Ja takk, kjære politiker. Du som skravler i vei på skjermen med det aktuelle temaet “uføretrygd”: Vi er mange som ønsker å jobbe.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvor kan vi henvende oss? Kan vi gjøre det i dag? Men helst i går selvfølgelig. I fjor er å foretrekke, og ikke si vi må vente til i morgen?! for vi vil ut i arbeid, og vi vil jobbe NÅ!

Gudene vet jeg har prøvd. Jeg har vært så desperat at du aner det ikke, kjære politiker. Innen renhold har jeg for mye energi. Med mitt bipolare hue var jeg too much på for kort tid. Barnehage var toppers, og jeg var superstolt over å kalle meg vikar.

Men jeg er uføretrygdet, og har vært det siden jeg var 20 år. Skammen kan ikke forklares, og du aner ikke hvor flaut det er når vennene til barna dine spør deg hva du jobber med. Hvordan forklarer man til en liten tassi at mamma har vært på joggetur, men ikke har noen jobb? Hadde nå en gang cv’n min kunne sett ut som en delikat jarlsbergost. Men nei, det er ikke en gang hull der, det er et space av mislykket intet. Det koster mye å stå for dette, for jeg har så mange ganger lengtet etter å ha en jobb å gå til. Et sted som trenger meg. Det som redder meg er å få være mamma, og ha to barn som behøver meg. Uten dem vet jeg ikke hvordan jeg skulle taklet å sitte på sidelinja og se på, når jeg vet jeg kan spillet. Når jeg vet at jeg egentlig er god nok, men treneren ikke har laget plass til meg.

Fortell meg om den broen dere snakker om. Broen mellom oss uføretrygdede og arbeidslivet. Hvem vil ansette oss?

Skjønne dere ikke bæra oppi denne skauen? Bærtur, sier du, jo jeg skal vise deg syltetøyet. Dere må jo selv lage disse arbeidsplassene. Jeg har så mange idéer omkring alle varene dere kunne bestilt og solgt i nav-butikkene deres. I enhver by og tettsted kunne dere organisert og laget arbeidsplasser for alle oss som KAN jobbe, men innen trygge rammer.

For ja, jeg fatter at jeg har en sykdom å leve med, men det jeg også har lært meg er at jeg faktisk kan jobbe til en viss grad. Bare jeg lager meg en sunn rytme, siden det bipolare problemet mitt er at all energien min spiser meg opp om jeg ikke tygger til med litt hensyn.

Jeg kan min egen helse, kjære politiker, og jeg skal vedde på at alle som lever med en sykdom er eksperter på sykdommen sin.

Slutt å fjas og slutt å jabb. Asap! Vi vil være med, og det nå! Arbeidslysten er stor, og idéene er altså mange, så kall oss inn på teppet, lytt på oss og GJØR DET!

Lag fabrikker, lag butikker, gjør rom for oss og la oss bidra. Det er ikke plass til oss i alt sånnt som finnes fra før. Vi kan være en del av et bærekraftig samfunn, men dere må investere og tørre å satse. Akkurat nå vet vi alle at dette samfunnet ikke fungerer i henhold til hvordan det burde være mulig å få det til å rullere praktisk. For det går an å endre på det meste. Det ER mulig å skape arbeidsplasser.

En kompis av meg ble nylig uføretrygdet. Jeg spurte ham: “Sliter du med skammen, du som meg?”

Han svarte: “Nei, ikke i det hele tatt! Jeg var ikke med på å bygge dette samfunnet, så jeg kan ikke noe for at det ikke er plass til meg her. Jeg har ikke bestemt at det skal være så vanskelig å skape seg en karriere her.”

Nå har han vært heldig og klart å skaffe seg jobb, for han orker ikke å møte dagene uten mening.

Skjønner du, kjære politiker? Dere må bygge om samfunnet og kjøre på. For vi er klare som egg, og det er ikke så veldig rart. Hvem vil vel møte dagene uten mening? Hvis vi kan gjøre det annerledes, så vil vi selvfølgelig det, men vi stanser ved søknader og jobbintervjuer.

Vi sitter her på gjerdet og sidelinja, og ser på dere.

Vi vil så gjerne delta og sosialisere oss. Føle oss verdifulle. Bli med på hele greia. Men vi sitter her og ser livet passere forbi oss.

Og det er ikke vår feil.

Det må bare en liten omveltning til for å endre samfunnet slik at det blir rom for oss. Vi kan jobbe på kaféer, i butikker, på fabrikker og med det meste, men da må dere skape disse kaféene, butikkene og fabrikkene.

Vi kan male, skrive og skape, men vi trenger steder der vi kan gjøre alt dette.

Jeg har blitt en mester i å spare penger, så økonomi kan jeg også en del om nå. Å være uføretrygdet er ingen luksusarena å være på, så det gjelder å være snusfornuftig hvis man skal få råd til å ta med barna på turer, kjøpe riktig utstyr til vinteren og satse på ull, ikke noe tull. Jeg kjøper bare det jeg må, og helst brukt.

Det merkelige er at mange tror at man VIL være uføretrygdet, mens vi uføre ofte dagdrømmer om karriereklatring, flotte arbeidsuniformer og coole kollegaer. Den friske morgenlufta på morgenen før man danser seg til jobben for å treffe selveste meningsfylte dagen.

Kan vi ikke få være med da, forbanna politiker? For vi begynner å bli utålmodige, og nå er det ikke lenger noen kjære mor. Denne triste statistikken og dette merkelige statsbudsjettet for 2020 ser ut til å peke i retning lite bærekraftig for landet vårt. Jeg kan skrive, danse, male, er flink med barn, vaske, og jeg drømmer om å selge drømmefangere og buddhafigurer i en liten butikk. Jeg kan sikkert lære meg mye også, hvis dere vil kurse meg.

Så har det blitt sånn, at nå er vi er altfor mange som sitter her på denne gamle og slitte sidelinjen,

så skap arbeidsplasser, gjennomfør det, og endre retning NÅ!

Ikke la oss vente til neste år, politikerklovn, for selv om det er latterlig at dere ikke har skjønt at dere må SKAPE arbeidsplassene, gidder vi ikke engang å le. Det er ikke morsomt. Det er bare kjipt å sidde og se på alt vi gjerne skulle deltatt i.