Ved første øyekast kan dette se ut som reklame. Men jeg sverger ved lykken på toppen av Lykketoppen, at det bare er jeg som har falt for et tilbud i bokhandelen. Rett og slett. 

 

Det begynte med at 3åringen og jeg “vindusshoppet” på bokhandelen i byen her. Ja, jeg synes det er viktig å lære barna at de kan titte på og ønske seg, men legge tilbake og gå ut av butikken uten å handle noe. 

 

Og hva har vi så her? 

 

Vel. 3åringen ble helt starstrucked da han fant Paw patrole figurer, og jeg ble helt oppslukt da jeg fant denne boka, og det på tilbud. I det gogutten tviholdt på leken han hadde i hånden, brukte jeg boka for alt den var verdt: “Jaaa jeg skjønner deg, vennen. Jeg haaaar så lyst på denne rosa boka her, jeg også. Men vi har ikke penger til det nå.”

Hvilket var tidenes løgn. Vi hadde penger til begge deler. But a mama’s got to do what a woman’s got to do: hvis jeg kjøpte begge deler ble det litt dyrt syntes jeg. Kiden og storebroren vil vel på ferie til sommeren også.

 

Så hva gjorde jeg? 

 

Neste gang jeg var på kjøpesenteret bare måtte jeg. Sorry minsten, men det er til det beste for både deg, storebror og meg, og hele universet, at mamma lærer seg magisk opprydning av typen total makeover av dama fra Tokyo som har 3 mnd ventekø for kurs og konsultasjon. Folk står på venteliste for å stå på venteliste for å lære dette av Marie Kondo, skjønner du vennen? Og du har jo ikke merket at det er samme boka mamma setter nesa si nedi om dagen, som hun siklet etter i butikken, så.

 

For dette er ikke “vanlig rydding”, gutten min, og det skjønte mamman din allerede da hun snuste litt i den i butikken. 

 

Jeg er på dag to med magisk opprydning og har lest halve boka. Jeg må bare innrømme at denne dama blows my mind, og jeg har boblet over av lykke siden jeg stod opp klokka seks i dag, klar for å rydde videre. Jeg som trodde jeg hadde det ryddig fra før, oopbevarer altså så mye søppel i kriker, kroker, bod, skap og kott, at jeg er sjokkert. En hel butikk med klær helt siden str 74/80!

 

En bok har ikke lært meg så mye genialt siden “Elsk deg selv” med Wayne Dyer, “Endelig ikkerøyker” med Allen Carr” og Louise L Hay’s bøker. Heldigvis er dette dager da jeg har litt bedre tid, men jeg må fortsatt presse totalomvendingen i huset mellom skriving, stell av 3åring, og avtaler. 

 

Jeg leser gjerne flere bøker samtidig, og en annen bok jeg lærer mye av for tiden, er “Når livet slutter før det begynner” av Line Christoffersen og Janne Teigen. Den har jeg også lest halvveis, og jeg leser den fordi en nær venninne av meg måtte ta farvel med den vakre lille pia si for ikke lenge siden. Slike bøker kan hjelpe oss å forstå de nærmes usynlige sonene av områder ved livet vi ikke har opplevd selv. Man kan lære seg å stille opp bedre for de verdifulle vennene sine ved hjelp av lesestoff som åpner øyne som fra før er fylt opp med medfølelsestårer. 

 

Det handler om å være takknemlig, og hylle sine nærmeste, klær, ting og planter som man omgir seg med, i ryddige forhold. Da blir livet magisk. Hva angår husrydding, handler det ikke om fokus på det en skal kaste, men gleden og takknemligheten over det en vil beholde. En slags oppvekkende shopping. 

 

Akkurat nå er jeg takknemlig for en deilig morgenstund med min verdens herligste 3åring, og snart er det på tide å dra til barnehagen. Så skal jeg fortsette å trylle her i hjemmet vårt på Lykketoppen. Det er så mye mer å gjøre enn jeg ante. Hvorfor lagre alt dette som jeg ikke har sett snurten til bakerst i boden på de 2 årene vi har bodd her? 

Hvorfor ikke gi, kaste eller selge alt unødig?

 

Alt foregår i kategorier; og ikke etter rom, når man følger Marie Kondo sin metode. Så dere kan tenke dere alle kleshaugene fra kott, bod, gang og klesskap. Et luksusproblem? Ja, desverre, men jeg kan velge å snu og heller gi bort eller selge alt vi ikke bruker. Og det skal iallefall bli luksus når “lukingen i blomserbedet” er ferdig, og vi bare sitter igjen med ting og klær som vi elsker. Liker. Digger. Er glad i. 

