Media. Internett. Den digitale, hemningsløse tidsalderen. Klikk ellers klikker vi. Kommenter, og gjerne så negativt ladet som radioaktivt mulig. Men tål steken, for du er med på den russisk rulletterte leken. Bare ikke tråkk over streken. Or drink some wine, then cross the line.

 

De pakker ikke inn ordene sine, men gjemmer robot-ansikt bak nettklær og digitale hender. 

 

Empati og fornuft drukner bak inter og forklednings-nett, og du får ikke se. Nei du får ikke se. 

 

Den ekte empatien, den får du ikke se noe til. Kun den hensynsløse ærligheten.

 

Men hva er meningen med moderne digidrama, hvis ingen noensinne kommer til enighet? Når de ærlige svarene kun kommer anonymt fram som illsinte spydspisser på internett. All the drama; oh, the drama. Ved å bruke så mye tid på krangling som man gjør i dag, bør man virkelig like å diskutere.

 

Media har lagt seg bråkete stille men sikkert, som et nett rundt kloden gjennom 60tallet, over 70tallet, througt the eightees, tvers over 90tallet, rundt år 2000, for så å regne over verden som strålende radioaktive etterdønninger i 2018.

 

Man kan “formidle meningen sin” anonymt. Så det dundrer i bordet. Der man før kunne danse av glede på partyet’s stødige bord, er ikke det lenger mulig nå. For samme hvor stødig bordet er, står trollene klar med nevene sine for å dundre til du faller. Kun askeladdens speil foran morgensola funker, der man kan stå fram i lyset med sannheten, til nett-trollene sprekker.

 

Kommer du med en mening om noe i dag, skal det under lupen. I kvinneforum, gruppegrabber, grabbegrupper og kommentar-minefelt.

 

Den ene debatten tar over etter den andre, parallelt med et eneste stort sammensurret bråk av krangel over hele kloden. You’ve got to fight for your right to …party? Nei festen er over: nå gjelder det å fight for your right to fight. Selv om det ikke var dette du så for deg da du skulle tegne framtida med flyvende biler og aliens med robotvenner i barneskolens uskyldige klasserom.

  

Det krangles, debattereres og diskuteres om eksponering og barneoppdragelse til sukkerbunnen svir seg, grøten koker over, og ingen hører at barna gråter. For ørene er lukket for virkeligheten, og munnen er knepet sammen i det sinte setninger postes anonymt på forum og i minefelt, nei, kommentarfelt. Svarene man får svir i magen, selv om man ikke kjenner trollet som har gjemt seg bak skjermen. Forsvunnet under nettet, der ute i skogen av bedrevitende wannabepolitier, ligger trollene på rygg og ler så verden rister under oss. Og vi biter på, om og om igjen, til unaturlige katastrofer oppstår som digitale bomber.

 

Skal barna kjønnsmerkes i rosa og blått? Vaksinasjon eller ikke? Hva er grei flørt i arbeidslivet og hva gir deg grunn til å rope ME TOO? Donald duck eller trump? Opera eller Oprah? Og hva ville Putin sagt hvis han ikke fikk putin sin til kvelden? Saklig, hadde han vel sagt. Saklig.

 

En debatt eller to er ok, men nå krangler vi om alt. Hele tiden koker det på nett. Vi er opptatt av å rope ut meningene våre, og det til enhver tid. Før i tiden var folket fornøyd med å høste godene åkeren ga dem, samle seg rundt middagabordet og se hverandre i øynene. Estoffer var et ord man ikke hadde funnet opp enda, og “TV” var to bokstaver. Stor T og stor V.

 I Trøndelag satt man ikke bak en ting og kranglet med en fremmed fra sør og en stranger fra nord ved å trykke på tingen mens hjertepumpa slo.

 

Nei. De kunne fint være enige om at de var uenige. Og de visste klokelig at de uansett ikke kunne bli enige med alle menneskene i resten av verden ved å skrive brev til dem. Hvorfor unødig bruke verdifulle minutter av sin tid på å krangle med verden, når noen liker dongeri og andre digger ull? 

 

En del av det radioaktive mediaregnet handler om mote, og det å gi fra seg stemmeretten når det kommer til sin egen kreative sans og samling.

 

Den ene sesongen skal du være tynn som en sytråd, og er du ikke det så kan du bare gå og balansere på en forbanna ulltråd med deg. Så skal du ha svær rumpe neste sesong; ja det er ring ding dong. For alle penga; ligg på magen i senga. For nå er stumpen operert så det svir, ja det er smerte det koster og mote det gir. What to do next season? Følg med men dropp den isen! Vipps er det svære pupper som rocker, og ulike sokker. Neste sesong er visst silikon ut, og du skal helst ha kraften til en stut. Men krefter harmonerer ei med luft og vann, som gjør deg slapp i bøtter og spann.

 

Og hvem sitter ved roret og styrer? Jo, troll og sånne uhyrer. 

 

Hva skjedde med ekte treverk fra Røros, nå ser jeg bare pripne sølvfat. Er vi alle her på anonym utstilling, og har vi glemt ordene selvstendighet og folkeskikk blant alle de hypernoderne ordene? “Serr”?

Jeg kjøper det ikke. Nei jeg kjøper det ikke. Ikke behøver jeg å krangle med en verden av ulike meninger, og ikke trenger jeg ny rumpe og fyllinger i den sinteste rynka mi. Jeg er ikke her på utstilling, og jeg er ikke her for å krangle med fremmede. Er du? 

 

Nei, la minefelt høre krigen til, og la krigen stille dø ut. Å slenge dritt til hverandre uten peiling på hvem hverandre egentlig er, that is a waste of time. Verdifull tid.

 

Jeg setter meg heller ned på den naturlige lille ræva mi og skriver ei låt. Here we go:

 

Elf of an honey

 

All the drama
bitch named Karma.

Kick it on the internet
play some russian roulette.

Walking together;
would it be better?

 

I know how you feel,
but time will heal.
It is the life’s deal

I know you’re sad
cuz they’ve been hurting bad
but do you really let’em make you mad?

 

All the focus
Hocus pocus

Hocus focung pocus..

It aint real, it aint real
It’s the nature f@cking wheel.
 

Don’t you buy the fake

It’s the lie they make.

Use your eyes

kill the lies,

then save your money

and be an elf of a honey!

 

Skrevet av Helene Dalland.