Det er galskap, men endelig fikk jeg ræva i gir. Nå har begge barna mine vært i syden. Det er bare det at de har vært på hver sin tur, på under 2 måneder. Now what kind of bipolar mom does that?

Det er grove høsten, og vi har landet. Jeg er alenemamma easy going, for denne hverdagen med alle oppgavene er peace of cake i forhold til hva jeg har latt meg selv gå gjennom på sensommeren.

Det er nok bare å rulle inn og innse fakta: Jeg er og blir en gal alenemamma som finner på det utroligste, satt i perspektiv og sett bakover her jeg puster ut og senker skuldrene. Men, å være alenemamma er en stor oppgave, som jeg akter å gripe med min egen stil, ikke etter hva alle andre mener er riktig eller galt.

Man er nesten fortsatt stressa, etter orientering og løping i både feil og riktig retning med 4åring på reiselasset i XXXL Palma flyplass. Det er og blir et under at denne alenemamman rakk flyet med ungen sin. Og vi lo begge så vi nesten grein underveis. Amen. Men før det; hit og dit på Gran Canaria, smile mens ei papegøye kliper deg så hardt den kan i thumbs up, på hurratur med 10åringen. Kjenne middelhavsdufter og spise spaghetti til det tøt ut av ørene våre, mens vi smilte fra øre til øre. Forklare en kjøpmann i Puerto rico at den teite fotballdrakten han hadde kledd på ungen min på få sekunder (!) skulle vi faktisk ikke kjøpe. Norway and shorts in september? No, gracias.

Det var i vår at det hele begynte. Jeg hadde bestemt meg: De to ungene mine skulle få seg en hjemmesommer. Dette for at jeg skulle spare penger nok til å feire jubileumsåret straks høsten banket på døra og prisene på restplass.no falt.

Det var ikke slik at jeg trengte meg en ferie. Barna mine skulle få kjenne og føle på alenetid med mamman sin, det eneste de virkelig ønsket seg i bursdagsgave. Jeg skulle jobbe hardt for å gi dem det.

Så jeg sparte. Og jeg betalte sydenbilletter, og jeg sparte videre. De skulle få hver sin spanske øy i bursdagsgave, jaggu meg ta. Jeg bet tennene sammen og snudde på hver krone. Vi satt inne i sommer-regnet og leste eventyr. Vi malte bilder, så på tegnefilmer og jeg sparte penger. Da vi dro til Pirbadet spiste vi ikke på restauranten, for vi hadde med oss matpakker. Vi dro på kino, men bare en gang, og både strendene og lekeparkene i byen var gode å ha da sola skinte. Matpakkesommeren 2019, yeah.

Vi var superflinke til å være økonomisk bevisste, både barna og jeg.

Så var dagen kommet for å gi 10åringen bursdagsgaven: Han og jeg på tur til Gran Canaria. Det var en opplevelse som nesten får meg til å grine av glede, fordi hele turen var den bursdagsgaven som han virkelig fortjente. Vi opplevde så mye gøy på den uka, gutten min og jeg. Etter noen dager viste det seg at gutten min trodde “Gracias” betydde “vær så snill”, og vi lo godt av at han trodde mamman sin drev og sa “vær så snill” til de aller fleste, mens hun puttet på dem penger og kalte det tips.

Tenk at for 10 år siden ble jeg mamma til sånn en herlig herlig gutt!? Bare tanken gir meg meg gledestårer, og alle hjerteforeldre forstår nok hva jeg føler.

Anyway; Vi reiste hjem fra syden, og jeg sparte videre. Så kjøpte jeg et nytt kupp på restplass.no, for det nærmet seg oktober og ny bursdag.

Nei. Jeg har ikke reist forbi Norden siden jeg selv var 10 år gammel, før min eldste sønn og jeg feiret bursdagen hans på Gran Canaria.

Ja. Jeg synes det er lett å spare penger. Det er bare å regne samme regnestykket flere ganger i uka, krympe innkjøp, stoppe unødig innkjøp, regne med pant og småpenger, og klappe seg selv på skuldra for hver krone man sparer. Det er bare å unngå luksusfella så godt en kan, og kjøre strengt flerkontosystem.

Nei. Jeg har aldri før reist med hverken en 10åring eller en 5åring, og ja, det var to store utfordringer jeg ga meg selv ved å gi dem hver sin sydentur i bursdagsgave.

Men jeg hadde bestemt meg: Denne sommeren skulle bli en hjemme i byen – sommer, så skulle vi ut og reise littegrann. Og alle aleneforeldre vet at jeg ikke snakker “ferie”. Nei, jeg nesten ser for meg et himmelsk rehabiliteringssenter bare jeg er inne på temaet “reise alene med barn”. Men alenetid med mamman sin var altså hva barna mine ønsket seg, og er det noe jeg elsker så er det å være sammen med guttene mine. Det er show og action, fra morgen til kveld.

Jeg kjenner den berømte klumpen i halsen, fordi det var så forbanna bra! Fra da jeg bestilte, (og dette er ikke sponset reklame;) på restplass.no, til da vi dro, til da vi landet. Fra jeg bestilte ny tur; til da vi dro og til vi landet: I say adventure! Slitsomt? Ja! Men dønn verdt det!

10åringen og jeg kosa oss på Sunving i Arguineguin, Gran Canaria. Vi badet mye i basseng, tok en del taxi til Puerto Rico, lot oss begeistre i Palmitos Park og koset oss på bøljan blå utafor Puerto Rico. Palmene blowed my mind, og vi kjente blodet pumpe litt ekstra siden alt var nytt og spennende. Jeg lærte hvordan man er “vanskelig kunde” og det endte opp med gratis måltid den siste kvelden.

5åringen og jeg hadde mang en latterkrampe på vakre Alcudia på Mallorca noen uker etterpå, og vi danset og sang i lyseblå bølger før vi drakk av ei kokosnøtt. Vi gikk til Sunving hotell ved stranden to av kveldene slik at gogutten fikk være med på Lollo og Bernie show og barnedisco. Jeg lærte meg at jeg kan orientere meg rundt både i Alcudia, Palma og på svære flyplasser. Vi spiste spennende mat. Masse mat.

Jeg fikk to fantastiske gutter i gave for 10 og 5 år siden, og nå er det payback time. Jeg behøver ikke å kjøpe meg dilldall og klær så ofte, og jeg hverken røyker, snuser eller har bil å bruke penger på. Derfor er det lett for meg å prioritere opplevelser for ungene mine foran meg selv. Og for en måte å bli bedre kjent med barna mine på, stucked on an island i ei hel uke.

10årsjubileumet og 5årsjubileumet våres, er noe helt spesielt for meg som mamma. Alle som har sett God morgen Norges intervju av meg vet litt om hva denne familien har vært gjennom; vi hadde all grunn til å feire på en knall måte nå. Dette er året da jeg kjøpte oss en bolig og samtidig er det året da jeg bestemte meg for at ungene mine har nok ting og tang; De behøver opplevelser.

Men nå har vi landet. Jeg kan endelig slappe av og kjenne på at det gikk bra. For selvfølgelig var jeg livredd innerst inne. Jeg har aldri reist særlig i voksen alder, og med en flyskrekk typ konvertering på flyplassen til enhver religion. I say pray, for å si det sånn. Kom vi helskinnet tilbake so help me lord!

Og det gjorde vi. Vi ble hverken overfalt, ranet eller drept i flyulykke, for å sette det på spissen av mammahjertet. Alt gikk bra. Jeg hadde kanskje noen dager med stramt budsjett etterpå, mens gutta kosa seg hos pappa. Men hva gjør vel det? Jeg hadde både egg i kjøleskapet og fisk og kjøtt i fryseren, samt tankene fulle av verdifulle minner. Denne gale mammaen trenger ingenting annet enn å vite at ungene mine lever, er friske og har det bra.

Det kribler i magen og det kjennes bra. At de gærne har det godt stemmer faktisk. Jeg sender en high five til Mario og Sofie som Even og jeg traff på paradis-stranda i Alcudia, og en klem til herligste Robert og typen hans som Mathias og jeg ble kjent med på vei til og på Gran Canaria. For ikke å snakke om Stjørdalingene og reima fra Mo i Rana.

 

Og hey;

Norge er så vakkert, for borte bra men hjemme best. Lufta er kald og crispy, og jeg er takknemlig for tryggheten det er å bo her. Vennene våre er uansett mye mer spennende enn all verdens sydlige øyer og hav.

We are H♡ME

 

Vi ble liggende her, Sofie og Mario: