De er selve symbolet på mai, vår og at det nærmer seg den store dagen. Men ikke minst hersker en uskreven relasjon mellom barn og russ, i form av et lite, populært kort. 17.mai skal ungdommene slitne, men glade, blåse i fløyter og kaste de siste russekortene sine til glade unger.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

For oss foreldre er det digg å se russen glede barna våre. Samtidig undrer vi oss over det som skjer; de små ser opp på russen med store øyne i det de får et russekort, og en liten papirbit som dette kan få småtroll til å juble og hoppe av lykke. God damned om det bare var så enkelt i hverdagen. Det er noe med russen som vi voksne aldri helt kan fatte og begripe, siden de samme småfarskene en halvtime tidligere stod og freste som lemmen, og brølte som løver.

Ja russ er gøy hva. Bare pek ut i lufta og si: “Se gutten min, en russ!” Eller: “Åh, jenta mi, slutt å gråt! Der tasser det en russ borti, se!”

Men noen russ skiller seg ut mer enn andre. Dette russeslaget setter seg ned på huk og lar barna prøve å blåse i russefløyta si. Se på lua deres og sånne ting. Du kan ane at det er disse ungdommene som kunne jobbet med barn i framtida.

I fjor kåret vi snille Alida Knutsen til årets russ 2018. Les om da minsten møtte Alida her .

I år har vi addet årets russekort også, samt årets russevenner. For årets russ har både et smashing nice russekort, og hun har greie russevenner som behandler barna like bra som henne.

Gratulerer til Sara Gressetvold som årets russ med årets cooleste russekort, og gratulerer til Henrik Brandåstrø og Ramona Rismark som årets russevenner. De møtte barna på en kjempesnill måte, selv om festen sikkert var lang kvelden før, og det gleder en vårmamma stort. Gutta mine på 4 og 9 hadde tidenes opplevelse da de åpnet så kidsa fikk se inn i russebilen, og minsten fikk prøve fløyta til Sara. Bedre møte med russen kan ikke unger få.

Vi må skryte litt av russekortet til Sara. Hun sa først at hun ikke kunne gi bort flere russekort, for hun hadde bare et igjen. Men minuttet etterpå la hun merke til at lille Even hadde fått et kort, mens Mathias ikke hadde fått. Da ga hun det siste russekortet til Mathias uten at han spurte, og uten å blunke. 9åringen min er stolt over å ha fått det siste kortet av Sara, og tar godt vare på det. Her er Sara med 4åringen min:

Vi snakker russ som gir det lille ekstra for å glede små vårspente barn, og vi ønsker russebilen Duracell 2019 en strålende russetid, og minner om at hele russebilen er hjertelig velkommen innom på terrassen vår hvis en sliten ungdom trenger å hvile seg litt i vårsola. Vi har ikke noe coolt å by på, men vi har sunn mat hvis dere trenger energi.

Youth of the nation, russ 2019: Kos dere, nyt russetida, og husk å være snille og passe på hverandre 🥰

Jury for årets kåring: Mathias, Even og forbipolene.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Det tikker inn ei melding etter barna har sovnet. “Jeg fatter det fremdeles ikke”.

De øynene. Jeg så henne på frivillighetssentralen i byen, og vi hilste og vekslet noen ord. Jeg er ikke så ofte der, men siden jeg kjenner flere som jobber der, er jeg innom iblant. I går var det fredag, og jeg avtalte med ei venninne som jobber der at vi skulle ta kaffen der.

Så var hun der igjen. En ung krølltopp med øyne som virket så kjent. Mer kjent enn at vi hadde møttes bare en gang før. Vi begynte å prate om kosthold av alle ting, og plutselig hadde vi avtalt å bake ei kake hjemme hos meg. Vi endte opp her hos meg og barna i dag, spiste lunsj sammen og laget lavkarbo sjokoladekake (meglerfru1’s, oh you’ve got to taste!) Jeg følte jeg kjente henne. Rakel. Så ung. Hvorfor inviterte jeg ei jente på 18 år på kakebaking… hallo?

Straks kaka var ferdig og vi skulle sette oss og spise, ble jeg nysgjerrig på det hun hadde fortalt om seg selv. Vokst opp på gård ja. Ok. På landet. Hvilken bygd?

Jeg spurte hvor hun kom fra.

Hun svarte “Forradal”. Jeg aner ikke hvorfor jeg skvatt, men jeg hoppet nesten i taket.

-“Fossen gård i Forradal.” Sa hun.

-“Nei.” Sa jeg

-“Jo, Fossen gård ja. Forradal.”

Jeg hoppet, klappet meg på låret som en annen førtiårskrise, og ropte: “Da er vi sikkert i slekt!”

-“Nææh!?” Sa hun.

-“Jooo!” Sa jeg.

Vi kontaktet slektninger og fikk bekreftet at Rakel er seksmenningen til barna mine, og pappan til Rakel er femmeningen min.

Vi så på bilder av de tre søstrene som en gang i tiden opplevde barndommens grønne somre i Forradal. Så døde den ene jenta, og to unge søstre i sorg knyttet bånd videre. Hun ene var min oldemor, mens Rakel stammer fra hun andre. Rakel er prikk lik hun tredje, jenta som døde. Vi ble sittende og studere Rakel’s trekk med den søte lille jenta fra bygda ved Stiordal, som byen vår en gang het, og nyte sjokoladekake, mens vi stusset over hva som er sammentreff, hva som er intuisjon og trosretninger som det faller meg inn er uvanlig å snakke med en 18åring om.

Min slektning er som ei lillesøster, føler jeg. Hun er klok som en 80åring, men på mange måter som et barn også, som hun sier selv. Å bli så raskt glad i noen har jeg kun opplevd med mine egne barn.

Vi er opprinnelig fra bygda’s åkrer og marker, og tåler skitt under neglene. Vi mener begge at barneoppdragelse innen høflighet og godhet er viktig, og Rakel rett og slett strikker. Hun bærer på verdier som stammer fra røtter jeg kjenner godt, og å snakke med henne er for meg som å snakke med ei godt voksen dame.

Vi har dessuten arvet mye som vi snakket om i dag. Like på mange områder.

Så hils på Rakel, vår nye del av familien. Det ble ramaskrik på badet i badebaljen da minsten trodde Rakel hadde dratt uten at han fikk hadeklem. Og 9åringen har vel aldri vært så gjestfri som mot seksmenningen sin i dag.

Yeah, livet er spennende. Her er så mange interessante mennesker å bli kjent med. Og denne gangen traff vi spot on; we’ve got a history to share.

🥰🤜🤛🥰

Endelig er sommeren her. Våren hoppet vi over, og hey; første sommerdag is long gone now. Tegnene på varmere tider kan være både morsomme, deilige og litt irriterende.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

3-4000 skorsteiner humper gjennom byen og dekorerer den med hvite og hudfargede sneiper. Eller har de fleste av de sneipene ligget der gjennom hele den rød, hvite og blå vinteren? Whatever. Snart skal hele byen vaie i de fargene der, helst uten de snipete sneipene, og du skal feire med hipp og hurra dagen lang.

But who let the dogs out? Etter et kvart århundre forstår du teksten fra 90tallet. Det er selvfølgelig hundebajs det handler om. Neste låt burde hete “Who did’nt pick up the shit?” All verdens hunder ser ut til å ha besøkt smalltown of yours, og etterlatt spor så de vet å finne tilbake så snart som mulig. Hundeiere er så lykksalige over været at de enten ikke enser at hunden bajser, eller de tenker: “It’s soon raining men” og da regner de med at de mannfolka tar bæsjen fort bort gjort. Men det var bare ei låt det også serru.

For det er sent i april og du er allerede nesten lei av grillmat, men nyter at byen er parfyrmert i grillduft. Ja det er pokker så kortermet vær, og når du rusler hjem fra narspill klokken hysj, dundrer det i deilig musikk i studentboligen nedi gata nedom veien bortom plena. Du smiler og danser litt mens du går. Vurderer å krasje festen men legger det fra deg.

Plutselig jogger du 4 ganger i uka og spiser sunnerere enn en hollywoodfrue, men sommerkropp? Hey, what er nå det? Nei nei, det er ikke derfor du løper for livet og spiser som skipper’n. Nei. Bare en. Bare en. Sommerkropp. Det er siste innspurt, og rett før du kjøper Hjemmet og Norsk Ukeblad for å granske oppskriftene bak de hjernevaskende overskriftene.

Men ordet “sommerkropp” harmonerer faktisk ikke med hva du har i tankene. Du er et helt år unna førti, uten ei eneste krise i sikte. Du trives som selveste eggeplommen as single, og stripene bak på låret er like velkomne som sinnarynka og keisersnittarret. Noe mannebein gidder du aldri mer å tygge på twentyfourseven. Bare en gang i blant.

Greia er at det er aldeles uaktuelt å kjøpe flere nye klær, nemlig! De skal passe, de du har. Så for å bidra fornuftig økonomisk, løper du rundt mellom røtter og kvister, i det du iherdig prøver å unngå å tråkke på kongler og sneiper. Til slutt gir du opp. Du bruker alle konglene og sneipene i joggeskogen din som fotmassasje, mens du undrer på hvor høyt du egentlig peser over musikken på ørene. Alle hører sikkert at for 15 år siden var det du som gikk omkring og innhalerte, mens du produserte hudfargede og hvite sneiper.

Når kvelden senker seg lys og varm, og barna er i drømmeland, sitter du inne og skammer deg i en hel time hver mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Torsdag er verst, for da er det parseremoni. Hvem kunne ant at der banket ei førtiårskrise på døra likevel? I form av en ny type avhengighet, verre enn noe nikotintroll? Paradise hotell. Den første episoden godt gjemt under snø og is, nærmest kjeftet du på de stakkars ungdommene på skjermen. Neste episode slo du av TV’n halveis i hotellsåpeskummet, men tredje kveld… da var du hekta! Fyyy… Samtidig lurer du hver torsdag på hvorfor disse ungdommene tror at de som sjekker ut, dør. For de sørger som ved dødsfall. Gråter, kjefter og griner drama. Så plutselig sitter du en torsdag med tårer i øyenkroken. Slik arter avhengighet paradise seg.

Heia 17.mai og hipp hurra for sommeren som startet så lekkert første sommerdag 14.april. Men selv om byen er kåret til den styggeste byen i landet (av en eller annen dust som kun har beskuet Stjørdal fra E14, eller gått gågata fra torget til Europris og kun sett opp mot høyre) trenger ikke Skorstein, Sneipir og Siggurd å sette fyr på hele flata skråstrek dekorere med hvitt og hudfarget vårpynt. The roof is on fire var også kun ei låt. Just saying.

Vi har noe penger aldri kan kjøpe, som lyser opp dagene våre og som gjør at vi gleder oss til framtida.

Rikdommen gir oss mang en god latter og gode varme stunder; jeg snakker om alle disse fantastiske folka vi kjenner.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg vet, jeg vet, det har blitt blogget lite herfra de siste månedene, og mange har spurt meg om jeg rett og slett har sluttet. Men det har jeg ikke; jeg kan nok aldri slutte å skrive. Alt kom over oss i en fei på nyåret, og midt oppi sorgen over verdens vakreste ungdom som reiste altfor tidlig, kjøpte jeg et nytt hjem, tok med meg gutta, og flyttet.

Sofaen mangler henne, kinosalen er tom uten henne, den grå lange kjolen min nærmest gråter uten henne, og jeg ber for familien hennes, men livet går videre som et stabeist. I mars var det for min del bare å reise seg, børste støvet av dagene og traske videre.

Da vi flyttet hit som det er så sentrumsnært i byen vi elsker, ble vi alle tre mye mer tilgjengelig for de vi kjenner. 4åringen digger å bo her, og 9åringen kaller det luksus. Det er bare et helt vanlig hjem, men det er altså luksus for kidsa. Tenk det; skal ikke mye til for å glede en tassi.

Ofte tenker jeg på hva vi skulle gjort uten alle de snille vennene våre. Denne latterkrampa som vi griner og rister oss gjennom oftere og oftere, den er mer verdt enn all verdens diamanter og gullbarer. Jeg er så takknemlig over disse stundene, at jeg får ikke tenkt det nok.

Rett borti hugget her er joggeskogen min, og ikke langt unna har vi alle lekeparkene barna elsker. Det er duket for bysommer for barna, mens denne mammaen muligens hiver seg med på dametur til sydligere strøk. Naboene her er skikkelig reale, så når barna er hos pappan sin og koser seg, har vi en del hyggelige forspill hos meg, før vi går ut og danser.

Ellers er det meste uforandret. Jeg er fortsatt avholds og jeg skriver som før. Bare at i den verste fasen av sorgen og flyttinga, føltes det best å skrive på papir. Gjemme seg litt. Denne bloggen var i utgangspunktet ment som arkiv for de som kommer etter meg. For å forklare hvordan fortida faktisk var, i motsetning til spekulasjoner og falske rykter.

Vi nyter altså rikdommen våres, alt dette deilige som ikke kan kjøpes. Venner, stranda, lekeparker, varme klemmer og smil.

Livet er godt nå. Vi savner henne inderlig. Men nå er livet digg å leve.