Forbipolene Bipolar mamma med et sådan vakkert sinn

Kjære 10åring

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Verden krangler, og jeg ser og hører. Men ikke du, du ser ikke og du hører ikke. Du får leve i en annen verden. Fordi du kan, og jeg kan. La deg få være i fred, og leve i farger.

Jeg kan ikke redde de barna jeg ser, som du ikke ser. De som lever i en kald og mørk verden. Men jeg kan redde din verden. Jeg kan hjelpe deg å fargelegge den. Oppdragelsen går som vanlig, men jeg adder noe til.

Jeg vet du drømmer deg tilbake, akkurat som jeg. Liten tassi med små fingrer i mammas hånd, ut på spennende tur. Men de er ikke så store, de hendene mine heller.

I det hele tatt er vi på samme nivå, du og jeg, både når vi telter, løper rundt i et i badeland, plasker og har vannkrig, bor i campinghytter eller på hotell, nyter livet på en svær båt, lateløper med føttene når flyet tar av og jeg later som nor annet også; at jeg ikke har flyskrekk for at du skal få nyte flyturen

Eller når vi leker oss i lekeparker som Leksand, Tusenfryd, Bø Sommarland, Tivoli i København eller koselige Hunderfossen.

Det oser sommer, og de fleste rundt oss er på ferie. På Danskebåten leker du med andre barn som også er pirater og skal løse oppgaver. Showet starter snart. Hunderfossen har de søteste små hyttene, og selv om det regner i Østersund, elsker vi lyden av dråper på teltet over oss.

Vi er trygge samme hvor vi er.

Og magen vår får krampe i latter uansett hvor vi drar.

Du får deg venner over alt hvor vi er.

I Leksand tar det helt av i 2023. Vi har ankommet fra Østersund i det vi trodde skulle bli en togtur, men som var en busstur.

Den første natten krysser vi Leksand med onkel og tante i sin campingvogn. To av dine søskenbarn får sove i vår hytte. Så hva gjør vi? Lager sukkerfrokost med høy musikk og masse digg på bordet. Danset vi ikke også litt på det bordet mon tro?

Alt vi opplevde i Leksand får meg til å undre på om vi skulle dratt tilbake dit neste sommer. Hva tror du? Hele den pakka der, er det den turen vi skal spare til denne vinteren, lille venn?

Men vi har hverken vært på Liseberg eller Legoland.

Ok. Uansett har vi lært: mindre bagasje, mindre buss, og hytte nærmere både do og park. Spesielle små hoteller foran “luksus”. Reise i juli, ikke juni, så vi blir kompis med tempen her i Norden.

Økonomien her i hus styres av et menneske. Og hun hverken røyker, snuser eller drikker alkohol. Det er noen valg som alenemamma har tatt, som gir store bonuser økonomisk. Dessuten behøver vi ikke å handle særlig foruten hygieneartikler og mat, så da kan vi heller bruke penger på opplevelser vi aldri glemmer. Og ja, det er valg: legg nikotin og alkohol bak deg bare, sa jeg til meg selv. Og sånn ble det, fordi jeg bestemmer mine valg selv. Og jeg var storrøyker i 12 år før jeg sluttet i 2007. Ikke rørt en eneste røyk siden, og jeg er mest lykkelig uten alkohol.

From dark to light:

Husker du da du tok dine første svømmetak i Leksand? Du begynte i Bø året før, og svømte litt da også, men i Leksand startet ditt svømme-liv i bassenget på camping-delen.

Pokker jeg digger deg, du din humoristiske 10åring! Jeg gleder meg til alt med deg.

Jeg prøver å skjerme deg fra en verden på nyhetene som ikke akkurat minner om en feriepark. Og det funker; du er smiley himself, akkurat som du var da du var liten baby.

Så.

Jeg kaster alle bekymringer over bord fra Danskebåten, taper vannkrigen i Storsjøbadet, rister av meg alle triste tanker i den gøyale dure-maskina i spilltetlet på campingen i Leksand, ler av showet i det største teltet på samme camping, og spiser god mat der sammen med deg. På stranda i Leksand står jeg for alltid sammen med deg og nyter utsikten og livet, mens vi hører hundrevis av glade feriefolk kose seg i storteltet på campingen.

Så løper vi fra Bø Sommarland fordi det er juni og for småkaldt; vi kommer heller tilbake i Juli/August en gang, har vi lært.

Jeg rusler glad og fornøyd opp Karl Johan med ei lita hånd i mi lille hånd, og sola har jaget alle skyene vekk.

Vi lager hytta om til stue her hjemme. Stua om til hytte mener jeg, og satser på at katta ikke kommer med ei levende mus denne natten, sånn rett nedom min høyre fot. Sånn som sist vi laget stuehytte. Grøss.

Det samme hjemmet fyller vi opp med vennene dine og mine; og slekta. For hvem bestemmer reglene der kun en voksen bor med barn? Bare de. Og kun dem. Vi gjør det på vår måte, og er ofte en familie på mange flere enn oss når middagen skal inntas.

Farge, farge og atter farge. Farge livet til barna.

Det er ikke galt å gjøre et barns verden om til en lekepark i disse tider. Han behøver ikke å vite om alt. Han vet det også, at det finnes ting mamma ser på nyhetene når han sover; som han ikke trenger å bære på i sin bagasje.

Jeg kan bære det for han.

Jeg kan ta sekken hans også, de dagene vi treffes etter skolen.

Det hender seg ofte at jeg hjelper han med bagasjen hans når vi er ute i verden og reiser, også.

Sekken han kan få bære er fylt med ekstra tulling og tøysing så han ler enda mer enn før. Den er fylt med komplimenter og øyekontakt. Det lille ekstra. Boklesing og felles serier. Gode glade filmer og varme klemmer. Og den sekken veier ingenting. Tvert imot, den løfter en liten tassi som om det var litt helium oppi den.

Det er sånn det er, at det er min drømmejobb: å få gjøre livet lettere for små drømmere, når halve verden krangler og dreper både drømmene og drømmerne.

For vi behøver små drømmere.

Og de behøver oss.

Med blanke ark og fargestifter, og en sekk fra bakvendtland.

Howdy doo, håper du har det bra der du sitter/står/går og leser en old blog.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Vi er av mote, vi bloggere, hvilket passer meg utmerket. Jeg risikerer ikke lenger å gjemme meg under bordet fordi åttifem tusen lesere har lest mine weird words på et døgn.

Anyhow and anywhere, all at once; Du lever med behov som søvn og næring og det gjør jeg også. Bare add skriving og fotografering. Å skrive er et behov som må dekkes for meg, og hvis du trodde jeg hadde sluttet: Vi drukner i utskrevne notatbøker, løspapirer og svære A3ark proppet fulle med ABC Her hjemme.

Jeg sier som ukrainerdama som la fine negler på meg sa hver gang hun så neglene mine: “Ikke bra. Ikke bra, Helen, ikke bra!”

BTLLAEW (bythelonglongandendlessway)

Overskriften har overhodet ingenting med denne teksten å gjøre. For selv om Se og hør, her og der og hit og hit samt avisene; fikk lage feite overskrifter for å selge, ble vi bloggere slaktet dersom vi som jo også var en del av media, gjorde som vi skulle: ga dere headlines. Dere ville ikke ha dem, og følte dere lurt. Nå er det på moten å slakte avisene fordi de vil ha penger for artiklene sine på nett. Yeah, yeah, you smart ass kid; gå og ta deg en bolle og forlang at den også er gratis. Jeg kan love deg at både Kiwi, Rema og Coop roper “neeeeei, ta deg en bolle; du må betaleeeee!!!!”

PFI = Pay for it.

Kanskje du heller vil ha et visuelt bilde i stedet for en overskrift?

Trump drumpet. Altså, for generasjon løvblad: Det betyr at Trump prumpet og dreit seg ut samtidig. Det ville iallefall jeg ha gjort i hans sted, i visse stressende situasjoner. Eller kanskje det gikk bra. Whatever. La oss late som at han drumpet.

Sommeren er over, og det er noe av det kjipeste jeg kan uttale. Vi elsker sommer, sol, bading og reising, og nå skal jeg vise dere litt av sommeren våres i bakvendtland.

Vi starter med å tryne ned denne herlige trappa midt i Tivoli i København, og nei ikke alle fargeklatter betyr prideflagg. Jeg eide den regnbuen på 90tallet. Kan jeg nå gå i ei regnbuejakke uten at alle tror jeg er lesbisk? Ingen fordommer, men kunne man ikke tatt noen andre farger? Mønster f eks? The cool prideflag, ikke min egen regnbue. Kanskje noen coole tattooes on a green field?

Nå drømte jeg meg bort igjen. Det følger med det å være meg. Også når folk snakker til meg.

Sommeren 2024:

I bakvendtland ender vi på Værnes flyplass. I rettvendtland:

My little DK and I reiste sånn: Herfra – Oslo -Danskebåten – København i noen netter der dere bare må få se det søteste hotellet i hele verden hvor vi bodde i noen døgn. Alle som har vært på City hub København vet at det er noe FOR SEG SELV.

Bildene fra dyreparken er skrytebilder, for DA var alenemor sliten da. Å reise med barn er en jobb. En morsom en sådan, hvis ungen din har humor sånn som min.

Men ferien starter når du faller i sofaen og ned i et sofahull som Helene in wonderland.

Så kom høstferien og vi dro til Sverige. Vi greier bare ikke å kjede oss, så hvis jeg skal være ærlig så drumper jeg en lang en i at vinteren kommer og tar meg nå. Vi finner alltid på noe rart, vi som er født med too much fantasy.

Gratulerer eller ikke grattis USA. Hva vet vel jeg? Jeg er bare en nord”mann” påvirket av sosiale medier.

C ya … forbi polene 😉

Wow! Er det ikke snedig hvordan folk som kjeder hjernen av seg gjør tanker og idéer til “fakta”?

La meg humpe 9 år tilbake. Det er nemlig noe jeg må gjenta. I repeat: 10.juni 2015 sitter jeg og har gruble meg gjennom et helt år. Hvordan skal jeg gjøre det? Dette med å sørge for at mine to sønner får vite SANNHETEN om meg, dersom jeg dør tidlig, og ikke RYKTENE?

Me. The underdog på alle plan. Check check. And check!

Paranoid var jeg ikke. Denne lille byen flommet over av rykter om meg som ikke stemte, så til de grader at jeg slet med å skaffe med jobb. Måtte virkelig stå opp for meg selv. At jeg ikke var narkoman, blant annet. Hvorfor jeg hadde skiftet navn. Blant veldig mange jantelover florerte disse ryktene.

Denne bloggen er legacy, og mer spennende enn det er det ikke. Arven for mine barn; the truth.

Grublingen jeg la bak meg 10.juni 2015, var 3 alternativer. Først begynte jeg å skrive per hånd, for å til slutt ville legge det en leid bankboks. Så var jeg inne på å kjøpe en safe. Men papir kan brenne straks det kommer ut av sin hule. Innimellom tenkte jeg på å skrive alt ned på en blogg. Det var da Sophie Elise og Anna Rasmussen var som mest eksponert, så jeg la det skremt fra meg hver gang tanken slo meg.

Jeg var, er, og kommer alltid til å være sjenert. Så sjenert at jeg mister følelsen i føttene mine dersom jeg skal snakke foran folk en sjelden gang. Som da jeg skulle lese opp diktet jeg hadde skrevet til min kompis’ begravelse, og jeg ble lam. Det rare var at føttene bar meg fram til alteret likevel. Diktet fikk jeg lest opp med en stemme som ikke var min. Og jeg snublet ikke, utrolig nok.

Jeg er mamman som får like mye panikk på Cirkus med 9åringen min, som i begravelser eller bryllup der jeg skal snakke, for på sånne cirkus skal som regel den forbanna klovnen peke på voksne som han skal ha ned midt i spotlighten sammen med seg. Og vil du ikke joine klovnen, får han alle til å klappe og trampe i takt til det ser ut som du har bipolar hvis du nekter. Noe jeg jo har. Måtte klovnen alltid holde seg langt unna meg.

Well. Hittil har jeg overlevd. Men jeg visste ikke at jeg kom til å ha minst 9 år på meg til å skrible ned my truth for my kids.

Det var altså 2015, og jeg var lykkelig alenemamma til min lille baby som vi kalte “Smiley”. Altså, han heter ikke det, men han var, og er, så smilende glad.

Så.

Tenkte jeg.

Noe jeg trodde var lurt.

I mitt hode delte jeg internett opp med de samme grensene vi mennesker har tildelt kloden.

Men de første astronautene var fascinerte over det faktum at kula de la bak seg på vei til månen, var grenseløs. Ingen land, ingen fylker, ingen kommuner. Bare ei kule. We are one.

