Oppdatering til deg fra meg

 

 

Jeg setter meg ved stuebordet og ser ut over byen. Naboen fyrer, og havet ligger der og småkruser i sola. Oppi kaffen min har en liten fløteperle lagt seg i cocosa-laget, og jeg rekker å forevige den før den oppløser seg. Jeg har tent alle lys som går an i det vintermørkebelagte hjertet mitt, og livet er godt å leve.

 

What’s up? Jeg hører fra deg innimellom. Du er leser, og jeg er skribent. Du både sender meg meldinger og stanser meg på gata, og vet du hva? Jeg digger deg. Vi har snakket litt om hvordan bloggingen har minket litt i det siste, så her kommer en liten oppdatering fra Lykketoppen fra meg til deg.

 

Barna er hos Tore. Jeg har sovet så lenge i dag at jeg ikke tør å skrive timene her. Kanskje er det D-vitaminmangelen legen ringte for å informere om. Yeah nå blir det D-boost for alle penga i 3 måneder. Eller kanskje er det det at jeg i samsvar med alle Marie Kondo’s råd i boken “Magisk opprydning” har brukt 8 dager på å sortere, kaste, rydde, hive, selge og gi bort over 50 % av alt jeg hadde. Som jeg ikke behøvde. Som gjorde hjemmet vårt egentlig mer kaotisk enn jeg visste selv. Nå går det an å puste her, for pokker!

 

Denne boken som jeg kjøpte meg for 8 dager siden, har lært meg like mye som “Endelig ikke-røyker” med Allen Carr gjorde for 10 år siden. Kondo vil vi skal rydde i kategorier; ikke rom, og beholde KUN det vi elsker, ikke hva man av sentimentalitet og samvittighet oppbevarer. Ved enden av sorteringen skal man oppbevare alt på sin plass. Alt i hjemmet skal ha sin adresse. Før oppbevarte jeg lightere i høyden, men i alle 3 etagene. Batterier her, og batterier der. Papirer hit, og papirer dit. No more store. Jeg innser hvilket stressmoment det har vært å leve i uorden, og nå nyter vi fruktene av jobben med den største opprydningen jeg noensinne har vært borti. Hver kveld har jeg seilt inn i drømmeland av utmattelse, ute av stand til å glo på TV, blogge eller i det hele tatt holde meg våken.

 

Da jeg kom til kategori filmer, satt jeg på bakenden på gulvet oppe på loftet, med filmer over alt. Lille Even hadde lagt seg med en episode “Bleis å monstersinene” (Blaze og monstermaskinene) på pc’n min. Da ringte telefonen. Det var Christina, datteren til min venninne Solfrid. Begge flyttet til Finnmark for noen år siden (til min store frustrasjon) og fikk etterhvert hver sine bebiser. Christina sin lille pie hadde jeg aldri møtt, og savnet etter mine Vardø-venner slår inn hver dag.

 

“Hei, Christina her. Du, ka som e adressa di? Æ skal sende en pakke tel dæg. Åja. Men du, æ må sånn tisse, så æ må lægge på nu. Hade.”

 

Altså. Samtalen var en setning lenger, siden jeg sa hun skulle kommet seg en tur til Trøndelag snart, og siden hun sa “næi det har æ ikke pænga tel.” 

 

Men.

 

20 minutter etter ringte det på døren, og der stod Christina med sin lille Alva på armen. Hun var på konferanse gjennom fagforbundet, og de bodde på hotell. Jeg fikk dem overtalt ut av det hotellet dagen etter, og rett inn på gjesterommet vårt selvfølgelig. Easy, siden alle hotell var proppet anyway. Vi fikk oss noen koselige dager med fullt hus, siden Tore og Mathias også kom seg en tur.

 

I går kveld satt jeg her i stuen min sammen med en dame som jeg blir kjent med for tiden. Hun hadde lest bloggen min og tok kontakt for en stund siden. Denne dama liker å være anonym, så hun er min hemmelige nye bekjent.

 

Tenk dere en ny stue med rene flater og bare de tingene man elsker; kaffe, ostekake, snickers (lowcarb ofcourse; meglerfruen snickers), ei fantastisk trivelig dame som unngår alt ved navn sladder og vås, tente lys og god stemning!

 

Livet kan virkelig være HERLIG dere, hva? Når man evner å sette pris på solstrålene, stjernene, og tenner et lys heller enn å forbanne mørket. 

 

Rikdommen er folket. Menneskene. Han som smiler til mammaen sin om morgenen og stryker henne på kinnet. Han som fortsatt vil sitte på pappafanget. Hun som stanser for å prate litt på kjøpesenterer. Hun som sender melding fordi hun bare skulle kjøpe noen barneklær, men endte opp med å lese bloggen i tillegg. Venner. Venner for søren; venner! Han som fyller 90 år i dag, som fortsatt drar på jakt. Gratulerer med dagen; you’re awesome. Barnefaren som står på for barna, samme hvor bratte fjell han må klatre med dårlig fot. Slekta som bunner og grunner i fjæra med bål lukt, havbris og potetåker. Deg. Du og dere. Rikdom er DERE. Dere er rikdom.

 

Nå går sola snart foran Stjørdal by, men ikke i hjertet mitt. Jeg skal rusle ned i kjelleren og lage et paradis av et soverom for 8åringen våres. Det er på tide. Han fortjener bedre. Jeg også. Jeg som mor fortjener å kunne se behovene til barna mine på en respektabel måte. En niåring som blir flau av gardinene sine, blir glad av en mutter som lytter. Og når barna mine er lykkelige, er jeg også lykkelig. Når DU, kjære leser, er glad; er jeg også fornøyd. Så finn noe som gleder deg, og sett fokus på det. 

 

Tenn et lys i mørket, fordi det er bedre enn å forbanne det.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg