En hot prat med politiet

 

Det begynte med en time hos politiet for snart en uke siden. Livredd skulle jeg fortelle alt, for å få hjelp til å stanse psykisk terror. Det gikk hardt utover neglene mens jeg ventet på denne timen hos politiet. Ville de dømme meg? Et menneske “hadde nemlig hatt noe på meg” i et tiår. Jeg hadde blitt så vant til angst at jeg ikke visste at jeg hadde angst. Det handlet om tabu. Jeg hadde aldri gjort noen noe vondt, men gjennomført ønsker og drømmer utenfor det normale.

Så møtte jeg verdens snilleste løvetannbarn av en kjekk og grei politibetjent som visket bort all skam. “Helene. Du har da ikke gjort noe galt.” Jeg fikk råd og støtte omkring dette med å ta tilbake kontrollen. Og det kan man jo til en viss grad gjøre med blogg og facebookinnlegg, men jeg har hele tiden visst at denne delen av mitt liv er verdt ei spennende bok.

Kjære unge politibetjent: Tusen hjertelig takk, du er den første jeg vil takke skriftlig hvis denne boka noen gang publiseres. Vi får se. Veien er tiden, ikke sant. Mens tiden skaper veien. Jeg koser meg med både tiden og veien, og å skrive den, og du smiler sikkert hvis du leser dette. For det er all grunn til å kose seg.

Kjære super duper tålmodige lesere. I am coming back. Sakte men dønn sikkert.

Hu derre forbipolene har vært litt innesluttet det siste året hva? Helt enig. Men jeg lover at jeg ikke har sluttet å skrive, og jeg har en god hjelper ved navn Luna Blue. Min lille Sibirpie kommer alltid og legger seg ved siden av papirene mine på skrivepulten mens jeg skriver.

Hun bryr seg ikke engang om at jeg velger å skrive kladd så blekket spruter før jeg går over med digitale verktøy til slutt. Og når jeg vil høre musikk fra den gang da; epoken jeg skriver om, digger hun musikken hun også. Destinys child og greier. Hello. Jeg danser på ræva på stolen med poker face og Luna vugger litt hun også.

Her sitter vi sammen og skriver ei bok som er så morsom å skrive at jeg neste triller ned av den sjølpraya stolen min, ved den like sjølspraya gjenbrukspulten. For noen ganger får jeg latterkrampe. Da gir Luna meg en kos av dimensjoner, akkurat som om hun kjenner gleden min.

 

 

Dette er finale. Og hvor lang tid den finaletiden kommer til å ta, aner jeg ikke. De som bidrar i historien vil for alltid forbli anonyme og skjulte. Det er viktig for meg å ta med meg navnene deres i graven når den tid kommer. Dere skulle bare visst hvor viktig dette personvernet er for dem. For min del har den psykiske terroren allerede shamet meg langt utover sladdervidder, så sannheten er mild i forhold til ryktene.

Selv har jeg altså blitt presset og truet i over 10 år hva angår denne historien av mitt liv, som jeg ikke skammer meg over i det hele tatt. Men som jeg aldri var klar for å dele. Som vedkommende kom til å fortelle hele verden på sin måte hver gang vedkommende ønsket kontroll over meg.

Noen mennesker ønsker å styre deg. Boken jeg skriver handler for min del om å styre seg selv. Den er grov og den er galskap på høyt nivå. Den er: “Just dance; gonna be ok!”

Men aldri var vi slemme. Aldri såret vi noen. Aldri prøvde vi å kontrollere andre for å løfte våre egne ego.

 

 

Mine venner kjenner denne delen av livet mitt, og de har aldri dømt meg. Akkurat som politiet har de ingen fordommer mot min fortid. Men om det kommer en dag at min bok faller i deres hender, får jeg endelig fortalt de både komiske og triste detaljene på den verdifulle måten hendelsene fortjener.

Aldri har jeg vært narkoman. Den historien er ikke min. Aldri har jeg vært en slemming. Den historien er heller ikke min. Aldri har jeg trykket noen ned med vilje. Den historien er ikke mein den heller. Detter er noe ganske annet.

Og med min bipolare diagnose har jeg slettet grenser og gått mine egne veier. Det er hot, det er sexy og det er som politiet sa: langtfra verre enn paradise hotell 😉

 

3 kommentarer
    1. For et nydelig rom du hadde der. Elsker interiøret og fargene. Godt når noen ser en, og gir en tro på at man er verdt det som man faktisk ER verdt 🙂

    2. Du er et forkastelig menneske. Skam deg. Skam deg over det du har gjort og gjør hver dag. Håper verden rundt deg en dag ser hvem du virkelig er; og at du mister alt.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg