Rom for bipolar

 

Horray for the mindf@cking tracking time to lose. 

Det er ikke bare bare.

Når du ikke vet. Hva. Det. Ordet er, for svarte fargeblyanter. Oh please don’t blame it on the bipolar! Nei, du skylder ikke på en diagnose, men du vet det er en forklaring.

 

Så står du der atter en gang og leter. Og leter. Etter ord. Hvor ble det av det forbannade ordlageret, tenker du, mens du prøver å kjøpe deg tid med “øøøh vent da… eeeh jeg har det på tunga.. hmm gymsal! Gymsal heter det!” Og i det du endelig husker ordet, har du glemt hva det var du pratet om. Gymsal? Hvilken gymsal?

 

 

“Og så ruslet vi en tur i sentrum før vi satte oss på en kafé og tok oss en sånn …en sånn.. en sånn..  …..    …   LATTE! ..og etterpå tok vi toget ..nei ..nei. ….vi tok BUSSEN! Bussen heter det jo, ååå!”

 

Når du lever med både bipolar og en dært ADHD, men kun er medisinert for bipolar, er hver eneste samtale en evig miks av avbryting, leting etter ord og laber lytting.

Jeg skjønner det godt hvis jeg ikke er så interessant å snakke med. Altså selv hadde jeg ikke alltid hatt tid til å høre på ordjakter som dette. Pauser, lange pauser med øø og eee. 

 

I går var jeg og Christina på roadtrip harrytur til Sverige. Jeg snakket om hvordan hun hadde likt meg bedre på ADHD-medisin. The peace and the quiet. Konsentrert og elegant. Men hun sa det rett ut: “Jeg liker deg som du er, jeg, Helene!”

 

Senere på kvelden ble jeg med Laila på puben en tur, og vi er to skruller som skravler like mye begge to. 

Det er til å leve med, å være en ukonsentrert fragle, når man har forståelsesfulle venner. Jeg er vant til både å misforstå og bli misforstått, men det gjør ikke noe så lenge ingen blir unødig sinte og utålmodige fordi de misforstår meg bigtime. 

 

I det siste har jeg blitt tatt for å være utakknemlig, fordi jeg var så dum å begi meg utpå å forklare sårede følelser omkring paranoide bipolare forestilninger. Da skjønner jeg at jeg må stikke. Jeg kan bare omgi meg med folk som prøver å forstå meg, selv om de ikke greier det på første forsøk. Jeg er redd sinte mennesker, på grunn av den voldelige delen av min fortid, og har heldigvis evnen til å legge negative vibber bak meg. Det vises ikke på meg, like lite som bipolar vises. Men det gjør det egentlig bare verre, siden man ikke ser alt jeg har å deale med.

 

Jeg må skape rom for en viss diagnose i livet mitt, og det er en stor oppgave for meg, samt at det krever litt av menneskene i livet mitt. Det er bare det, at det ikke skal kreve noe av barna mine. De må ha en glad mamma, en mutter som er omgitt av forståelsesfulle venner som kan lese mellom bipolare linjer. Trygghet.

 

For er man bipolar, er man stresset når man høres sint ut. Er man glad når tårene triller. Er man trist når man høres irritert ut. Er man konstant i kamp med tanker, ord og følelser. Er man bare et menneske midt oppi det hele. Kan man faktisk forlange litt respekt som alle andre.

 

Jeg velger den enkleste veien, og går omveier rundt de sinte, utålmodige sjelene. Fordi det enkle er det beste når man dealer med sykdom og velger et sunnt og friskt liv.

 

4 kommentarer
    1. Heia😊 du e itj alein om å vær glemsk, kjenne mæ så igjen når æ
      plutselig har glemt av navnet på en æ kjenne godt bare sånn helt plutselig
      og forskj småting som har komme bort pga epilepsien min😡😝 da bli en skikkelig
      pissed🤬. Så masse lykke til i hverdagen😊klem fra mæ❤️🌸

    2. Elisabeth Forbord: Hei duuu, takk for sist du herlige! De bruker epilepsimedisin på bipolare også, så det har sikkert en sammenheng. Vi kan iallefall ikke godta at folk blir sure på oss fordi vi gjør oss selv lett misforstått. Vi er bra nok som vi er. Klem til deg

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg