Det er torsdag 10. august 2017, og en helt vanlig morgen for de aller fleste. Men ikke for Marita (25). I det hun våkner til, ser hun i ørska at puten hennes er dekket med hår. Hun kommer seg ut på badet i en fart, og stiller seg foran speilet. Der drar hun i håret mens hun studerer speilbildet sitt. Det faller av. Håret virkelig faller av.

-“Jeg fikk panikk!” forteller Marita, og forteller om den første dagen av den fortvilte krisen: “Jeg så jo hvilken vei det gikk. Skjønte at alt håret mitt faktisk falt av.”

 

I dagboken sin skriver Marita: 

Torsdag 10. August; 
Herlighet! Startet dagen med å finne storparten av mitt eget hår på hotellputen min. PANIKK! Hvordan i alle dager skjedde det her, på én eneste natt? Ikke var det mange timer med søvn heller. Knappe 5 timer. Shit! 

 

Marita ringer legen og frisøren. Hun får time dagen etter hos legen, som kommer til å fortelle henne om Alopecia universales. Om hvordan hun faktisk ikke kommer til å få håret tilbake, og at alt håret på hele kroppen kommer til å falle av nå. Etter hun har vært hos legen kommer hun til å måtte oppsøke frisør. Livet skal endres nå, og hun går inn i en ny fase som krever mot av henne.

 

Dagboken hennes vitner om tøffe timer:

 

 Fredag 11 August. 
Med skolestart om knappe 5 dager kjenner jeg at angsten kommer. Har visst fått Alopecia. Hva er oddsen? Egentlig er den lik null. Typisk min uflaks! Er det i det hele tatt noe jeg ikke får? Nei. Nekter å sette meg på skolebenken uten hår på hodet, og selvfølgelig er det helg.. og den leveringstiden på parykken jeg fikk bestilt i dag er lengre enn som så. Flott. 

 

For det et like før skolestart for ei ung dame med tre barn på 1, 4 og 7 år, og sannheten synker ikke inn enda. Hun håper inderlig av det er den uforklarlige sykdommen som skal forsvinne; ikke håret hennes. At alt skal bli som før, og at håret skal vokse ut igjen. Hos frisøren skjønner de fortvilelsen hennes, og parykk-bestillingen blir til hastesak. Det er hos frisør Bello i Stjørdal at Marita blir tatt på alvor.

 

August. Sommer og sol. Mens jevnaldrede drar på stranda eller telt-tur, står Marita inne på det hvite, flislagte badet sitt. Badet med det store speilet, stellebordet og badekaret. Selv om det er lyst, er det mørkt og trist i hennes sjokkerte verden, der hun står og gråter. Hun river ut store hårmengder av det sorte lange håret sitt, og det er vanskelig å godta. Dette skjer bare ikke.

 

Lørdag faller ned i vasken sammen med det meste av håret og alle tårene. Marita spør en venninne om hun kan låne hårmaskinen til typen hennes. Det får hun, men bruker et døgn på å mote seg opp.

 

-“Søndag barberte jeg av meg resten av håret mitt. Etterpå gikk jeg frem og tilbake mellom 2 store speil ute i gangen, og speilet på badet. Studerte hvordan ansiktet mitt så ut og sånnt. Det var uvant, men godt å endelig få barbert av det, så slapp jeg påkjenningen ved å miste det.”

 

Hun skriver i dagboken:

 

Søndag 13. August. 
Når det ser ut som om man har skabb er det bedre å fjerne restene av egen fri vilje. Fri vilje er vel å ta i.. eget valg var det vel uansett. Jeg og Ivar sto sammen på badet å fjernet håret på hodet. Det er alltid  Ivar som får gjennomgå! Stakkars brore ❤ Er det ikke fødsel han må være med på, så er det jaggu det her også. Jaja. Hva har man søsken til? 
Det sagt; Det føltes befriende. Ikke så det såååå ille ut, heller. Ikke fint, men heller ikke stygt. Feelin’ like Sinnead O’Connor når sant skal sies. Kan vel lære meg å leve med det her bare parykken kommer til skolestart. 

Mandagen etter fikk Marita en telefon som gledet et ungt sinn; parykken hadde ankommet salongen. 

 

-“Jeg syntes ikke den var fin. Den var mørkebrun, ikke sort som mitt var. Og det var mye mer hår på den enn pent var. Som å dra fra frisøren og ikke være fornøyd” sier Marita, som nå skulle få merke de økonomiske innhuggene denne sykdommen skulle gjøre i livet hennes. En alenemamma som fra før av akkurat fikk endene til å møtes, måtte nå inngå nedbetalingsavtale med frisørsalongen om en parykk til 13 000 kr. 

 

-“Jeg skal starte nedbetalingen nå, etter et halvt år. Parykken hadde levetid på 5 måneder, så nå er den utdatert og jeg har klipt den. Jeg har gjort alt for å bevare den, og nå har jeg ikke råd til ny. Jeg setter den på et isoporhode for å vaske den, klippe den, og den henger der mens jeg sover.”

 

Marita forteller om frisørproduktene man i tillegg må bruke mye penger i måneden på. Spesialprodukter som shampoo, balsam, hårkur og balsamspray må til for å bevare slike parykker må til. Det holdt ikke med sjokket og fortvilelsen, nå måtte hun innse at dette kom til å koste mye mer enn hun kunne gape over.

 

Tårene stanset ved barbermaskinen. Hun hadde grått mye, men nå var det godt å ha fått barbert av alt håret. Parykken strammet rart, men under den kunne hun gjemme seg. Og hun fortsatte å skrive i dagboken:

 

Onsdag 30. August
Tre dager er gått siden huden begynte å brenne. Føles i alle fall slik. Det er vel bare slik det er når håret på hele kroppen slipper hårsekkene. 
Men som alt annet kommer jeg meg helt sikkert gjennom det her også. Det er jo tross alt bare hår! Parykken er awesome. Dessuten så er det faktisk ikke så verst å ordne håret på kvelden å sette den på isoporhodet. Sparer en del tid på morgenen. Helt greit for min del.

 

Skolen starter for høsten, og Marita sitter i kantinen med medelever og venner. Det er 1.skoledag og de fleste elevene er stylet og freshe. Plutselig utbryter ei jente: “Hå? Marita, seriøst? Har du begynt med parykk?

 

-“Jeg la hendene foran ansiktet mitt og lo av nervøsitet, for jeg var redd for at resten av kantina skulle få vite det. Så sa jeg: “Ja jeg har det. Du skjønner, jeg mistet alt håret. Jenta svarte bare “seriøst?” og jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket hennes. Hun ble stiv i maska.”

 

Det er stor kontrast på da og nå. På den tiden hadde den unge alenemoren et håp om at det ikke var vedvarende. Nå har sannheten sunket inn: “Det er bare hår, og det kommer ikke tilbake.” sier hun med stødig blikk og en ro over seg som forteller om aksept og mot.

 

Det gjør ikke lenger noe om folk vet. Det har ikke noe å si at folk tror hun har kreft og stirrer på henne når hun åpner døren uten parykk. Eller som den dagen hun dro til barnehagen uten parykken: “De glodde. Men det skjønner jeg. Jeg hadde vel glodd selv sikkert.”

 

Hun må leve med en hud som brenner og et ønske om øyenbryn og øyenvipper, men tar det hele med en tapperhet man bare kan beundre.

 

-“Det er ganske feminint å ha hår. Det å flette, farge og sette i strikk. Irritere seg over at hårsveisen aldri blir bra og sånnt. Men nå har jeg sykdommen Alopecia universales, og sånn er det bare.”

 

Direkte tatt ut fra Norsk legemiddelhåndbok om Alopecia:

Alopecia areata er flekkvist håravfall, alopecia totalis omfatter hårtap i hele hodebunnen og alopecia universalis alt hår på hodet og kroppen. Man mener at årsaken er en autoimmun, forsinket hypersensitivitetsreaksjon mot et hårassosiert antigen.

 

Forbipolene takker for bloggervjuet, og lar ikke denne saken ligge. En så tøff ung alenemamma som dette fortjener all den lettelse hun kan få. Har du idéer er du velkommen til å ta kontakt på https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/