…eller. Jeg brukte å lese bloggen din, men du har ikke skrevet så mye i det siste.
Det er alltid både koselig og rart å høre dere som jeg ikke kjenner, fortelle meg at dere leser forbipolene. Og hvis jeg bare, om jeg bare, kunne fortelle dere akkurat når jeg er tilbake for full guffe her inne, hadde det vært så mye enklere å svare. Datoen er i spøkelsesmodus, akkurat som meg på snap for tiden.
Jobben jeg har å gjøre om dagen, overskygger alt, og av hensyn til mine barn’s personvern, kan jeg ikke gå inn på dette temaet. Vi voksne i vårt nettverk har mye å gjøre, blant annet å skjerme barna, ikke sant. Offentlig eksponering er noe man bør respektere.
Alt kom i år.
Det var i 2020 alt skulle skje, og få får kred for alt hva en har måttet ofre og forsake. Alle dere foreldre som gjorde tidenes innsats som lærere, barnehagearbeidere, skolegård og bla bla blaaa aaah så leie vi er av ordene på alle de rollene vi plutselig tok på oss i mars. 2020. Tjue tjue. Tjue grunner til å klappe seg selv på skuldrene. Men au, klapp ikke der, for siden vi har trippet rundt som anspente streken-mennesker (du husker streken?) (…hvis ikke; google..) så ikke klapp der.
Men jeg vil at du skal vite, kjære leser, at jeg er her, og at jeg aldri kommer til å svikte. Skriving er min kunst, og det å få skrive er meg et eneste langt eventyr. Hvis jeg får leve til jeg er nitti, kommer både bøker og blogginnlegg herfra, det er jeg ikke i tvil om.
Just give me time, og alt kan skje, you know.
Man er intet mer offer, enn man gjør seg selv til. Ingen mer stakkar enn man selv skaper. Det er mitt lille tittei budskap til deg i dag, mens alt du får vite ellers i media stort sett er kjipe tall som stiger og en urovekkende kjent tilstand av stille klode nærmer seg. Men vi skal reise oss. Sammen skal vi reise oss, du og jeg og alle her på moder jord. En globus av tøffinger, er hva vi er! Jeg kjøpte forresten en for liten globus her om dagen. Etter førti fylte øyne for liten værtfall.
På bildet over her har min eldste sønn skrevet at han er glad i meg. Min yngste sønn har tegnet et hjerte til meg. Pia våres Diva Luna Blue er forever vår store sibirkjærlighet, min kusine har gitt meg en av de nydelige Buddhaene, og sånn ellers er det sånn vår trygge hverdag foregår for tiden.
Mine nærmeste og jeg, vi kunne badet i selvmedlidenhetens gjørme akkurat nå. I stedet svømmer vi rundt i hverandres lyseblå komplimenter, himmelblå ansvar og turkis framtidsplaner. Drømmer? Ja vi har også drømmer, men kall dem heller planer. Drømmeplaner. Visualisering. R u with me?
Du din tøffing av en bloggleser, som fortsatt gidder: Gå nå til speilet og si til deg selv: “Jeg elsker meg selv. Jeg elsker andre. Andre elsker meg. Jeg er god nok akkurat som jeg er, og jeg er nå frisk!”
Digital klem fra forbipolene, staying strong.
