Til vennen som gråter

 

Til deg fra meg. Reis deg nå. Bruk disse tårene til å dyrke den vakreste hagen. Don’t let him mess it up like “here we go again”. You are the [email protected] QUEEN, bitch!

 

 

Du møter sorgen,

og gruer for i morgen.

Puta di er våt

av ensom gråt.

 

Tårer som faller i natten

i det du vinker farvel til det du trodde var skatten.

 

Fritt fall, fritt fall.

Så vondt da sannheten small.

Men der nede, der nede

finnes et trygt rede.

 

Du må bare reise deg

og la stjernene lyse vei 

For du er dronning av morgendagen.

Ser du ikke den fine hagen

som du skal herske i?

Ja det kan man saktens si:

Du er den tøffeste dama,

og du trenger ikke drama,

trenger ikke drama.

 

Fritt fall, fritt fall,

Men lær deg å fly så du lander som sprettball.

Reis deg så på dine føtter

og kjenn dine røtter.

Bruk dine tårer på å dyrke en hage,

der ingen skal gnage.

Og ugress skal vike

for en vakker pike,

en dronning

som fortjener gylden honning.

 

Så vink farvel og anerkjenn sannhet,

ærlighet og kjærlighet.

Møt meg i hagen klokka to,

da skal vi sette oss i båten og ro

ut på bøljan blå.

For husk, du er så rå, så rå!

 

Du takler dette, jeg vet;

akkurat nå er verden het.

Men det stilner snart min venn.

Du vil reise deg smått om senn.

 

 

Skrevet til en god venn, av Helene Dalland, mars 2018, som snart skal bli til en energisk sommer med fargerike hager og brede smil. 

 

 

Våg å være original i påsken

 

Så du sitter ikke oppe i ei glitrende snøtind med kakao, appelsin, sjokkis, flellräven ryggsekk og ekstra smurning, mens en hel gjeng med kjente hopper av glede rundt deg, proppet med påskestemning og godt humør? 

 

Ikke det, sier du? 

 

Kan det virke som om “resten av verden har samlet seg rundt et bord ved navn påske” unntatt deg? 

 

Nei nei, relax, my dear. Slik er det ikke. Vi har ikke reist på hytta alle som en, og vi er mange som slapper av foran en god film eller bare coolern alene. 

 

Akkurat nå er jeg alene i huset for noen timer. Eldstegutten på 8 har fått blitt med mormoren sin på hyttetur, mens 3åringen er her hjemme på fastlandet med pappan og meg. De er i Hommelvik så minsten får leke litt med søskenbarnet sitt ute i friskluft. 

 

Jeg sitteligger i senga og skal sette på en god film. Gjett om jeg nyter dette! Alt er stille og rolig, og snart kommer minsten og pappan sin hit for å spise middag. 

 

Relaxer du? Cooler du’n? Dropper du både sjokkis, skitur og appelsin? Velkommen i klubben. Det er mer enn bra nok med hjemmepåske, så ta det helt med ro. Føler du deg ensom i høytider som dette? The good news is; du har god tid på deg til neste høytid, til å skaffe deg noen gode venner. 

 

Bare ikke føl at din påske ikke er bra nok i forhold til alle de glitrende påskebildene på facebook. Bare ikke tro du ikke er god nok som du er, kun fordi noen har tenkt ut en mal som alle “burde passe inn i”. Våg å være original. 

 

La oss ta den malen og hive den i elva. Der kan den smelte seg gjennom isen med våren, til den sakte men sikkert synker til bunns. Det som føles bra nok for DEG, er din mal. Og kun det.

 

God påske til deg fra Lykketoppen 🐣🐤🐥

 

Til deg som ligger nede for telling

 

Er det ikke snedig, hvordan livet kan snu og endre retning på sekunder? 

