Jeg plystrer noe egenkomponert svada mens jeg dekker på til tre. “Mamma, du synger fint!” Sier treåringen fra nettbrettet oppi sofaen. Av en eller annen grunn snakker han bokmål, pluss at han tror plystring er sang. Søtt. “Ååååå tuuusen takk” svarer jeg, mens jeg kvitrer videre. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg roper ned til 8åringen i kjelleren: “Mathiaaas, det blir biff spesial superbiff til middag!”

-“Takk mamma!” Roper han tilbake.

Det er en løgn, for det heter “pulled beef” og er bare en klump med kjøtt, men hva gjør ikke en mutter for å stappe litt ekstra næring i barna sine? “Pulld bif”? Hvilken tassi har vel lyst på det, i forhold til “biff spesial superbiff”? Not mine. Not mine. 

Vi skulle vel strengt tatt snart vært på tur til en eller annen fancy påskeferie. For i likhet med fancy sommerferie, er det jo noe mange voksne mener at barn behøver. Men vi skal ikke på noe slikt nå. Vi koser oss hjemme i minibyen vår.

God damned for en lazy day. Så lazy at jeg ikke finner ord. Jeg bestemte meg tidlig for å gi opp hele dagen, og bare la den være latere enn hele sofaen, for i dag var jeg ingen wowmama som kava ute i snøen med årets siste tynnull klebret mellom hud og fleece, som en svenskburger. Ingen røde bollekinner på oss her vi har ligget pal ut på madrasser foran rottatoille på “loftkino”.  Ingenting å skryte av? Hell yeah, som vi har kosa oss!

For det er bra nok. En dag med stryking på ryggen, film, og trygghet i hver krik og hver krok. Med en avslappet mamma som har lyttet og tilbydd både fang, plystring og sang. Barna fikk tilbud om å gå ut og leke, men roen inne lokket mer.

Må vi alltid være så himla perfekte, vi foreldre, der vi løper fra banehage til sfo og trening meg her og trening meg der? Er det virkelig perfeksjon på høygir barna trenger? En fasade som oser important, men som er usynlig impregnert med fuktskader av stress-svette? Vi er jo snart i ferd med å løpe fra oss selv og over i en annen dimensjon. Vel, det hadde vel passet oss bra å få unna to liv i en rasende fartesmekk, ved nærmere ettertanke.

Jeg minnes barndommens fjærer og strender i ulike former, mønstre og farger. Kjedsomhet? Nei, forsking og reell naturlek. Vi laget både husker og ovner til å brenne leirekunstverk på der nede i fjæra. Siste fyrstikk? Null stress, mormor hadde flere over ovnen. Jeg gikk på fotball, men jublet den dagen jeg ble stor nok til å skjønne at jeg kunne slutte. Var det noe jeg fikk, så var det ro til å skrive og lese, som jo er mi greie her i livet.

Barn er så forskjellige, men en ting er sikkert: de behøver også å “kjede seg”. Å roe ned, og kjenne at dagene kan være forskjellige. Snuse inn lukta av bestemors sjokolade som har ligget i sekken hele veien fram til bekken før hytta, og føle at man nesten kan ta på den strømstille lufta. Det er bra nok. Barn behøver ikke raske sydenturer når sommeren titter fram, heller. Bare nuet. Det rolige og spennende nuet.

Så ikke stress. Husk at barnas verden går rundt om ikke du løper fortere enn lyset mellom krydderhylla og kjøleskapet. Husk at det er næring og kjærlighet de behøver, ikke den fancy påskeferien. Som om “barn trenger fancy ferie”. Barn trenger deg. Til stede. Her. Og nå. Sammen. Med dem.

Kom la meg ta deg med. Bak fjell og over vidder. Forbi polene. Polene polene. Det er ikke enkelt, og jeg vet du ikke helt forstår. Men det er bare i utgangspunktet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg går mot skinnende sol, og det glitrer i snøkrystaller. Under snøen ligger minner om en sommer begravd. Ja, enhver fasade bærer på historie, og enhver historie kan skjule seg bak en fasade.

Det var en gang en vår som smeltet all snø, og med den vokste en stor mage. Jeg var ung og visste alt, jeg som Teigen. Visste alt om hvordan beibien i magen min skulle oppdras. Hva jeg skulle gjøre og ikke. 

Bipolar? Jeg nei. Jeg funka fett uten medisiner, så det måtte være tull, tøys, svada,  piss og preik. Diagnoser var bare noe legene fant opp for å deale statsdopet sitt.

Det var en høygravid natt på psykiatrisk åpen avdeling at jeg gled inn i psykosens og maniens verden, i takt med rytmene av musikken på en cd en venninne hadde brent til meg. Det begynte med en følelse av storhet. At noe nå snart skulle skje var jo tydelig på magen min, men nå følte jeg at de var der med meg; alle de døde jeg kjente som hadde reist sin siste reise til den andre siden, var nå der sammen med meg. Jeg hadde aldri hallusinasjoner i form av lyder eller syner, men jeg flippet i tankene og sansene. Alt betydde større enn stort. Shampoen luktet kjemikalier, så den måtte byttes ut. Og hva byttet jeg den ut med? Vel. Jeg fikk for meg at små hotellsåper var den beste shampooen ever. En gang dusjet jeg så lenge at jeg brukte opp en hel såpe. Men det luret farer i krokene, og jeg begynte å tro at store konspirasjoner var ute etter meg. Hvis man ser på psykiatriens skumle historikk, var det kanskje ikke så rart at jeg begynte å fabulere. Min paranoia eide en grobunn, og på et eller annet tidlig tidspunkt hadde mitt crazy hode et réelt utganspunkt. Helt til det endte med at P3 skulle komme med en lastebil og redde meg, før de skulle bringe meg over til Sverige. 

Narkomane kan ha vært der. I syreland. Sånne gjøker som meg behøver ikke dop for å reise dit. 

I blant kan jeg ta meg i å kjenne etter. Er det der et sted i meg? The power of a shower? The feeling of healing? The light in sight? Oh, the greatness. Oh, the oh? Men jeg finner ikke tilbake til magiens world of joy, her jeg somler rundt  trygt plassert langt over kaninhullene; riktig medisinert og frisk på syvende året. Salt i såret? More like null vind i håret.

Når jeg tråkker på glitrende snø og lytter til musikk. I det jeg sitter på et tog og ser verden suse forbi. As I am mindfull. Når noen dør, og bitte lille tiny jeg møter den store sorgen. Når høstlufta gjør meg kribleglad og jeg ikke vet hvorfor. For jeg liker jo sommeren. Da kan jeg kjenne noe hviske meg i øret: Jeg er her, Helene. Don’t you worry; jeg er her. Mellom sekundene, inne i snøkrystallene, i takt med toget gjennom livet. Her er jeg. Den store maniske psykotiske følelsen av spenning. En rus så intens at intet hode kan leve lenge med det. 

Men jeg kan aldri dra tilbake dit. Jeg må ta medisiner og holde meg unna fantasiland.

9 år etter sitter jeg igjen med et humør som tester positivt. Jeg er preget. På den glade siden har jeg blitt til en lykkelig dame med optimisme i hjertet og power i hue. På den mer alvorlige siden må jeg ta medisiner hver dag, og holde meg unna all falsk stimuli annet enn koffein. Jeg ser meg tilbake og husker at de gangene jeg prøvde å drikke alkohol som alle andre, ble jeg til en eneste stor flashback av paranoia. Jeg tåler ikke slikt lenger. Så jeg lar være.

Once upon a time ruslet sommer over til høst, og det ble mørkt. Babyen min fikk være hos pappan sin. Jeg var et mislykket rykte av en crazy mama.

Det var aldri noe gift i madrassene og i ventilasjonsanlegget på Østmarka psykiatriske avdeling. Det var innbilninger. Paranoia. Psykotiske idéer. At jeg trodde alle var en del av en konspirasjon og en slags forestilning, gjorde at jeg aldri turde å dele tankene mine til de ansatte ved de psykiatriske avdelingene, så jeg fikk aldri forklart at jeg trodde hun ene var Ingrid Olava, som jo var avbildet på melkekartongen (det MÅTTE ha en sammenheng), og han andre en kriminell. For ikke å snakke om han som stinket urin; han måtte slite med noe, helt åpentlyst for meg å forstå. Alle hadde parykker, that’s for sure; og det var bare i dusjen jeg var trygg. In my SPA. Det jeg ikke visste der og da var at de andre pasientene på superlukka avdeling også var psykotiske, og at han ene oppriktig trodde at han var Gud. Hun andre spradet rundt splitter naken, og jeg trodde hun skulle knivstikke meg; so how to sleep?

På film kan man se vrangforestilninger endre seg til grå virkelighet, i forklarende illustrasjon. Det store, avlange, gamle, slitte og nakne badet på Østmarka ble til et deilig SPA med gammeldags dusj i vintage stil, og der stod jeg under fossen og sang “Heal the world”.

Så ble jeg mamma. På den minst virkelige måten en kan tenke seg. 4 timer etterpå var han ikke min baby lenger, men under statens vinger. Vi skulle alle kjempe for å få ham tilbake, og vi skulle klare det. Men først skulle jeg sendes som en pakke mellom ulike psykiatriske avdelinger, ute av stand til å connecte med reality.

Sorgen over å ikke få være sammen med babyen min rant ned i den gamle vasken med melken. Jeg visste ikke at man ikke stopper melkeproduksjon med stimuli, så jeg stod over vasken og sprutet melketårene mine nedi den. Helvete og mani. Mareritt og storhetsfølelse. Når angst og sorg danser tango med lykke og ekstase. Da går det faktisk ikke an å henge med. Man ramler av lasset. 

Og selv om hjernen er stjernen, ja så skjer det ting med topplokket under en slik heftig tripp av en psykose, som åpner portaler for alltid. Og du kan ikke lukke dem. Men du kan åpne dem enda mer på gløtt ved å ruse deg. Et glass vin er genialt hvis du vil bli litt awesome paranoid igjen. Se dem løpe til alle retninger, og vær rede til å ta imot ei “ørtæv” dersom du drikker hele flaska. Yeah. Verdt det? Nei ikke i det hele tatt. Humre. Det er nok bare å innse at tidens tann hugget varige endringer opp gjennom årene, og at det beste for alle er at du holder deg sober. Edru. Klin hakke koffein toillat. Og det er helt ok.

Lysene danser i stille luft her på Lykketoppen, og jeg undrer på hva vi skal kalle det dit vi flytter den dagen vi pakker og drar. Lyckliga gatan har jeg brukt opp. Anyway. Den tid, den lykke. Thomas og Harald prøver å ta godt i mot Hareide, som avslører at han kommer rett fra barnehagen. Kremt. Den var kristelig god, og som vanlig er jeg treg, og skjønte den først nå. Han kom jo sikkert ikke rett fra …yeah, du vet. Det var jo Listhaug som sa …ja, you know.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Oppe på loftet ligger 4 skjønne småtroll og sover. Tenk, vi er så heldige å få ha overnattingsgjester, nemlig nabopia våres Leah og tantejenta mi Tuva. Mine gogutter Even og Mathias har virkelig storbesøk. Vi har to soverom i kjelleren, men alle 4 ville ha en sovehall oppe hos meg heller, og de fikk se istid 2 mens de lå strødd utover på madrasser og senger, før de sovnet. 

Svigerinne Astrid (som by the way var med meg på sykehuset da Even ble født) var nemlig innom med tantebarna mine Tuva, Johannes og Magnus i dag. Vi spiste taco og slapp barna løs i huset i vilter lek. Egentlig skulle også Johannes sove over, men han valgte å bli med bruttern og muttern heller. Så da var det hjertelig velkomment at naboLeah ville bli med på pysjparty. 

Sånn er det her oppe; mange ville vel påstått at vi er i overkant sosiale med alle våre besøk. Men vi elsker jo people. Folk er den store rikdommen, ikke sant. Vi har en multikulturell vennekrets, og vi digger dem alle sammen. Hvis investeringen er å lage melk med honning til hun med sår hals, vegetarmat til vegetarianeren, kaffe med melk til hun som foretrekker melk, og en kopp te til han som ikke drikker kaffe, så er gevinsten virkelig verdt det; vennskap som fortjener næring. I dag fikk jeg en hyggelig melding fra en jeg ikke har hørt fra på lenge, og det er slikt jeg verdsetter mer enn gull og diamanter. Kanskje fordi jeg har gode grunner til å feire livet for tiden.

Jeg kan ikke bli mer lykkelig enn dette. Foran meg ligger 3 måneder med innsats for helse i samarbeid med dyktige leger og sykepleiere, og jeg vil fortelle om det den dagen jeg er helt frisk. Kanskje. Kanskje vil jeg heller bare løpe ut ut i sommerenga og holde kjeft. Vi får se. Frisk for barna, frisk for resten av livet. 

Jeg er i tillegg på uke 2 med tilskudd av D-vitaminer på resept, og gleder meg både til de funker, og til jeg er helbredet fra en skummel fysisk sykdom, med medisiner som tidligere var for dyre for staten. Heldigvis har jeg garanti: jeg KOMMER til å bli helt frisk, og med helsa i tipp topp stand. Og det er det viktigste. Det er rart å tenke på at jeg akkurat nå egentlig er alvorlig syk. Og på at om 3 måneder er jeg frisk på alvor. Hvis livet mitt blir forkortet av en eller annen grunn, kommer det ikke til å være på grunn av en sykdom jeg har fryktet i årevis, likevel. Og derfor griner jeg av takknemlighet i blant, for tiden. 

I kveld skal jeg legge meg og sove blant barn av regnbuen. Det er den beste måten å feire livet på; å tilbringe denne helgen sammen med coole kids. For noen ganger er det ramme alvor, og da er det lek, tøys og moro som gir lys i mørket.

Hilsen en kropp som snart er frisk på alvor 😉

“Hei du din jævel, ser du hu her dama her? Ser du kor tøff hu e? Kåss føles det at du aldri fikk te å knus hu herre råtassen her? BØ!”

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg vet du følger med meg. Men du kan aldri få kontroll over meg igjen, slik du en gang hadde. Føkki føkki føkk you. For vet du hva? Jeg sitter på en bombe, og jeg venter. Det er party på toget, og jeg er på vei til sykehuset. Om en stund er jeg kvitt deg for alltid. Ballasten du ga meg skal fjernes for evig tid, og jeg har gledestårer i øynene. For jeg elsker disse legene og denne sylepleierdama, som har fulgt meg så lenge. Nå skal jeg bli frisk. 

Tårene begynner å trille nå, for jeg er så veldig glad, at jeg finner ingen ord. Jeg hører på Metallica, Jokke og Terje Tysland, og kjenner at livet skal bli enda bedre nå. 

Og ellers? Du er ut og inn av fengsel som vanlig? Jeg tilgir deg, du vet vel det? Bare vil du skal vite at jeg kødder ikke: livet mitt er så forbanna BRA! Det er så godt å være mamma, og barna har verdens cooleste pappa. Vi opplever samhold, fantastisk omgangskrets, selvtillit, mot og lyse dager. Latteren sitter løst, ja vi har det så BRA!

Fuck den som du var før. Reis deg og skaff deg litt empati. Få deg noen sanne venner, og join oss i samfunnet. For du vet, det er lov å dumme seg ut. Det er lov å gjøre feil, og det er aldri for sent å legge det kriminelle på ei øde hylle. 

Jeg reiser meg fra togsetet. Klarer ikke å holde igjen tårene mens jeg venter på å få gå ned på perrongen. I det jeg går mot sykehuset gjør det ingenting at det er kaldt og vått. I hjertet mitt er det varmt og godt. Så setter jeg meg på venterommet. Nå skal livet mitt bli lenger å leve.

Se nå. Følg med nå. Nå skal denne dama få den siste hjelpa som behøves for at alle spor etter DEG skal bli borte for alltid. Watch me, jeg danser meg inn i framtida nå, you bastard 😉😐😎

Heisann hoppsann, ikke sant. For det er litt av en mårning, hva? Regjeringskrisen, hva er det? Her er det fullstendig buksekrise, sekktragedie og kaffekatastrofe!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det begynte så vakkert. Treåringen og jeg i skjønn morgenharmoni. Han fikk yoghurt med musli foran TV’n mens jeg sminket meg. Siden jeg skulle ut på togtur ordnet jeg salat bedre enn sånn som du får plukkekjøpt, røsket med meg en sukkerfri sjokkis, en sugarfree cola, og så laget jeg kaffelatte ala fatish i en smoothiekopp to go. “To go” liksom. My as! “As”? As if: Ass!

Vi vinket hade i barnehagevinduet, før jeg ruslet videre med sekken min og det blå håret mitt som jeg ikke fikk tid til å vaske blondt i mårest. Så satte jeg meg på benken på bussholdeplassen, og gledet meg til å ta dagens første kaffe. Livsnyt, aah! Siden en nabo kom kjørende og stanset, satte jeg meg inn i bilen hans og dæljet sekken på fanget mitt. Vi kom helt ned til sentrum før jeg oppdaget tidenes kaffeflom utover buksa mi. Oppi sekken fløt alt jeg hadde pakket i en halvliter med helveteskaffe, og det var bare å stappe reservegenseren oppi for å tørke. Uæææ! Min første mårraskaffe all gone! Utover meg! Neinei!

Togstasjonen. Tørke sekk. Knøvle sekk. Hente pose på kiosken. Men glemte pose, for jeg kjøpte kaffe. Tilbake og hente pose. Stappe sekk i pose. Sutre. Og her sitter jeg og digger det faktum at

salaten overlevde!

Ha en forbanna fin dag, og husk at selv om jeg ser ut som om jeg både bor under ei bru og ikke rakk ned til elva for å tisse, så er jeg værtfall relativt hyggelig. Pluss at det er jo ikke det verste det, å være en dirty outsider?

Hvordan kan man spre kjærlighet i tider hvor presidenter slenger ut globalt truende oppdateringer på sosiale medier og det risteskjelver i stortingsgrunnen? Alt jeg kan bidra med er ord. Som skribent er det slik jeg kan drysse litt kjærlighet over deg akkurat nå. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For her oser det PEACE, LOVE and UNDERSTANDING. Jeg er omringet av den slags, og deler det gjerne med dere. 

La meg først minnes en ung engel i himmelen. Det er mars, og to uker siden 1991 skrev en trist historie i stein. For alltid et minne som aldri skulle slutte å gråte. I fjor fikk jeg denne engelstatuen av mammaen til John Ivar. Jeg har kledd den i babyklærne som noen av våre nærmeste strikket til Even da han var nyfødt, og engelen sitter her og passer på skjeen pappan til barna mine spikket til meg. Tankekraft kommer kraftigere ut visuelt.

Hvil i fred, John Ivar. Din historie lever videre her:

 http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html

Så til dagen i dag. Det har hersket spesielle timer her i Norge, da Sylvi Listhaug var så uegoistisk og klok; og trakk seg som justisminister. En ting er sikkert; mange av oss trenger noe positivt å klamre oss til i dag, så her kommer en stor nyhet her fra Lykketoppen:

Lille skatt Even 3 år lærte seg å kakke egg i dag, og se så glad han ble:

Vi forbereder bursdagen til barnefar Tore, som fyller år i morgen. Mer om det kan jeg ikke skrive her, men vi gleder oss veldig til å glede. For her på Lykketoppen støtter vi Helsesista’s fokus på ordet GLEDING. Kom la oss glede hverandre, and spread some LOVE, R U with me? Hvem kan du glede i morgen den dag? Noen som fortjener et påskeegg på jobben? Blakk? Da kan du bidra med en gratis verdifull KLEM og et kostbart kompliment. 

I morgen får vi altså treffe både barnefar og min eldste sønn Mathias, da de kommer hit, og begge skal gledes etter beste evne. Vi har bare nåtiden. Ingen vet hva morgendagen bringer, eller om den i det hele tatt kommer. Alt vi kan gjøre er å påvirke framtida positivt dersom den kommer. 

En liten gutt slenger seg nedpå mammasenga og stryker pusen Evine som om det var den naturligste ting i hele verden å gjøre. Overlykkelig over å ha fått til den bragd det er å kakke egg i kakerøra. Han slentrer innom mamman sin og stryker henne på armen før han legger seg i sengen sin. Alt han vil er at jeg skal si “Ååå Even min!” Slik at han kan svare: “Ååå mamman min”

Alt han ønsker seg er fred og kjærlighet i den verden han skal vokse opp i. Alt han vil er at alle bare skal være venner, for da er verden så mye tryggere. Jeg kan ikke gi ham det; but I can spread some LOVE!

Husk å være takknemlig for alt det gode i livet ditt, og del det.

💙❤💚💛💜

Jeg er sint. Ja, sint! For ingen, jeg gjentar: INGEN kommer her og kaller meg noe så stygt og kynisk som “rasist” bare fordi jeg støtter Sylvi Listhaug! Nå har det kortet, som en gang var funklende rødt, blitt rosa, oppbrukt og falmet. Fordi det har blitt brukt i feil setting så mange ganger at det er på tide å finne på et nytt ord for det. Så mange ganger da det åpenlyst aldri var så mye som en finger borti ballen. Å ville beskytte landet sitt mot en skadelig ideologi i religiøs forkledning, har definitivt ingenting med rasehat å gjøre. Og ingen har patent på ordet “terror”. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Kvinneundertrykkelse, voldtekter, sharialover og skremmende holdninger er ord som faktisk ikke handler om rase. 

Hun er håpet mitt. En sterk og selvstendig kvinne med mot. Bak spakene. Ved roret. For min del var det henne jeg satte min lit til. Jeg kjenner at mange ikke forstår hvorfor. Ja, vi er mange som opplever i disse dager at folk tror vi er rasister. 

Nei. Jeg er ingen rasist. Aldri vært, og kommer aldri til å bli. Men jeg har opplevd rasisme. 

Få aner hvor vondt det gjør å bryte sammen på sin egen trapp, sliten og klar for et varmt bad, men trampet ned i grusen av hat og ren rasisme mot den eneste hvite i rekka.

Det var sommer. Jeg er alenemamma, og endelig hadde gogutten inntatt fredelig drømmeland klokken 19.00. En toåring som hadde sovnet alt for sent kveldene i forveien, og en mamma som nesten sovnet stående under middagslagingen. Men jeg kunne ikke bare legge meg å bade når naboungene hørtes ut som 20 rølpelag der ute. De kom til å vekke gutten min. Alle som har hatt naboer fra visse kulturer, vet om nivået på støyen midt på sommeren. Og nei, det heter ikke “rasisme” å skrive det. Man kan påstå at nordmenn er kjent for mye rart på Mallorca også, uten at det handler om det ekskluderende ordet “rasisme”.

I vårt fredelige hjem hadde altså sønnen min sovnet på loftet, og jeg skulle bade i kjelleren. Men i det jeg vennlig stakk hodet ut for å be 20 barn og ungdommer om å dempe seg, skjedde det. En illsint furie av en muslimsk mamma gikk løs på meg med kjeftbruk på høyeste volumknapp. Jeg spurte om hun kunne være så snill å snakke lavt, ja jeg nærmest hvisket og smilte så ydmykt jeg kunne, men hun kjeftet enda høyere og kritiserte meg for norsk kultur, leggetider og duppetider. “Barnet ditt sove klokken tolv og klokken syv. Du tulle bare!’ Hun ropte og kauket, og hele nabolaget kom ut for å roe henne ned. Jeg var den eneste hvithudede.

Jeg var så sliten, og jeg ble så innmari lei meg. Til slutt segnet jeg ned på trappen mens tårene sprutet, og min venninne fra Cuba som bor rett ved siden av, samt en hyggelig nabo fra Kongo, fikk roet henne ned. Men hun var forsatt sint. Det kjentes utrygt.

Da jeg gikk inn følte jeg meg som ingen. Hatet kvinnen ga meg var rett og slett for mye, her i strøkene hvor jeg vokste opp. Da kom 2åringen min ruslende ned trappen, og jeg ante ikke hvor mye han hadde hørt, eller hvor redd han hadde vært oppe i sengen sin. Men han sa lite til å være ham.

Another night in Norway.

Det ble altså nok en senkveld. Fordi jeg er norsk. Fordi jeg ikke hører hjemme i gata her, med mine norske klær og hår som vises. Fordi barna mine legger seg til vanlige; norske leggetider. Fordi jeg ikke må komme her og komme her. Jeg fikk hjelp av flyktningetjenesten i kommunen her vi bor. De snakket med sinnakvinnen og forklarte henne at her i landet legger barna seg gjerne 19.00 hvis de er bare 2 år, og at jo faktisk; norske barn sover dupp rundt tolv fram til en viss alder. 

Jeg har opplevd verre rasisme før, i et nabolag der jeg virkelig fikk gjennomgå fordi jeg var en eneste stor hijabløs haram (synd og skam). Jeg skrev om det her:

 http://m.forbipolene.blogg.no/1469225145_23072016.html

Til slutt begynte jeg å forstå alvoret i integreringsproblematikken. Hvem skulle integrere, og hvordan? Hvem lærte dem om norsk kultur? Hvorfor får de lov til å hakke løs på meg og min kultur på denne måten? Det forventes at jeg endrer meg. At jeg kler på meg heldekkende antrekk og at jeg snarest finner meg en mann som kan ta avgjørelsene her i huset. Det forventes dessuten at alle mine homofile venner ….stopp en halv; jeg tør ikke å skrive her hva som ønskes hva angår dem, fra alle her i landet som støtter sharialovene i Koranen. 

La oss jobbe med dette. La oss lære dem om landet vårt og hvordan det fungerer. La oss høre på Sylvi når det kommer til integrering; det er ikke slik at nazisme og rasisme har noe å gjøre med evnen til å sette sunne grenser. Husk at kongen en gang sa “Nei” så det dundret i fjord og fjell: Norge skulle ikke bli tysk. Norge skal ikke bli muslimsk heller. Hvorfor gir vi oss selv dårlig samvittighet bare ved å skrive det? Husk at 13åringer hjalp til med å bygge opp dette landet en gang i tiden. La det være ok å mene noe, uten at det skal hamres ned til et slitt og oppbrukt kort ved navn “rrrasismenazist” eller noe annet i den duren. Vi er lei av durelyden, og at ordene rasist og nazist misbrukes, kastes hit og dit og brukes opp i hytt og pine.

For vi som selv har opplevd grov rasisme, har også lov til å mene noe. Vi har lov til å si det høyt, vi også. Være oss selv, akkurat som Sylvi Listhaug sa i talen sin i dag, etter å ha blitt tolket og vridd på av makt-tørste motstandere i en uke. Er det virkelig greit å bare dømme andre slik? Mobbe? Gyve løs og tolke som man vil? Hvis jeg sier noe, og du tror noe, men jeg mente noe annet; er det da det du innbiller deg i din fantasi at jeg mente, som teller? Selv om jeg aldri brukte ordet ditt?

Et høyt og rungende NEI, for Norge!

Link til underskriftkampanje:

https://www.opprop.net/signatures/nei_til_store_som_statsminister/

Oh my lord, og helst ikke Lord Audun, but like; my oh my: er ikke du plaget med forelskelse? Jeg snakker ikke om klissete love; men blir ikke du bare helt forelska i hvordan mange bare …er? Venninner som ler høyere enn deg selv, er like klumsete som deg og som kler seg awesome stilig? Barn som snakker med lys stemme, og som gjerne gir deg en kos med et bløtt lite kinn? Hun bak kassa i butikken med bredere smil enn et snapfilter? 

Ja, jeg lever et veldig sosialt liv, hvor jeg både kjenner mange, og møter mange som jeg ikke kjenner så godt. Sånn har det alltid vært. Enkelte av sistnevnte kategori havner lett i første kategori. Du vet disse du ikke kjenner mer enn et håndtrykk, men som du bare må bli bedre kjent med. Fra ukjent til bekjent, til godt kjent nær venn.

I går kveld skjedde det; jeg dro på date! Jeg tok farvel med barn og barnefar, før jeg gikk ned til verdens cooleste nabofrue Silje på bakedate. Smart ikke sant? Bake to sorter, skravle, le, bli bedre kjent og så splitte bakefangsten i to. For vår del går det i lavkarbo, og vi bruker selvfølgelig bloggen til ChrizJ: meglerfru1, når vi baker. Ærlig talt; litt hipp må man være; meglerfru1 er in som fy, og hennes oppskrifter er desidert best! Silje og jeg laget twix og kanelsnurrer i går; knallgodt!

Bye bye man and child, let’s go wild (in the neighbour’s kitchen!)

Nabo Silje tilhørte den siste kategorien, da hennes datter begynte å besøke barna mine. Men vi bare måtte bli bedre kjent, og God damned som jeg ikke angrer på det. For et energisk vesen, FOR ei DAME! Æææh, enda ei som jeg kan LE sammen med!

Folk som det lyser av, er bra for deg, visste du det? Du ser det i øynene deres. Positive øyne som aldri kniper i sladder og falskhet, er bra for deg.

Denne nabodama er en gave, tro meg 😊

I dag var det tid for roadtrip med meglerfru1. Søndager er best når det skjer noe. ChrizJ og jeg on the road slår aldri feil. Skravvel og babbel, latter, fnis og helt uten mannefis. Det er sunt å tilbringe tid med gode venner.

Men harrytur til Sverige får sine konsekvenser for en høns på lowcarb. Man kan si det er bra jeg er alene hjemme etter å ha spist sukkerfritt med søtning som får magen til å pludre.

Livet er digg uten krøll her på Lykketoppen, og dagene gir meg faktisk vårstemning. Vi er nedsnødde her oppe, men det er vår i solstrålene. Jaggu er livet digg! 

Klem fra Helene, Silje, Christina, Even og Tore, som alle ble plaget til å linseluse seg gjennom dette innlegget. Ha en kn*ll kveld!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg setter meg ved stuebordet og ser ut over byen. Naboen fyrer, og havet ligger der og småkruser i sola. Oppi kaffen min har en liten fløteperle lagt seg i cocosa-laget, og jeg rekker å forevige den før den oppløser seg. Jeg har tent alle lys som går an i det vintermørkebelagte hjertet mitt, og livet er godt å leve.

What’s up? Jeg hører fra deg innimellom. Du er leser, og jeg er skribent. Du både sender meg meldinger og stanser meg på gata, og vet du hva? Jeg digger deg. Vi har snakket litt om hvordan bloggingen har minket litt i det siste, så her kommer en liten oppdatering fra Lykketoppen fra meg til deg.

Barna er hos Tore. Jeg har sovet så lenge i dag at jeg ikke tør å skrive timene her. Kanskje er det D-vitaminmangelen legen ringte for å informere om. Yeah nå blir det D-boost for alle penga i 3 måneder. Eller kanskje er det det at jeg i samsvar med alle Marie Kondo’s råd i boken “Magisk opprydning” har brukt 8 dager på å sortere, kaste, rydde, hive, selge og gi bort over 50 % av alt jeg hadde. Som jeg ikke behøvde. Som gjorde hjemmet vårt egentlig mer kaotisk enn jeg visste selv. Nå går det an å puste her, for pokker!

Denne boken som jeg kjøpte meg for 8 dager siden, har lært meg like mye som “Endelig ikke-røyker” med Allen Carr gjorde for 10 år siden. Kondo vil vi skal rydde i kategorier; ikke rom, og beholde KUN det vi elsker, ikke hva man av sentimentalitet og samvittighet oppbevarer. Ved enden av sorteringen skal man oppbevare alt på sin plass. Alt i hjemmet skal ha sin adresse. Før oppbevarte jeg lightere i høyden, men i alle 3 etagene. Batterier her, og batterier der. Papirer hit, og papirer dit. No more store. Jeg innser hvilket stressmoment det har vært å leve i uorden, og nå nyter vi fruktene av jobben med den største opprydningen jeg noensinne har vært borti. Hver kveld har jeg seilt inn i drømmeland av utmattelse, ute av stand til å glo på TV, blogge eller i det hele tatt holde meg våken.

Da jeg kom til kategori filmer, satt jeg på bakenden på gulvet oppe på loftet, med filmer over alt. Lille Even hadde lagt seg med en episode “Bleis å monstersinene” (Blaze og monstermaskinene) på pc’n min. Da ringte telefonen. Det var Christina, datteren til min venninne Solfrid. Begge flyttet til Finnmark for noen år siden (til min store frustrasjon) og fikk etterhvert hver sine bebiser. Christina sin lille pie hadde jeg aldri møtt, og savnet etter mine Vardø-venner slår inn hver dag.

“Hei, Christina her. Du, ka som e adressa di? Æ skal sende en pakke tel dæg. Åja. Men du, æ må sånn tisse, så æ må lægge på nu. Hade.”

Altså. Samtalen var en setning lenger, siden jeg sa hun skulle kommet seg en tur til Trøndelag snart, og siden hun sa “næi det har æ ikke pænga tel.” 

Men.

20 minutter etter ringte det på døren, og der stod Christina med sin lille Alva på armen. Hun var på konferanse gjennom fagforbundet, og de bodde på hotell. Jeg fikk dem overtalt ut av det hotellet dagen etter, og rett inn på gjesterommet vårt selvfølgelig. Easy, siden alle hotell var proppet anyway. Vi fikk oss noen koselige dager med fullt hus, siden Tore og Mathias også kom seg en tur.

I går kveld satt jeg her i stuen min sammen med en dame som jeg blir kjent med for tiden. Hun hadde lest bloggen min og tok kontakt for en stund siden. Denne dama liker å være anonym, så hun er min hemmelige nye bekjent.

Tenk dere en ny stue med rene flater og bare de tingene man elsker; kaffe, ostekake, snickers (lowcarb ofcourse; meglerfruen snickers), ei fantastisk trivelig dame som unngår alt ved navn sladder og vås, tente lys og god stemning!

Livet kan virkelig være HERLIG dere, hva? Når man evner å sette pris på solstrålene, stjernene, og tenner et lys heller enn å forbanne mørket. 

Rikdommen er folket. Menneskene. Han som smiler til mammaen sin om morgenen og stryker henne på kinnet. Han som fortsatt vil sitte på pappafanget. Hun som stanser for å prate litt på kjøpesenterer. Hun som sender melding fordi hun bare skulle kjøpe noen barneklær, men endte opp med å lese bloggen i tillegg. Venner. Venner for søren; venner! Han som fyller 90 år i dag, som fortsatt drar på jakt. Gratulerer med dagen; you’re awesome. Barnefaren som står på for barna, samme hvor bratte fjell han må klatre med dårlig fot. Slekta som bunner og grunner i fjæra med bål lukt, havbris og potetåker. Deg. Du og dere. Rikdom er DERE. Dere er rikdom.

Nå går sola snart foran Stjørdal by, men ikke i hjertet mitt. Jeg skal rusle ned i kjelleren og lage et paradis av et soverom for 8åringen våres. Det er på tide. Han fortjener bedre. Jeg også. Jeg som mor fortjener å kunne se behovene til barna mine på en respektabel måte. En niåring som blir flau av gardinene sine, blir glad av en mutter som lytter. Og når barna mine er lykkelige, er jeg også lykkelig. Når DU, kjære leser, er glad; er jeg også fornøyd. Så finn noe som gleder deg, og sett fokus på det. 

Tenn et lys i mørket, fordi det er bedre enn å forbanne det.

Shit altså; nå! ..er det lenge siden jeg blogget midt på natta. So why not? Here we go!

Mama’s been out, og rocket de sorte timene fargerike med damene, og jeg kom nettopp hjem til tomt hus. Jeg har hatt en uforglemmelig, morsom kveld sammen med amazing Janne, Liz, Monica, Renate, Siw, Liv og Jon Peder, og jaggu møtte vi Kitta, Karianne, Joachim på puben. Vi har danset, sunget og ledd oss gjennom en mimrekveld, og vi startet med deilig middag hjemme hos Janne og Jon Peder, før vi inntok gode gamle Bamses Pub. I love it! 

Det er kvalitet over brunpuben når de ansatte husker at jeg bare drikker vann og kaffe, og i det gitaristen spiller “Tougher than the rest” as I hand him the written Bruce wish. 

Men så er det det da, at huset er så tomt nå. For selv om ungene er hos mormora si i natt, rett nedi gatene her, savner jeg dem så det svir i hjertet mitt. Jeg tåler knapt noen timer borte fra dem før savnet gnager meg. Snakk om å være avhengig av gogutta sine!

Dere som leser bloggen fast, har kanskje merket at det i det siste har blitt lengre mellom blogginnleggene enn vanlig. Dette har flere grunner. For det første skriver jeg kun når jeg virkelig har noe å skrive om. Når det renner over av kreativitet, og jeg “bare må” skrive. Grunn nr to er at jeg begynte å lese boken “Magisk opprydning” av Marie Kondo. Og god damned: SNAKK om opprydning! Den dama er et geni! Jeg sorterte og kastet klær i 3 dager! Og så ryddet og kastet jeg halve kjøkkenet, før jeg ryddekastet 80% av alle bøkene som stod og samlet støv i kjelleren. For ikke å bable om alle tullepapirene jeg oppbevarte i boden. Og verktøy. Og elektronikk. Og jeg er langt fra ferdig her, nå skal det bli orden. Litt av en jobb, for noe må kastes, noe bør gis bort og noe skal selges. Vi sitter igjen kun med ting vi virkelig elsker fra nå av her i huset. Jeg som trodde jeg var så ryddig av meg, har jo lagret på masse unødig stæsj nede i boden som jeg ikke har sett på flere år. Aldri har det vært så spennende å luke unødig ugress, for å si det sånn.

Derfor har jeg ikke skrevet så mye inne på forbipolene i det siste; jeg har vært så sliten og utmattet av magisk opprydning at jeg har sovnet samtidig med 3åringen om kveldene. Når jeg blir ferdig kommer det nok til å boble over av kreativitet, for omgivelser har så mye å si for hvordan man har det. 

Jeg vet det så godt; at jeg virkelig trengte denne kvelden sammen med damene jeg rocka meg gjennom ungdomstida sammen med. Vet at jeg behøver klemmene, skravla og latteren en gang i blant. Minnene vi deler er så mange. Vi kommer oss aldri tilbake dit vi en gang var; på stranda etter skoletid, uten ansvar for annet enn klokkeslett og solkrem. Ute på øya, fulle av faen. På hytta til Liz eller på vors hjemme hos Tine. Vi kan aldri reise tilbake, og klokka tikker og går. Men vi kan snakke om det og le så vi nesten …ja du vet, nesten ..ja. Til vi nesten renner over av lapper vi sendte i timene som fløy forbi oss, på en gammel skolestol, foran en tragisk pult med en kjedelig matpakkelukt man aldri skulle komme til å glemme. Papir og pålegg med tavleknirkelyder attåt. Dr Alban, Roxette, Offspring, Nirvana, Metallica og Beastie boys satte preg på unge dager, og vi dro på turer og fester med all verdens god tid til venner.

Heldigvis har vi noen å dele minnene med. Heldigvis. For noen netter drømmer jeg om svunne tider, og fortvilelsen over at de årene er over, kan være vanskelig å deale med. Helt til jeg husker at vi møtes igjen. Vi har overlevd hittil, alle som en, og vi skal skravlefliregråtedanse enda mer.

Fra nå; Lykketoppen missing kids, over og ut fra Helene: