Han ser på meg og sier: “Helene, her på dps ser vi etter sykdomstegn. Du har ingen sykdomstegn, men lever frisk med bipolar slik du har gjort i 10 år…”  Han forteller om hvordan jeg er symptomfri, men at jeg har normale reaksjoner innen stress fordi jeg blir utsatt for påkjenninger for tiden.

Det er noen dager siden nå.

Han er psykiater.

Jeg hører på ham fordi han kan jobben sin.

Han jobber med dette, han kan det. Han har studert i mange år og i tillegg skaffet seg bred erfaring innen psykisk helse.

Det er selvfølgelig klart at jeg kjenner meg igjen i det han sier. Jeg har ikke hatt et eneste utbrudd av bipolar på 10 år. Og for å bli syk igjen må jeg både slutte på to typer medisiner og samtidig bli søvnløs. Ingen av delene kommer til å skje, fordi slike som denne psykiateren har bevist for meg over en årrekke hvordan jeg holder meg frisk og symptomfri. Diagnosen forsvinner aldri, men jeg merker den ikke annet enn at jeg er kreativ og veldig empatisk, for den er under kontroll og i remisjon.

Derfor er det komisk hver gang jeg møter noen som tar på seg brillene og leker psykolog eller psykiater eller hva i alle dager det er de agerer sammen med sin kjære google. Rett og slett synes jeg litt synd i alle uvitende fordomspregede wannabe smart asses, der de finner fram telefonen sin og googler ivei. Men altså, aller først og fremst er det latterlig.

Ofte skal de fortelle meg hvor farlig den ene medisinen jeg inntar, er.

Gjerne er det sånne som hiver i seg mer alkohol enn de tåler, blandet med alt de inntar på kammerset, når ingen andre enn likesinnede ser dem. Disse er det som skal fortelle meg at de har noe å fortelle meg, for enhver pris. Kanskje for å flytte fokus fra seg selv og over på noen de tenker kan funke som hakkekylling for en stund.

Men jeg er for pokker ingen hakkekylling bare fordi jeg har bipolar og funker så fint at de kanskje lider av misunnelse. Jeg velger å bli irritert, og hakker tilbake.

Har du bipolar og havner på fest med slike bedrevitere, ja da må du visst prøve å ikke bli irritert. For blir du det, ja da vet både du og psykiateren din at du fortsatt er et normalt menneske med normale reaksjoner. Men resten av festen vet ikke det, visste du det? At de kan så lite om emnet at de nesten hører til på 60tallet og nærmest heier på lobotomi?

Nei de gjør et svært nummer av at tør ikke engang å ta tunga si borti en lithium for å kjenne at dette metallet er salt. Selv om de tungene der både har værtborti ditt og bablet om datt. Og ved siden av sitter selvfølgelig en dramaqueen av en tassibassi og hakker sammen med, for drama vil han ha, ja takk.

Dette kan du. Dette kan ikke de.

Her har du i årevis lært deg om hvordan du medisineres mildt med lithium for å ikke få bivirkningene man fikk decades ago. Du vet at du må passe på kostholdet og trene. Rett og slett leve sunt og ta minst mulig smertestillende, for å unngå for store påkjenninger på nyrene dine, blant annet. Alt med måte.

Og du vet

at uten denne

medisinen

blir du

alvorlig

syk.

Fordi det er bipolar 1 det er snakk om, og ikke bipolar 2. Fordi du faktisk ikke sliter med humørsvingninger, men mangler grensene over til den verden som skjuler seg under kaninhullet dersom du skulle bli depressiv. For kanskje har du aldri hatt ren mani engang, som meg. Da har du vært psykotisk pgr av medisinmangel, og havnet søvnløs i en helt utrolig tilstand. Ikke hørt stemmer. Ikke sett hallusinasjoner. Men vært alvorlig syk.

Såkalt normale folk må innta syre for å komme dit. Du vil ikke tilbake dit, for du vet at det koster et par år å reparere deg selv etter du har kravlet deg opp av kaninhullet.

Selvfølgelig er det latterlig når folk uttaler seg om ting de ikke har peiling på, når de glemmer å sette google og felleskatalogen sammen med erfaring og idividualitet, noe de ikke eier minner om satt sammen i et levd liv.

Og enda godt er det når de ikke ser deg dagene etterpå. For da ville de vel lekt psykiatere igjen, og diagnotisert deg med depresjon. Siden de ikke tror at folk med bipolar kan ha normale følelser, kan de ikke skjønne at du kan bli lei deg du også, akkurat som alle andre.

Du er skuffa, med en vond bismak i magen.

For det er fortvilende utfordrende å alltid bli analysert. Det krever så mye energi. Man blir så forbanna lei. En kan havne på fester der folk blir så sinte at de sparker på møbler, og det er ok for dem alle sammen, det er jo normalt å bli sint. Men hvis du blir litt irritert og sier meningen din en halvtime etterpå, ja da er du irritert enten pgr av “bivirkninger” eller pgr av “bipolar”, og helvete er løs.

De får aldri gleden av ditt besøk igjen, for du vet du er for god for slike som søker kyllinger de kan hakke på; no way om du finner deg i bullshit. Du vet jo at siden du har bipolar er du smart på en helt unik måte.

Er man uvitende om noe, ja så bør man rett og slett erkjenne dette. Ikke late som om man kan det. Det er mye jeg ikke har lært meg her i livet, og da innrømmer jeg det.

Det blir bare

for teit

og for

dumt

å late

som om

jeg kan det.

-forbipolene 2020

Hey readers, klar for høst og vinter? Her har alt gått i ett de siste ukene, og liggende pesende på sofaen kveld etter kveld har jeg rett og slett ikke gidda tanken på å skrive her inne.

Altså, jeg trodde jeg var sosial og happy tidligere, men det var før minsten begynte på verdens hyggeligste privatskole. Virkelig, I say really? Try me out: En supersosial 1.klassing, og muttern like glad i folk som i bruttern, det er litt av en kombi, jeg lover deg. Og det er så innmari GØY!

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Klassekompis etter klassevenninne på besøk, Pomp de Lux party hos en av de andre mødrene, Taekwon do annenhver torsdag og joggeturer jeg smetter inn før hue koker over. Pluss alle venner og slekt vi har fra før. Det er virkelig verdt all energien jeg bruker som alenemamma for å få hverdagen til å blomstre selv om sommeren aldri kom i år.

Da bør man prioritere. Det er ikke alt man orker å ta seg tid til, og det å holde håret bleika ble et prosjekt for mye. Jeg er ikke sånn at jeg passer til mørk ettervekst heller, så jeg trosset min sjenanse og reiste 6 år tilbake i tid, til de dagene jeg spradet rundt med rødt hår og glemte det. Jeg stod i butikken og sjekket om det var noe søl på meg, eller om jeg hadde glemt å ha på meg buksa. De fleste glodde jo på meg. Så kom jeg hjem og fikk øye på et fyrverkeri i speilet; ahaaa! Jeg hadde jo et selvlysende hode, ikke rart folk sperret opp øynene.

Håret mitt og jeg trengte en pause fra tørr bleiking og blåshampo. Gult er ikke kult når det kommer til hår, synes jeg værtfall. Jeg kjøpte den samme knallrøde hårkuren som jeg brukte dengang da. Den som ble helt skylt ut da eldstemann og jeg badet i 10 timer i Pirbadet mens minsten lå i magen min og vokste.

Blonds have more fun? Ja, jeg har jo hatt the time of my life sammen med ungene! Vi har vært på Gran Canaria og hilst på papegøyer og delfiner, Mallorca og bada i paradis, rocketoget, Tons of rock, Tusenfryd, Namskogan, Pirbadet, Piratbåten Oslo-Danmark, kjøpte bolig, fikk bygd om bod og soverom til to soverom, kosa vettet av oss i det nye hjemmet vårt under hele koronakrisa, og jeg har vært på mange morsomme fester med verdens herligste venner de gangene barna ikke har vært hjemme utenom dem krisa. Livet rocka som blond ja.

Det er nemlig ikke så gøy å bli beglodd pgr av skrikende hårfarge for min del, jeg får ubehag og hjertebank hvis jeg får oppmerksomhet, har alltid vært sjenert innerst inne. I ett med tapeten kler meg best, og det å bare få være i fred. Men det er rødt som er yndlingsfargen til 1.klassingen min. Og da ble det rødt.

Vi får se, jeg skal sjekke; er det blondiner som har mest moro, sånn egentlig?

Sist jeg hadde rødt hår, hadde jeg det tilfeldigvis tøft og skikkelig utfordrende. Livet var ekstremt vanskelig på mange måter. Denne gangen er utgangspunktet noe helt annet. Livet er på topp her på alléen, vi koser oss hver dag, og føler oss heldige. Det kan nok bli noe helt annet denne gangen, og sånn egentlig begynner jeg å gi blaffen i hvordan jeg ser ut oppå det håret mitt. Det er virkelig ikke så nøye. Jeg trives som singel, og hvis noen synes jeg ser way too fire ut, ja så er jeg ikke interessert uansett.

Livet rocker når du elsker deg selv. Når du er så glad i deg selv at du er i stand til å være glad i de rundt deg. Hvordan du ser ut har ingenting å si, det er ditt hjerte du skal bli glad i først. Deretter gir du mer og mer blanke i utseendet ditt. Go crazy og vær din egen bestevenn med 100% tillit til ditt eget indre landskap. Det et høst, ny start og fargene våkner til live rundt deg. Du er fri hvis du vil. Jeg også; I’m wide awake 🔥❤🤸‍♀️😉❤🔥

“Must be something in the water, or that I’m my mothers daughter. Don’t f@ck with my freedom.”

-Miley Cyrus.