Balanse, balanse. Det er hva det hele dreier seg om. Slik jeg har opplevd livet hittil, er det ikke opp til oss menneskene, men noe ganske annet. Noe usynlig, som vi ikke rår over. En kraft med hensikt å balansere. En slags “oh, you don’t get it?” Som om livet hvisker deg i øret : “Kalte du ham feit? Så du fatter ikke hvordan det er mulig å bli overvektig? Kom la meg vise deg, så du forstår det bedre!”

 

5 år senere er det du selv som sitter der og erfarer hvordan kroppen kom ut av balanse. Da er det du som har blitt det du selv sa du ikke forstod.

 

Da kan du høre vinden hviske deg i øret: Karma is a bitch. 

 

Naturlovene. What goes up, must come down:

La oss si at du opplever en krise, og en skam rent sosialt, oppi det hele. Du hører de hvisker og du vet at de tisker. Roumer has it, ja ryktet går.

 

Men år slikker sakte stille sår, og vipps har bordet snudd. 5 år senere skjer det ting i kullissene, og 10 år senere kan du se det tydelige bildet: de som hvisket opplever nå det samme som de som tisket: nemlig nøyaktig den krisen du opplevde; Nedturen de elsket å sladre om seg imellom for 10 år siden.

 

Det er som om livet ville vise dem hva det var de ikke forstod at du gikk gjennom. Lære dem det ved erfaring. Hva enten det dreide seg om økonomiske problemer, svik, utroskap, vold eller depresjon, er det nå deres tur. Og siden det som går opp må gå ned, har du selv på dette tidspunktet ikke lenger disse problemene. De er løst for lenge siden. 

 

Og du fryder deg ikke. Nei. Det er ikke slik karma fungerer. Du føler med dem. For hvis du fryder deg, oppfatter livet at du enda ikke har forstått alvoret,  og da dukker raskt en lignende lekse opp i horisonten.

 

Livet er en skole. Vi er her for å lære. Jeg har fordypet meg i en del av REM-søvn som jeg finner interessant. Nemlig alle de øyeblikkene da jeg vet jeg har vært ved det veiskillet både en og flere ganger før. Dette er punkter som drømmene mine har forberedt meg på: på tide å ta det rette valget. Det varer kun i sekunder med memorering. Bilder i rasende fart, og en følelse av universal tilknytning.

 

Jeg vet jeg må ta de rette valgene. Være til å stole på. Oppføre meg greit. Allright. Behandle andre med respekt, og aldri røpe deres hemmeligheter, men ta den informasjonen med meg i pyramiden og evigheten. 

Bak denne bloggen ligger timer med dype samtaler. Tillit. Vennskap. Sterke bånd. Karma er ikke akkurat bitchy mot meg, cuz I learned to behave. Stoler man på seg selv og naturlovene, er det utrolig hva man får opplevd. Jeg kunne aldri røpet noe som helst.

 

Kjære du som ligger nede for telling: Det vil snu. En bølge har alltid en motsatt side. Hvitt ville ikke være hvitt uten sort. Høst vil bli til vinter, vinter til vår, og vår til sommer. Og i dét sommer blir til høst, har sladderen stilnet og livet begynt å ordne opp for sesongen. Pay back time er noe Karma elsker. Balanse og rettferd.

 

Jeg mener man ikke alltid skal ta saken i egne hender. Havner man i konflikt, bør man ha tillit til at livet ordner opp. En trenger ikke å gå til fysisk angrep, eller hugge løs verbalt. Karma er bitcha, så la henne fikse det. Moder jord. Naturkreftene. What goes up, must come down. 

 

Rettferdighet er en like naturlig kraft for meg, som ild, vann, jord og luft. Jeg lå nede for telling så mange ganger. Jeg opplevde bygdasladder og folk som tråkket på meg. Mennesker som ga faen i meg da jeg fylte elver med tårer og stormvinder med angst. Mange år senere kan jeg se meg tilbake på at de måtte gjennom nøyaktig det samme som meg. To av de verste plapredamene mistet omsorgen for sine eldste barn, mens jeg økte samvære og knyttet nære bånd med min eldste sønn, samt utviklet bra foreldresamarbeid og fikk omsorgen for min andrefødte sønn. Jeg stiller nå opp for folk som aldri forstod min depresjon, som nå erfarer mørke dager. 

