Lider du av radioativt drama?

 

 

 

Media. Internett. Den digitale, hemningsløse tidsalderen. Klikk ellers klikker vi. Kommenter, og gjerne så negativt ladet som radioaktivt mulig. Men tål steken, for du er med på den russisk rulletterte leken. Bare ikke tråkk over streken. Or drink some wine, then cross the line.

 

De pakker ikke inn ordene sine, men gjemmer robot-ansikt bak nettklær og digitale hender. 

 

Empati og fornuft drukner bak inter og forklednings-nett, og du får ikke se. Nei du får ikke se. 

 

Den ekte empatien, den får du ikke se noe til. Kun den hensynsløse ærligheten.

 

Men hva er meningen med moderne digidrama, hvis ingen noensinne kommer til enighet? Når de ærlige svarene kun kommer anonymt fram som illsinte spydspisser på internett. All the drama; oh, the drama. Ved å bruke så mye tid på krangling som man gjør i dag, bør man virkelig like å diskutere.

 

Media har lagt seg bråkete stille men sikkert, som et nett rundt kloden gjennom 60tallet, over 70tallet, througt the eightees, tvers over 90tallet, rundt år 2000, for så å regne over verden som strålende radioaktive etterdønninger i 2018.

 

Man kan “formidle meningen sin” anonymt. Så det dundrer i bordet. Der man før kunne danse av glede på partyet’s stødige bord, er ikke det lenger mulig nå. For samme hvor stødig bordet er, står trollene klar med nevene sine for å dundre til du faller. Kun askeladdens speil foran morgensola funker, der man kan stå fram i lyset med sannheten, til nett-trollene sprekker.

 

Kommer du med en mening om noe i dag, skal det under lupen. I kvinneforum, gruppegrabber, grabbegrupper og kommentar-minefelt.

 

Den ene debatten tar over etter den andre, parallelt med et eneste stort sammensurret bråk av krangel over hele kloden. You’ve got to fight for your right to …party? Nei festen er over: nå gjelder det å fight for your right to fight. Selv om det ikke var dette du så for deg da du skulle tegne framtida med flyvende biler og aliens med robotvenner i barneskolens uskyldige klasserom.

  

Det krangles, debattereres og diskuteres om eksponering og barneoppdragelse til sukkerbunnen svir seg, grøten koker over, og ingen hører at barna gråter. For ørene er lukket for virkeligheten, og munnen er knepet sammen i det sinte setninger postes anonymt på forum og i minefelt, nei, kommentarfelt. Svarene man får svir i magen, selv om man ikke kjenner trollet som har gjemt seg bak skjermen. Forsvunnet under nettet, der ute i skogen av bedrevitende wannabepolitier, ligger trollene på rygg og ler så verden rister under oss. Og vi biter på, om og om igjen, til unaturlige katastrofer oppstår som digitale bomber.

 

Skal barna kjønnsmerkes i rosa og blått? Vaksinasjon eller ikke? Hva er grei flørt i arbeidslivet og hva gir deg grunn til å rope ME TOO? Donald duck eller trump? Opera eller Oprah? Og hva ville Putin sagt hvis han ikke fikk putin sin til kvelden? Saklig, hadde han vel sagt. Saklig.

 

En debatt eller to er ok, men nå krangler vi om alt. Hele tiden koker det på nett. Vi er opptatt av å rope ut meningene våre, og det til enhver tid. Før i tiden var folket fornøyd med å høste godene åkeren ga dem, samle seg rundt middagabordet og se hverandre i øynene. Estoffer var et ord man ikke hadde funnet opp enda, og “TV” var to bokstaver. Stor T og stor V.

 I Trøndelag satt man ikke bak en ting og kranglet med en fremmed fra sør og en stranger fra nord ved å trykke på tingen mens hjertepumpa slo.

 

Nei. De kunne fint være enige om at de var uenige. Og de visste klokelig at de uansett ikke kunne bli enige med alle menneskene i resten av verden ved å skrive brev til dem. Hvorfor unødig bruke verdifulle minutter av sin tid på å krangle med verden, når noen liker dongeri og andre digger ull? 

 

En del av det radioaktive mediaregnet handler om mote, og det å gi fra seg stemmeretten når det kommer til sin egen kreative sans og samling.

 

Den ene sesongen skal du være tynn som en sytråd, og er du ikke det så kan du bare gå og balansere på en forbanna ulltråd med deg. Så skal du ha svær rumpe neste sesong; ja det er ring ding dong. For alle penga; ligg på magen i senga. For nå er stumpen operert så det svir, ja det er smerte det koster og mote det gir. What to do next season? Følg med men dropp den isen! Vipps er det svære pupper som rocker, og ulike sokker. Neste sesong er visst silikon ut, og du skal helst ha kraften til en stut. Men krefter harmonerer ei med luft og vann, som gjør deg slapp i bøtter og spann.

 

Og hvem sitter ved roret og styrer? Jo, troll og sånne uhyrer. 

 

Hva skjedde med ekte treverk fra Røros, nå ser jeg bare pripne sølvfat. Er vi alle her på anonym utstilling, og har vi glemt ordene selvstendighet og folkeskikk blant alle de hypernoderne ordene? “Serr”?

Jeg kjøper det ikke. Nei jeg kjøper det ikke. Ikke behøver jeg å krangle med en verden av ulike meninger, og ikke trenger jeg ny rumpe og fyllinger i den sinteste rynka mi. Jeg er ikke her på utstilling, og jeg er ikke her for å krangle med fremmede. Er du? 

 

Nei, la minefelt høre krigen til, og la krigen stille dø ut. Å slenge dritt til hverandre uten peiling på hvem hverandre egentlig er, that is a waste of time. Verdifull tid.

 

Jeg setter meg heller ned på den naturlige lille ræva mi og skriver ei låt. Here we go:

 

Elf of an honey

 

All the drama
bitch named Karma.

Kick it on the internet
play some russian roulette.

Walking together;
would it be better?

 

I know how you feel,
but time will heal.
It is the life’s deal

I know you’re sad
cuz they’ve been hurting bad
but do you really let’em make you mad?

 

All the focus
Hocus pocus

Hocus focung pocus..

It aint real, it aint real
It’s the nature [email protected] wheel.
 

Don’t you buy the fake

It’s the lie they make.

Use your eyes

kill the lies,

then save your money

and be an elf of a honey!

 

Skrevet av Helene Dalland.

“Forbilde”? Behøver du det?

 

 

Verden er opptatt av forbilder. Dollyer og donnaer som Kylie og Sophie, pop idols ‘nd rockstars. Det er som om en selv ikke er bra nok. Man må liksom se opp til noen. Bilder forut. For-bilder. Et moderne ord som heter “forbilde”.

 

Well guess what? Akkurat det trenger jeg ikke. Jeg ser opp til framtids-meg. Jeg som har blitt klokere av enda mer erfaring i 2020. Meg med lengre hår om noen år. Forfatteren meg i 2023. Sjelen min som dealer bedre med egoet mitt i 2040. Mine stolte kloke rynker i 2050. Håpet om å fortsatt leve lenge der framme. Barnebarn? Forfatte bøker? Reising? Ja takk; give it to me.

 

Mitt for-bilde er foran meg, og heter fram-tiden. All den tiden jeg skal utvikle meg videre så lenge jeg lever, og bli en bedre versjon av meg selv. Hvordan andre dealer med livet sitt styrer ikke jeg med. Jeg kan aldri bli Kylie, og Kylie kan aldri bli meg. Så lenge vi ikke reinkarneres inn i parallelle verdener? Men er ikke det pretty usannsynlig eller?

 

Hva med deg? Har du forbilder, og hvordan arter de seg? Er det et annet menneske? Kan du ikke bare se opp til den du er der framme i framtida di? Du kan være din egen motivasjon, og forme deg selv slik du ønsker å være. Nøkkelen til det er å lære å elske deg selv akkurat slik du er. 

 

For et år siden var jeg 10 kg tyngre, hadde hull i bissene og slet med noe som så ut til å være søvnapné. Jeg endret kosthold, gikk ned 10 kg og ble kvitt søvnapné. Så fikset jeg tennene, selv om jeg hadde tannlegeskrekk. To timer hos tannlegen og så rett i narkose. Jeg kuttet kontakten med et par negativt ladede mennesker som sugde energi av meg, og jeg er nå det forbildet som jeg behøvde å se fram til back there. Å bruke året nyttig ga meg en bedre framtid. 

 

Men Kylie og Sophie? De lever sine liv. Dem kan jeg altså aldri bli, og ikke vil jeg det heller. Jeg elsker meg selv som jeg er; elsker du deg selv? 

 

Hvis ikke, hvorfor ikke? Er det noe du kan jobbe med? Endre litt på? Kan du bli en flinkere lytter?(det kan jeg 🙈) Blir det bedre å være deg dersom du begynner å jogge noen meditiative turer ute i naturen? Den varme dusjen etterpå, er det godt å være til da? Kanskje kan du gjøre et par tiltak innen kosthold, og prøve avholdstilværelsen? Lære deg kickboksing? Karate? Mindfullness? Bli kjent med flere mennesker? Du vet, den gode samtalen jeg nettopp hadde hjemme hos nabodama på kjøkkendate making snickers, mens mannen hennes satt i stuggu og barna lekte; den er mer verdifull enn all verdens make up, klær, botox, psykologtimer, restylane og tingetange shoppefjase.

De er rundt deg, andre mennesker. Get to know’em. De kan gi deg mer glede enn noe annet her i verden. Hvis ikke du er en forelder da. Barna mine gir meg den ultimate følelsen av liv, glede, mening, kjærlighet og takknemlighet. Jeg ber for dem hver kveld. 

 

Men forbilde? Nei jeg har intet. Men jeg er inspirert av min far, selv om han bor på den andre siden. Han var en superhelt av en pappa, og jeg ønsker å være en slik mamma som han var pappa for meg. Snill, varm og forståelsesfull. Det er bare det at jeg er ikke ham. Jeg har kortere lunte, lever med en sinnslidelse som jeg kaller gave, har pms en gang i måneden og er i det hele og det store et helt annet menneske. Man kan ikke bli som andre; de togene har gått. Men man kan kjøre sin egen bane. Utvikle sin egen vei, og det mot en original endestasjon. 

 

Kjære deg. Alt du ser rundt deg, er vel og greit. Men løsvipper, operasjoner, spraytan, løshår, make up og dyre klær; det er ikke livet. Du kan stanse, snu deg, og se inn i øynene til en sjelevenn. Det er ikke dyre vipper og spraytan du setter pris på å se. Ikke extentions heller. Du vil kjenne auraen av trygghet, og høre stemmen hennes. Du vil kanskje ha en varm klem og sitte i timesvis og bare skravle. Ingen av dere er hverandres forbilder, men dere kan godt la dere inspirere av hverandre. Lære noe nytt. Knytte trygghetsbånd. Oppleve noe penger ikke kan kjøpe.

 

I kveld skal jeg åpne en bok det er vanskelig for meg å lese. Det koster mye av meg, og jeg har passert side 100. Hundre sider om dødfødsler. Hundre sider for en nær venninne av meg. Det er min måte å være der for henne på i den forferdelige sorgen, å lese boken som handler om hva hun og mange med henne, går gjennom nå. For ti år siden ville jeg vært nettopp en sånn venninne. Jeg er mitt eget framtidsbilde, nå, akkurat slik jeg ønsker å være. 

