for sliten til å lage blogg. Nei, det var ikke bare en depresjon. Det var og er et menneske som aldri vil la meg være i fred.

Ikke at jeg er redd nå. Nei jeg er ikke lenger redd for psykisk terror.

For nå har jeg vist barna mine og meg selv hva jeg er i stand til. Ingen ondsinnede meldinger eller truende beskjeder på telefonsvareren kan ta det fra meg.

Bring it on.

Mens vannfontenen sildrer, røkelsen danser og Karunesh skaper vakker panfløyte-stemning i stua, sitter jeg her og undrer på om jeg egentlig kan forklare dere hvorfor det ble så lite skriving herfra de siste to årene. For jeg har skjult alt. Men jeg kan forsøke.

Jeg har vært under umenneskelig press veldig lenge. Jeg aner ikke hva normal fred og ro er. Ekspertene kaller det psykisk terror, og i nettverket mitt har man reagert kraftig og meldt dette inn flere ganger. Instansene i kommunen her vi bor er uunnværlige.

Jeg innser at det er mulig å skrive dette innlegget anonymisert, for jeg faller ikke ned på denne personens nivå, med ekte faceshame og det hele.

Jeg har uttallige ganger mottatt trusselmeldinger av et menneske som ser ut til å tro at hvis jeg fylles med redsel så betyr det respekt. Jeg har blitt hengt ut offentlig av den samme lorten, og siden jeg ikke lenger er redd, har jeg lært meg å gi blaffen i sorten.

Før jeg begynte å lære meg å gi blaffen, har det vært netter der hverken de onde trusselmeldingene eller tårene stanset, og jeg måtte bytte våt pute med ny, mens jeg med dundrehjerte lurte på hvordan jeg skulle legge opp neste dag til barnas beste. Men en ting kan jeg; å tvinge meg selv til å sove, selv om stormen herjer i hodet og jeg lå som en hulkende krok i senga og alt jeg kjente var hatet mot meg. Jeg kunne skrevet ei bok fylt til randen av søvntips som funker.

Når noen vil stjele sjela di, nattesøvnen din og roen i hjertet ditt, er det kun en vei: du må gjennom det for å overvinne frykten.

Dette har pågått i over 10 år, og de siste årene holdt det innimellom på å ta knekken på meg. Men aldri helt, for jeg er seig. Jeg orket ikke mer skriving, blogging eller noe som helst utenom husarbeid og det daglige. Men å være mamma, det orket jeg!

Stresset inni meg dirret om kapp med tiden, og jeg klamret meg fast til mammarollen. Ungene skulle ha det bra, samme pokker hvor det dirret tanker hit og dit, i takt med febrilsk angst i magen. Eller var det brystkassa? Fingertuppene dovnet iallefall. Hakkete. Alt var hakkete, og jeg ble så glemsk at jeg er glad jeg har venner som forstår.

Kattepusen, lille Luna, tapper meg forsiktig med kattelabben sin på hodet mitt, som for å si: “Hey, you did your best. La oss leke nå.”

Koronakrisa kom med prikken over i’en, tenker jeg, mens jeg pælmer ei rosa lekemus på gulvet. Tøffe katten Luna er kjapp. Henter den på to sekunder. Fra nå av akter jeg å være like bekymringsfri som Luna. Tenker jeg. Skal jeg. Må jeg. For å ta vare på helsa mi.

Koronakrisa kom med oppvåkning. Jeg var en av de som måtte regne regnestykket 5 ganger hver gang jeg skrev handleliste. Alt hang over skuldrene mine, og imens ble jeg føkka på face og bombadert med stygge hatmeldinger av en stadig mer hissig en, som etterhvert fikk forbud mot å kontakte meg i form av anmodning fra det offentlige. Alle kunne skjønne at det var meg han skrev om, og offentlig ydmykelse var et faktum. Kanskje er noen så kortenkte at de kjøper alt de blir servert, men jeg takker alle dere som forsvarte meg. For sannheten var en helt annen, og det visste dere.

Selv så jeg ikke disse statusene. Man blokkerer for å skjerme sitt eget ve og vel.

Utad så det ut som idyll. Fordi jeg ville det sånn. Jeg liker ikke å sutre, det som er et kompliment, er hvis noen sier at jeg er sterk og tøff.

Jeg skulle helt alene ha ansvaret for begge barna mine i 5 uker, med en inntekt. Altså ta vare på begge med midler til å forsørge en av dem. Alle ingrediensene i middagene ble nøye kalkulert. Alt av nytt utstyr til ungene ble enten arvet eller regnet ut prisen på. Fryser, hva er det? Ikke kjøpt inn enda, så jo takk en liten litt defekt en på hybeldelen. Bil, hva er det? Ikke noe jeg har. Og samme hvor mye jeg strevde for å få endene til å møtes, satt det altså en faen der ute som skulle servere meg hat, hat og atter hat.

Og hvordan kunne jeg være så dumsnill at jeg kjøpte telefon med abonnement på nedbetaling til eldstemann i fjor sommer? Det er jo minstemann jeg skal forsørge med barnetrygd og minstebidrag.

Jeg manglet flere tusen for å få det til å gå rundt hva angår å ta vare på to barn under denne pandemien, men med litt lån her og der gikk det rundt. Med nøye regnskap fikk jeg det til. Og nå sitter jeg her og klapper meg selv på skuldrene; fy pokker I did it!

I ettertid sitter jeg her og er stolt. For hva var det barna mine fikk, som de virkelig behøvde? Jo, de fikk næringsrik mat, klemmer, stabilitet, hjemmeskole, hjemmebarnehage, trygghet, ro, varme bad, utetid og smil. Masse smil. Ingen penger i hele verden kan måle seg med smil og klemmer.

Denne mammaen går ut av dette med en helt ny holdning, må vite. Man har lært å ikke være ydmyk mot de som kun fortjener tilgivende stillhet.

Mens du låner folk flere tusen kroner gjennom et helt år, dolker de deg i ryggen og henger deg ut på sosiale medier året etterpå. I dét du låner ut øret ditt til klag og syt i en hel time, er det ikke sannhet du hører, og det er medlidenhet som skal suges ut av deg.

Etterpå, har du krefter igjen til de som fortener deg?

Dette er spørsmål jeg har spurt meg selv. For noen mennesker er ekstremt flinke på skuespill. Og da er det så lett å synes synd i dem. Til og med etter de har mobbet og plaget deg.

Men det er MITT ansvar. Det er jeg som skal slutte å øse ut over folk som ikke fortjener det. Det er mine ører som må lukkes, og kun jeg kan gjøre det.

Jeg har øvd meg på å kalle det “psykisk terror” i årevis, og kunne ikke tro det virkelig var sånnt et sterkt ord som var en del av mitt snille liv. Jeg er jo vant til gode sjeler med kjærlighet og trygghet.

Kontrasten smalt, år etter år, til det var hverdagslig. Trusselmeldinger som går ut på å henge meg ut offentlig hva angår valg jeg har tatt ut fra at jeg opplevde noe i barndommen som har preget livet mitt. Sinte telefonsamtaler. Jeg har desperat forsøkt å roe ned vedkommende. Jeg er jo mamma, jeg behøver hvile. Ikke våkennetter

Utad har jeg smilt og latt som om alt var ok. Innad har det bristet og bristet. Om og om igjen.

Men så kom det altså noe godt ut av denne koronakrisen. Jeg fikk merke hvor sterk jeg er. Hvor lite det har å si at vedkommende mobber og henger meg ut. STERK!

Hvor ekte jeg SMILER nå.

Hvor UREDD jeg er nå.

Hvor BRA jeg er

Hvor GODT et menneske jeg tross alt er

Psykisk pingleterror kommer nok også i framtida, slik som i fortida. For jeg er ikke lenger så blind at jeg går rett på på den hyggelige delen av ei splittet tunge og slukes av gugge.

Det kommer ikke til å lønne seg for den som sitter der og piper ut små trusler som poppende kullsyre, å oppføre seg slik. Gone by the second you look, og ubetydelig som en rap.

Noen ganger må du faktisk forholde deg til den rapen på et vis. Og selv om den er illeluktende, kan du trøste deg med at du kan snu deg en annen vei og puste inn friskluft på under et sekund.

Hvis du vil.

For du kan.

Uten å ønske den rapen noe vondt heller. For har du kommet langt, sliter du ikke med bitter skadefryd.

Bare la det være, og kjenn hvor mye sterkere enn en rap du faktisk er!

Men en ting kan vi sammen si etter denne badass tøffe perioden, til hvem enn det er:

JEG ER IKKE REDD DEG LENGER 😜