Du vet når noen snubler og faller over deg. Så faller du også, og brekker noen bein. Du får varige mén som du må slite med resten av livet, men du kan ikke klandre noen. For det var ikke med vilje.
Gang skadene med 100, og sett dem i kategori psyke, kropp og evne til å sette grenser.
Og la oss snakke om det.
De siste tiårene har jeg brukt til å finne min egenverdi. Jeg tror jeg følte meg fram til en slags egenverdi i blinde først, og handlet som om jeg ikke var verdt mer enn en liten og uskreven bokstav.
Sånn er det, når du har blitt misbrukt som barn, av eldre barn. De falt, du falt, og det var ikke med vilje. Du kan ikke skylde på noen for noe som helst, der du rastløs prøver å leve et liv. Men når livet mangler intime grenser og evnen til å verne om sin egen kropp, kan det være som å fortsette å påføre seg selv traumer.
Jeg ligger på mange måter fortsatt der bak strømboksen på lekeplassen, stivnet i sjokk og en følelse av det mest pinlige en kan tenke seg. Ekkelt. Da jeg snudde meg var de plutselig blitt så høye. Men de var ca 7-8 år. Jeg husker ikke om de kledde på meg, eller om jeg kledde på meg selv da jeg reiste meg. Om de hjalp meg opp. Om de hjalp ham opp. Eller om vi hjalp hverandre opp. Jeg tror ikke han fikk fram et ord. Vi var 3 år, og lærte hva vi skulle brukes til. En av de eldste hadde det ene pornobladet til pappan sin i hånden, og forklarte hva som skulle hvor på de små kroppene våre. Jeg husker at vi hadde store mager fortsatt. Som om vi ikke var helt ferdige med babymagen.
Men jeg husker at jeg lettet gikk ut av lekeplassen.
Helt til lekeplassen ble til ei seng og ei hytte i skogen. Full av pornobladene til pappan til han ene.
Som 5åring stivnet jeg av skrekk da de store skolegutta gikk forbi, og jeg forstod hva han ene mente da han sa: “Jeg har pølse hvis du selger brød!” Storøyd, flau og livredd stanset jeg automatisk alle mine bevegelser, mens han blunket. Jeg så ned. Leken var ikke noe morsom lenger.
I alle år som fulgte skyldte jeg på ordet “doktorlek”. Helt til ekspertene ristet på hodet. En vanlig doktorlek mellom barn inneholder samme alder og samme vilje.
Nei det stemmer ikke. Sa jeg.
Jo, det stemmer. Sa dem.
Jeg har altså begynt ferden med å reise meg. Strømboksen er forlengst fysisk rivd ned, og forøvrig er hele lekeplassen borte, som om et viskelær har fjernet minner, så hva har jeg der å gjøre?
Jeg møtte blikket til hun ene for noen år siden, og det begynte å romstrere i meg. Vondt i magen. Tusen tanker på en gang. Kvalme. I dag forstår jeg at det var pgr av traumene jeg satt fast i. Lenge hadde jeg funnet meg i alle ryktene hun hadde spredd om meg i denne lille byen. Rykter som at jeg var narkoman og helt ut på kjøret. Var det for å dekke over skadene av minnene hun bar på? Iallefall funket det en stund, noen jobb fikk jeg meg ikke, jeg som “var på kjøret”.
Da jeg gikk gjennom gatene etter å ha møtt det sinte blikket hennes som om hun hånte meg, forstod jeg sammenhengen. Jeg måtte begynne å sette grenser for min egen kropp. Ja, jeg ville nesten kalle det en slags sølibat. Verne om den lille jenta i meg til den dagen hun er helbredet.
Så la oss reise oss, alle vi som var for små, børste av oss støvet, og spørre:
Hvorfor skal vi tie?
Selv om de var barn, og ikke mente å skade andre barn, hvorfor må det være så tabu å snakke om?
Her i vår lille by florerer ryktene om dette, og man observerer sladderkjerringene i sidesynet. Du vet, de som spiser drama til frokost, konflikt til lunsj og sladder til middag. Når kveldsmaten av ei fjær og ti høns dekkes på, er det gjerne av typen: “Wow, hør her da, vet du hva eller?” Med pålegg som “Hold deg fast, her kommer det!”
Og du vet du aldri skulle informert den sladrekjerringa om det du bar på. Du kjenner hvor hun romstrerer i dine traumer, og innerst inne vet du at selv om de var større barn, ja så var det faktisk straffbart. Det finnes lovverk rundt slik type misbruk, dersom man anmelder som voksen. Men du er selvfølgelig den som tar hensyn.
Det lærte du jo tidlig å være. Hensyn, hensyn og atter hensyn.
Men nå i kveld vil jeg fortelle alle dere høns der ute: Det er VI som behøver å prate. Ikke dere. Det er vi løvetannbarn som trenger å snakke med psykologer og ty til store avgjørelser i livene våre for å lime sammen alt som ble knust. Vi bryr oss ikke om hverken sladder eller falske krokodilletårer, vi vil bare få være i fred mens vi sakte men sikkert reiser oss opp som sterke m..f.. kjemper! Kjemper med egenverd og sterke evner til å sette grenser. Vi behøver ikke å bruke kroppene våre til mer enn vi selv virkelig ønsker!
Og ingen er å bebreide, sånn er det bare.
Men det betyr ikke at man behøver å hverken tilgi trakassering i etterkant, ryktespredning eller i det hele tatt bry seg om den eksistens som vandrer der ute og har ansvar for å tilgi seg selv heller.
La oss snakke om alle sider, ikke kun den ene. Er noen for små så er noen for store. Vi er ansvarlige for å lære barna våre grenser. Det er bedre å ta den praten enn at de opplever noe som vil ødelegge resten av livet for dem.
The open mind of the flower power kind!
-forbipolene 2020