 

Nei, du trenger ingen forbilder. Du trenger å gå til nærmeste speil og forsikre deg selv om at du er bra nok akkurat som du er, og at dine framtidsambisjoner er skapt av deg, og ingen andre. Du er hel, du er klok, du er vakker og du kommer alltid til å være god nok. Helt uten det hypermoderne ordet “forbilde”. 

En spesiell beskjed

 

 

Jeg lå i sengen min og lyttet til treåringene Even og Johannes sine annenhver: “Apekatt? Ja oi, enda en apekatt” der de lå og holdt hver sin bok. Den ene om dinosaurer og den andre om Daniel drage. Jeg forsøkte å overbevise dem om at det var drage og dinosaur. Men nei. Apekatt. 

 

Akkurat da kom Tuva på fem opp med denne lappen til meg. “Vi rydet for deg for vi elsker geg hilsen mathias og tuva.”

 

Fantastisk! Ååå det er så diggbart! Her er jeg så superheldig at jeg får ha mine egne herlige barn hjemme, og så får jeg i tillegg ha tantebarna mine Tuva og Johannes på overnatting to netter! Jeg fikk altså denne verdifulle lappen av de to eldste i det jeg la ned de to yngste. Aah; mammatantehjertet mitt! 

 

 

Å være mamma er en fest. Her er et par bilder fra en spennende ridetur. Snille Ankie (Ankiesinn.blogg.no) tok med min Mathias ut i skogen på hesten Vider, og jeg peste etter.

 

 

En vakker dag, og en strålende styrkeprøve for en tøff 8åring.

 

 

I dag har vi vært utenfor her og latt akebakken få gjennomgå. Etterpå ble det taco som bare pokker, før vi koste oss med risengrynsgrøt til kvelds. Mellom måltidene fikk de riktig bråket og lekt seg glugg både i kjelleren og oppe på loftet. Kanskje ikke rart kidsa elsker meg nå, humre. Jeg har det iallefall som plummen i egget, surrounded by LOVE. Oppe på loftet sover 4 godklumper. Jeg bare gleder meg til de våkner i mårra tidlig; I can’t wait!

 

Bipolare harry-tanker

 

Jeg sitter på Harrybussen, og foran meg sitter Harry og Marv fra Alene hjemme. Ingen tvil, det må være dem. Og siden de lukter en blanding av snus, sigg, sprit og “hva er dusj”, føler jeg meg like sær som hun sinnadama i Kardemomme by. Sofie? Burde vel flytte meg, men disse to må jeg serrrriøst følge med. 

Neida. Bare litt. 

Men lell.

 

Selvfølgelig sitter en som ligner på en av verdens kjekkeste menn en to tre seter foran her. Rett bak ham sitter julenissen, og det var rett før det plumpet ut av meg da jeg så han på bussholdeplassen: “Næh, nissen er det deg? Og Harry, og Marv! Og nesten-kjekken jo! Og så meg.” 

 

Vel. Så er vi her da, på vei tilbake fra Harryland. Vi har handlet omkring i sweedish shop med sperrende og krasjende handlevogner. Kanskje har vi tatt feil handlevogn også? Jo. Ja. Det var meg det. Jeg rakk å putte oppi to store melkekartonger før jeg gräbbat vognen og ruslet gjennom meieridelen. Da jeg lusket tilbake med vognen, turde jeg ikke ta opp melken, for da så det jo ut som jeg stjal. Så kom det en elegant dame gående.

 

-“Hei, haha jeg tok vogna di og der oppi ligger to melk som jeg puttet i og greier. Hihi.”

 

-“Excuse me, what did you say?”

 

-“Well I took yours and then I put some milk in it. Sorry. Hihi!”

 

Jeg humrer litt for meg selv mens jeg titter ut i bekmørtna utenfor bussen. Der ser jeg en bipolar skapning med blond hårkrise på 37 år som har fått to kviser, og jeg tenker på når jeg begynte å glede meg over slikt. Kanskje føler man seg young, wild’n free når man får seg ei sånn ei etter fylte 35? Jippi.

 

Hvordan går det med Harry and Marv der framme? Skal jeg fortelle Marv hvordan han får senket setet bakover? Han strever men får det ikke til. Jeg lar det være.

Har kjekkingen dame? Type? Hvorfor kan ikke bipolar bety at jeg er crazy nok til å spørre …om vær og vind, og om ikke han vil sitte her med meg og late som han ser bussjåførens film “Børning 2”?

 

Whoop whooo kom og sitte litt med mai, jai vil snakke litt med dai. Whoop. (Nope nope, Jai er for shy!)

 

Ungdommene i (barnehagen …bettremeg, det var nesten) baksetet, fikk latterkrampe da de klaget på lyden, og jeg sa: “Dere kan jo dubbe?” 

-“Hæ?”

-“DERE KAN JO DUBBE, DERE?”

-“Hihii wrææl æh æh æææh!”

 

Plutselig ser jeg konturene av velkjent begynnende by rundt bussen, og siden jeg har storkost meg med å ha flyttet inn i bussen som vanlig (selv om jeg ikke var alene hjemme on the road) må jeg skyndte meg ned sekkepakking. Ikke spør hvorfor, men posen med det siste kokte egget bare må jeg ha med meg. I det jeg setter meg pakket og klar til å gå av bussen på setet ved siden av Harry og Marv, begynner en av dem å snakke smilende til meg. Plutselig er de ikke så skurkete uflidd likevel, men riktig så hyggelig. 

