Vi har noe penger aldri kan kjøpe, som lyser opp dagene våre og som gjør at vi gleder oss til framtida.
Rikdommen gir oss mang en god latter og gode varme stunder; jeg snakker om alle disse fantastiske folka vi kjenner.
Jeg vet, jeg vet, det har blitt blogget lite herfra de siste månedene, og mange har spurt meg om jeg rett og slett har sluttet. Men det har jeg ikke; jeg kan nok aldri slutte å skrive. Alt kom over oss i en fei på nyåret, og midt oppi sorgen over verdens vakreste ungdom som reiste altfor tidlig, kjøpte jeg et nytt hjem, tok med meg gutta, og flyttet.
Sofaen mangler henne, kinosalen er tom uten henne, den grå lange kjolen min nærmest gråter uten henne, og jeg ber for familien hennes, men livet går videre som et stabeist. I mars var det for min del bare å reise seg, børste støvet av dagene og traske videre.
Da vi flyttet hit som det er så sentrumsnært i byen vi elsker, ble vi alle tre mye mer tilgjengelig for de vi kjenner. 4åringen digger å bo her, og 9åringen kaller det luksus. Det er bare et helt vanlig hjem, men det er altså luksus for kidsa. Tenk det; skal ikke mye til for å glede en tassi.
Ofte tenker jeg på hva vi skulle gjort uten alle de snille vennene våre. Denne latterkrampa som vi griner og rister oss gjennom oftere og oftere, den er mer verdt enn all verdens diamanter og gullbarer. Jeg er så takknemlig over disse stundene, at jeg får ikke tenkt det nok.
Rett borti hugget her er joggeskogen min, og ikke langt unna har vi alle lekeparkene barna elsker. Det er duket for bysommer for barna, mens denne mammaen muligens hiver seg med på dametur til sydligere strøk. Naboene her er skikkelig reale, så når barna er hos pappan sin og koser seg, har vi en del hyggelige forspill hos meg, før vi går ut og danser.
Ellers er det meste uforandret. Jeg er fortsatt avholds og jeg skriver som før. Bare at i den verste fasen av sorgen og flyttinga, føltes det best å skrive på papir. Gjemme seg litt. Denne bloggen var i utgangspunktet ment som arkiv for de som kommer etter meg. For å forklare hvordan fortida faktisk var, i motsetning til spekulasjoner og falske rykter.
Vi nyter altså rikdommen våres, alt dette deilige som ikke kan kjøpes. Venner, stranda, lekeparker, varme klemmer og smil.
Livet er godt nå. Vi savner henne inderlig. Men nå er livet digg å leve.