 

Min oppgave som jordboer er ikke å le sist. Jeg står ikke og ser på hvordan de slukøret må gå gjennom den skjebne de tidligere både hånte og baksnakket. Jeg besøker dem gjerne på psykiatriske institusjoner, eller forteller dem hvordan jeg kom meg opp av gjørma. 

 

Har de lært, er balansen født. Og når balansen er født, kan man harmonere ut fra samme erfaringer. Er det ikke godt å vite, at du ikke behøver å være noen bitch? Karma does it for you 😉

For dere to

 

Der. Sånn. Da var det gjort. Jeg er i gang med resten av mitt liv, og det er vel du også såvidt jeg vet. Og innom den grønneste, mest lilla rufsebloggen på bloggtoppen, hva? 

 

Her er det liv, men ikke noe rai rai.

 

Her er det party, men ikke et eneste voksent menneske foruten meg. 

 

Ja her skeier vi ut, uten et eneste gram sukker. 

 

Nå lyver jeg, for ungene fikk kinderegg i dag. Hvor det ble av det tredje kinderegget? Bare minsten visste, der han satt med tyggende bollekinn og store øyne. 

“Men. Dere skulle DELE det siste egget.” All eyes on him. Nånei. Har en treåring bestemt seg, så har han det: BESTEMT seg. 

 

Jeg fikk shinet kjøkken, laget taco og bleika etterveksten før jeg tok første dose medisin. For resten av mitt liv. Nå er jeg takknemlig til den Norske stat for at jeg får denne kostbare medisinen. Det er mange grunner til at jeg ikke vil skrive om den fysiske sykdommen som ikke får ta rotta på meg, og jeg skal innrømme at jeg er litt redd i dét jeg hiver meg ut i dette. Jeg kommer nok tilbake til hvorfor og hva når alt er over. Akkurat nå vil jeg helbredes i fred og ro. Og jeg vet ikke hvilke bivirkninger jeg får. Aner ikke. Bare vet at i sommer skal jeg danse i blomsterenger og løpe i trapper. Fordi jeg er en mamma som elsker livet. Fordi akkurat nå triller en takknemlig tåre ned kinnet mitt. Snart er de jevnlige og alvorspregede sykehusbesøkene over, og jeg er fri. Funny thing is, jeg kommer til å savne legen og sykepleieren som har fulgt meg.

 

I kveld fikk jeg så mye kjærlighet av ungene mine, at jeg knapt kan beskrive det. De er noen ekte engler, begge to  Før minsten sovnet, kravlet han oppi mammasenga, holdt en hånd over hvert av mine ører, og lukket øynene. Jeg trodde han sov, men plutselig sa han stille:

 

“Mamma. Æ ælske dæ “

 

Mathias og Even. Mamma elsker dere. Dere er mitt alt, og gjett om jeg skal bli superfrisk for dere nå!

 

 

Listhaug og bakkekontrakten

 

Hey, makteliten. Vi er her nede. Kan dere se oss? Nei, det stemmer, vi har havnet helt her nede ved røttene. Men hvis dere ser nøye etter, vel, så ser dere oss ikke da heller. Dere ser ikke hverdagen vår. Utfordringene våre. Alt som har endrer seg siden 80tallet. Alt vi forventes å forholde oss til. Reality 2018, det er oss det. Den reality dere prøver iherdig å styre der oppe ved roret. Uten å se oss.

 

Men dere kan høre oss, for er det noe vi kan, så er det å lage lyd! 

 

Kjære politikere, this is den moderne grasrota speaking up, så vreng opp volum and listen up!

 

Vi vet at de aller fleste mangler høreapparat der oppe i regjeringen. Men det finnes noen få realister som hører oss tydeligere enn andre. Sylvi Listhaug, for eksempel. 

Listhaug, vi trenger at du fortsetter med din innstilling til innvandringspolitikken. For her nede er det nøyaktig det kaos du forutså. Det er bare litt mer usynlig enn man skulle tro var mulig.

 

Alenemødre sjikaneres fordi de ikke dekker seg til. Nabolag blir kaldere og kaldere, og de som spiser svinekjøtt mobbes. Man kan bare glemme å bli kjent med de tildekkede dersom man ikke har en mann i hus som kan bevitne at man ikke er en skummel hvit heks.

 

Men det er ikke det verste. Onde, primitive menn omringer unge jenter, beføler og voldtar. Mange av oss overkjøres her nede, av sakte snegler som stille får krype frem mellom skjøre gress-strå. Plutselig har den norske kulturen blitt oppspist, og for å være ærlig er det kun naboer som bir i nærheten av en viss religion som forstår alvoret. 

 

Vi her nede er gjerne ikke politikere, men det er vi som stemmer ved valg. Vi er de som står opp med barna, gir dem mat, frakter dem til og fra barnehage og skole, jobber, lager middag, sosialiserer oss, trener og prøver å finne tryggheten i hverdagen. Vi er kanskje ikke så anlagt hva angår fremmedord og smarte, politiske setninger, for ikke å snakke om viten ut fra å følge med i regjerings-hendelser. Nei, vi har ikke tid til alt dette. Men noe får vi med oss, også vi som ikke sitter pal hver kveld klokka ni. Hva vi mener, betyr like mye som hva dere mener. La oss komme til, som i det demokratiet Kong Haakon kjempet for med nebb og klør.

 

Vi kan fortelle dere hvordan Norge har blitt her nede på bakken. Rundt kommunale boliger og strøk som ikke er preget av rikdom, der dere aldri ser. Her bor vi nordmenn år ut og år inn, i overgangsboliger, mens innvandrere prioriteres i høyt tempo, og raskere enn vi får hilst på de nye naboene. Her blir vi alenemødrene trakassert av sinte menn som ikke får gifte seg med flere koner likevel. Her blir vi kjeftet på og fryst ut, fordi barna våre legger seg tidlig, og vi stille ber om litt fred. Sitter vi to damer ute på plena en sen sommerkveld, får vi skjennepreken. For da er vi “haram”, dvs synd og skam, uten mann. Ellers blir vi aldri inkludert fordi vi ikke er anstendig kledd og fordi vi skitner oss til med svinekjøtt. 

 

Det var en gang en baby som hadde sovnet formiddagsdupp. Det var en gang en sint mann som bråkte ute i gangen. Det var en gang en norsk alenemor som hviskende vennlig ba ham dempe seg. Snipp snapp snut. For hun måtte tilkalle politiet, og enden på visa var ikke vakker som en norsk solnedgang akkurat. 

 

Kjære politikere, hvor er reglene? Vi kan ikke se at de har regler å forholde seg til i det de ankommer Norge? Hvem forteller dem om lovene? Det klikker liksom ikke helt, siden her er stramme regler for oss nordmenn. Vi kan bare såvidt rekke opp hånda, men nei det er ikke lov serru, for da vaier det gamle slitte rosa rasistkortet rightaway. Nei her er det bare å tie og finne seg i det  …eller?

 

Kan dere ikke høre på Listhaug, vær så snill. Vi er mange som kan skrive under på at hun har rett i sin innvandringspolitikk. Vi har en slags uskreven kontrakt med henne her nede, som vi kaller bakkekontrakten. Dette fordi hun har bakkekontakt, og viser oss trygghet i form av en kontrakt med grasrota. Hun svikter oss ikke, men tror oss. Hun ser at vi har utenlandske venner, og dømmer oss ikke som rasister bare vi prøver å si fra om urettferdighet og en skummel, kvinneundertrykkende utvikling som man aldri har sett makan til her nede på bakkeplan. 

 

Hør på oss. Vi har flerkulturelle nettverk, og er ikke rasister. Vi er i alle aldre, og er skikkelige, vennlige mennesker. Vi ønsker ingen noe vondt, men mener dere at vi selv uansett skal finne oss i ondskap, vold, overtramp og rasisme? Vi velger å benytte oss av ytringsfrihet og sunnt vett, og sier fra heller, når nok er nok og vi vil ha klare regler.

 

For et trygt Norge, siden Kong Haakon tross alt sa klart og tydelig, demokratisk; NEI.

 

Det perfekte blogglivet

 

Strømpebuksa er nuppete, og jeg subber rundt i altfor varme ulltstrømper. Har nettopp skiftet en mindre omtalbar bleie, selv om jeg lokker med gull meg grønne skoger av leker hvis han bare kan bruke den fordømte potta. Men det er like umulig som å snike i heisen på Trondheim torg. Det er ingen rene t-skjeer igjen, og minn meg på at jeg må skaffe meg en hvit plate til å klaske utenpå den grusomme oppvaskmaskina. Eller rekker jeg det før det er på tide å kjøpe en ny? Fingrene har sprukket, og de drikker opp enhver dråpe med krem. På sekundet. Ingen har så uanstendig spisebord og stoler som meg, men hey, jeg skal kjøpe spisegruppe. Har skullet det i 5 år, faktisk. Jeg har dobbelthake når jeg tar downstairs pics, og ser uforskammet tynn ut from upstairs. Sikker på at jeg kunne reklamert for slankepiller og stilt opp på før og etter bilder på halvtimen. So what? Who would ever do that? A blogger?

 

Barna har dramakrangel, og det er underholdning til terningkast 5. Han minste brøler til han eldste, og han eldste prøver å debattere fram et tålelig forslag for han yngste. Ja jeg sa tålelig. Ikke tåpelig. Film og is, I tell you; film og is! Silence in head. I går var det jeg som var potte sur i noen minutter, now remember that?

 

Faaaa aaren i fjellveggen, når vi snakker teskjeer; jeg skulle jo vaske håndduker! Det er kun 3 rene igjen, bare fordi jeg er en prippen mafackar som må bruke to tre stykk i gangen. The price to pay for …well, for payed price. For blonde hair. Whatever.

 

Katta Evine har fått p-piller. Me too. Kan man noensinne egentlig skrive “me too” igjen? Like; ever? Undrer på om katte-p-piller funker på kattepms også, slik som mine snart gjør på menneskepms.

 

Jeg står herved fram som den irriterende tøydukke Anna. Glemte posen min på Rema 1000, og humpet hit og dit som en brainless tøyfille i butikkene i dag. Busslivet. Kollektiv særhet. Hørte en gøy historie på bussen om en som hadde slengt en hamburger i ansiktet på ei dame. Jeg lo hele veien fra bussen og hjem. Fantastisk ending på en busshistorie.

 

For det er noe med uperfekte folk som får deg til å føle deg awesome. Det er derfor jeg har så mange venner. Mitt uperfekte liv funker som service på andre’s selvtillit. 

 

I’m a god damned boost for selvtilliten din. For samme hvor facka dag du har, så slår du ikke min. Neida, dagen min er langtfra facka. Jeg er sånn hver eneste dag, og lykkelig med det. En uperfekt klums som har fred med det faktum at strømpebuksene et nuppete, potten ekke inntatt yet for minsten, teskjeene får kjappe seg i den stygge oppvaskmaskina på skeiva, og håndduker får for pokker være håndduker. 

 

Det uperfekte livet er perfekt for meg.

 

 

Varsel: Muslimske menn som omringet jente i Stavanger var ikke “fake news”

I går kunne dere lese om jenta som ble omringet av muslimske menn i 30årene utenfor Beverly pub i Stavanger. Fra venstre horisont kom pilene med en gang: “Fake news!”

 

Dere aner ikke hvor inderlig jeg skulle ønske at det var fake news. For ingen skulle måtte gå gjennom noe så nedverdigende og ydmykende på 18årsdagen sin! 

 

Desverre kan jeg garantere at dette er sanne nyheter, og hendelsen er i dag anmeldt til politiet. Vi må tygge og svelge tilstander som ikke hører hjemme i vår kultur, og regjeringen må snarest finne en løsning.

 

Vi krydres smakelig av mange nasjoner, her i Norge, og velkommen skal de være til å piffe smaken på suppa. Men disse overgriperene er ikke smakfullt krydder. De er monstre, så hold dem unna barna våre!

 

For våre jentebarn er IKKE fritt villt! Regnbuebarna i landet vårt skal kunne gå i fred, uten å skremmes hinsides all trygghet av skumle og farlige menn.

 

 

Hun sa: “Æ har ingen vænna.”

 

Hun danser med skyggene. En skyggedanser og en ensom stjerne. Slike talenter, du vet, som ligger gjemt i mystiske, sorte hull. Et par sorte hull i de vakreste, men mest ensommeste øyne en kan tenke seg.

 

Du kommer kjørende. Mil etter mil. Jeg tar imot deg. Sent på kvelden. Ja, du trenger en venninne, og selv om du ikke kjenner meg, så tør du. Kilometer etter kilometer har du motet deg opp for å tørre å gå over dørterskelen min. 

 

Ensomhet.

Lonelyness.

La oss fjerne den, du og jeg.

 

La oss snakke om det, akkurat i det mørket danser med natta der ute i kulda. Kjenn på varmen her inne, og stol på meg.

 

Gi meg din tillit, og jeg skal gi deg en setning her og nå:

 

Du er rå, du er awesome, men du vet det ikke selv.

 

En melding på face, og noen timer etter sitter vi her ansikt til ansikt. Aldri har vi pratet før, men bedre sent enn aldri, ikke sant.

 

“Æ har ingen vænna” sier du, og øynene mine svir i det tårene presser seg fram. Nei, nei, det får ikke skje at ei så grepa dame møter dagene alene. Ikke har venner. Ingen å snakke med. Kilometer etter mil. Lonely on the road. 

 

Så du alle lysene jeg hadde tent for deg i kveld? Det var for å vise deg lys, heller enn å forbanne mørket du har blitt så godt kjent med. Jeg er her, og jeg vil du skal vite at jeg har mange lys. 

 

Se deg selv i speilet i natt, og finn din skatt. 

La lyset omfavne lyset, og føl deg hjemme.

Du er her, du er fremme,

ja, du hører til her, du også. 

Fall til ro i natt, nå som lonelyness har dratt.

Våkne i morgen og vær kvitt sorgen.

For jeg vil være en venn

som kan jage vekk ensomme tårer,

i samme båt, med stødige årer.

Du er en solstråle, jente

kom, la oss skaffe deg noen kjente!

 

 

 

 

Stavanger, mars 2018: Norsk jente (18) omringet og antastet av gjeng muslimske menn

 

Beverly pub, Stavanger.

I dét køen til utestedet drøyer, ser hun seg rundt og oppdager at hun er omringet. De er mange. Mørkhudede, muslimske menn fra 30 år og oppover. Hendene deres er over alt der hun ikke vil ha dem, og de stikker fingrene sine nedi buksa og tar på henne. Klår på rumpa hennes. Behandler henne som fritt villt. Men hun vil ikke vil ikke være fritt villt, så hun stivner i skrekk i minutter som traumatiserer henne på det groveste. 

 

Stille og sjenert. Hun er så innmari innesluttet fra før, og nå er hun mer innadvendt enn noensinne. I en seng i Sørnorge ligger ei jente forlatt av landets media, men klar for å anmelde. For det er planen. Overgrepene skal anmeldes i morgen den mandag! 18 årsdagen som ble til et helvete skal ikke få gå ubelyst forbi, og sånn er det.

 

Han er gift med jenta’s søster, og forteller fortvilt om helgens hendelse: “Vi spiste kaker, drakk kaffe og brus, og så skulle hun ut på byen for første gang. Vi har meldt saken til media, politiet er informert, og saken anmeldes i morgen, men ingen aviser skriver om det som skjedde henne. Det er sårende at politiet går ut med at det har vært en sjeldent rolig helg i Stavanger i helgen.”

 

De vil være anonyme, for nå er de redde. 

-“I de muslimske menn’s øyne er hun bare ei hore som er fritt villt, siden hun er norsk!” Forteller svogeren ærlig. 

 

Svenske tilstander har forlengst ankommet Norge med den muslimske rape gamen taharush. En grotesk handling som nå altså formørker også Norge. Men er vi åpne nok om det i media? Er det virkelig til å overse, at en ung jente på 18 år blir befølt og overgrepet på det groveste av flere menn, midt i ei kø i en av våre byer? 

 

Familien til jenta vil dere skal vite det. Vil dere skal være varsomme. For over alt hvor der hersker folkemasser, har den muslimske metoden kommet til landet: flere menn omringer og voldtar. Det er sannheten, og åpen debatt kan være et våpen for å deale med dette. For norske jenter greier ikke å deale med det alene midt i et uønsket sentrum.

 

…jenta løp, og skrek. Hun kom seg ut av køen og fikk hjelp. Men ingen hjelp kan viske bort en utrygghet som stille har lagt seg som et mørkt teppe over det som var hennes forfedres gamle Norge. Hennes varme, fredelige hjemland, har blitt til noe skummelt.

 

Politikere? Media? Hvor er dere?

 

Dette er desverre ikke fake news, les mer om det i linken under: 

 

http://m.forbipolene.blogg.no/1522049485_varsel_muslimske_menn_som_omringet_jente_i_stavanger_var_ikke_fake_news.html

 

 

For oppdateringer, lik forbipolene’s facebookside: 

 

https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

 

(Illustrasjon har ingen sammenheng med jenta i teksten.)

Hva folket mener

 

Politikken bugner og vrir seg. Manipulerende overskrifter hersker i media, og tiden er heftig for det norske flagget som vaier i vintervind. La oss se litt nærmere på grunnen under denne nasjonen. Hvilke mursteiner skjuler seg under bakken? Hvilket vedlikehold er det viktig å huske på, mens politikere går fra sine poster for å stå opp og ta ansvar? Har vi sett lignende standhaftighet tidligere i historien?

 

Ta deg et par minutter for å minnes litt. Bare et par minutters dypdykk, i korte trekk:

 

EN GANG I TIDEN regnet bomber over rødt, hvitt og blått, og nede på bakken ropte våre forfedre: “ALT FOR NORGE, ALT FOR NORGE!” mens de kjempet til de gråt over farget snø. Slekta vår. Røttene under føttene, samme hva som skjer.

 

Vi skal ikke glemme, selv om de som fortsatt kan huske svunne tider, nå synger på siste vers. Siste vers av “Ja, vi elsker”. Siste vers av et liv der de vet at de gjorde ALT FOR NORGE.

 

1940. Tegnene på tysk angrep er der. Ja, det er rent mange av dem, men stortinget er blindt, og overser farene som lurer i farvannet.

Kronprins Olav har fått 3 barn med sin kronprinsesse Märtha, og de bor på Skaugum. På slottet bor Kong Haakon alene, siden hans elskede Dronning Maud døde 2 år tidligere. Nå er han 68 år, og bærer på en stor oppgave. En kongegjerning. Alle som bor i Norges land bør vite hva Kong Haakon bar på for en oppgave. 

 

Nitten førti. Det stortinget overser, er 100 tyskere som reddes inn til Lillesand 8.april, fra et torpedert skip ved navn Rio de Janeiro, og det faktum at den tyske ambassaden 3 dager før hadde vist fram filmer for politikere, ledende byråkrater og offiserer. Filmer fra ødeleggelsene i Warszawa. Signalene handlet om hvordan motstand mot Tyskland var bare å glemme: se her, Norge, dere har ikke en sjanse.

 

Men stortinget var blindt. De skjønte ikke at Norge var nær sin undergang. 

 

9.april, tidlig morgen. Alarmen går: Norge er under angrep fra den tyske krigsmakten. Kronprins Olav kler sin familie på Skaugum i skiklær, og setter seg selv bak rattet, klar til å meie ned enhver som står i hans vei. Utenfor slottet plukker de opp Kong Haakon, før de flykter videre i kortesje fra okkupantene. 

 

Det pågår en tysk innovasjon av Norge, og Kong Haakon skal snart få et ultimatum av Tyskland: overgivelse eller døden. 

 

Så hva gjør han? Hva svarer landets konge?

 

Jo, han banker i bordet med klar tale, om at Norge er et demokrati, og at dersom han tok denne avgjørelsen alene, så var ikke Norge lenger et demokrati!

 

Han er kongen, men han vil ikke bestemme over hodet på folket sitt. Fullstendig klar over hva et demokrati faktisk betyr, ser han det hele så mye mer tydelig enn regjeringen. 

 

Det var alvor i luften da han sa nei. Året før hadde Tyskland sikret seg mot angrep fra øst, og inngått en ikke-angrepspakt med Russland, i august. Septemper 1939 angrep Tyskland Polen, mens Storbritannia og Frankrike erklærte krig. 

 

2018. De er snart 100 år, de få, de som var yngst. De er gjenlevende som fortsatt husker hvordan de måtte bidra og kjempe for landet, og jeg tør ikke engang skrive her hva jeg er betrodd fra noen som var 13 år i 1940. Fordi det er så viktig at de føler de kan fortelle og betro seg. Med all respekt for de som kjempet for vårt fredelige Norge: TAKK. Vi skylder dere å bevare nasjonen dere ga oss i gave, nøyaktig slik dere ville ønsket.

 

La oss ikke godta en blind regjering på ny. La styresmaktene vite at vi vet. Vi vet vi bor i et land der det hersker demokrati. Vi skal alle bestemme her, ikke bare et par hoder ved makten. Vår konge sa det, og vi gjentar: Vi hadde måttet gjennomføre folkeavstemning; fordi det er et demokrati. 

 

Og hva er prikken over den siste bokstaven i dette ordet? Jo, det er at det er lov å ha forskjellige meninger her, uten å bli vridd på av paranoide forestilninger fra andre. Hva Listhag sier hun mener, er nøyaktig det: hva hun mener. Ingen har lov til å tillegge andre meninger og egenskaper i et land der demokratiet råder. Og dessuten; hva mener folket?

 

Jeg er en av folket, og jeg mener vi skal være stolte over det norske flagg, våre matretter, vår musikk og vår nasjon. Alt som røtter under våre føtter bygde opp for oss. Murstein for murstein. Ryggsekk for ryggsekk. Over vidder, over fjell. Under angrep, gjennom tøffe tider, høstende i åkeren, i 17.maitog og vuggende på båter i sundet. Norge, vårt land: Alt for Norge. Det er lov å være STOLT AV NORGE!

 

 

Bildet over er offentlig publisert av Wikipedia. Det er dokumentet som beviser av kongen sa NEI; fordi Norge er et demokrati.