 

Det var vel mer jeg selv som var en raring, der jeg satt med kokt egg omgitt av eggeskall i en pose i ryggsekken min. Hell yeah. Sånn er det som regel. Og hvor crazy er det ikke å ha buss-skrekk på lik linje med flyskrekk? Say a pray, I say! But I’m a survivor, you know.

 

Jeg vinker smilende til Harry og Marv, og de vinker smilende tilbake. Nå skal de nok hjem og bare være alene, de to.

 

 

In a bipolar mind, you’re one of a kind.

I sometimes deal with fantasy thinking,

like ring ding ding.

Well I can’t explain

Cuz there aint no pain,

but more like comedy

as long as there is remedy.

 

 

Marita (25) mistet alt håret på 4 dager

 

Det er torsdag 10. august 2017, og en helt vanlig morgen for de aller fleste. Men ikke for Marita (25). I det hun våkner til, ser hun i ørska at puten hennes er dekket med hår. Hun kommer seg ut på badet i en fart, og stiller seg foran speilet. Der drar hun i håret mens hun studerer speilbildet sitt. Det faller av. Håret virkelig faller av.

-“Jeg fikk panikk!” forteller Marita, og forteller om den første dagen av den fortvilte krisen: “Jeg så jo hvilken vei det gikk. Skjønte at alt håret mitt faktisk falt av.”

 

I dagboken sin skriver Marita: 

Torsdag 10. August; 
Herlighet! Startet dagen med å finne storparten av mitt eget hår på hotellputen min. PANIKK! Hvordan i alle dager skjedde det her, på én eneste natt? Ikke var det mange timer med søvn heller. Knappe 5 timer. Shit! 

 

Marita ringer legen og frisøren. Hun får time dagen etter hos legen, som kommer til å fortelle henne om Alopecia universales. Om hvordan hun faktisk ikke kommer til å få håret tilbake, og at alt håret på hele kroppen kommer til å falle av nå. Etter hun har vært hos legen kommer hun til å måtte oppsøke frisør. Livet skal endres nå, og hun går inn i en ny fase som krever mot av henne.

 

Dagboken hennes vitner om tøffe timer:

 

 Fredag 11 August. 
Med skolestart om knappe 5 dager kjenner jeg at angsten kommer. Har visst fått Alopecia. Hva er oddsen? Egentlig er den lik null. Typisk min uflaks! Er det i det hele tatt noe jeg ikke får? Nei. Nekter å sette meg på skolebenken uten hår på hodet, og selvfølgelig er det helg.. og den leveringstiden på parykken jeg fikk bestilt i dag er lengre enn som så. Flott. 

 

For det et like før skolestart for ei ung dame med tre barn på 1, 4 og 7 år, og sannheten synker ikke inn enda. Hun håper inderlig av det er den uforklarlige sykdommen som skal forsvinne; ikke håret hennes. At alt skal bli som før, og at håret skal vokse ut igjen. Hos frisøren skjønner de fortvilelsen hennes, og parykk-bestillingen blir til hastesak. Det er hos frisør Bello i Stjørdal at Marita blir tatt på alvor.

 

August. Sommer og sol. Mens jevnaldrede drar på stranda eller telt-tur, står Marita inne på det hvite, flislagte badet sitt. Badet med det store speilet, stellebordet og badekaret. Selv om det er lyst, er det mørkt og trist i hennes sjokkerte verden, der hun står og gråter. Hun river ut store hårmengder av det sorte lange håret sitt, og det er vanskelig å godta. Dette skjer bare ikke.

 

Lørdag faller ned i vasken sammen med det meste av håret og alle tårene. Marita spør en venninne om hun kan låne hårmaskinen til typen hennes. Det får hun, men bruker et døgn på å mote seg opp.

 

-“Søndag barberte jeg av meg resten av håret mitt. Etterpå gikk jeg frem og tilbake mellom 2 store speil ute i gangen, og speilet på badet. Studerte hvordan ansiktet mitt så ut og sånnt. Det var uvant, men godt å endelig få barbert av det, så slapp jeg påkjenningen ved å miste det.”

 

Hun skriver i dagboken:

 

Søndag 13. August. 
Når det ser ut som om man har skabb er det bedre å fjerne restene av egen fri vilje. Fri vilje er vel å ta i.. eget valg var det vel uansett. Jeg og Ivar sto sammen på badet å fjernet håret på hodet. Det er alltid  Ivar som får gjennomgå! Stakkars brore ❤ Er det ikke fødsel han må være med på, så er det jaggu det her også. Jaja. Hva har man søsken til? 
Det sagt; Det føltes befriende. Ikke så det såååå ille ut, heller. Ikke fint, men heller ikke stygt. Feelin’ like Sinnead O’Connor når sant skal sies. Kan vel lære meg å leve med det her bare parykken kommer til skolestart. 

Mandagen etter fikk Marita en telefon som gledet et ungt sinn; parykken hadde ankommet salongen. 

 

-“Jeg syntes ikke den var fin. Den var mørkebrun, ikke sort som mitt var. Og det var mye mer hår på den enn pent var. Som å dra fra frisøren og ikke være fornøyd” sier Marita, som nå skulle få merke de økonomiske innhuggene denne sykdommen skulle gjøre i livet hennes. En alenemamma som fra før av akkurat fikk endene til å møtes, måtte nå inngå nedbetalingsavtale med frisørsalongen om en parykk til 13 000 kr. 

 

-“Jeg skal starte nedbetalingen nå, etter et halvt år. Parykken hadde levetid på 5 måneder, så nå er den utdatert og jeg har klipt den. Jeg har gjort alt for å bevare den, og nå har jeg ikke råd til ny. Jeg setter den på et isoporhode for å vaske den, klippe den, og den henger der mens jeg sover.”

 

Marita forteller om frisørproduktene man i tillegg må bruke mye penger i måneden på. Spesialprodukter som shampoo, balsam, hårkur og balsamspray må til for å bevare slike parykker må til. Det holdt ikke med sjokket og fortvilelsen, nå måtte hun innse at dette kom til å koste mye mer enn hun kunne gape over.

 

Tårene stanset ved barbermaskinen. Hun hadde grått mye, men nå var det godt å ha fått barbert av alt håret. Parykken strammet rart, men under den kunne hun gjemme seg. Og hun fortsatte å skrive i dagboken:

 

Onsdag 30. August
Tre dager er gått siden huden begynte å brenne. Føles i alle fall slik. Det er vel bare slik det er når håret på hele kroppen slipper hårsekkene. 
Men som alt annet kommer jeg meg helt sikkert gjennom det her også. Det er jo tross alt bare hår! Parykken er awesome. Dessuten så er det faktisk ikke så verst å ordne håret på kvelden å sette den på isoporhodet. Sparer en del tid på morgenen. Helt greit for min del.

 

Skolen starter for høsten, og Marita sitter i kantinen med medelever og venner. Det er 1.skoledag og de fleste elevene er stylet og freshe. Plutselig utbryter ei jente: “Hå? Marita, seriøst? Har du begynt med parykk?

 

-“Jeg la hendene foran ansiktet mitt og lo av nervøsitet, for jeg var redd for at resten av kantina skulle få vite det. Så sa jeg: “Ja jeg har det. Du skjønner, jeg mistet alt håret. Jenta svarte bare “seriøst?” og jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket hennes. Hun ble stiv i maska.”

 

Det er stor kontrast på da og nå. På den tiden hadde den unge alenemoren et håp om at det ikke var vedvarende. Nå har sannheten sunket inn: “Det er bare hår, og det kommer ikke tilbake.” sier hun med stødig blikk og en ro over seg som forteller om aksept og mot.

 

Det gjør ikke lenger noe om folk vet. Det har ikke noe å si at folk tror hun har kreft og stirrer på henne når hun åpner døren uten parykk. Eller som den dagen hun dro til barnehagen uten parykken: “De glodde. Men det skjønner jeg. Jeg hadde vel glodd selv sikkert.”

 

Hun må leve med en hud som brenner og et ønske om øyenbryn og øyenvipper, men tar det hele med en tapperhet man bare kan beundre.

 

-“Det er ganske feminint å ha hår. Det å flette, farge og sette i strikk. Irritere seg over at hårsveisen aldri blir bra og sånnt. Men nå har jeg sykdommen Alopecia universales, og sånn er det bare.”

 

Direkte tatt ut fra Norsk legemiddelhåndbok om Alopecia:

Alopecia areata er flekkvist håravfall, alopecia totalis omfatter hårtap i hele hodebunnen og alopecia universalis alt hår på hodet og kroppen. Man mener at årsaken er en autoimmun, forsinket hypersensitivitetsreaksjon mot et hårassosiert antigen.

 

Forbipolene takker for bloggervjuet, og lar ikke denne saken ligge. En så tøff ung alenemamma som dette fortjener all den lettelse hun kan få. Har du idéer er du velkommen til å ta kontakt på https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/   

 

Mobbing til økonomisk ruin er nå tillatt

 

Vi står og ser på at en av våre dyktigste frisører brennes på et usynlig bål. Det er hett i kampen, og det hele startet svært uskyldig. Hver dag skjer slikt. Bartendere nekter minoriteter servering. Enkelte får ikke adgang på restauranter. Noen blir vist ut av butikker, av forskjellige årsaker. Men Merete Hodne fikk ikke lov til å si sannheten. Hun kunne ikke behandle håret hennes i salongen sin. Hodne’s frisørsalong inneholder ikke skjermbrett, har store vinduer, og kvinnen som stod utenfor hadde hodeplagg hun ikke kunne ta av der inne.”

 

Som Sylvi Listhaug ble hun også tolket til det mest paranoide ugjenkjennelige. 

 

Så ble hun anmeldt. Så ble hun mobbet offentlig. Kalt noe så forferdelig som “nazifrisør”. Som om hun var en vits. Hun prøvde å si fra, prøvde å forklare i retten at hun ikke ville bli kalt noe så stygt. Så begynte alt dette å koste penger. Hodne anker igjen, og vi har bestemt oss for at staten ikke skal få ruinere vår tøffe frisørdame, som btw slettes ikke er noen rasist med sin flerkulturelle vennekrets. Vi som kjenner Merete Hodne, vet godt hvor inkluderende hun er. Vi vet hun er klok og opplyst om blant annet religioner og ideologier.

 

Støtt Merete Hodne i kampen mot Løgnaslaget’s mobbing til økonomisk ruin inne på støttesiden: https://www.facebook.com/St%C3%B8tteside-for-Merete-Hodne-800302900140119/

 

Kontonummer 33351044107

Vipps: 41516033

 

Merete har takket nei til flere intervjuer på radio, fjernsyn og aviser i det siste. Det har vært for tøft å bli framstilt som en kynisk nazist når sannheten er en helt annen. Hun står nå fram med hvordan det er å føle seg tråkket på i den verste grad man kan tenke seg.

 

-“Etter høringene der jeg forsøkte å få Løgnaslaget til å slutte å bruke ordet ‘nazifrisør’ om meg, begynte selvmordstankene å dukke opp. Før den siste dommen kom den siste fredagen i januar 2018, visste jeg ikke om jeg kom til å greie det.” forteller Hodne, som tapte og anket igjen.

 

Nå er hennes økonomi lagt i ruiner, og hun får altså svi på usynlige heksebål, mens hun ikke lenger makter å forholde seg til hvordan hun har blitt framstilt i media. Hun innser at hun ser ut til å snart må selge alt hun har, flytte barna til barnefar, bo på hybel og selge salongen sin. Provokasjonen fra den tildekkede kvinnen i 2015 som Merete ikke så seg råd til å behandle i sin åpne salong uten dekkemuligheter, har satt dypere spor enn man skulle tro var mulig. 

 

Mange ønsker nå å støtte Merete Hodne økonomisk, men man har måttet overtale henne til dette. Nå har hun tillatt det, og det er mulig å sponse henne slik at hun unngår å miste hus og grunn mens hun kjemper mot mobbingen. 

 

Hvis du ønsker å støtte Merete med en krone, en tier eller hva du måtte ønske, gå altså gjerne inn på folkets støtteside på facebook, i link https://m.facebook.com/St%C3%B8tte-side-for-Merete-Hodne-800302900140119/

 

Eller du kan, som skrevet over, støtte direkte herfra:

 

Kontonummer 33351044107

Vipps: 41516033

 

For mobbing er ikke tillatt, men vi har lov å gi gaver. Mange bekker små blir til stor å. Har du en krone å gi, skal du vite at den bekken også bidrar til den store elven. Del også gjerne dette innlegget på sosiale medier.

 

 

Kjenner du Merete Hodne, eller kjenner du kun til hvordan hun har blitt framstilt i media? For der er hun svartmalt ved hjelp av mindre heldige bilder, antakelser om kynisme, og hekseprosesser som mer kan ligne på heksejaktene i Vardøhus på 1600tallet enn rettssystemet i 2018. Visste du at hennes leietaker kommer fra Erithrea? Eller at hun har venner fra flere nasjoner, og langt fra er noen rasist? Synes du det er greit å kalle noen “nazifrisør” og skylde på humor, mens hverken Pippi Langstrømpe eller Hellbillies kan synge hva de vil i dette ytringsbefridde landet? Hvor går grensen til mobbing, når en av våre egne bryter sammen og begynner å tenke tanker om å slippe?

 

Visste du at Løgnaslaget under hele rettsaken har mobbet og krenket Merete Hodne med god hjelp av en partisk dommer? Eller at en annen dommer mente hun burde få oppreisning? Visste du at Løgnaslaget først prøvde å framstille Merete som nazist i retten, mens de brukte dobbel hersketeknikk ved å påstå at “nazifrisør” jo bare betyr “streng frisør”? Hva er det neste ordet de skal bruke, og pakke pent inn? Det samme som Pippi og Hellbillies? Var det ytringsfrihet de skyldte på? 

 

Meget mye som ikke kommer fram i media om starten på historien om Hodne kan du lese her: http://m.forbipolene.blogg.no/1491135863_sannheten_om_merete_hodne.html

Ut på reise igjen

 

Det er rimelig tomt her nå. Space. Den space jeg behøver for å joine nok en reise. Jeg har aldri før skrevet om det jeg snart skal i gang med å skrive om. Ingenting av hva jeg før har skrevet ligner på det jeg har notert under et vakkert intervju i dag. 

 

Vakkert, fordi god damned hvor hun er tøff, hvor hun er rå. Noen mennesker lærer seg raskt å danse i regnet. 

 

Når jeg får lov til å skrive en historie, jubler hjertet mitt. Da får jeg dra på reise sammen med vedkommende, på en nær måte. Jeg får leve meg inn i hendelser jeg selv aldri har opplevd. For ikke å snakke om den verdifulle tilliten det er å få gjøre oppgaven det er å sette ord på det for dem. 

 

Jeg synker inn i nok en historie, og flyter med. Greier ikke å vente, men bare må begynne nå i kveld. Få fargelegge timene hennes, og male dager hun aldri glemmer. Tenk at jeg får det?! Det er en gave. Ikke en skrivejobb, men en skrivegave. 

 

Noen vil danse i kveld. Noen vil synge. Jeg vil skrive.

 

Jeg er så lykkelig. Kjenner at jeg lever nå som jeg skal dra et halvt år tilbake i tid, og plassere bokstaver der som skal få henne til å føle seg så spesiell og sterk som hun er. Gi meg timer og dager; så skal dere få bli kjent med henne, dere også. 

 

God helg fra Lykketoppen

Har du en Mars til Venus?

 

Hvorfor? Hvorfor ikke? Hvorfor?

 

“Fordi du har barnefri i 6 dager din dått! Kjør på!” 

 

“Men hvor finner man en utenfor møteplasser og tindersukker?”

 

“Bruk bloggen, snuppa!”

 

Men jeg kan ikke tenke meg noe mer pinlig enn å bruke bloggen som kontaktannonse. For her har jeg jo vært åpen omkring hvor deilig der er å være totally singel. Her om dagen snakket jeg med ei venninne om det å både digge singellivet og samtidig ha lyst til å dra på date. Fordi det er spennende, og gir følelsen av ekstremsport; så pinlig flaut er dating for min del. Det er noe av det morsomste jeg har opplevd, og jeg kunne skrevet en bok om datetabber.

 

Såe. Har du en kompis jeg kan låne en kveld? En gammel freak med sans for humor, ærlighet, reising og en uforpliktende kveld på byen eller noe sånnt? En som ikke har tenkt å gifte seg etter en times tid, og som har føttene plantet på jordskorpa? En som skjønner at barna mine kommer først forever?

 

HAR du? Send ham på mld til https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/  

 

 

Alenemamma’s fancy økonomi-tips

 

Let me inspire you 🌻🥀💋💄👠👖👗👢💍📿🌼🌺

Sparer du til sommerferie? Er du en av de fleste; med ganske middelpreget økonomi? Har du barn, og tar oppgaven med fordeling av penger utover uker, måneder og år, dønn seriøst? 

 

Da er du nok som meg, bare at jeg er ganske ekstrem. Min økonomiske overbevisning handler om å være mer enn grådig ovenfor meg selv, fornøyd med hva jeg har fra før, og samtidig spandabel ovenfor andre. Jeg vil heller spandere og ha med små gaver til vennene mine, drive med veldedighet; se andre glade og ta med barna mine på opplevelser og reiser; enn å leve som en hodeløs kalkun av en egoistisk sløser. Samme hvor høy inntekt jeg har.

 

Jeg kommer tilbake til min ekstremhet innen money, honey; men først noen tips til deg som ønsker å stramme inn av diverse årsaker

 

-Make it: På bildene ser du meg og min nye hobby: smykkelaging. Perlene har jeg samlet opp fra ødelagte smykker f eks kjøpt brukt på fretex, samt mine egne gamle og ødelagte. “Jeg trenger egentlig å kjøpe meg nye øredobber og smykker”, tenkte jeg her om dagen. Yeah right. No mercy; her skal alle unødige utgifter under lupen, og hva pokker skal jeg med “nye øredobber og smykker” når jeg kan skape mine egne perfekt tilpasset min stil? Finn frem kunstneren i deg og sett i gang: reparer, retro skap fra hva du har, og vintage it.

 

-Rydd i garderoben også, rett før payday. Du finner raskt ut at du ikke behøver å kjøpe nye klær denne måneden. Gjør det samme neste måned. 

 

Soda stream og funlight: Er du glad i brus, er dette en unødig utgiftspost. Særlig siden det finnes soda stream og funlightsaft. (Kjøpe brukt?) Mix din egen sukkerfrie eventyrbrus med rød funlight og brusmaskin. Og nei, jeg er ikke sponset av soda stream, men hekta på brus og lavkarbo. Da er det godt med brusmaskin og funlight.

 

-Billigproduktene: Ikke undervurder first price, extra, prima og softstyle, samme hvordan designet på flaskene skriker cheep. Hell over på brukte coole flasker hjemme. Hvem kommer til å huske de månedene du brukte billig shampoo, balsam, cocosa til krem og hårkur; og billig dusjsåpe? 11 kr flasken, og du overlever faktisk en stund uten at det oser ferskenduft i dusjen. Til parfyme er det no shame å bruke deilige H&M parfymer til 39 kr stk. 

 

-Lowcarb lifestyle: Det skader ingen å leve på lavkarbo et par måneder. Kutt sukker, melk, frukt, godterier, pasta, ris, potet, potetgull, juice, og alkohol. Visste du at det er mye mer cvitaminer i paprika enn i appelsin? Legg dårlige unnskyldninger til side, og kom deg inn på bloggen til meglerfru1, der du kan godte deg i deilige oppskrifter. Du kommer til å freshe deg mot sommeren, og undersøkelser viser at lavkarbofolket faktisk sparer mye penger mot sitt forrige kosthold.

 

– månedsplan: Det nye her i huset er middags-månedsplan i sammenheng med detaljert handleliste. Jeg har tegnet egen kalender for alle middager 30 dager framover, og alt skal handles inn og fryses ned tvert pengene ruller inn på konto. Jeg bor nær Sverige, så jeg benytter meg av Harrybussen for den svenske delen av handlelisten, og Norge’s billigbutikker Rema og Kiwi for den norske handlelista. Det viser seg at denne handlelisten ser mye billigere ut etter middagsplanen, i forhold til alle mine tidligere lister. Jeg kommer ikke til å handle unødige mengder med kjøtt og tørrvarer, og vi kommer til å ha det helt fint; gode og mette. Alt er planlagt en måned framover i tid, og underveis kommer jeg bare til å handle inn påfyll av meieriprodukter, pålegg, egg osv. 

 

Mange elver små blir til stor å, brukte mine foreldre å si. Det er noe jeg alltid kommer til å huske. For jeg vil at den å’en skal være preget av kvalitet, opplevelser og veldedighet. Ikke av tullekjøp gone wild west.

 

Jeg er i tillegg så ekstrem at jeg ikke drikker alkohol, ikke røyker, ikke snuser, ikke har bil, går mer enn jeg bussetoger; spiser ikke godterier og lever ellers på lavkarbo der jeg iblant unner meg utskeielser på ris, pasta, potet og litt sukker. I stedet for å betale barnevakt for å betale meg inn på treningssenter, jogger jeg i nærområdet. Og nå har jeg altså tatt steget mot shoppestopp. Ingen flere klær, og smykkene lages hjemme. Jeg synes det er spennende, og fra før av er jeg fornøyd med sunn livsstil og økonomisk sans. 

 

Jeg var i et møte med to smarte damer i dag, og det nærmer seg prosess med total renovering av livssituasjonen. Det går mot lån og kjøp av bolig, og det kribler i magen min. Tiltakene jeg gjør økonomisk er i ferd med å bære frukter, og selv om det er et par bakker å gå enda, koser jeg meg på veien. Jeg er nærmere boligkjøp enn jeg trodde. 

 

Og på veien dit lager jeg gladelig mine egne smykker, i min egen stil, akkurat slik jeg hadde tenkt det, i de fargesammensetningene jeg digger 😍😍😍

 

 

Når psykopaten prøver å endre deg

 

Psykopat. Et utdatert ord. 

Man skal være forsiktig med å bruke ordet. Derfor bruker jeg ordet “peser” gjennom innlegget i stedet.

 

Driver du og endrer deg uten egentlig å ville forandre deg? Presser det på i en retning du ikke ønsker å blåse, som vissent blad i storm? Har du tenkt på hvorfor dette skjer? Forsvant latteren? Og hvor ble det av gløden din? Er du omgitt av et eller flere mennesker som ikke tåler at du setter grenser?

 

Det er et bredt tema, når det kommer til alle sidene ved deg. For det er mange, ikke sant? Og det er viktig at alle dine relasjoner respekterer alle dine mange sider.

Jeg har lært mye. Blåst meg bort et par ganger for mye, og bygd meg noen vindtette festninger med årene. Det funker fint.

 

For meg. 

 

Men ikke alle liker grensene jeg har laget meg her inne. Noen er litt vel optimistiske og prøver å lage storm ved å pese meg litt vel mye. Men der jeg før mistet balansen har jeg nå stålkontroll. Ingen kødder med denne dama mer, for det går meg hus forbi med vilje.

 

What to do? Det handler om å gi blaffen, ignorere, for så å begynne å tenke i andre baner. Som det faktum at vi alle skal dø. Vi skal måtte forholde oss til at folk forlater oss for alltid, og vi skal selv reise en gang, så hvorfor skal vi bruke tiden vi har på å forholde oss til manipulative, kritiske, egoistiske pesere? Å glemme en eksistens for sin egen helse’s del, kan noen ganger være svært nødvendig.

 

Jeg har blitt vinden. Nå er det jeg som blåser. Hvis folk ikke gagner festningen min positivt, bare blåser jeg i det. Det er mye enklere sånn, og selv om det har tatt meg år og dag å bli så sterk, var det verdt det.

 

Hvis ikke alle dine sider duger for enkelte, er det lett å merke det på stemningen. Det er da du har best av å gi slipp. Det er ikke ditt, så gi problemet tilbake dit det hører hjemme. Når du gir blaffen, og blåser i det, senker du samtidig skuldrene dine, og bedrer helsetilstanden din med å stresse ned. Ikke et eneste viktig minutt behøver å brukes på unødige bekymringer. Konflikter er tidtakende og energistjelende; så hva skal du med det, når du kan bestemme deg for at dere tar det i himmelen hvis det finnes en himmel?

 

Hva bruker du dine verdifulle sekunder på? Tikk takk, sier det; så ikke la deg lure av andre’s taktikk. Du har ikke tid til folk som ønsker å sette deg på sin egenkontrollerte berg og dalbane. Først vil de glede deg, så vil de ta det bort så du skal bli forvirret. Så vil de “prate ut”, før de er i gang igjen med skiftende bris. Hanging in there? Mange sider har vi alle, men disse menneskene har store kontraster, som sjarmerende snill en dag, mot egoistisk kynisk neste dag. Neste gang de tar godheten bort, er det meningen du skal bli lei deg. For de vil du skal være avhengig av godheten de så kommer tilbake med. Ordet comeback får ny betydning, og siden du bare ikke ønsker å tro at noen er så kjip som dette, begynner du å bli sliten.

 

Noen kaller det psykopatiske trekk. Narsissisme. Jeg kaller dem altså pesere. Disse vet nøyaktig kalkulert utfra reaksjonsmønsteret ditt hvordan det “lønner seg” å kommunisere med deg. De bruker iskald stillhet, baksnakking, løgn og skuespillertalenter for å nå fram til ditt indre landskap. Med mindre du blåser dem bort. For kun DU kan bestemme om de skal ha makt over følelsene dine, eller om du faktisk tar over roret selv heretter. Unnskyld, beklager og sorry betyr ikke forandring. Se på mønsteret, du også, ikke la peseren i livet ditt være den eneste som får med seg mønsteret. Ikke la en peser slukke flammen i sjelen din med altfor mange kontrollerte stormer. Du KAN ta kontroll selv.

 

Stopp, stans. Se mønsteret, og bygg deg stille en festning. Begynn med å blåse bort smerte og følelser du ikke har nytte av. Jeg vet det er vanskelig, men det er vanskeligere å bli i de mentale smertene uten friheten din, og øvelse gjør mester.

 

La deg selv være nøyaktig det mennesket du er, og ikke kjeft på deg selv for alle de vanskelige følelsene slike mennesker har latt deg deale med i fortiden. Du utvikler deg alltid, men la det være i din retning, for dette er DIN reise.

 

Trenger du å ha kontakt med peseren? Hvis du av diverse grunner må til en viss grad; skjerm deg selv så godt du kan, og gi det pusterom, dvs tid. Det blir lettere for hver dag, og enklere for hver gang; å gi blaffen.

 

Etter å ha blitt litt av en herdet dame på dette med å skille olje og vann i følelsene, har jeg følgende råd å gi:

 

Det er nettopp olje det er; vonde følelser som er der fordi noen gir deg ubehag gjennom sårende ord. Vannet er ditt. Oljen er ikke ditt, og forurenser ditt indre landskap. Kvitt deg med oljen, og kjenn etter om livet virkelig er så verst uten den kjipe relasjonen til peseren.

 

Du KAN. Vi har gjort det før deg. 

 

Er det en nær relasjon som du bor med, ta kontakt med er krisesenter, og legg en plan.

 

Er det en peser i livet ditt som stjeler din energi og ditt humør, men som ikke er deg så nær? Spør deg selv hvorfor du beholder kontakten. Evaluer. Slike relasjoner kan gjøre stressende skader selv om de ikke er så nære.

 

Bestem deg for å bli ekspert på følgende: ignorering, positiv tenkning, å gi blaffen, skifte tankeretning ved tilbakefall, og egenkjærlighet.