-“Jeg. Ei uinteressant alenemor på 35 år fra lille Stjørdal. Ingen kommer til å lese det jeg skriver. Jeg slipper oppmerksomhet. Og det å skrive er det eneste jeg vil, det har preget en barndom med så mange brevvenner at jeg ikke kan telle dem, og det har lyst over ei vanskelig ungdomstid, da jeg fikk jobbe freelance i lokalavisa etter arbeidsuke på ungdomsskolen der læreren mobbet sånne freaks som meg.

Jeg kom aldri helt tilbake, da jeg mistet ytterligere mer selvtillit etter å ha blitt innlagt på psykiatrisk dypt deprimert som 17åring.”

Dette var mine tanker, og plutselig var det det jeg skulle: det sikreste var å skrive mitt ettermæle i luft! Internett. Blogg i det skjulte, ja for det måtte vel gå an.

Følgere var er nytt ord for meg, og såvidt jeg vet har jeg aldri hatt faste følgere. Hvor skulle jeg kunne se det tallet? Jeg husker vi kunne se antall lesere vi hadde i løpet av et døgn, og da jeg lærte det ble jeg vettskremt.

For der var plutselig beviset på nettopp det som ikke skulle skje, folk leste mitt lille bortgjemte hjørne på Internett. Alt var visst grenseløst. Det var intet hemmelig hjørne. Ikke engang en klode, men et univers uten streker.

Da sa jeg til meg selv: Hva hadde pappa sagt? “Vær åpen” hadde han sagt. Jeg vet det, fordi han sa det i 1997, etter sykepleiere bar meg over terskelen til psykiatrisk.

To døgn lå jeg på 1.plass på blogglisten. Men jeg var lur. Jeg visste at siden jeg definitivt ikke kom til å vise sexy rumpepuppebilder, kom jeg til å rase ned på lista raskt, og gjemme meg i det imaginære hjørnet mitt igjen. Aviser ringte. Tv2 tok kontakt. Jeg sa nei. Så husket jeg pappas ord, og gjorde det likevel. Sa ja til intervju og ja til direktesendt TV. Da døde jeg litt.

Virkelig, da hoppet jeg av denne verden, så livredd var jeg.

Slike forespørsler kunne overraske vettet av meg. For det handlet som regel om innlegg jeg skrev som jeg selv ikke kunne se allmenn interesse i. De innleggene var på en måte bare for å få skrive. Skrive, skrive og atter skrive. Jeg kunne få noe slags abstinenser av å ikke skrive, og alt skrev jeg på telefonene jeg hadde de 9 årene. For hva vet vel jeg om data? Vet bare at den ligger rett borti her, på skrivebordet.

Jeg vokste med forbipolene på skuldra mi i mange år, før jeg puttet henne i lommen og tok henne opp da det passet meg.

Akkurat i dag passet det meg, yo. For det er et tema jeg er så lei av at folk maser om. Følgere. Det er visst viktigere enn å ha dopapir i hus. Viktigere enn politikk. Viktigere enn kloden, universitet, nei; skrivefeil, det er katastrofe: universet, og hele sulamitten. Ikke for det, følgere er visst viktigere enn studier på universitet også nå til dags.

“Hvor mange liker og følger deg?” spurte vi hver dag på barneskolen 80’s. Neida, kødda. I mitt tilfelle ville svaret blitt et par av kalvene og kuene i fjøset til onkel og mormor utpå øya. Men ikke oksen. Vi likte ikke hverandre, og heldigvis var den ikke en følger av meg!

Hvor mange følgere jeg har nå? Så få som mulig håper jeg. Ingen, tror jeg faktisk. Flirefjes, hånda i panna – fjes. Hva skal jeg med følgere? Make money, honey? Vel, jeg er uføretrygdet pgr av kronisk sykdom, og kan ikke drive og tjene penger på blogging. Byttehandel i form av reklame mot Tusenfryd for å ta et eksempel, går under hobby.

Jeg måtte i såfall ha gitt dem bort, them money.

Må man ikke ha et domene, Instagram eller en facebookside for å ha faste følgere? Tik tok, se der. Der har de “følgere”.

Og hvorfor skulle noen følge etter meg by the way, jeg må le, for det skulle tatt seg ut. Neida, that was a joke, men why noen skulle følge ei bipolar mamma på 44 år, er meg et mysterium.

Listen up, chicken bitchy little wannabe asleep in the middle of the night klokka 00.01, but instead sending me a fucked up sms: Jeg skriver AKKURAT NÅR JEG VIL her inne på forbipolene. Og det er mulig jeg tar feil, men jeg tror altså ikke det er mulig å ha faste følgere her inne på blogg.no. Kun døgnbaserte lesertall, hvlket er meg revnende likegyldig, jeg får det ikke med meg.

Sis.

Bro.

Følgere er jo nettopp hva jeg definitivt ikke vil ha. Akkurat nøyaktig det jeg hele livet har rømt fra; oppmerksomhet.

For du tror det medfølger høy selvtillit av riktig medisinert bipolar type 1?

Sannhetene som jeg ville servere mine barn, handlet om innleggelser på psykiatriske avdelinger, elektrosjokk, meg på rømmen som 18åring, hvorfor, og nå de siste to årene en finalebehandling i form av et år hos psykolog, og 26 timer intensiv traumebehandling type EMDR, som fungerte fett.

Jeg trodde EMDR ville gjøre at jeg ikke lenger måtte slite med sjenanse. Men selv om det ga enormt positiv virkning, tok det ikke fra meg personligheten min.

jeg er like introvert som da jeg som 6åring angret hver gang jeg sa ja til mer solo brus på kaffebesøk hos gammeltante Olaug, for da ble det stille og alle så på meg i flere tause sekunder, med voksne rare smil. Give me a hole in my great auntie’s sofa, down to Chinaaaa!

Og jeg er like sjenert som da jeg trodde at da pappa sa jeg skulle “gå på skole” med et tvillingpar, betydde det at jeg skulle gå mange tusen skritt sammen med de to ukjente barna, ofte.

Hva skulle jeg snakke om da? Det kom til å bli grusomt flaut. Jeg kjenner forresten hun ene i dag. Og vi skulle bare sitte i samme klasserom. Ikke gå i pinlig taushet i hundre mil.

Ja. Jeg er like innadvendt og weird nerd som da jeg gjennom 80tallet og 90tallet alltid forberedte telefonsamtaler med krisesetninger som jeg kunne si hvis det ble pinlig stillhet. Beklager mamma and dad in heaven, for lange telefonregningen fra Vesterålen og Ytterøy. Sosialt var det nok verdt øvingen.

Så.

Jeg

ser det jaggu for meg:

Jeg med en flokk følgere etter meg?

Bitch, please.

Gi meg heller oksa til mormor en runde rundt på øya. Ekstra skremmende, siden den er et spøkelse nå, og du sikkert spiste den en gang på 90tallet. Beefbitch.

Howdy doo, see you never, and one more thing: hue mitt har du ingen innsikt i, for det er det jeg som eier.

Du ække.

Du er ikke.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Du e itj;

en finslipt smaragd, og….

…du kommer aldri til å bli en supermodell. Ingen Alcudia med flotte palmer og paradis-strender. Ingen fancy New York, eller spennende København. Stockholm har gamla stan, det har ikke du.

Du er nok ingen Barcelona heller..

Nei, du er bedre enn det for meg, kjære Smalltown.

Du er den gamle dama med den lille hunden. Dama med hvitt hår som smiler og sier hei når jeg smilende heier til henne mens jeg sykler med musikk på ørene.

Både hun og jeg vet at jeg ser ut som en alien med de musikkbjellene utenpå hjelmen som jeg låner av 9åringen. Både hun og jeg vet. At vi aldri. Har sett. Hverandre. Før. Men vi lager våre egne regler her i smalltown: Vil vi hilse, så hilser vi.

Jeg tenker å rekke polet for å kjøpe ei flaske hvitvin så jeg kan legge meg i boblebadet og ligge der og kave i all behagelighet på plattingen min utover kvelden. For inspirasjonen til å nyte livet er stor når sola skinner i minibyen, så jeg skal. Jeg skal oppi den boblegreia og kose meg.

Eller kanskje ikke.

For på veien mot sentrum møter jeg ei dame jeg smalltown-kjenner. Jeg bremser. Stopper. Snakker.

Og snakker, og lytter…

…prater, flirer og ler. Kjøpt seg ny leilighet. Kaffe en dag ja, javisst. Den igjen den har også flytta, hmm. Plutselig har det gått 10 minutter? 20? 30? Aner ikke…

Mens vi prater ved fortauskanten en fredag ettermiddag, vet jeg ikke hva klokka er. Du tar ikke opp telefonen for å sjekke klokka, en smalltowntalk kommer foran.

Kanskje er polet stengt nå. Og den billige hvithvinen blir bytta ut med cider. Eller bare ta en avholds kveld med grønn tropobrus? Digg det også. Sikkert er det at det diggeste er å snakke…

…med…

…en ekte

smalltowner!

Det er både diggere og viktigere.

We know some story of this Town.

Mange av oss vokste opp her rundt 70/80, noen lenger tilbake. Vi er her sammen; ikke i ei bygd og ikke i en storby. Heldigvis. Ei bygd spises opp av sladder, og i en storby ville jeg blitt ensom. Vi kjenner denne midtimellomen; vår lille bittelilleby.

Vi har både by og bygd i ett.

Vi vet godt hjem sladrehønene er, men mest viktig; vi vet hvem ryktehanene er også. Det er bare å smile og holde munn når du møter dem. Ingen kunst.

Alle mannfolka som jobber på Remabutikkene her er kjekke. Fordi de smiler og hilser, og de kjenner oss. Vi kundene, vi kjenner smilene, øynene og de hyggelige korte samtalene. De vet om oss alle. Det samme er det med de andre butikkene. Damene som jobber der også, om de er 20 eller 60; de har glød og glitter i øynene sine, og gir en service du sjeldent kan få i en storby.

Så kjære smalltown. Du er et får i ulveklær. Vi har faktisk paradis-strender. Vi bare vet best om Storvika, litjvika, minivika, Molovika, Langøra og Hellstranda, vi som er en del av deg. De som ser deg utenfra, ser ikke perlene dine.

Du har kanskje ikke den beste fasaden, men vi vet. Vi vet om alle stedene der du glimter til. Og vi liker gågata di, der vi alltid treffer kjentfolk.

Når vinteren kommer, går vi i hi, men vi vet at det er verdt det. Det er verdt at det ikke finnes mye å gjøre her i November, Desember, Januar, Mars og April. Vi sutrer og bærer oss over sluddvær og kjedsomhet. Men vi vet hva som venter oss i mai! 17 mai bråker vi så høyt vi kan av glede, dersom været er bra. Er det ikke annet enn regn, bråker vi litt mindre. Men den dagen vet vi at vi alle har gått ut av hiene våre for å hilse på gågata.

Du er en diamant, og for meg er du bedre enn Alcudia. Jeg kjenner ingen der, men her kjenner jeg halve deg. Tenk å slippe å være ensom. Tenk å ha så mange å snakke med.

Tenk å sykle til strendene våre, og svømme høsten i møte til langt uti september.

Det ble ingen boblebading på plattingen på hu mamman her i kveld. Men vi har jo morgendagen i lillebyen våres. Da kan vi bade.

Å snakke med en nabo eller en Smalltowner gir Balsam i hjertet.

Ro i sjelen er det når alle de ansiktene du ikke kjenner, hilser tilbake med et smil. For du er på det lille stedet som har vokst sammen med deg. Du husker at kjøpesenteret ikke fantes. Over Kansas bodde en kjenning på hybel. Du husker da vi feiret “Fæst i natt”. Det var magisk. Men selvfølgelig husker du ikke alt fra du var 15 år.

Jeg elsker deg, Stiordala. Som du så pent het før i tiden. Da flyene begynte å suse over ditt sentrum het du Stjørdal. Jeg bryr meg ikke om at du heter noe så rart, for meg er du den Smalltown som gir meg et løfte om å aldri bli ensom.

Hvordan skal man kunne bli det, med en trygg og kjent base som du ga meg her?

Du er mitt Alcudia.

Malt av Andrea 8 år.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

SÅ ENKELT det skulle vært med en fargerik og glad verden omgitt av hjerter. Men sånn har der mest sannsynlig aldri vært, og mennesker blir mer og mer ensomme.

Et glippe er når man overser, hersker og får andre til å føle seg usynlige.

Det er som om du tenkte det og aldri sa det høyt. For du fikk ikke svar. Alle var stille og så bort. Det er ungdomsskolevarianten.

Der er som om du aldri skrev den meldingen. At dine ord aldri var verdt å besvares. Det er slektsvarianten.

Som om du er usynlig. Kjærestevarianten.

Når du endelig finner en kjærest du kan kommunisere med, er det som å gå fra å krype på piggtråd til å slappe av på tusen lag med fløyel og silke.

Nesten bedre er det når du får deg venner med årene. Venner som ser deg og svarer deg.

Og det er alltids ei kusine i slekta som virkelig ønsker kontakt med deg, selv om mange i resten av flokken helst ser i en annen retning og later som om det sorte fåret ikke eksisterer. You, thay is. Den kusina er som gull som aldri slutter å skinne, selv om du visstnok er like lite verdt som kull forlengst ble til i heksebålet ditt.

Til alle tider har silent treatment ligget i lufta, som en stille fjert; alle kan lukte den, ingen slapp den og ingen kan se den. Det stinker verre enn en proteinfis, og det sier ganske mye om den skyldige.

Den skyldige asshole som overbeviste alle om at du fortjener det. At det er din egen feil at du skal overses som om du har dødd kanskje førti år før det er din tur å vandre ut av tiden.

Det er den mest geniale typ mobbing noensinne. Og den mest effektive. Hva gjør et menneske når det over år har blitt behandlet som luft?

Mange blir til luft. De begynner å tro på stillheten. At det er luft han eller henne skal være. Ingen. Død. Uverdig livet.

Hvorfor er vi mennesker sånn? Har noen så innmari stort behov for å føle seg bedre enn andre, at de inviterer noen, og utelukker en? Herskebehov er en skummel ting, men ingen, nei; ingen, er bedre enn noen. Her på forbipolene har jeg skrevet historier for mennesker som har blitt mobbet, men også engler som ble mobbet. De som ga opp og forvandlet seg til den lufta de andre ønsket at de skulle være.

Mission completed? Fornøyd? Hvis du er en silent treater; føles det oppbyggende å stenge andre ute med den stille tarmen din og den usynlige jerndøra di?

De ser ikke opp til deg, de frykter deg. De frykter at de skal bli behandlet likens som som du behandler meg.

For ja, jeg skal innrømme at dette har jeg opplevd flere ganger. Det er mange måter å presse et menneske ned, og i alle tilfeller har jeg gått til veiledning og behandling for å sette grenser, og forvandle traumer til styrke. Grenser kan noen ganger være å trekke seg unna, og forbli stille selv. Men det er i tilfeller hvor man opplever psykisk terror. Da er det ikke silent treatment å gå i dekning.

Jeg er sterk, men jeg som mange andre kan også gråte i dusjen i fortvilelse og spørsmålstegn over å bli behandlet som om jeg ikke finnes. Så blir jeg kvalm etterpå. Kvalm av tanken på behovene slike mennesker har for å heve seg over meg. Er jeg virkelig så mye mindre verdt enn dem, at jeg ikke fortjener å bli behandlet som at jeg finnes?

Det fine er at vi finner hverandre, vi outsiders. At vi med årene bygger ekte vennskap med selfølgelig respekt, og naturlig kommunikasjon. Ingen av oss er bedre enn andre. Hverken titler eller personlighetstrekk lurer oss.

Vi vet vår verdi her nede på grasrota. Vi vet vår identitet skapt ut fra våre egne tanker.

Ikke stille, straffene tanker som ligger der i lufta usagt. Kun for å psyke ut, bare for å skape vonde følelser.

Vi skaper heller inkluderende miljø. Er du med? Du vet hvor ensomme de kommer til å bli, de med behov for å heve seg som en deig? Et brød er alt de noensinne kommer til å bli, svidd som pokker. Husk at du blir som du omgås.

Aldri

joine

silent

treathment.

Skap trygghet.

Svar, se, inkluder og vær tilstede.

Aldri hold én utenfor når alle andre er invitert.

DEN……….

RIKERUDRUSSEN!

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Dagen dirrer av solstråler og blå himmel, og Norge har bursdag. Vi kommer aldri til å glemme 17.mai 2024 i vår smalltown Stjørdal.

Nå har det gått 11 dager, russen har fått hvilt seg forhåpentligvis, og sommeren står foran oss og banker seg på brystkassa med Tarzan på Netflix hvis det skulle bli møkkavær.

Totalt uformelt hender det seg at vi kårer både årets russ og god service i butikker på min blogg. Det er vår egen mening, og når det gjelder russen; ja så er det min sønn Even som bestemmer.

La meg først vise deg vei mot kåringen av årets russ. Jeg leverte Even i parken der han fant klassen sin, og så startet jeg ferden mot stedet der barnetoget skulle ende, for å ta ham imot. Jeg presterte å knekke flagget hans før vi lo og ristet på hodene, vant til ei litt klumsete mamma. So? Man har jo selvironi og en god porsjon lager med latter. Livet er ikke til å ta alvorlig alltid.

Det dunker i bass og rytmer i det jeg nærmer meg Kimenparken. Der står det en stor russebuss. Jeg er ganske impulsiv, livet ville vært kjedelig om ikke; så jeg gikk bort til en av russebussrussene. Jeg fortalt om den lille store guttungen min som et så tøff, og spurte om den gogutten min kunne få en omvisning i bussen om en times tid?

Jepp. Null problem.

Toget fant enden sin; min lille solstråle fant mamman sin, og så tok jeg ham ivrig med mot Kimenparken, uten å si hvorfor. Bare sa at det var en overraskelse.

Gutten min var stor i øynene da Rikerud-russen tok på ham hørselsvern, og lot han bli med inn i bussen. Med suksess-klumse-mamma på slep.

Inn i bussen spretter Sandro. Med en gang legger han merke til at jeg ikke har hørselsvern, og tar kjapt av seg sitt, og setter det på ørene mine. Han gir meg SITT hørselsvern. Det er en enorm bassebuss for å si det sånn, og etter ei sikkert slitsom russetid, velger han å være en ungdom med omtanke! Vi er imponerte over ham, veldig veldig imponerte.

Russ som tvert setter seg selv til side, for å tenke på andre. Wow. Er du med? VI er med på den! Dønn!

Velkommen var vi, veldig velkommen, og siden Even aldri har vært inne i en russebuss full av snille, kule, morsomme russ, er det også noe han aldri kommer til å glemme, sier han.

-…mamma husker du da vi…

-…mamma husker du han russen???

-…mamma? Mamma! Du vet den luksus sofaen i russebussen ja? ….. Æ SATT JO PÅ DEN! OIOI!

Det er ikke vanskelig: Rikerudrussen i Trøndelag er årets snilleste russ, spør du oss. De ga en 9åring nøyaktig hva han behøvde. Da jeg var på min sønns alder, hadde jeg ikke vært i nærheten av å måtte være så tøff og tapper som den gutten er, derfor gjorde Rikerudrussen i mitt hjerte årets gode gjerning.

Fortell meg gjerne om det var flere av landets flotte russ av noen herlige ungdommer som stakk seg ut. Kanskje var det flere av disse uselviske, snille russen som valgte å tenke på andre selv om russetida hadde tatt fra dem hvilen.

Uansett, kjære russ 24: Dere er våre stoltheter, vår 17.mai, herlig liv og røre, fantastiske ungdommer, og vi er mange som får tårer i øynene av å se dere på vår nasjonaldag. Dere eier en stor del av selveste 17.mai.

Takk til Rikerudrussen, dere er våres årets snilleste russebuss. Lykke til videre, og alltid bevar godheten i de unge hjertene deres.

Klem fra Even og Helene, forbibolene.blogg.no.

Alle har en hjertesak, sant? Ikke sant? Ikke det? Neivel.

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

Mine hjertesaker er et par saker som ligger rett utafor det hjertet mitt.

And even again I could: shut up.

Men hver eneste sommer er det en stemme som tyter ut av dem begge to: FREE US!

De krever ikke mye. Synger ikke “I want Prada aaah!”

Nei, de vil bare ha aircondition.

Jeg har aldri vært av den misunnelige typen. Jeg unner de trivelige naboene NESTEN alt. Bortsett fra ei eneste greie at

them men you know,

kan gjøre noe snedig.

Som i butikkene i sentrum, sprader de rundt splitter nakne over ei nedfisa truse eller en avslørende shorts, med boobsene løs.

Som om de tror det er mulig å identifisere boobsa deres.

Et par knerter med hår og svette på. Eller ikke hår.

Er de reservetanker de to der? Noen som har noen andre tanker om dette? Hva er de to vortene? Forskere klør seg i hodet, akkurat som de heller ikke har forklaring på aliens.

Mine boobs you know; er matfat. Vi vet. En gang i tiden fikk hodene på disse mannfolka med de uidentifiserbare vortene, over hjertene der, næring fra enten puppene til mamman sin, puppene til ei anna dame, pumper fra puppevorter, eller tåteflaske.

Så. Altså. Her går vi rundt og skjuler det vi vet.

Det vi ikke aner en millimeter om, som er to bittesmå mysterium, derimot: blottes med stolthet.

Hehe. Unnskyld, men hvis jeg gikk rundt med to sånne mysterium, ville jeg tatt hensyn til de bak meg i køa på Rema og skjult både vorter på rygger og dem vortene foran. For der står vi matfatene ferdig dekket og svetter mens brystene våre presses sammen i ei sprekk sånn at “matfatet skal være sexy nok.” BH’er er ikke laget for comfort, nope. De er laget for å lage ei sprekk til deg.

Mann!

Det er en tegnefilm og et oppfunnet eventyr, akkurat som heksehammeren, boka som ble skrevet av en full og bitter mann som aldri fikk pupp, med regler som kom til å drepe tusenvis av “hekser”. Women, that is.

På bål, i tau og i vann.

Mann!

De brystene våre, er ikke der for DEG og din nakne overkropp. De er der for babyer. Sultne små nye statsborgere som er mye viktigere enn seksuelle overbevisninger: Nei, de er fine ja, men nei: de er to fat med mat.

Og hvis JEG blotter MINE vel kjente og identifiserbare boobs og går ned gågata i smalltown her, da får jeg BOT. Eh, ja, hvis jeg gjør akkurat det samme som DEG MANN, bare mer forståelig og identifisert; må jeg betale bøter du aldri må for dine to små aliens.

Og nei, du er IKKE sexy med dine to små grønne aliens med svette og hår på. Vi andre klør oss i hue.

Du burde ta på deg ei skjorte.

Men du? ….bare sprad rundt som en svær stolt fulg, sulten og greier, as you can KISS MY ASS!

Svein holder ut. Holder ut dag for dag. Og holder ut igjen. Så holder han ut og atter holder ut. Han er min helt, mitt forbilde. For Han er kompisen til venninna mi, og

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

…ringer i vannet.

var det hun bar i spannet.

Hun tok spannet med seg. Spannet og den heavy ryggsekken. Og så reiste hun. Billetten kjøpte hun selv, selv om hun ikke hadde råd.

Hver gang jeg snakket med henne i timesvis, holdt hun det meste inne

så

ikke

vi skulle

komme borti ringene.

Så vi skulle skånes fra hennes smerte.

She was only human, you know. Ingen klovn som ikke mente det hun sa.

Vi sitter igjen og prøver å puste uten henne. Vi kan ikke forestille oss en verden uten det vakre men tunge hjertet hennes.

Nå er trærne grønne, og da hun reiste sin vei, var alt hvitt. Hvorfor er de grønne uten henne?

Ja, nå er det 16.mai 2024, og for oss er dette plutselig en helt ny verden. Svein skal ikke kjøre henne noe sted i kveld. Ikke i morgen heller. Jeg skal ikke snakke med henne og galgenhumoren jeg delte, med henne, i kveld. Svein skal møte 17.mai uten sola si, og jeg skal ikke oppdatere henne i morgen kveld.

Vi vet begge at vi begge griner. Vi snakker sammen. Men samme hvor mye vi prøver, fatter vi ingenting. Forsvant virkelig vårt mesterverk av en venn?

Vær forståelsesfull til alle oss som så dem dra med vilje nå. Vi kanskje ikke har ekte smil i morgen. Vi elsker Norge, men et Norge uten våre kjære som dro altfor tidlig, er som en jordklode uten oksygen for oss.

Hun er jo ikke her lenger. Det synker sakte og smertefullt inn. Hver dag. Hvem skal bo i huset hennes? Ville hun godkjent antrekkene våre i morgen? Hun var ærlig. Hvor mange minutter hadde vi ledd sammen, sånn ekte latter? Hvor mange minutter hadde vi grått sammen?

Svein og jeg griner fortsatt etter alle disse månedene. Vi føler oss enda nakne, sjokkert og ganske forvirret, som i; really?? Nei nei nei, ei sol dør jo ikke, værtfall ikke allered?!

Som regel tør jeg ikke tenke på at hun ikke er hjemme i huset sitt sammen med hunden sin. Hvis jeg tenker, kommer følelsene.

But I got you, buddy! Svein, jeg lar deg ikke falle ved siden av graven hennes enda. Det er lenge til, og når som helst du føler ensomheten biter deg i hjertet, er både hun og jeg der ved deg og holder deg opp.

Ok?! Forstått? Det er ikke til å holde ut, men du skal. Venninna våres hadde villet at vi skulle reise oss OPP nå, både du og jeg.

Selv om det knirker i alle ledd, bein, tanker og følelser, skal vi reise oss opp og fortelle verden om vår skatt!

Kjære Svein, hold ut nå. Smil gjennom tårene. Jeg vet de er mange, de tårene. Hun hadde villet at du skulle smile gjennom dem nå. Du og jeg skal klare dette, samme hvor galskap og usannsynlig det er uten stemmen hennes. Smilet og øynene hennes. Omsorgen hennes.

Kan vi skru tiden tilbake?

Kan vi bare holde henne fast her hos oss?

Men nei.

Hun driver og reiser lenger og lenger fra oss.

Vangelis synger det som han tenker: Some how we’re going somewhere…

Svein! Vet du hva? Hun tok dette bildet.

Du vet at hun var så stolt av alt hun greide som hun kunne føle at hun oppnådde.

Samme hvor sur jeg var hvis turen var lang, var hun like blid. Hun ville pushe oss fordi hun ønsket oss vel. Hun vil det nå også, fra der hun er nå:

dytte oss gjennom en umulig sorg.

Vi skal heve våre hoder og være stolte over at hun valgte oss som venner! Vi skal gjøre henne, pia hennes og Domino; STOLTE!

Du skal fortsette å pynte graven hennes, og så kommer vi etterhvert, minsten og jeg, en times tid med tog. Du er ikke alene. Det vet jeg at hun ville at jeg skulle ha sagt til deg: Kjære, kjære, vær sterk og lev videre, samme hvor vondt det gjør.

Ta på deg finstasen i morgen, og vær stolt av deg selv. Vi fikk et siste bilde av akkurat oss med henne og Domino. Og ingen av oss skjønte hvorfor vi skulle ta en selfie akkurat da.

Nå vet vi.

I repeat: Du er ikke alene ♡♡♡♡♡

STEEL

Warrior strong one;

what is the strenght that you’ve done?

And where has it gone?

Girl don’t talk like Peter

the eater

of the holy meal,

only to steal

his words back.

Three times out of track.

Being a man so small

with forgiveness so tall.

You are a woman now

you aint a girl anyhow.

Your name is Steel

and you are about to heal.

You can’t put a bible in you brain,

neither in your vain.

Give it time with eyes and ears

and forget your fears.

It aint cool no more

to go to the store

with Judas’ money?

Oh honey.

Why afraid to say his name?

Is Jesus the same?

Or are they over the lord above

and you some lost, weak dove?

Christian girl of shame

is like Peter to blame.

Jesus knew how to party, hey!

He had party in his way

every single dag, you know.

so why don’t you show

your bible wisdom?

Some will go, some will come.

But those who go, can not steal

the light in your eyes of the life wheel,

Steel.

You only need the light,

to find sight.

It is your life

as the light’s wife.

Peter, oh Judas, why so weak?

The ego was to seek

And a proudness lost

to what cost?

Because it was life or death

not about the sound of your breath.

30 pieces of silver , honey,

a cross and some money.

Saying: “I do not know that freak

every day and every weak”

Girl, go study, go read.

I promise, bible is magic in deed.

It reads you

you read the heal,

then your name is Steel.

Følger du saueflokken eller tenker du selv?

-“Hvorfor har dere pynta med ballonger? Hjerte og sånn?” Jeg spurte for å smalltalke med ei kassadame på kjøpesenteret i lyckliga smalltown, i dag.

-“Det er valentinesday” var svaret. Sammen med et smil.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg mumlet noe om at da måtte det isåfall handle om at jeg elsker barna. Note to self: slutte å mumle! Det hørtes ut som om jeg klaget over at man måtte jo tenke på barna også! På valentines!

Etter en del av et deilig alphakurs, hvor det også var snakk om valentinesday, har jeg landet på sofaen og tenkt at jeg skulle se en serie. Så jeg tok Netflix sin nr 1 “en dag”. Og hva handler det om? Yeah: LØØØV! LOVE!

Jeg blir så dratt rett tilbake til mine første kjærligheter. For det var ikke bare en. Jeg har gått rundt og vært forelska siden jeg var 7 år og så Lars Erik på skolen. Den forelskelsen varte til jeg var 12 år og ble sammen med Rune i Vesterålen.

Vi reiste til farmor og farfar i Vesterålen hver sommer. Og hver sommer var magisk, må du tro. Deilig slekt, vafler på farmor og farfar sin plen i  deres nydelige hage med en bekk som sildret og en portal til hekk. Inderlige vennskap, klubben “Flipper”, summende flora med så mange humler, solstråler og tørrfisk du bare kan tenke deg, og spennende fisketurer der vi bare måtte innom Ørnholmen, et svaberg av ei øy, for å se om måseungene var klekket ut, studere inntørkede krabber og bare nyte, nyte, nyyyte livet, under blå himmel.

Sommeren 1992 glemte aldri min mormor, for hun var med nordover den gangen, og da vi skulle reise hjem til Trøndelag, satt jeg et sete foran henne og gråt. Hun klarte ikke å la være å le litt, stakkar. Jeg måtte reise hjem fra kjæresten min, 12 år liten, og visste at det skulle ta et år før jeg så han igjen.

Det ble med et tårevått farvel og et påfølgende “brev-forhold” til vi møttes neste sommer. I en horribel situasjon fra min side. For jeg satt fri og fornøyd på utedassen, med åpen dør, og akkurat da kom han og kompisen hans syklende opp haugen til sommerhuset.

Har du prøvd å nå fram til kroken på døra mens du sitter på et utedass-hull? Mensen hadde jeg fått også! Da ble det slutt. Ikke for det, han så meg ikke.

Men han var et år eldre nå, og annerledes. Jeg tror vi begge bare drømte oss tilbake til 1992 da vi stod med bankende hjerter og danset sakte til “Vinsjan på kaia” med DDE. Da vi smurte oss inn med gjørme sammen med Anett og de andre barna, og løp ut i ferskvannet oppe ved elvekroken.  Da vi så filmer på store kasetter som vi dytta inn i en dings under TV’n. Og da vi syklet hit og dit gjennom vakreste Sigerfjord, in that good old freedom kind of being. Just being. Happy. Vi levde forelsket i nuet, selv om vi visste at jeg snart måtte reise fra paradis, og hjem til hverdagen.

Somrene kom, og somrene gikk. Jeg skrev med farmor, farfar, June, Jeanett, Anett, Marita og mange flere, der oppe fra Nord. Vi skrev oss gjennom vintrene. Det var rart om det ikke var 3 brev i postkassen hver dag, for jeg hadde brevvenner fra flere land, og fra flere deler av Norge.

Vel. Tilbake til Valentines.

Blå blå øyne, kan sette deg helt ute av spill. Særlig når det er verdens vakreste øyne sådan, du er på vei til ungdomsklubben, og er 15 år.

Akkurat han fikk jeg aldri ut av hodet, men med sterke følelser innså jeg tidlig at avstanden var for stor. Det var sommerflirt etter sommerflirt, der oppe I Vesterålen.

En gang måtte jeg jage ham ut av sommerhuset på haugen over farmor og farfar sitt hus, der oppe I nord, hvor jeg var alene hjemme før resten av familien kom oppover. Ut av vinduet så jeg min onkel vandre rundt, og ble livredd.

Når en desperat trønder på 15 år hører en nordlending si “Ja men æ e dårlig!” så er det bare normal fyllesyke, ikke sant. Jeg fikk han fort ut av huset, og så for meg at han ruslet hjemover og haiket eller noe. Men han var faktisk syk, stakkar, fikk jeg høre i ettertid. Kunne jeg ikke bare ha gjemt han i et skap eller noe? Huff, jeg angrer på lite her i livet, men dette angrer jeg på. Mr A i et skap, if only I could turn back time.

Jeg har fortsatt brevene liggende i boden, og kanskje jeg skal lese dem en dag. Vi ble flinke til å uttrykke følelser i brevene, både venninner, kompiser og kjærester. Det formelig lyste love av konvoluttene.

Men det var enda en som stakk seg ut blant alle disse dunkende varme følelsene. Svein Roger.

Jeg husker det som om det var i går. Vi skulle ha party hwr i Stjørdal hos min ungdomsvenninne Tina, og Elisabeth var der i stua med oss. Tina kom fra Trofors, og Elisabeth hadde fått seg kjæreste derfra, en kompis av Tina. Vi ventet på dem. Wow som vi skulle party!

Plutselig kommer typen til Elisabeth gående opp trappa og inn i stua. Cool fyr. Men hva i alle dager var det han hadde slentrende med seg bak der i trappa???

Se for deg de bruneste øynene, snilleste øynene sådan. Se for deg et perfekt alveansikt med en nydelig nese og en fantastisk munn. Håret var halvlangt, bleket, og gredd bakover i en originat sveis

Sveis Roger. Hehe.

Jeg var 16 år og fortapt. Helt fortapt. Jeg sank der jeg satt, og husker ikke resten av kvelden. Bare resten av alle de andre kveldene, våre forståelsesfulle foreldre som lot oss reise fram og tilbake mellom Trofors og Stjørdal, jeg som lyttet til Cecilia V med “Det vakraste jag vet” mens jeg så på han da han sov. Han som elsket meg så høyt at han flyttet fra Trofors til byen min.

17 år gammel var jeg da bipolar 1 brøt ut, og forholdet vårt varte en stund etter det. Men så vokste vi fra hverandre, og det husker jeg også som om det var i går. Jeg reiste hjem og gjorde det slutt med en som jeg egentlig så gjerne ville beholde i livet mitt, samtidig som jeg så framtida endre retning uten han. Og at det både var totalt feil, og helt riktig. Forferdelig vondt. Tilogmed i dag er det kjipt å tenke på at vi som stod hverandre så nær, skulle gå forskjellige veier. Men jeg hadde mine klare og tydelige grenser: Nå var jeg singel, uten å være interessert i noe mer av “love” fra noen andre heller.

Jeg hadde skrevet en halv tekstbok til ham, men lot ham ikke beholde den. Den ligger også i boden. Skriftene mine ville jeg beholde i mitt liv.

Det skulle fortsette med trenden i at bipolare jeg forelsket meg i hver lyktestolpe jeg gikk forbi. Men jeg altså gikk videre forbi, hver gang.

Svein Roger og han mr A, var de to for meg, who got away. Det var de to, som i virkeligheten var fylt med valentines day, med alle hjerters ord på papir, kjærlighet av en annen verden, og en måte å vise det på, som bare de kunne.

Eventyrland. Og det var slutt på lykkelige eventyr etter de to.

Jeg lever med en teori om at forelskelse, som forskere mener varer i toppen et år, er der i vårt følelsesspekter slik at vi skal kunne ville lage barn. Formere oss i vår art. Kall det hva du vil.

Nå som jeg er mamma og elsker mine to barn av hele mitt hjerte, mener jeg at jeg kan se tilbake på min egen ungdomstid med et smil, og være takknemlig for de enorme minnene som den gang okkuperte mitt hjerte.

Det er mer som gjør meg naturlig forelsket hver dag.

Det du som leser kanskje ikke vet er at jeg opplever stadig vekk sanne drømmer, tegn og svar som tar meg med storm. Jeg har lenge lest bibelen, og digger det. I have Jesus in my open heart, dude, ofcourse, I am in real love. Og hvis ikke du har det, ser jeg på deg og meg som likeverdige. Alle må få få tro på hva de vil. En av mine nærmeste venninner tror på ingenting. Hun er like verdifull for meg.

Jeg gjør feil. Jeg banner og prøver å ikke gjøre det. Skriver mer rampete enn under grensa er. Men sånn har det vært hele veien, fra jeg startet denne bloggen, til nå. Jeg prøver å ikke bruke de ordene, men ordkunst er ordkunst. Sånn er det. Forelska inni hjertet mitt, det er jeg uansett. I den hellige treenighet. Vi snakkes når vi har lest skriftene.

Valentines? Why? Javisst, hvis jeg var 16 år og lå og glodde på Sveis Roger mens han sov, til Cecilia sin fine stemme. Men nå?

Nå er det barna og bønnene mine som tar meg med storm. Oppmerksomheten er på ungene mine, og på døren bare jeg kan åpne. Hjertedøren og interessen for historie og vitnesbyrd.

Nå er det ikke lenger en et intenst instinkt om å formere seg som driver meg. Nå er det gjort, jeg er mamma, og greier ikke lenger å ta disse jordiske forelskelsene på alvor. Bare nyte dem til de går over, uten så mye som å ha valentaina dem til vedkommende, eller ikke.

Aaaahh singellivet, powerminner, musikk og brev fra svunne tider, frihet og marsipankake.

Ha en god halloween skulle jeg til å skrive. Beklager. God alle hjerters dag, skikkelig god valentines opplegg.

….og en klem fra gamle dager, frimerker og klistremerker, konvolutter og telefoner som var fanget i veggene.