Han ser på meg og sier: “Helene, her på dps ser vi etter sykdomstegn. Du har ingen sykdomstegn, men lever frisk med bipolar slik du har gjort i 10 år…” Han forteller om hvordan jeg er symptomfri, men at jeg har normale reaksjoner innen stress fordi jeg blir utsatt for påkjenninger for tiden.
Det er noen dager siden nå.
Han er psykiater.
Jeg hører på ham fordi han kan jobben sin.
Han jobber med dette, han kan det. Han har studert i mange år og i tillegg skaffet seg bred erfaring innen psykisk helse.
Det er selvfølgelig klart at jeg kjenner meg igjen i det han sier. Jeg har ikke hatt et eneste utbrudd av bipolar på 10 år. Og for å bli syk igjen må jeg både slutte på to typer medisiner og samtidig bli søvnløs. Ingen av delene kommer til å skje, fordi slike som denne psykiateren har bevist for meg over en årrekke hvordan jeg holder meg frisk og symptomfri. Diagnosen forsvinner aldri, men jeg merker den ikke annet enn at jeg er kreativ og veldig empatisk, for den er under kontroll og i remisjon.
Derfor er det komisk hver gang jeg møter noen som tar på seg brillene og leker psykolog eller psykiater eller hva i alle dager det er de agerer sammen med sin kjære google. Rett og slett synes jeg litt synd i alle uvitende fordomspregede wannabe smart asses, der de finner fram telefonen sin og googler ivei. Men altså, aller først og fremst er det latterlig.
Ofte skal de fortelle meg hvor farlig den ene medisinen jeg inntar, er.
Gjerne er det sånne som hiver i seg mer alkohol enn de tåler, blandet med alt de inntar på kammerset, når ingen andre enn likesinnede ser dem. Disse er det som skal fortelle meg at de har noe å fortelle meg, for enhver pris. Kanskje for å flytte fokus fra seg selv og over på noen de tenker kan funke som hakkekylling for en stund.
Men jeg er for pokker ingen hakkekylling bare fordi jeg har bipolar og funker så fint at de kanskje lider av misunnelse. Jeg velger å bli irritert, og hakker tilbake.
Har du bipolar og havner på fest med slike bedrevitere, ja da må du visst prøve å ikke bli irritert. For blir du det, ja da vet både du og psykiateren din at du fortsatt er et normalt menneske med normale reaksjoner. Men resten av festen vet ikke det, visste du det? At de kan så lite om emnet at de nesten hører til på 60tallet og nærmest heier på lobotomi?
Nei de gjør et svært nummer av at tør ikke engang å ta tunga si borti en lithium for å kjenne at dette metallet er salt. Selv om de tungene der både har værtborti ditt og bablet om datt. Og ved siden av sitter selvfølgelig en dramaqueen av en tassibassi og hakker sammen med, for drama vil han ha, ja takk.
Dette kan du. Dette kan ikke de.
Her har du i årevis lært deg om hvordan du medisineres mildt med lithium for å ikke få bivirkningene man fikk decades ago. Du vet at du må passe på kostholdet og trene. Rett og slett leve sunt og ta minst mulig smertestillende, for å unngå for store påkjenninger på nyrene dine, blant annet. Alt med måte.
Og du vet
at uten denne
medisinen
blir du
alvorlig
syk.
Fordi det er bipolar 1 det er snakk om, og ikke bipolar 2. Fordi du faktisk ikke sliter med humørsvingninger, men mangler grensene over til den verden som skjuler seg under kaninhullet dersom du skulle bli depressiv. For kanskje har du aldri hatt ren mani engang, som meg. Da har du vært psykotisk pgr av medisinmangel, og havnet søvnløs i en helt utrolig tilstand. Ikke hørt stemmer. Ikke sett hallusinasjoner. Men vært alvorlig syk.
Såkalt normale folk må innta syre for å komme dit. Du vil ikke tilbake dit, for du vet at det koster et par år å reparere deg selv etter du har kravlet deg opp av kaninhullet.
Selvfølgelig er det latterlig når folk uttaler seg om ting de ikke har peiling på, når de glemmer å sette google og felleskatalogen sammen med erfaring og idividualitet, noe de ikke eier minner om satt sammen i et levd liv.
Og enda godt er det når de ikke ser deg dagene etterpå. For da ville de vel lekt psykiatere igjen, og diagnotisert deg med depresjon. Siden de ikke tror at folk med bipolar kan ha normale følelser, kan de ikke skjønne at du kan bli lei deg du også, akkurat som alle andre.
Du er skuffa, med en vond bismak i magen.
For det er fortvilende utfordrende å alltid bli analysert. Det krever så mye energi. Man blir så forbanna lei. En kan havne på fester der folk blir så sinte at de sparker på møbler, og det er ok for dem alle sammen, det er jo normalt å bli sint. Men hvis du blir litt irritert og sier meningen din en halvtime etterpå, ja da er du irritert enten pgr av “bivirkninger” eller pgr av “bipolar”, og helvete er løs.
De får aldri gleden av ditt besøk igjen, for du vet du er for god for slike som søker kyllinger de kan hakke på; no way om du finner deg i bullshit. Du vet jo at siden du har bipolar er du smart på en helt unik måte.
Er man uvitende om noe, ja så bør man rett og slett erkjenne dette. Ikke late som om man kan det. Det er mye jeg ikke har lært meg her i livet, og da innrømmer jeg det.
Det blir bare
for teit
og for
dumt
å late
som om
jeg kan det.
-forbipolene 2020