 

Jeg gleder meg. Hva har du å glede deg over i dag? En kosestund med barna i kveld? En god middag? Kaffe? Gode venner?

Ha en fin dag!

 

 

Diagnotiserte underdogs i fåreklær er skyggedansere. Det forventes mer av en sau fra gjøkeredet i tøff forkledning, enn enkelte forventer av seg selv. 

 

Disse som forteller i vei, mens du prøver å lytte. Prøver å henge med. Det handler alltid om henne selv, og det dreier seg alltid om han sjøl; men hvis det en sjelden gang handler om deg, da får du kjenne klørne og høre knurringen. For andre regler gjelder når det kommer til deg, serru. Ikke innbill deg at du får føle og tenke, og ikke tro de samme reglene gjelder for deg som for andre.

 

Som om du er en klovn. Som om du gidder å waste time on idiots. Som om du skal brukes som søppelbøtte. As if!

 

Så du vrenger av deg fåreklærne og uler i vei: “Nå er det noooook!” Fra gjøkeredet, til sau til ulv. Fra ulv til whatever fits you in sight. Yeah right. You don’t care, så du løper din vei i ekstase: endelig fri!

 

Ja slik kan det føles å sette grenser til folk som bare utnytter deg til sine egne fordeler: veldig godt. Er det ikke plass til deg, så ikke prøv. Du kan ikke forandre andre, og du kan ikke tvinge noen til å forstå deg, når de rett og slett ikke evner å fatte, ei heller begripe. 

 

Men du; du skulle forstå. Alle paranoide tanker skulle du bruke tid på å forstå. Du skulle trøste og du skulle fatte, ja tilogmed begripe. Men løp, løp, som en ekte ulv. Ul mot månen og vær sterk. Skap deg space her i verden, om du lever med adhd, asperger, scizofreni, bipolar eller epilepsi. Ikke alle kan forstå deg, men det gjør da ingenting? Ikke bruk så mye som et eneste sekund av det verdifulle, spennende, kreative livet ditt på saueflokker, geiteteiter og dikkedakker. Run, outsider, run!

 

Horray for the mindf@cking tracking time to lose. 

Det er ikke bare bare.

Når du ikke vet. Hva. Det. Ordet er, for svarte fargeblyanter. Oh please don’t blame it on the bipolar! Nei, du skylder ikke på en diagnose, men du vet det er en forklaring.

 

Så står du der atter en gang og leter. Og leter. Etter ord. Hvor ble det av det forbannade ordlageret, tenker du, mens du prøver å kjøpe deg tid med “øøøh vent da… eeeh jeg har det på tunga.. hmm gymsal! Gymsal heter det!” Og i det du endelig husker ordet, har du glemt hva det var du pratet om. Gymsal? Hvilken gymsal?

 

 

“Og så ruslet vi en tur i sentrum før vi satte oss på en kafé og tok oss en sånn …en sånn.. en sånn..  …..    …   LATTE! ..og etterpå tok vi toget ..nei ..nei. ….vi tok BUSSEN! Bussen heter det jo, ååå!”

 

Når du lever med både bipolar og en dært ADHD, men kun er medisinert for bipolar, er hver eneste samtale en evig miks av avbryting, leting etter ord og laber lytting.

Jeg skjønner det godt hvis jeg ikke er så interessant å snakke med. Altså selv hadde jeg ikke alltid hatt tid til å høre på ordjakter som dette. Pauser, lange pauser med øø og eee. 

 

I går var jeg og Christina på roadtrip harrytur til Sverige. Jeg snakket om hvordan hun hadde likt meg bedre på ADHD-medisin. The peace and the quiet. Konsentrert og elegant. Men hun sa det rett ut: “Jeg liker deg som du er, jeg, Helene!”

 

Senere på kvelden ble jeg med Laila på puben en tur, og vi er to skruller som skravler like mye begge to. 

Det er til å leve med, å være en ukonsentrert fragle, når man har forståelsesfulle venner. Jeg er vant til både å misforstå og bli misforstått, men det gjør ikke noe så lenge ingen blir unødig sinte og utålmodige fordi de misforstår meg bigtime. 

 

I det siste har jeg blitt tatt for å være utakknemlig, fordi jeg var så dum å begi meg utpå å forklare sårede følelser omkring paranoide bipolare forestilninger. Da skjønner jeg at jeg må stikke. Jeg kan bare omgi meg med folk som prøver å forstå meg, selv om de ikke greier det på første forsøk. Jeg er redd sinte mennesker, på grunn av den voldelige delen av min fortid, og har heldigvis evnen til å legge negative vibber bak meg. Det vises ikke på meg, like lite som bipolar vises. Men det gjør det egentlig bare verre, siden man ikke ser alt jeg har å deale med.

 

Jeg må skape rom for en viss diagnose i livet mitt, og det er en stor oppgave for meg, samt at det krever litt av menneskene i livet mitt. Det er bare det, at det ikke skal kreve noe av barna mine. De må ha en glad mamma, en mutter som er omgitt av forståelsesfulle venner som kan lese mellom bipolare linjer. Trygghet.

 

For er man bipolar, er man stresset når man høres sint ut. Er man glad når tårene triller. Er man trist når man høres irritert ut. Er man konstant i kamp med tanker, ord og følelser. Er man bare et menneske midt oppi det hele. Kan man faktisk forlange litt respekt som alle andre.

 

Jeg velger den enkleste veien, og går omveier rundt de sinte, utålmodige sjelene. Fordi det enkle er det beste når man dealer med sykdom og velger et sunnt og friskt liv.

 

 

Det dundrer over skjermen:

-“Jeg skjønner at du ikke skjønner hva jeg snakker om, Svein. Og det er helt greit!” Brita banker i et usynlig bord med en uvitende hånd. To triste øyne fylles med tårer, og fortvilelse legger seg over en ellers så glad mann.

 

Kjære Charter-Svein, du har reist ganske mye, du, men vet du hva? Du er jaggu ikke bortreist! Jeg skjønner at du skjønte hva hun mente, og jeg er enig med deg i at diskusjoner om liv er unødvendig. 

 

Her oppe i kalde Trøndelag har jeg gått rundt og trodd at jeg er den eneste personen som virkelig ikke tåler stress; men det var helt til jeg så deg i Camp Kulinaris forrige uke. God damned, du slår alle rekorder; og det er helt herlig!

 

For du gir alle oss som sliter sprettalopp (for å kappløpe med sekunder og minutter når klokka plutselig ser ut til å tikke raskere, og vi klikker) et bilde på skjermen som viser at:

WE ARE NOT ALONE! 

Han Charter-Svein, han har det sånn, han også. 

 

Her om dagen var pappaen til barna mine, og jeg, skikkelig stressa. Jeg husker ikke hvordan situasjonen artet seg i forkant; hvorvidt vi skulle ut av døren, lage mat, eller hva pokker det var som ramlet ned over oss. Men vi sa til hverandre: “fy søren så stressa æ e” -“Ja, æ å!’ mens vi løp rundt som hodeløse kalkuner og kvitret som flerhodede kyllinger.

 

Da kunne vi trøste oss selv med at akkurat da så vi ut som Charter-Svein making soup(er trouper)

 

Og det er da ikke så ille å være litt human adhd, hva? 

Som om en skjennepreken fra hu Brita hjelper som Ritalina herself der og da? Som om ikke hun kunne fulgt kammers-reglene foruten å drite ut deg in public? 

 

Nei vet du hva, Svein: ikke gråt du. Vi ser du blir lei deg, og respekterer det. Ja det er tilogmed nesten litt søtt at du ville ha æren for suppa Hank Von hjalp deg med. Kremt. Så og si laget for deg. Men det må forstås at det du bidro med i den suppa, overgår ethvert mesterstykke for en stressa faen som deg. Sorry men jeg kaller meg selv også en stressa faen. Heller en hodeløs kalkun av en flerhodet kylling av en stressa m@therf@cker, enn en dømmende, belærende høne wannabe Ritalina. 

 

Så tusen inderlig hjert fra one stressed f@cker til en herlig stressa faen som deg, for at du viser fram den sanne virkeligheten!

Du vet, den virkeligheten som gjelder for den prosentdelen av befolkningen som koker over når minuttene damper ut i lufta. For oss som kjenner hjertepumpa flippe ut bare det er flere ting å gjøre på en gang, innen vi skal rekke det forbanna charter-flyet om 3 timer. For oss som er som deg: alltid på farta og aldri med en tanke i hue om gangen. Alltid glad, noen ganger litt redd og innimellom litt trist, rocked out of way too much feelings.

 

Kaos? Ja, litt kaos. Og sånn er det bare, skjønner du, Brita!

 

 

Alt måtte endres på dagen, og det var ingen returbillett. Jeg visste ikke, ante ikke, og skjønte ikke, alvoret; men nå skulle jeg lære meg å ta livet mer seriøst enn noensinne. Jeg som alltid hadde tullet og tøyset om slanking og kosthold generelt. Alt andre så ut til å kunne nyte, måtte jeg vinke farvel til nå.

Spesialisten sa: “Du bør slanke deg nå, Helene!”

 

Dette er en hyllest til et knippe mennesker i som viser respekt og forståelse på et viktig område i livet mitt. De viker ikke fra hensynet, og viser tydelig at de ikke dømmer eller latterliggjør. Noen av dem er jeg i familie med, som mor, svigerinne, kusine osv. Andre er venner av meg. Det handler om kosthold, og alvoret som senker seg over en idét man får beskjed om at mat kan bli ens verste fiende.

 

Når du kan dø av karbohydrater hvis usunn livsstil får overtaket, kan det være en vanskelig oppgave å bekjempe dersom man bestemmer seg for å leve. Det er en stor avgjørelse å ta, å gripe kontrollen og styre skuta unna diabetes og søvnapné. Skumle farvann forsvinner etter hvert i tåkeland, og man seiler mot sol og blå himmel. 

 

Når vi i vår slekt møtes til bursdager og høytidssamlinger, er det en ting som er framtredende; maten. Noen tåler ikke gluten, mens jeg prøver å holde meg unna både karbohydrater og gluten. Jeg må selv styre utskeielsene mine, og ingen gjør narr av det. Tvert i mot blir det nevnt hva som inneholder hva, og ingen gjør noe nummer utav dette. Ingen tuller med det eller frister meg. Alle er inneforstått med at jeg ikke har slanket meg pgr av utseendet, men for helsen. For å holde meg i live og være frisk.

 

Fra den dagen jeg fikk vite at jeg hadde fått svangerskapsdiabetes hadde jeg alt; jeg gjentar: alt, å lære. Jeg visste ikke engang at man kunne dø av høyt blodsukker, og jeg ser meg tilbake på skumle tilstander av svime og lamslåtthet. Jeg ante ikke at babyen i magen min og jeg var døden nær der jeg lå ute av stand til å røre meg. Men jeg tok grep da diabetes ble oppdaget, og holdt meg unna alt diabetikersykepleieren forbød meg å spise og drikke. Som epler, appelsiner, bananer, boller, poteter, melk, juice, brus, sukker, hvete, ris, pasta og slikt som man får så lyst på som gravid. Jeg måtte ta ansvar for babyen i magen min, og satte ei sprøyte med insulin i låret hver kveld. Bare ungen min overlevde, kunne jeg leve med at jeg ikke engang kunne spise sukkerfri pastiller fordi de inneholdt de søtningsmidlene som sluttet på ol, foruten sukrin.

 

-“Helene, du må nesten regne med å få diabetes senere i livet, siden det gikk så langt at du måtte få insulinbehandling.” Tårene bølget i øynene mine da legen på sykehuset forklarte meg alvoret, og jeg fikk lære at ordet sukkersyke ikke var så uskyldig som det smakte på tunga da jeg uttalte det. Det er ikke søtt å deale med diabetes, men dødelig. 

 

2 år etter fikk jeg beskjed av søvnapnéspesialist om at jeg var lett overvektig. Panikken satte inn, for jeg visste hva som var i ferd med å snike seg inn på meg med kiloene; diabetes. Jeg så alvoret i tankene, og det så intenst at jeg ikke sa det til noen da jeg satte igang en endelig livsstilsendring.

 

Men etterhvert som jeg greide å ta kontroll på vekten, valgte jeg å være åpen om det. 

 

Det betyr alt når folk viser respekt og forstår alvoret. Vi som lever på lavkarbo eller dietter har alle forskjellige grunner til å ta det endelige valget om endring. Det finnes skremmende fedmesykdommer, og det finnes barn som kan bli psykisk utviklingshemmet hvis de ikke holder seg i ketose. En tilstand av epilepsianfall rammer den lille gutten til en venninne av meg dersom han overstiger 16 karbs i døgnet. Og det sier mye om karbohydrater. 

 

Selv er jeg mer utsatt enn noensinne nå som insulinet mitt ikke har fått herdet seg. Samtidig går jeg på medisiner som kan gi både fedme og lavt stoffskifte, så jeg har mange utfordringer i havet mitt, her jeg styrer skuta etter beste evne. Det var farlig å leve på høykarbo, og det medfører ansvar å leve på lavkarbo.

 

Men på øde øyer står folk og ler, mens de roper: “Ta deg en bolle for pokker!”Joda, jeg spiste syv små av dem sist jeg var i bursdag. Og da bør det bli lenge til neste gang. Fordi alt med måte. Fordi hvis jeg lar meg friste for ofte så kan vanen til slutt drepe meg. Fordi jeg vet best om helsa mi, og fordi jeg bestemmer over meg.

 

Så kjære slekt og venner som er så fantastisk kloke at dere respekterer de viktige valgene mine: tusen takk, dere er enestående. Dere smaker på de sukkerfrie kakene jeg baker (meglerfru1.blogg.no has it!) med oppriktig nysgjerrighet, og dere advarer meg mot gluten og høyt sukkerinnhold, slik at jeg tar valgene mine vitende om ingredienser. Jeg skulle ønske alle var som dere. For dere håner ikke kostholdet mitt, men ønsker at jeg skal holde meg i live.

 

For det heter respekt for helse, og det har dere i bøtter og spann. Mens mine bøtter og spann er fylt opp til randen av tagatesse, fibersirup, kokosmel, mandelmel og sukrin, er deres fylt opp med sukker og hvete. Til det pytter dere sann, og sier: “So what, vi er alle forskjellige, men siden vi vil du skal leve lenge; ta vare på den helsa di!”

 

Legen hadde rett for 14 måneder siden: jeg burde slanke meg. Nå har jeg gjort det, og forventer respekt for at jeg velger livet foran unødig risiko. Hva angår utseendet synes jeg at jeg så bedre ut med 10 kg ekstra. Dette handler ikke om hvordan man ser ut, men hvor lenge man vil leve. Kommer diabetes krypende likevel, er jeg iallefall innarbeidet i matvaner som gjør meg tryggere. Søvnapnélegen fortjener også en hyllest, for det kan jaggu ikke alltid være lett å si det rett ut: “Det beste for helsa di nå er at du rett og slett slanker deg!”

 

Se for deg en liten gutt på toppen av sommerbakken sammen med de andre gutta. Dagen er lys; ja himmelen er blå. De eneste skyene for sola denne dagen, er nervøsiteten som gjemmer seg i ei lita brystkasse. For i dét de andre gutta setter utfor med hver sin sykkel, står gutten igjen. Han skjelver, og bestemmer seg for å gå forsiktig ned bakken. Men i det han når enden av bakken, har de andre barna syklet videre forlengst.

 

Han sykler hjem. Der venter en bekymret mamma som vanlig: “Hvor har du vært; du skulle vært hjemme for 6 minutter siden. Jeg har vært så redd for deg.”

 

Når blir det too much? Hvor går kjærlighet over fra sunn til usunn, og hva er egentlig krisemaksimering i forhold til réell engstelse? Hvordan arter tenkte bekymringer seg i forhold til virkelighetstro uro?

 

Foreldre 2018: Verden flommer over av internett, pedofile nettverk, trusler om atomspaker fra presidenter på sosiale medier, krig, sult, nød, farer her, farer der, og en så altfor inderlig og stor kjærlighet for barna våre.

Det må ikke, bare kan ikke, bør ikke; skje dem noe. Så vi beskytter dem. Der vi en gang i tiden var ute og lekte alene som 3åringer, er lekeplassene lagt ned fordi de var fulle av farer. Barna kunne ramle ned her og skade seg der. Så man rev hele lekeplassen. 

 

Der vi en gang bygde hytter, får hvitveisene mellom trærne stå helt i fred. Blåveisene også.

 

Barna beskyttes, og det er jo bra. Men til en viss grad. 

 

For ved et veiskille går en trang sti som kalles overbeskyttelse. Den fører til en ny sti som heter krisemaksimering. Da har alle de tenkte farene blitt så store i et mammahode og et pappahue, at barnet ikke får klatre fordi det kan falle og slå seg, eller prøve karuseller fordi det er farlig. Det kan gå så langt at en fortvilt forelder tenker det kan være siste gang hver eneste klem før en kjøretur. Eller kanskje kan natten bringe med seg katastrofe, slik som dagen, fordi man har lest om krybbedød og det barnet som døde i barnehagen? 

 

Til slutt blir beskyttelse til hinder for barnet. Det hemmes fra å prøve. Fra å feile. Fra å reise seg og prøve igjen. Det får beskjed om å være forsiktig; så det blir nettopp det: veldig forsiktig.

 

Kvelende kjærlighet dreper ikke. Men det krymper horisonten rundt et lite barn. Det begrenser og setter utviklingen tilbake. Når lærer barnet å stole på seg selv, sin intuisjon og sine avgjørelser?

 

Å være forelder handler om å passe på og trygge ungen sin. Kunsten er å beskytte med en ro over seg som overbeviser barnet om at det er trygt å prøve, trygt å feile, og trygt å reise seg igjen. Man setter seg i pariserhjulet sammen med kiden, og selv om man har høydeskrekk, spiller man et skuespill: for noen minutter har man ikke høydeskrekk. Man setter seg på flyet med den forbanna flyskrekken sin, og later som om det å fly er det morsomste man vet.

 

Det er vår oppgave som foreldre å lete etter den trygge, gode, voksne roen til vi finner den. Å late litt som. Å trylle bort angst og redsel slik at tenkte farer ikke dominerer.  Barnet skal se mamma smile rolig i karusellen mens hun hyler av fryd og ikke skrekk. Pappa skal glise selvsikkert inne i flyet. Man puster seg rolig gjennom det, for ungen sin skyld.

 

Jeg som skriver dette, er en mor som skriver av erfaring. En mamma som fortsatt jobber med å bekjempe krisemaksimering og tenkte bekymringer, slik at gutta mine ikke blir preget til den grad at de blir stående alene igjen på bakketoppen, engstelige og alene. 

Det begynte med min førstefødte. Jeg var den mammaen som måtte lære meg å la ham klatre og ta karuseller. Jeg satte meg sammen med ham i fly og pariserhjul, og akkurat da latet jeg som om min flyskrekk og min høydeskrekk ikke eksisterte. 

 

Så ble jeg mamma til nr 2. Da måtte jeg begynne helt på nytt, og jeg er langtfra i mål. Jeg tar meg selv i å være livredd for å sende 3åringen på biltur. Hva hvis? Enn om? Jeg er livredd for at noe skal skje barna mine hver eneste dag, derfor får jeg profesjonell hjelp for å få dette nøytalisert. 

 

Jeg er rett og slett så glad i ungene mine at jeg helst vil passe på dem til enhver tid. Men jeg må innse at det er livet som styrer. Ikke jeg. Jeg kan bare velge å være trygg og god, og finne roen.

 

 

Han sitter her ved siden av meg og er trygg. Tre år og ny i livet. Storebror er på rommet sitt, og han er også trygg akkurat nå. Jeg sier til meg selv som det berømte diktet; at dagene som går er livet. Alt jeg kan gjøre er å ta vare på nuet, og være takknemlig for hver trygge time vi får. For det handler om å senke skuldrene og gi tillit til den høyere intelligens. Dette er en større jobb enn jeg kunne forestille meg innen jeg ble mamma selv. Målet er å slappe mer av, og la det som skjer, skje. Men veien dit er stier å gå i retur. Jeg må kravle meg tilbake til en mer avslappet vei.

 

Kanskje er du som meg? Kanskje er du en forelder som hver dag bekymrer deg unødig, og synker ned i tenkte farer, hysteriske forestilninger og krisemaksimering?

 

Da er det på tide at ungene våre får slippe. Vi må la dem få være like tøffe og selvstendige som vi var da vi klatret i trær, balanserte på bergvegger over bølger og store steiner, spikket kniver slik vi hadde lært oss, måket skit bak svære kuromper, ridde hester, laget mat på kjøkkenet, stod slalåm i full fart (og fikk skryt for farta etterpå), skatet og spikret hytter med hammer, spiker og godt mot. 

 

R u with me? 

 

Eller er du en av disse herlig avslappede mammaene; eller en av de coole rolige pappaene der ute? Da kan vel dere vise vei og lære oss hvordan dere gjør det? Jeg kjenner to mammaer som jeg kommer til å spørre om råd på min vei til å bli en mer avslappet mor i nuet, for mine gutter skal få være med gjengen ned den utforbakken og sykle på seg så mange skrubbsår de bare vil. Og jeg skal ikke stå ved veien som en apekatt med hendene foran ansiktet, men vente hjemme med klem, plaster og en god gammeldags kopp kakao!