I mitt er det meg, og jeg ruler som fy. Jeg gjør ikke som andre ganske så ofte, og jeg gjør dessuten akkurat som jeg vil, såfremt det er mulig å få det til. Hvis jeg vil bygge hytte i stua på en mandag, så gjør jeg det. Vil jeg farge middagsrisen i konditorfarger? Kjør på (det ble aldeles vakkert, og barna digga fargerik middag selv om de lo av mamman sin og rista på hodene sine) Og hvis jeg vil spare pengene mine på å tute ut i verden med barna mine uten egentlig noen gang før å ha gjort det, så gjør jeg det også.
Endelig et bildene klare. For, selvfølgelig vil vi dele med dere våre charterturer til Gran Canaria og Mallorca. Det tok sin tid å gjøre bildene barnevennlige, men nå er altså alt klart. Ja, for det er faktisk mulig å vise dere dette uten at barna eksponeres.
Først var det altså 10åringen som fikk alenetid med meg i bursdagsgave, en kupptur fra restplass til Gran Canaria. Så var det 5åringen som fikk bursdagsturen sin til Mallorca, kupp ala rest det også, charter som eff. La oss starte med begge to sine utgangspunkt på bildet under, og så fortsetter vi med 10åringen sin spanske øy, før 5åringen får vise sitt Alcudia:
10 år og første gang i syden. Gran Canaria:
5 år og første gang i syden: Mallorca
Kanskje vi kan inspirere deg. Dine valg er det som sitter i sjefsstolen i ditt liv. By dem opp til dans, alle disse valgene. Lag et pumpende liv når du føler for det, og sett deg ned i dyp meditasjon når det er hva du behøver. Har du unger trenger de den versjonen av deg som trives og har det bra.
Så ta vare på deg selv, og vær sjefen i livet ditt!
Det er galskap, men endelig fikk jeg ræva i gir. Nå har begge barna mine vært i syden. Det er bare det at de har vært på hver sin tur, på under 2 måneder. Now what kind of bipolar mom does that?
Det er grove høsten, og vi har landet. Jeg er alenemamma easy going, for denne hverdagen med alle oppgavene er peace of cake i forhold til hva jeg har latt meg selv gå gjennom på sensommeren.
Det er nok bare å rulle inn og innse fakta: Jeg er og blir en gal alenemamma som finner på det utroligste, satt i perspektiv og sett bakover her jeg puster ut og senker skuldrene. Men, å være alenemamma er en stor oppgave, som jeg akter å gripe med min egen stil, ikke etter hva alle andre mener er riktig eller galt.
Man er nesten fortsatt stressa, etter orientering og løping i både feil og riktig retning med 4åring på reiselasset i XXXL Palma flyplass. Det er og blir et under at denne alenemamman rakk flyet med ungen sin. Og vi lo begge så vi nesten grein underveis. Amen. Men før det; hit og dit på Gran Canaria, smile mens ei papegøye kliper deg så hardt den kan i thumbs up, på hurratur med 10åringen. Kjenne middelhavsdufter og spise spaghetti til det tøt ut av ørene våre, mens vi smilte fra øre til øre. Forklare en kjøpmann i Puerto rico at den teite fotballdrakten han hadde kledd på ungen min på få sekunder (!) skulle vi faktisk ikke kjøpe. Norway and shorts in september? No, gracias.
Det var i vår at det hele begynte. Jeg hadde bestemt meg: De to ungene mine skulle få seg en hjemmesommer. Dette for at jeg skulle spare penger nok til å feire jubileumsåret straks høsten banket på døra og prisene på restplass.no falt.
Det var ikke slik at jeg trengte meg en ferie. Barna mine skulle få kjenne og føle på alenetid med mamman sin, det eneste de virkelig ønsket seg i bursdagsgave. Jeg skulle jobbe hardt for å gi dem det.
Så jeg sparte. Og jeg betalte sydenbilletter, og jeg sparte videre. De skulle få hver sin spanske øy i bursdagsgave, jaggu meg ta. Jeg bet tennene sammen og snudde på hver krone. Vi satt inne i sommer-regnet og leste eventyr. Vi malte bilder, så på tegnefilmer og jeg sparte penger. Da vi dro til Pirbadet spiste vi ikke på restauranten, for vi hadde med oss matpakker. Vi dro på kino, men bare en gang, og både strendene og lekeparkene i byen var gode å ha da sola skinte. Matpakkesommeren 2019, yeah.
Vi var superflinke til å være økonomisk bevisste, både barna og jeg.
Så var dagen kommet for å gi 10åringen bursdagsgaven: Han og jeg på tur til Gran Canaria. Det var en opplevelse som nesten får meg til å grine av glede, fordi hele turen var den bursdagsgaven som han virkelig fortjente. Vi opplevde så mye gøy på den uka, gutten min og jeg. Etter noen dager viste det seg at gutten min trodde “Gracias” betydde “vær så snill”, og vi lo godt av at han trodde mamman sin drev og sa “vær så snill” til de aller fleste, mens hun puttet på dem penger og kalte det tips.
Tenk at for 10 år siden ble jeg mamma til sånn en herlig herlig gutt!? Bare tanken gir meg meg gledestårer, og alle hjerteforeldre forstår nok hva jeg føler.
Anyway; Vi reiste hjem fra syden, og jeg sparte videre. Så kjøpte jeg et nytt kupp på restplass.no, for det nærmet seg oktober og ny bursdag.
Nei. Jeg har ikke reist forbi Norden siden jeg selv var 10 år gammel, før min eldste sønn og jeg feiret bursdagen hans på Gran Canaria.
Ja. Jeg synes det er lett å spare penger. Det er bare å regne samme regnestykket flere ganger i uka, krympe innkjøp, stoppe unødig innkjøp, regne med pant og småpenger, og klappe seg selv på skuldra for hver krone man sparer. Det er bare å unngå luksusfella så godt en kan, og kjøre strengt flerkontosystem.
Nei. Jeg har aldri før reist med hverken en 10åring eller en 5åring, og ja, det var to store utfordringer jeg ga meg selv ved å gi dem hver sin sydentur i bursdagsgave.
Men jeg hadde bestemt meg: Denne sommeren skulle bli en hjemme i byen – sommer, så skulle vi ut og reise littegrann. Og alle aleneforeldre vet at jeg ikke snakker “ferie”. Nei, jeg nesten ser for meg et himmelsk rehabiliteringssenter bare jeg er inne på temaet “reise alene med barn”. Men alenetid med mamman sin var altså hva barna mine ønsket seg, og er det noe jeg elsker så er det å være sammen med guttene mine. Det er show og action, fra morgen til kveld.
Jeg kjenner den berømte klumpen i halsen, fordi det var så forbanna bra! Fra da jeg bestilte, (og dette er ikke sponset reklame;) på restplass.no, til da vi dro, til da vi landet. Fra jeg bestilte ny tur; til da vi dro og til vi landet: I say adventure! Slitsomt? Ja! Men dønn verdt det!
10åringen og jeg kosa oss på Sunving i Arguineguin, Gran Canaria. Vi badet mye i basseng, tok en del taxi til Puerto Rico, lot oss begeistre i Palmitos Park og koset oss på bøljan blå utafor Puerto Rico. Palmene blowed my mind, og vi kjente blodet pumpe litt ekstra siden alt var nytt og spennende. Jeg lærte hvordan man er “vanskelig kunde” og det endte opp med gratis måltid den siste kvelden.
5åringen og jeg hadde mang en latterkrampe på vakre Alcudia på Mallorca noen uker etterpå, og vi danset og sang i lyseblå bølger før vi drakk av ei kokosnøtt. Vi gikk til Sunving hotell ved stranden to av kveldene slik at gogutten fikk være med på Lollo og Bernie show og barnedisco. Jeg lærte meg at jeg kan orientere meg rundt både i Alcudia, Palma og på svære flyplasser. Vi spiste spennende mat. Masse mat.
Jeg fikk to fantastiske gutter i gave for 10 og 5 år siden, og nå er det payback time. Jeg behøver ikke å kjøpe meg dilldall og klær så ofte, og jeg hverken røyker, snuser eller har bil å bruke penger på. Derfor er det lett for meg å prioritere opplevelser for ungene mine foran meg selv. Og for en måte å bli bedre kjent med barna mine på, stucked on an island i ei hel uke.
10årsjubileumet og 5årsjubileumet våres, er noe helt spesielt for meg som mamma. Alle som har sett God morgen Norges intervju av meg vet litt om hva denne familien har vært gjennom; vi hadde all grunn til å feire på en knall måte nå. Dette er året da jeg kjøpte oss en bolig og samtidig er det året da jeg bestemte meg for at ungene mine har nok ting og tang; De behøver opplevelser.
Men nå har vi landet. Jeg kan endelig slappe av og kjenne på at det gikk bra. For selvfølgelig var jeg livredd innerst inne. Jeg har aldri reist særlig i voksen alder, og med en flyskrekk typ konvertering på flyplassen til enhver religion. I say pray, for å si det sånn. Kom vi helskinnet tilbake so help me lord!
Og det gjorde vi. Vi ble hverken overfalt, ranet eller drept i flyulykke, for å sette det på spissen av mammahjertet. Alt gikk bra. Jeg hadde kanskje noen dager med stramt budsjett etterpå, mens gutta kosa seg hos pappa. Men hva gjør vel det? Jeg hadde både egg i kjøleskapet og fisk og kjøtt i fryseren, samt tankene fulle av verdifulle minner. Denne gale mammaen trenger ingenting annet enn å vite at ungene mine lever, er friske og har det bra.
Det kribler i magen og det kjennes bra. At de gærne har det godt stemmer faktisk. Jeg sender en high five til Mario og Sofie som Even og jeg traff på paradis-stranda i Alcudia, og en klem til herligste Robert og typen hans som Mathias og jeg ble kjent med på vei til og på Gran Canaria. For ikke å snakke om Stjørdalingene og reima fra Mo i Rana.
Og hey;
Norge er så vakkert, for borte bra men hjemme best. Lufta er kald og crispy, og jeg er takknemlig for tryggheten det er å bo her. Vennene våre er uansett mye mer spennende enn all verdens sydlige øyer og hav.
Hvor kan vi henvende oss? Kan vi gjøre det i dag? Men helst i går selvfølgelig. I fjor er å foretrekke, og ikke si vi må vente til i morgen?! for vi vil ut i arbeid, og vi vil jobbe NÅ!
Gudene vet jeg har prøvd. Jeg har vært så desperat at du aner det ikke, kjære politiker. Innen renhold har jeg for mye energi. Med mitt bipolare hue var jeg too much på for kort tid. Barnehage var toppers, og jeg var superstolt over å kalle meg vikar.
Men jeg er uføretrygdet, og har vært det siden jeg var 20 år. Skammen kan ikke forklares, og du aner ikke hvor flaut det er når vennene til barna dine spør deg hva du jobber med. Hvordan forklarer man til en liten tassi at mamma har vært på joggetur, men ikke har noen jobb? Hadde nå en gang cv’n min kunne sett ut som en delikat jarlsbergost. Men nei, det er ikke en gang hull der, det er et space av mislykket intet. Det koster mye å stå for dette, for jeg har så mange ganger lengtet etter å ha en jobb å gå til. Et sted som trenger meg. Det som redder meg er å få være mamma, og ha to barn som behøver meg. Uten dem vet jeg ikke hvordan jeg skulle taklet å sitte på sidelinja og se på, når jeg vet jeg kan spillet. Når jeg vet at jeg egentlig er god nok, men treneren ikke har laget plass til meg.
Fortell meg om den broen dere snakker om. Broen mellom oss uføretrygdede og arbeidslivet. Hvem vil ansette oss?
Skjønne dere ikke bæra oppi denne skauen? Bærtur, sier du, jo jeg skal vise deg syltetøyet. Dere må jo selv lage disse arbeidsplassene. Jeg har så mange idéer omkring alle varene dere kunne bestilt og solgt i nav-butikkene deres. I enhver by og tettsted kunne dere organisert og laget arbeidsplasser for alle oss som KAN jobbe, men innen trygge rammer.
For ja, jeg fatter at jeg har en sykdom å leve med, men det jeg også har lært meg er at jeg faktisk kan jobbe til en viss grad. Bare jeg lager meg en sunn rytme, siden det bipolare problemet mitt er at all energien min spiser meg opp om jeg ikke tygger til med litt hensyn.
Jeg kan min egen helse, kjære politiker, og jeg skal vedde på at alle som lever med en sykdom er eksperter på sykdommen sin.
Slutt å fjas og slutt å jabb. Asap! Vi vil være med, og det nå! Arbeidslysten er stor, og idéene er altså mange, så kall oss inn på teppet, lytt på oss og GJØR DET!
Lag fabrikker, lag butikker, gjør rom for oss og la oss bidra. Det er ikke plass til oss i alt sånnt som finnes fra før. Vi kan være en del av et bærekraftig samfunn, men dere må investere og tørre å satse. Akkurat nå vet vi alle at dette samfunnet ikke fungerer i henhold til hvordan det burde være mulig å få det til å rullere praktisk. For det går an å endre på det meste. Det ER mulig å skape arbeidsplasser.
En kompis av meg ble nylig uføretrygdet. Jeg spurte ham: “Sliter du med skammen, du som meg?”
Han svarte: “Nei, ikke i det hele tatt! Jeg var ikke med på å bygge dette samfunnet, så jeg kan ikke noe for at det ikke er plass til meg her. Jeg har ikke bestemt at det skal være så vanskelig å skape seg en karriere her.”
Nå har han vært heldig og klart å skaffe seg jobb, for han orker ikke å møte dagene uten mening.
Skjønner du, kjære politiker? Dere må bygge om samfunnet og kjøre på. For vi er klare som egg, og det er ikke så veldig rart. Hvem vil vel møte dagene uten mening? Hvis vi kan gjøre det annerledes, så vil vi selvfølgelig det, men vi stanser ved søknader og jobbintervjuer.
Vi sitter her på gjerdet og sidelinja, og ser på dere.
Vi vil så gjerne delta og sosialisere oss. Føle oss verdifulle. Bli med på hele greia. Men vi sitter her og ser livet passere forbi oss.
Og det er ikke vår feil.
Det må bare en liten omveltning til for å endre samfunnet slik at det blir rom for oss. Vi kan jobbe på kaféer, i butikker, på fabrikker og med det meste, men da må dere skape disse kaféene, butikkene og fabrikkene.
Vi kan male, skrive og skape, men vi trenger steder der vi kan gjøre alt dette.
Jeg har blitt en mester i å spare penger, så økonomi kan jeg også en del om nå. Å være uføretrygdet er ingen luksusarena å være på, så det gjelder å være snusfornuftig hvis man skal få råd til å ta med barna på turer, kjøpe riktig utstyr til vinteren og satse på ull, ikke noe tull. Jeg kjøper bare det jeg må, og helst brukt.
Det merkelige er at mange tror at man VIL være uføretrygdet, mens vi uføre ofte dagdrømmer om karriereklatring, flotte arbeidsuniformer og coole kollegaer. Den friske morgenlufta på morgenen før man danser seg til jobben for å treffe selveste meningsfylte dagen.
Kan vi ikke få være med da, forbanna politiker? For vi begynner å bli utålmodige, og nå er det ikke lenger noen kjære mor. Denne triste statistikken og dette merkelige statsbudsjettet for 2020 ser ut til å peke i retning lite bærekraftig for landet vårt. Jeg kan skrive, danse, male, er flink med barn, vaske, og jeg drømmer om å selge drømmefangere og buddhafigurer i en liten butikk. Jeg kan sikkert lære meg mye også, hvis dere vil kurse meg.
Så har det blitt sånn, at nå er vi er altfor mange som sitter her på denne gamle og slitte sidelinjen,
så skap arbeidsplasser, gjennomfør det, og endre retning NÅ!
Ikke la oss vente til neste år, politikerklovn, for selv om det er latterlig at dere ikke har skjønt at dere må SKAPE arbeidsplassene, gidder vi ikke engang å le. Det er ikke morsomt. Det er bare kjipt å sidde og se på alt vi gjerne skulle deltatt i.
