Endelig er sommeren her. Våren hoppet vi over, og hey; første sommerdag is long gone now. Tegnene på varmere tider kan være både morsomme, deilige og litt irriterende.
3-4000 skorsteiner humper gjennom byen og dekorerer den med hvite og hudfargede sneiper. Eller har de fleste av de sneipene ligget der gjennom hele den rød, hvite og blå vinteren? Whatever. Snart skal hele byen vaie i de fargene der, helst uten de snipete sneipene, og du skal feire med hipp og hurra dagen lang.
But who let the dogs out? Etter et kvart århundre forstår du teksten fra 90tallet. Det er selvfølgelig hundebajs det handler om. Neste låt burde hete “Who did’nt pick up the shit?” All verdens hunder ser ut til å ha besøkt smalltown of yours, og etterlatt spor så de vet å finne tilbake så snart som mulig. Hundeiere er så lykksalige over været at de enten ikke enser at hunden bajser, eller de tenker: “It’s soon raining men” og da regner de med at de mannfolka tar bæsjen fort bort gjort. Men det var bare ei låt det også serru.
For det er sent i april og du er allerede nesten lei av grillmat, men nyter at byen er parfyrmert i grillduft. Ja det er pokker så kortermet vær, og når du rusler hjem fra narspill klokken hysj, dundrer det i deilig musikk i studentboligen nedi gata nedom veien bortom plena. Du smiler og danser litt mens du går. Vurderer å krasje festen men legger det fra deg.
Plutselig jogger du 4 ganger i uka og spiser sunnerere enn en hollywoodfrue, men sommerkropp? Hey, what er nå det? Nei nei, det er ikke derfor du løper for livet og spiser som skipper’n. Nei. Bare en. Bare en. Sommerkropp. Det er siste innspurt, og rett før du kjøper Hjemmet og Norsk Ukeblad for å granske oppskriftene bak de hjernevaskende overskriftene.
Men ordet “sommerkropp” harmonerer faktisk ikke med hva du har i tankene. Du er et helt år unna førti, uten ei eneste krise i sikte. Du trives som selveste eggeplommen as single, og stripene bak på låret er like velkomne som sinnarynka og keisersnittarret. Noe mannebein gidder du aldri mer å tygge på twentyfourseven. Bare en gang i blant.
Greia er at det er aldeles uaktuelt å kjøpe flere nye klær, nemlig! De skal passe, de du har. Så for å bidra fornuftig økonomisk, løper du rundt mellom røtter og kvister, i det du iherdig prøver å unngå å tråkke på kongler og sneiper. Til slutt gir du opp. Du bruker alle konglene og sneipene i joggeskogen din som fotmassasje, mens du undrer på hvor høyt du egentlig peser over musikken på ørene. Alle hører sikkert at for 15 år siden var det du som gikk omkring og innhalerte, mens du produserte hudfargede og hvite sneiper.
Når kvelden senker seg lys og varm, og barna er i drømmeland, sitter du inne og skammer deg i en hel time hver mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Torsdag er verst, for da er det parseremoni. Hvem kunne ant at der banket ei førtiårskrise på døra likevel? I form av en ny type avhengighet, verre enn noe nikotintroll? Paradise hotell. Den første episoden godt gjemt under snø og is, nærmest kjeftet du på de stakkars ungdommene på skjermen. Neste episode slo du av TV’n halveis i hotellsåpeskummet, men tredje kveld… da var du hekta! Fyyy… Samtidig lurer du hver torsdag på hvorfor disse ungdommene tror at de som sjekker ut, dør. For de sørger som ved dødsfall. Gråter, kjefter og griner drama. Så plutselig sitter du en torsdag med tårer i øyenkroken. Slik arter avhengighet paradise seg.
Heia 17.mai og hipp hurra for sommeren som startet så lekkert første sommerdag 14.april. Men selv om byen er kåret til den styggeste byen i landet (av en eller annen dust som kun har beskuet Stjørdal fra E14, eller gått gågata fra torget til Europris og kun sett opp mot høyre) trenger ikke Skorstein, Sneipir og Siggurd å sette fyr på hele flata skråstrek dekorere med hvitt og hudfarget vårpynt. The roof is on fire var også kun ei låt. Just saying.
