Det du ikke vet om lakenskrekk

 

Ok. Lets go! Info the truth of the hidden t and the ru and the th!

Du er mamma eller pappa, og ordet “lakenskrekk” har fått ny betydning. Du streamer på kveldstid og gruer deg. For du har en ny slags lakenskrekk: Ungen din ligger der i senga di og fiser. Snakker i søvne så du innimellom må inn og trøste, og opptar hele senga. For det er mulig det. På skrå.

Lakenskrekken din handler nå om det faktum at du ikke lenger kan sove naken. Yeah right, som om det er safe å sove naken uansett hvor ungen din sovner. For om den ungen ikke sovnet i senga si, ja så våkner du ofte opp med en snorkende liten tass ved siden av deg. Ja de snorker, barn også, det vet både du og jeg.

Nattepysj. Sovetruse. Kjolen fra Spania, med megatrusa under? Ja du har tilogmed vært så desperat at du har takket ja til å arve bestemortrusene?  La oss ikke rekke opp hendene over den, please. Omg. You are not alone, for å si det sånn: farsken! Vi må plutselig kle på oss for å sove!

Jeg skal herved kurere din nye lakenskrekk med et dynetrekk. Enkelt, greit, og digg!

For selve skrekken går ut på at du leter febrilsk etter noe å sove i som ikke strammer over magen eller river i skuldrene. Natt-tøy er nok ikke det du sist prioriterte å kjøpe på City Lade. Eller Oslo City. Eller hvor du nå sitter og biter neglene av deg pgr av din nye lakenskrekk. Det du handler i butikkene er plutselig forbeholdt barn.

Altså. Jeg har tilogmed pauset  “You me her” på Netflix for å gi deg dette rådet. For jeg fant det ut i går, JEG KAN IKKE SOVE MER I DE FORBANNA TRUSENE! Eller shortsene. Eller kjolene. Med TRUSENE under. Eller den svære shortsen som presser mot magen likevel. Det er ca 5 stk alternativ som er godkjente av min body, and guess what: alle er til vask, fant jeg ut i går.

Et sett med to dynetrekk begynte å bli slitne. Så i går kveld tok jeg det ene og lagde 5 hull i. Altså du trenger ikke saks engang, du kan bite og rive.

Et hodehull, to hull for hender og to hull for føtter. Wow. Å ta på seg et svært og deilig dynetrekk, uten å behøver noe under…

er sååå deilig, og…

…kaaan muligens behøve at du er singel og aleneforeldre, slik som meg. Kremt. For jeg så ut som en representant fra en eller annen vill sekt. Altså, prevensjonsmiddel? Ja, trust me!

So what?

Du får sove uten at noen ekkel boksertranghet irriterer deg. Uten at du og trusene dine blir uvenner, og alle tskjortene feels like “sleeping-inventar”.

De fleste har vi vel gamle slitne dynetrekk som er klare for gjenbruken på hjørnet. Dropp hjørnet. Ut og rist av støvet og lag space for your happy body.

Bruk dynetrekk til å slå ihjel den splitter nye typ lakenskrekk, og du kan faktisk late som om du igjen sover behagelig nude. Samtidig som du anstendig lar barnet ditt / barna dine; få tryggheten det er å få være i nærheten av foreldre som oser ekte kjærlighet.

Åååååh som jeg ELSKER dynetrekk fra nå av. Jeg elsker elsker elsker dem!

Og jeg har ikke lenger foreldre-lakenskrekk  😉

 

 

Lykke til: bit og riv, du trenger bare noen hull i gamle tekstiler, så er natta du redda 😁

Nei, vi må ikke tie!

 

Du vet når noen snubler og faller over deg. Så faller du også, og brekker noen bein. Du får varige mén som du må slite med resten av livet, men du kan ikke klandre noen. For det var ikke med vilje.

Gang skadene med 100, og sett dem i kategori psyke, kropp og evne til å sette grenser.

Og la oss snakke om det.

De siste tiårene har jeg brukt til å finne min egenverdi. Jeg tror jeg følte meg fram til en slags egenverdi i blinde først, og handlet som om jeg ikke var verdt mer enn en liten og uskreven bokstav.

Sånn er det, når du har blitt misbrukt som barn, av eldre barn. De falt, du falt, og det var ikke med vilje. Du kan ikke skylde på noen for noe som helst, der du rastløs prøver å leve et liv. Men når livet mangler intime grenser og evnen til å verne om sin egen kropp, kan det være som å fortsette å påføre seg selv traumer.

Jeg ligger på mange måter fortsatt der bak strømboksen på lekeplassen, stivnet i sjokk og en følelse av det mest pinlige en kan tenke seg. Ekkelt. Da jeg snudde meg var de plutselig blitt så høye. Men de var ca 7-8 år. Jeg husker ikke om de kledde på meg, eller om jeg kledde på meg selv da jeg reiste meg. Om de hjalp meg opp. Om de hjalp ham opp. Eller om vi hjalp hverandre opp. Jeg tror ikke han fikk fram et ord. Vi var 3 år, og lærte hva vi skulle brukes til. En av de eldste hadde det ene pornobladet til pappan sin i hånden, og forklarte hva som skulle hvor på de små kroppene våre. Jeg husker at vi hadde store mager fortsatt. Som om vi ikke var helt ferdige med babymagen.

Men jeg husker at jeg lettet gikk ut av lekeplassen.

Helt til lekeplassen ble til ei seng og ei hytte i skogen. Full av pornobladene til pappan til han ene.

Som 5åring stivnet jeg av skrekk da de store skolegutta gikk forbi, og jeg forstod hva han ene mente da han sa: “Jeg har pølse hvis du selger brød!” Storøyd, flau og livredd stanset jeg automatisk alle mine bevegelser, mens han blunket. Jeg så ned. Leken var ikke noe morsom lenger.

I alle år som fulgte skyldte jeg på ordet “doktorlek”. Helt til ekspertene ristet på hodet. En vanlig doktorlek mellom barn inneholder samme alder og samme vilje.

Nei det stemmer ikke. Sa jeg.

Jo, det stemmer. Sa dem.

Jeg har altså begynt ferden med å reise meg. Strømboksen er forlengst fysisk rivd ned, og forøvrig er hele lekeplassen borte, som om et viskelær har fjernet minner, så hva har jeg der å gjøre?

Jeg møtte blikket til hun ene for noen år siden, og det begynte å romstrere i meg. Vondt i magen. Tusen tanker på en gang. Kvalme. I dag forstår jeg at det var pgr av traumene jeg satt fast i. Lenge hadde jeg funnet meg i alle ryktene hun hadde spredd om meg i denne lille byen. Rykter som at jeg var narkoman og helt ut på kjøret. Var det for å dekke over skadene av minnene hun bar på? Iallefall funket det en stund, noen jobb fikk jeg meg ikke, jeg som “var på kjøret”.

Da jeg gikk gjennom gatene etter å ha møtt det sinte blikket hennes som om hun hånte meg, forstod jeg sammenhengen. Jeg måtte begynne å sette grenser for min egen kropp. Ja, jeg ville nesten kalle det en slags sølibat. Verne om den lille jenta i meg til den dagen hun er helbredet.

Så la oss reise oss, alle vi som var for små, børste av oss støvet, og spørre:

Hvorfor skal vi tie?

Selv om de var barn, og ikke mente å skade andre barn, hvorfor må det være så tabu å snakke om?

Her i vår lille by florerer ryktene om dette, og man observerer sladderkjerringene i sidesynet. Du vet, de som spiser drama til frokost, konflikt til lunsj og sladder til middag. Når kveldsmaten av ei fjær og ti høns dekkes på, er det gjerne av typen: “Wow, hør her da, vet du hva eller?” Med pålegg som “Hold deg fast, her kommer det!”

Og du vet du aldri skulle informert den sladrekjerringa om det du bar på. Du kjenner hvor hun romstrerer i dine traumer, og innerst inne vet du at selv om de var større barn, ja så var det faktisk straffbart. Det finnes lovverk rundt slik type misbruk, dersom man anmelder som voksen. Men du er selvfølgelig den som tar hensyn.

Det lærte du jo tidlig å være. Hensyn, hensyn og atter hensyn.

Men nå i kveld vil jeg fortelle alle dere høns der ute: Det er VI som behøver å prate. Ikke dere. Det er vi løvetannbarn som trenger å snakke med psykologer og ty til store avgjørelser i livene våre for å lime sammen alt som ble knust. Vi bryr oss ikke om hverken sladder eller falske krokodilletårer, vi vil bare få være i fred mens vi sakte men sikkert reiser oss opp som sterke m..f.. kjemper! Kjemper med egenverd og sterke evner til å sette grenser. Vi behøver ikke å bruke kroppene våre til mer enn vi selv virkelig ønsker!

Og ingen er å bebreide, sånn er det bare.

Men det betyr ikke at man behøver å hverken tilgi trakassering i etterkant, ryktespredning eller i det hele tatt bry seg om den eksistens som vandrer der ute og har ansvar for å tilgi seg selv heller.

La oss snakke om alle sider, ikke kun den ene. Er noen for små så er noen for store. Vi er ansvarlige for å lære barna våre grenser. Det er bedre å ta den praten enn at de opplever noe som vil ødelegge resten av livet for dem.

The open mind of the flower power kind!

-forbipolene 2020

Kari Jaquesson i koronavinden

 

Kjære Kari Jaquesson.

Du titter fram både her og der på min facebookfeed, og siden du gjør det, regner jeg med at du vil prate. Få svar. Spille litt ball. Slapp av, jeg skal ikke gå løs på deg med hvordan det hamrer omkring alle eldre jeg kjenner, mine venninner med diverse sykdommer og, yeah. You know.

Og med all respekt. Dette er ikke noe hårete og hånete ball jeg kaster tilbake til deg. Dette er dypere enn tall, statisikker og et grumsete verdensbilde i en imaginær kinosal.

Vi skal alle dø, ja vi skal det. Du har rett. Vi skal visst alle daue på et eller annet tidspunkt som passer meget dårlig.

I fjor døde en 22 år gammel sjel jeg kjente godt, og etterlot seg ei lita pie. Vakra snilleste ble 22 år, og var dattra til min venninne. Døden kan være ekstremt traumatiserende, det kan jeg etter mange erfaringer skrive under på. All ære til min venninne som fortsatt orker å stå opp om morgenen.

Men ja. Du har rett. Alle skal vi “poff”. Forsvinne. En dag. Hver vår dag.

Kari. Jeg vet at det ikke var i denne sammenheng du nevnte døden.

Denne uken arvet jeg et nydelig maleri, en kopp og fem bøker etter henne som bare ble 22 år. Du vet, hun som ble en av verdens yngste engler.

Så begynte jeg å lese.

Samme hva, Kari, la oss sammen lære av hva døden ønsker å nå oss med, i bokform.

Den tredje komponenten ved Loven om minste motstands vei, er forsvarsløshet. I det hele og det fulle handler det om aksept. Men altså, det å ikke bry seg om behovet for å forsvare sitt syn. Det å stille seg åpen for alle synspunkter i stedet for å tviholde på et av dem.

Se på bildet av Sibirkatten Diva Blue Luna under her. Hun er stille. Ergo er hun klokere enn deg og meg. For det er ved taushet at du hører universet hviske til deg. Det er ved meditasjon at du utvikler deg. Det er stillheten som er ekte.

Å være taus og slå av alt av elektronikk, samt legge bort bøker, og bare være. Er. Vanskelig. Men ikke mer trasig enn den første gangen. Pust inn på fire, hold på fire, pust ut på fire, hold på fire, pust inn på fire.

En. To. Tre. Fire.

Nåtid.

Vi skal være rene i ord, og det tror jeg at du tror på.

Husk det også, er du snill.

Sånn flott og energisk dame som du i realiteten er; glem ikke at vi skal være rene i ordene våre.

Nåh. Jeg skal ikke påberope meg evner jeg fortsatt jobber med her, for det å være rene i ord betyr jo også å ikke banne, og å ikke snakke ned seg selv.

I am working. Trust me.

Vi skal ikke ta noe personlig, noe som de aller fleste har en jobb å gjøre med.

Vi skal la være å forutsette ting.

Vi skal alltid gjøre vårt beste.

Så gjør nå ditt beste i å tåle tilbakemeldingene fra internett i ditt hjerte, etter å ha lagt ut ord. Kanskje er det rene ord, hvem vet? Er det ikke det, så vask dine karmafrø i elven din ved å legge ut en ny og renere video.

Husk, vi skal aldri ta noe personlig. Alt andre eier, eier de. Og du har ikke mottatt noe før du har mottatt det.

Alt jeg vet er at der er noe etter døden, og at døden stadig forsøker å utdanne oss som best døden kan.

Din oppgave er ikke å meddele alt mulig om en pandemi som har drept mange mennesker. Og har den drept mindre enn influensa har drept, så er det pgr av ekstremt inngripende tiltak.

Din oppgave, Kari, er å sette deg stille under månen og gjøre pusteøvelser i firkanter. Meditere. Slappe av. Ta alt helt knusende med ro, og ikke være en av ringene i vannet etter en stor stein i tjernet.

Siden jeg lærer i bøkene etter den unge engelen våres å ikke dømme, dømmer jeg deg ikke. Tvert imot tror jeg at du ikke mente å tråkke noen på tærne, men få oss til å vasse kun ned til knærne, og ikke lenger ned enn det.

Jeg mener at du forsøker å få oss til å våkne. Men vi er langt ute på dypet, og vi er våkne som aldri før.

Kom deg på land, og ta imot vinden sammen med oss andre.

 

 

Disse to bøkene er noe av den verdifulle arven jeg sitter igjen etter young angel, bøker sitater i dette innlegget er fra :

 

 

Jeg leser bloggen din

 

…eller. Jeg brukte å lese bloggen din, men du har ikke skrevet så mye i det siste.

 

Det er alltid både koselig og rart å høre dere som jeg ikke kjenner, fortelle meg at dere leser forbipolene. Og hvis jeg bare, om jeg bare, kunne fortelle dere akkurat når jeg er tilbake for full guffe her inne, hadde det vært så mye enklere å svare. Datoen er i spøkelsesmodus, akkurat som meg på snap for tiden.

Jobben jeg har å gjøre om dagen, overskygger alt, og av hensyn til mine barn’s personvern, kan jeg ikke gå inn på dette temaet. Vi voksne i vårt nettverk har mye å gjøre, blant annet å skjerme barna, ikke sant. Offentlig eksponering er noe man bør respektere.

Alt kom i år.

Det var i 2020 alt skulle skje, og få får kred for alt hva en har måttet ofre og forsake. Alle dere foreldre som gjorde tidenes innsats som lærere, barnehagearbeidere, skolegård og bla bla blaaa aaah så leie vi er av ordene på alle de rollene vi plutselig tok på oss i mars. 2020. Tjue tjue. Tjue grunner til å klappe seg selv på skuldrene. Men au, klapp ikke der, for siden vi har trippet rundt som anspente streken-mennesker (du husker streken?) (…hvis ikke; google..) så ikke klapp der.

Men jeg vil at du skal vite, kjære leser, at jeg er her, og at jeg aldri kommer til å svikte. Skriving er min kunst, og det å få skrive er meg et eneste langt eventyr. Hvis jeg får leve til jeg er nitti, kommer både bøker og blogginnlegg herfra, det er jeg ikke i tvil om.

Just give me time, og alt kan skje, you know.

Man er intet mer offer, enn man gjør seg selv til. Ingen mer stakkar enn man selv skaper. Det er mitt lille tittei budskap til deg i dag, mens alt du får vite ellers i media stort sett er kjipe tall som stiger og en urovekkende kjent tilstand av stille klode nærmer seg. Men vi skal reise oss. Sammen skal vi reise oss, du og jeg og alle her på moder jord. En globus av tøffinger, er hva vi er! Jeg kjøpte forresten en for liten globus her om dagen. Etter førti fylte øyne for liten værtfall.

På bildet over her har min eldste sønn skrevet at han er glad i meg. Min yngste sønn har tegnet et hjerte til meg. Pia våres Diva Luna Blue er forever vår store sibirkjærlighet, min kusine har gitt meg en av de nydelige Buddhaene, og sånn ellers er det sånn vår trygge hverdag foregår for tiden.

Mine nærmeste og jeg, vi kunne badet i selvmedlidenhetens gjørme akkurat nå. I stedet svømmer vi rundt i hverandres lyseblå komplimenter, himmelblå ansvar og turkis framtidsplaner. Drømmer? Ja vi har også drømmer, men kall dem heller planer. Drømmeplaner. Visualisering. R u with me?

Du din tøffing av en bloggleser, som fortsatt gidder: Gå nå til speilet og si til deg selv: “Jeg elsker meg selv. Jeg elsker andre. Andre elsker meg. Jeg er god nok akkurat som jeg er, og jeg er nå frisk!”

 

Digital klem fra forbipolene, staying strong.