Forbipolene Bipolar mamma med et sådan vakkert sinn

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Wow! Er det ikke snedig hvordan folk som kjeder hjernen av seg gjør tanker og idéer til “fakta”?

La meg humpe 9 år tilbake. Det er nemlig noe jeg må gjenta. I repeat: 10.juni 2015 sitter jeg og har gruble meg gjennom et helt år. Hvordan skal jeg gjøre det? Dette med å sørge for at mine to sønner får vite SANNHETEN om meg, dersom jeg dør tidlig, og ikke RYKTENE?

Me. The underdog på alle plan. Check check. And check!

Paranoid var jeg ikke. Denne lille byen flommet over av rykter om meg som ikke stemte, så til de grader at jeg slet med å skaffe med jobb. Måtte virkelig stå opp for meg selv. At jeg ikke var narkoman, blant annet. Hvorfor jeg hadde skiftet navn. Blant veldig mange jantelover florerte disse ryktene.

Denne bloggen er legacy, og mer spennende enn det er det ikke. Arven for mine barn; the truth.

Grublingen jeg la bak meg 10.juni 2015, var 3 alternativer. Først begynte jeg å skrive per hånd, for å til slutt ville legge det en leid bankboks. Så var jeg inne på å kjøpe en safe. Men papir kan brenne straks det kommer ut av sin hule. Innimellom tenkte jeg på å skrive alt ned på en blogg. Det var da Sophie Elise og Anna Rasmussen var som mest eksponert, så jeg la det skremt fra meg hver gang tanken slo meg.

Jeg var, er, og kommer alltid til å være sjenert. Så sjenert at jeg mister følelsen i føttene mine dersom jeg skal snakke foran folk en sjelden gang. Som da jeg skulle lese opp diktet jeg hadde skrevet til min kompis’ begravelse, og jeg ble lam. Det rare var at føttene bar meg fram til alteret likevel. Diktet fikk jeg lest opp med en stemme som ikke var min. Og jeg snublet ikke, utrolig nok.

Jeg er mamman som får like mye panikk på Cirkus med 9åringen min, som i begravelser eller bryllup der jeg skal snakke, for på sånne cirkus skal som regel den forbanna klovnen peke på voksne som han skal ha ned midt i spotlighten sammen med seg. Og vil du ikke joine klovnen, får han alle til å klappe og trampe i takt til det ser ut som du har bipolar hvis du nekter. Noe jeg jo har. Måtte klovnen alltid holde seg langt unna meg.

Well. Hittil har jeg overlevd. Men jeg visste ikke at jeg kom til å ha minst 9 år på meg til å skrible ned my truth for my kids.

Det var altså 2015, og jeg var lykkelig alenemamma til min lille baby som vi kalte “Smiley”. Altså, han heter ikke det, men han var, og er, så smilende glad.

Så.

Tenkte jeg.

Noe jeg trodde var lurt.

I mitt hode delte jeg internett opp med de samme grensene vi mennesker har tildelt kloden.

Men de første astronautene var fascinerte over det faktum at kula de la bak seg på vei til månen, var grenseløs. Ingen land, ingen fylker, ingen kommuner. Bare ei kule. We are one.

-“Jeg. Ei uinteressant alenemor på 35 år fra lille Stjørdal. Ingen kommer til å lese det jeg skriver. Jeg slipper oppmerksomhet. Og det å skrive er det eneste jeg vil, det har preget en barndom med så mange brevvenner at jeg ikke kan telle dem, og det har lyst over ei vanskelig ungdomstid, da jeg fikk jobbe freelance i lokalavisa etter arbeidsuke på ungdomsskolen der læreren mobbet sånne freaks som meg.

Jeg kom aldri helt tilbake, da jeg mistet ytterligere mer selvtillit etter å ha blitt innlagt på psykiatrisk dypt deprimert som 17åring.”

Dette var mine tanker, og plutselig var det det jeg skulle: det sikreste var å skrive mitt ettermæle i luft! Internett. Blogg i det skjulte, ja for det måtte vel gå an.

Følgere var er nytt ord for meg, og såvidt jeg vet har jeg aldri hatt faste følgere. Hvor skulle jeg kunne se det tallet? Jeg husker vi kunne se antall lesere vi hadde i løpet av et døgn, og da jeg lærte det ble jeg vettskremt.

For der var plutselig beviset på nettopp det som ikke skulle skje, folk leste mitt lille bortgjemte hjørne på Internett. Alt var visst grenseløst. Det var intet hemmelig hjørne. Ikke engang en klode, men et univers uten streker.

Da sa jeg til meg selv: Hva hadde pappa sagt? “Vær åpen” hadde han sagt. Jeg vet det, fordi han sa det i 1997, etter sykepleiere bar meg over terskelen til psykiatrisk.

To døgn lå jeg på 1.plass på blogglisten. Men jeg var lur. Jeg visste at siden jeg definitivt ikke kom til å vise sexy rumpepuppebilder, kom jeg til å rase ned på lista raskt, og gjemme meg i det imaginære hjørnet mitt igjen. Aviser ringte. Tv2 tok kontakt. Jeg sa nei. Så husket jeg pappas ord, og gjorde det likevel. Sa ja til intervju og ja til direktesendt TV. Da døde jeg litt.

Virkelig, da hoppet jeg av denne verden, så livredd var jeg.

Slike forespørsler kunne overraske vettet av meg. For det handlet som regel om innlegg jeg skrev som jeg selv ikke kunne se allmenn interesse i. De innleggene var på en måte bare for å få skrive. Skrive, skrive og atter skrive. Jeg kunne få noe slags abstinenser av å ikke skrive, og alt skrev jeg på telefonene jeg hadde de 9 årene. For hva vet vel jeg om data? Vet bare at den ligger rett borti her, på skrivebordet.

Jeg vokste med forbipolene på skuldra mi i mange år, før jeg puttet henne i lommen og tok henne opp da det passet meg.

Akkurat i dag passet det meg, yo. For det er et tema jeg er så lei av at folk maser om. Følgere. Det er visst viktigere enn å ha dopapir i hus. Viktigere enn politikk. Viktigere enn kloden, universitet, nei; skrivefeil, det er katastrofe: universet, og hele sulamitten. Ikke for det, følgere er visst viktigere enn studier på universitet også nå til dags.

“Hvor mange liker og følger deg?” spurte vi hver dag på barneskolen 80’s. Neida, kødda. I mitt tilfelle ville svaret blitt et par av kalvene og kuene i fjøset til onkel og mormor utpå øya. Men ikke oksen. Vi likte ikke hverandre, og heldigvis var den ikke en følger av meg!

Hvor mange følgere jeg har nå? Så få som mulig håper jeg. Ingen, tror jeg faktisk. Flirefjes, hånda i panna – fjes. Hva skal jeg med følgere? Make money, honey? Vel, jeg er uføretrygdet pgr av kronisk sykdom, og kan ikke drive og tjene penger på blogging. Byttehandel i form av reklame mot Tusenfryd for å ta et eksempel, går under hobby.

Jeg måtte i såfall ha gitt dem bort, them money.

Må man ikke ha et domene, Instagram eller en facebookside for å ha faste følgere? Tik tok, se der. Der har de “følgere”.

Og hvorfor skulle noen følge etter meg by the way, jeg må le, for det skulle tatt seg ut. Neida, that was a joke, men why noen skulle følge ei bipolar mamma på 44 år, er meg et mysterium.

Listen up, chicken bitchy little wannabe asleep in the middle of the night klokka 00.01, but instead sending me a fucked up sms: Jeg skriver AKKURAT NÅR JEG VIL her inne på forbipolene. Og det er mulig jeg tar feil, men jeg tror altså ikke det er mulig å ha faste følgere her inne på blogg.no. Kun døgnbaserte lesertall, hvlket er meg revnende likegyldig, jeg får det ikke med meg.

Sis.

Bro.

Følgere er jo nettopp hva jeg definitivt ikke vil ha. Akkurat nøyaktig det jeg hele livet har rømt fra; oppmerksomhet.

For du tror det medfølger høy selvtillit av riktig medisinert bipolar type 1?

Sannhetene som jeg ville servere mine barn, handlet om innleggelser på psykiatriske avdelinger, elektrosjokk, meg på rømmen som 18åring, hvorfor, og nå de siste to årene en finalebehandling i form av et år hos psykolog, og 26 timer intensiv traumebehandling type EMDR, som fungerte fett.

Jeg trodde EMDR ville gjøre at jeg ikke lenger måtte slite med sjenanse. Men selv om det ga enormt positiv virkning, tok det ikke fra meg personligheten min.

jeg er like introvert som da jeg som 6åring angret hver gang jeg sa ja til mer solo brus på kaffebesøk hos gammeltante Olaug, for da ble det stille og alle så på meg i flere tause sekunder, med voksne rare smil. Give me a hole in my great auntie’s sofa, down to Chinaaaa!

Og jeg er like sjenert som da jeg trodde at da pappa sa jeg skulle “gå på skole” med et tvillingpar, betydde det at jeg skulle gå mange tusen skritt sammen med de to ukjente barna, ofte.

Hva skulle jeg snakke om da? Det kom til å bli grusomt flaut. Jeg kjenner forresten hun ene i dag. Og vi skulle bare sitte i samme klasserom. Ikke gå i pinlig taushet i hundre mil.

Ja. Jeg er like innadvendt og weird nerd som da jeg gjennom 80tallet og 90tallet alltid forberedte telefonsamtaler med krisesetninger som jeg kunne si hvis det ble pinlig stillhet. Beklager mamma and dad in heaven, for lange telefonregningen fra Vesterålen og Ytterøy. Sosialt var det nok verdt øvingen.

Så.

Jeg

ser det jaggu for meg:

Jeg med en flokk følgere etter meg?

Bitch, please.

Gi meg heller oksa til mormor en runde rundt på øya. Ekstra skremmende, siden den er et spøkelse nå, og du sikkert spiste den en gang på 90tallet. Beefbitch.

Howdy doo, see you never, and one more thing: hue mitt har du ingen innsikt i, for det er det jeg som eier.

Du ække.

Du er ikke.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Du e itj;

en finslipt smaragd, og….

…du kommer aldri til å bli en supermodell. Ingen Alcudia med flotte palmer og paradis-strender. Ingen fancy New York, eller spennende København. Stockholm har gamla stan, det har ikke du.

Du er nok ingen Barcelona heller..

Nei, du er bedre enn det for meg, kjære Smalltown.

Du er den gamle dama med den lille hunden. Dama med hvitt hår som smiler og sier hei når jeg smilende heier til henne mens jeg sykler med musikk på ørene.

Både hun og jeg vet at jeg ser ut som en alien med de musikkbjellene utenpå hjelmen som jeg låner av 9åringen. Både hun og jeg vet. At vi aldri. Har sett. Hverandre. Før. Men vi lager våre egne regler her i smalltown: Vil vi hilse, så hilser vi.

Jeg tenker å rekke polet for å kjøpe ei flaske hvitvin så jeg kan legge meg i boblebadet og ligge der og kave i all behagelighet på plattingen min utover kvelden. For inspirasjonen til å nyte livet er stor når sola skinner i minibyen, så jeg skal. Jeg skal oppi den boblegreia og kose meg.

Eller kanskje ikke.

For på veien mot sentrum møter jeg ei dame jeg smalltown-kjenner. Jeg bremser. Stopper. Snakker.

Og snakker, og lytter…

…prater, flirer og ler. Kjøpt seg ny leilighet. Kaffe en dag ja, javisst. Den igjen den har også flytta, hmm. Plutselig har det gått 10 minutter? 20? 30? Aner ikke…

Mens vi prater ved fortauskanten en fredag ettermiddag, vet jeg ikke hva klokka er. Du tar ikke opp telefonen for å sjekke klokka, en smalltowntalk kommer foran.

Kanskje er polet stengt nå. Og den billige hvithvinen blir bytta ut med cider. Eller bare ta en avholds kveld med grønn tropobrus? Digg det også. Sikkert er det at det diggeste er å snakke…

…med…

…en ekte

smalltowner!

Det er både diggere og viktigere.

We know some story of this Town.

Mange av oss vokste opp her rundt 70/80, noen lenger tilbake. Vi er her sammen; ikke i ei bygd og ikke i en storby. Heldigvis. Ei bygd spises opp av sladder, og i en storby ville jeg blitt ensom. Vi kjenner denne midtimellomen; vår lille bittelilleby.

Vi har både by og bygd i ett.

Vi vet godt hjem sladrehønene er, men mest viktig; vi vet hvem ryktehanene er også. Det er bare å smile og holde munn når du møter dem. Ingen kunst.

Alle mannfolka som jobber på Remabutikkene her er kjekke. Fordi de smiler og hilser, og de kjenner oss. Vi kundene, vi kjenner smilene, øynene og de hyggelige korte samtalene. De vet om oss alle. Det samme er det med de andre butikkene. Damene som jobber der også, om de er 20 eller 60; de har glød og glitter i øynene sine, og gir en service du sjeldent kan få i en storby.

Så kjære smalltown. Du er et får i ulveklær. Vi har faktisk paradis-strender. Vi bare vet best om Storvika, litjvika, minivika, Molovika, Langøra og Hellstranda, vi som er en del av deg. De som ser deg utenfra, ser ikke perlene dine.

Du har kanskje ikke den beste fasaden, men vi vet. Vi vet om alle stedene der du glimter til. Og vi liker gågata di, der vi alltid treffer kjentfolk.

Når vinteren kommer, går vi i hi, men vi vet at det er verdt det. Det er verdt at det ikke finnes mye å gjøre her i November, Desember, Januar, Mars og April. Vi sutrer og bærer oss over sluddvær og kjedsomhet. Men vi vet hva som venter oss i mai! 17 mai bråker vi så høyt vi kan av glede, dersom været er bra. Er det ikke annet enn regn, bråker vi litt mindre. Men den dagen vet vi at vi alle har gått ut av hiene våre for å hilse på gågata.

Du er en diamant, og for meg er du bedre enn Alcudia. Jeg kjenner ingen der, men her kjenner jeg halve deg. Tenk å slippe å være ensom. Tenk å ha så mange å snakke med.

Tenk å sykle til strendene våre, og svømme høsten i møte til langt uti september.

Det ble ingen boblebading på plattingen på hu mamman her i kveld. Men vi har jo morgendagen i lillebyen våres. Da kan vi bade.

Å snakke med en nabo eller en Smalltowner gir Balsam i hjertet.

Ro i sjelen er det når alle de ansiktene du ikke kjenner, hilser tilbake med et smil. For du er på det lille stedet som har vokst sammen med deg. Du husker at kjøpesenteret ikke fantes. Over Kansas bodde en kjenning på hybel. Du husker da vi feiret “Fæst i natt”. Det var magisk. Men selvfølgelig husker du ikke alt fra du var 15 år.

Jeg elsker deg, Stiordala. Som du så pent het før i tiden. Da flyene begynte å suse over ditt sentrum het du Stjørdal. Jeg bryr meg ikke om at du heter noe så rart, for meg er du den Smalltown som gir meg et løfte om å aldri bli ensom.

Hvordan skal man kunne bli det, med en trygg og kjent base som du ga meg her?

Du er mitt Alcudia.

Malt av Andrea 8 år.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

SÅ ENKELT det skulle vært med en fargerik og glad verden omgitt av hjerter. Men sånn har der mest sannsynlig aldri vært, og mennesker blir mer og mer ensomme.

Et glippe er når man overser, hersker og får andre til å føle seg usynlige.

Det er som om du tenkte det og aldri sa det høyt. For du fikk ikke svar. Alle var stille og så bort. Det er ungdomsskolevarianten.

Der er som om du aldri skrev den meldingen. At dine ord aldri var verdt å besvares. Det er slektsvarianten.

Som om du er usynlig. Kjærestevarianten.

Når du endelig finner en kjærest du kan kommunisere med, er det som å gå fra å krype på piggtråd til å slappe av på tusen lag med fløyel og silke.

Nesten bedre er det når du får deg venner med årene. Venner som ser deg og svarer deg.

Og det er alltids ei kusine i slekta som virkelig ønsker kontakt med deg, selv om mange i resten av flokken helst ser i en annen retning og later som om det sorte fåret ikke eksisterer. You, thay is. Den kusina er som gull som aldri slutter å skinne, selv om du visstnok er like lite verdt som kull forlengst ble til i heksebålet ditt.

Til alle tider har silent treatment ligget i lufta, som en stille fjert; alle kan lukte den, ingen slapp den og ingen kan se den. Det stinker verre enn en proteinfis, og det sier ganske mye om den skyldige.

Den skyldige asshole som overbeviste alle om at du fortjener det. At det er din egen feil at du skal overses som om du har dødd kanskje førti år før det er din tur å vandre ut av tiden.

Det er den mest geniale typ mobbing noensinne. Og den mest effektive. Hva gjør et menneske når det over år har blitt behandlet som luft?

Mange blir til luft. De begynner å tro på stillheten. At det er luft han eller henne skal være. Ingen. Død. Uverdig livet.

Hvorfor er vi mennesker sånn? Har noen så innmari stort behov for å føle seg bedre enn andre, at de inviterer noen, og utelukker en? Herskebehov er en skummel ting, men ingen, nei; ingen, er bedre enn noen. Her på forbipolene har jeg skrevet historier for mennesker som har blitt mobbet, men også engler som ble mobbet. De som ga opp og forvandlet seg til den lufta de andre ønsket at de skulle være.

Mission completed? Fornøyd? Hvis du er en silent treater; føles det oppbyggende å stenge andre ute med den stille tarmen din og den usynlige jerndøra di?

De ser ikke opp til deg, de frykter deg. De frykter at de skal bli behandlet likens som som du behandler meg.

For ja, jeg skal innrømme at dette har jeg opplevd flere ganger. Det er mange måter å presse et menneske ned, og i alle tilfeller har jeg gått til veiledning og behandling for å sette grenser, og forvandle traumer til styrke. Grenser kan noen ganger være å trekke seg unna, og forbli stille selv. Men det er i tilfeller hvor man opplever psykisk terror. Da er det ikke silent treatment å gå i dekning.

Jeg er sterk, men jeg som mange andre kan også gråte i dusjen i fortvilelse og spørsmålstegn over å bli behandlet som om jeg ikke finnes. Så blir jeg kvalm etterpå. Kvalm av tanken på behovene slike mennesker har for å heve seg over meg. Er jeg virkelig så mye mindre verdt enn dem, at jeg ikke fortjener å bli behandlet som at jeg finnes?

Det fine er at vi finner hverandre, vi outsiders. At vi med årene bygger ekte vennskap med selfølgelig respekt, og naturlig kommunikasjon. Ingen av oss er bedre enn andre. Hverken titler eller personlighetstrekk lurer oss.

Vi vet vår verdi her nede på grasrota. Vi vet vår identitet skapt ut fra våre egne tanker.

Ikke stille, straffene tanker som ligger der i lufta usagt. Kun for å psyke ut, bare for å skape vonde følelser.

Vi skaper heller inkluderende miljø. Er du med? Du vet hvor ensomme de kommer til å bli, de med behov for å heve seg som en deig? Et brød er alt de noensinne kommer til å bli, svidd som pokker. Husk at du blir som du omgås.

Aldri

joine

silent

treathment.

Skap trygghet.

Svar, se, inkluder og vær tilstede.

Aldri hold én utenfor når alle andre er invitert.

DEN……….

RIKERUDRUSSEN!

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Dagen dirrer av solstråler og blå himmel, og Norge har bursdag. Vi kommer aldri til å glemme 17.mai 2024 i vår smalltown Stjørdal.

Nå har det gått 11 dager, russen har fått hvilt seg forhåpentligvis, og sommeren står foran oss og banker seg på brystkassa med Tarzan på Netflix hvis det skulle bli møkkavær.

Totalt uformelt hender det seg at vi kårer både årets russ og god service i butikker på min blogg. Det er vår egen mening, og når det gjelder russen; ja så er det min sønn Even som bestemmer.

La meg først vise deg vei mot kåringen av årets russ. Jeg leverte Even i parken der han fant klassen sin, og så startet jeg ferden mot stedet der barnetoget skulle ende, for å ta ham imot. Jeg presterte å knekke flagget hans før vi lo og ristet på hodene, vant til ei litt klumsete mamma. So? Man har jo selvironi og en god porsjon lager med latter. Livet er ikke til å ta alvorlig alltid.

Det dunker i bass og rytmer i det jeg nærmer meg Kimenparken. Der står det en stor russebuss. Jeg er ganske impulsiv, livet ville vært kjedelig om ikke; så jeg gikk bort til en av russebussrussene. Jeg fortalt om den lille store guttungen min som et så tøff, og spurte om den gogutten min kunne få en omvisning i bussen om en times tid?

Jepp. Null problem.

Toget fant enden sin; min lille solstråle fant mamman sin, og så tok jeg ham ivrig med mot Kimenparken, uten å si hvorfor. Bare sa at det var en overraskelse.

Gutten min var stor i øynene da Rikerud-russen tok på ham hørselsvern, og lot han bli med inn i bussen. Med suksess-klumse-mamma på slep.

Inn i bussen spretter Sandro. Med en gang legger han merke til at jeg ikke har hørselsvern, og tar kjapt av seg sitt, og setter det på ørene mine. Han gir meg SITT hørselsvern. Det er en enorm bassebuss for å si det sånn, og etter ei sikkert slitsom russetid, velger han å være en ungdom med omtanke! Vi er imponerte over ham, veldig veldig imponerte.

Russ som tvert setter seg selv til side, for å tenke på andre. Wow. Er du med? VI er med på den! Dønn!

Velkommen var vi, veldig velkommen, og siden Even aldri har vært inne i en russebuss full av snille, kule, morsomme russ, er det også noe han aldri kommer til å glemme, sier han.

-…mamma husker du da vi…

-…mamma husker du han russen???

-…mamma? Mamma! Du vet den luksus sofaen i russebussen ja? ….. Æ SATT JO PÅ DEN! OIOI!

Det er ikke vanskelig: Rikerudrussen i Trøndelag er årets snilleste russ, spør du oss. De ga en 9åring nøyaktig hva han behøvde. Da jeg var på min sønns alder, hadde jeg ikke vært i nærheten av å måtte være så tøff og tapper som den gutten er, derfor gjorde Rikerudrussen i mitt hjerte årets gode gjerning.

Fortell meg gjerne om det var flere av landets flotte russ av noen herlige ungdommer som stakk seg ut. Kanskje var det flere av disse uselviske, snille russen som valgte å tenke på andre selv om russetida hadde tatt fra dem hvilen.

Uansett, kjære russ 24: Dere er våre stoltheter, vår 17.mai, herlig liv og røre, fantastiske ungdommer, og vi er mange som får tårer i øynene av å se dere på vår nasjonaldag. Dere eier en stor del av selveste 17.mai.

Takk til Rikerudrussen, dere er våres årets snilleste russebuss. Lykke til videre, og alltid bevar godheten i de unge hjertene deres.

Klem fra Even og Helene, forbibolene.blogg.no.

Alle har en hjertesak, sant? Ikke sant? Ikke det? Neivel.

Mine hjertesaker er et par saker som ligger rett utafor det hjertet mitt.

And even again I could: shut up.

Men hver eneste sommer er det en stemme som tyter ut av dem begge to: FREE US!

De krever ikke mye. Synger ikke “I want Prada aaah!”

Nei, de vil bare ha aircondition.

Jeg har aldri vært av den misunnelige typen. Jeg unner de trivelige naboene NESTEN alt. Bortsett fra ei eneste greie at

them men you know,

kan gjøre noe snedig.

Som i butikkene i sentrum, sprader de rundt splitter nakne over ei nedfisa truse eller en avslørende shorts, med boobsene løs.

Som om de tror det er mulig å identifisere boobsa deres.

Et par knerter med hår og svette på. Eller ikke hår.

Er de reservetanker de to der? Noen som har noen andre tanker om dette? Hva er de to vortene? Forskere klør seg i hodet, akkurat som de heller ikke har forklaring på aliens.

Mine boobs you know; er matfat. Vi vet. En gang i tiden fikk hodene på disse mannfolka med de uidentifiserbare vortene, over hjertene der, næring fra enten puppene til mamman sin, puppene til ei anna dame, pumper fra puppevorter, eller tåteflaske.

Så. Altså. Her går vi rundt og skjuler det vi vet.

Det vi ikke aner en millimeter om, som er to bittesmå mysterium, derimot: blottes med stolthet.

Hehe. Unnskyld, men hvis jeg gikk rundt med to sånne mysterium, ville jeg tatt hensyn til de bak meg i køa på Rema og skjult både vorter på rygger og dem vortene foran. For der står vi matfatene ferdig dekket og svetter mens brystene våre presses sammen i ei sprekk sånn at “matfatet skal være sexy nok.” BH’er er ikke laget for comfort, nope. De er laget for å lage ei sprekk til deg.

Mann!

Det er en tegnefilm og et oppfunnet eventyr, akkurat som heksehammeren, boka som ble skrevet av en full og bitter mann som aldri fikk pupp, med regler som kom til å drepe tusenvis av “hekser”. Women, that is.

På bål, i tau og i vann.

Mann!

De brystene våre, er ikke der for DEG og din nakne overkropp. De er der for babyer. Sultne små nye statsborgere som er mye viktigere enn seksuelle overbevisninger: Nei, de er fine ja, men nei: de er to fat med mat.

Og hvis JEG blotter MINE vel kjente og identifiserbare boobs og går ned gågata i smalltown her, da får jeg BOT. Eh, ja, hvis jeg gjør akkurat det samme som DEG MANN, bare mer forståelig og identifisert; må jeg betale bøter du aldri må for dine to små aliens.

Og nei, du er IKKE sexy med dine to små grønne aliens med svette og hår på. Vi andre klør oss i hue.

Du burde ta på deg ei skjorte.

Men du? ….bare sprad rundt som en svær stolt fulg, sulten og greier, as you can KISS MY ASS!

Svein holder ut. Holder ut dag for dag. Og holder ut igjen. Så holder han ut og atter holder ut. Han er min helt, mitt forbilde. For Han er kompisen til venninna mi, og

…ringer i vannet.

var det hun bar i spannet.

Hun tok spannet med seg. Spannet og den heavy ryggsekken. Og så reiste hun. Billetten kjøpte hun selv, selv om hun ikke hadde råd.

Hver gang jeg snakket med henne i timesvis, holdt hun det meste inne

så

ikke

vi skulle

komme borti ringene.

Så vi skulle skånes fra hennes smerte.

She was only human, you know. Ingen klovn som ikke mente det hun sa.

Vi sitter igjen og prøver å puste uten henne. Vi kan ikke forestille oss en verden uten det vakre men tunge hjertet hennes.

Nå er trærne grønne, og da hun reiste sin vei, var alt hvitt. Hvorfor er de grønne uten henne?

Ja, nå er det 16.mai 2024, og for oss er dette plutselig en helt ny verden. Svein skal ikke kjøre henne noe sted i kveld. Ikke i morgen heller. Jeg skal ikke snakke med henne og galgenhumoren jeg delte, med henne, i kveld. Svein skal møte 17.mai uten sola si, og jeg skal ikke oppdatere henne i morgen kveld.

Vi vet begge at vi begge griner. Vi snakker sammen. Men samme hvor mye vi prøver, fatter vi ingenting. Forsvant virkelig vårt mesterverk av en venn?

Vær forståelsesfull til alle oss som så dem dra med vilje nå. Vi kanskje ikke har ekte smil i morgen. Vi elsker Norge, men et Norge uten våre kjære som dro altfor tidlig, er som en jordklode uten oksygen for oss.

Hun er jo ikke her lenger. Det synker sakte og smertefullt inn. Hver dag. Hvem skal bo i huset hennes? Ville hun godkjent antrekkene våre i morgen? Hun var ærlig. Hvor mange minutter hadde vi ledd sammen, sånn ekte latter? Hvor mange minutter hadde vi grått sammen?

Svein og jeg griner fortsatt etter alle disse månedene. Vi føler oss enda nakne, sjokkert og ganske forvirret, som i; really?? Nei nei nei, ei sol dør jo ikke, værtfall ikke allered?!

Som regel tør jeg ikke tenke på at hun ikke er hjemme i huset sitt sammen med hunden sin. Hvis jeg tenker, kommer følelsene.

But I got you, buddy! Svein, jeg lar deg ikke falle ved siden av graven hennes enda. Det er lenge til, og når som helst du føler ensomheten biter deg i hjertet, er både hun og jeg der ved deg og holder deg opp.

Ok?! Forstått? Det er ikke til å holde ut, men du skal. Venninna våres hadde villet at vi skulle reise oss OPP nå, både du og jeg.

Selv om det knirker i alle ledd, bein, tanker og følelser, skal vi reise oss opp og fortelle verden om vår skatt!

Kjære Svein, hold ut nå. Smil gjennom tårene. Jeg vet de er mange, de tårene. Hun hadde villet at du skulle smile gjennom dem nå. Du og jeg skal klare dette, samme hvor galskap og usannsynlig det er uten stemmen hennes. Smilet og øynene hennes. Omsorgen hennes.

Kan vi skru tiden tilbake?

Kan vi bare holde henne fast her hos oss?

Men nei.

Hun driver og reiser lenger og lenger fra oss.

Vangelis synger det som han tenker: Some how we’re going somewhere…

Svein! Vet du hva? Hun tok dette bildet.

Du vet at hun var så stolt av alt hun greide som hun kunne føle at hun oppnådde.

Samme hvor sur jeg var hvis turen var lang, var hun like blid. Hun ville pushe oss fordi hun ønsket oss vel. Hun vil det nå også, fra der hun er nå:

dytte oss gjennom en umulig sorg.

Vi skal heve våre hoder og være stolte over at hun valgte oss som venner! Vi skal gjøre henne, pia hennes og Domino; STOLTE!

Du skal fortsette å pynte graven hennes, og så kommer vi etterhvert, minsten og jeg, en times tid med tog. Du er ikke alene. Det vet jeg at hun ville at jeg skulle ha sagt til deg: Kjære, kjære, vær sterk og lev videre, samme hvor vondt det gjør.

Ta på deg finstasen i morgen, og vær stolt av deg selv. Vi fikk et siste bilde av akkurat oss med henne og Domino. Og ingen av oss skjønte hvorfor vi skulle ta en selfie akkurat da.

Nå vet vi.

I repeat: Du er ikke alene ♡♡♡♡♡

STEEL

Annonsørinnhold

Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå" />

Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå

Warrior strong one;

what is the strenght that you’ve done?

And where has it gone?

Girl don’t talk like Peter

the eater

of the holy meal,

only to steal

his words back.

Three times out of track.

Being a man so small

with forgiveness so tall.

You are a woman now

you aint a girl anyhow.

Your name is Steel

and you are about to heal.

You can’t put a bible in you brain,

neither in your vain.

Give it time with eyes and ears

and forget your fears.

It aint cool no more

to go to the store

with Judas’ money?

Oh honey.

Why afraid to say his name?

Is Jesus the same?

Or are they over the lord above

and you some lost, weak dove?

Christian girl of shame

is like Peter to blame.

Jesus knew how to party, hey!

He had party in his way

every single dag, you know.

so why don’t you show

your bible wisdom?

Some will go, some will come.

But those who go, can not steal

the light in your eyes of the life wheel,

Steel.

You only need the light,

to find sight.

It is your life

as the light’s wife.

Peter, oh Judas, why so weak?

The ego was to seek

And a proudness lost

to what cost?

Because it was life or death

not about the sound of your breath.

30 pieces of silver , honey,

a cross and some money.

Saying: “I do not know that freak

every day and every weak”

Girl, go study, go read.

I promise, bible is magic in deed.

It reads you

you read the heal,

then your name is Steel.

Følger du saueflokken eller tenker du selv?

-“Hvorfor har dere pynta med ballonger? Hjerte og sånn?” Jeg spurte for å smalltalke med ei kassadame på kjøpesenteret i lyckliga smalltown, i dag.

-“Det er valentinesday” var svaret. Sammen med et smil.

Jeg mumlet noe om at da måtte det isåfall handle om at jeg elsker barna. Note to self: slutte å mumle! Det hørtes ut som om jeg klaget over at man måtte jo tenke på barna også! På valentines!

Etter en del av et deilig alphakurs, hvor det også var snakk om valentinesday, har jeg landet på sofaen og tenkt at jeg skulle se en serie. Så jeg tok Netflix sin nr 1 “en dag”. Og hva handler det om? Yeah: LØØØV! LOVE!

Jeg blir så dratt rett tilbake til mine første kjærligheter. For det var ikke bare en. Jeg har gått rundt og vært forelska siden jeg var 7 år og så Lars Erik på skolen. Den forelskelsen varte til jeg var 12 år og ble sammen med Rune i Vesterålen.

Vi reiste til farmor og farfar i Vesterålen hver sommer. Og hver sommer var magisk, må du tro. Deilig slekt, vafler på farmor og farfar sin plen i  deres nydelige hage med en bekk som sildret og en portal til hekk. Inderlige vennskap, klubben “Flipper”, summende flora med så mange humler, solstråler og tørrfisk du bare kan tenke deg, og spennende fisketurer der vi bare måtte innom Ørnholmen, et svaberg av ei øy, for å se om måseungene var klekket ut, studere inntørkede krabber og bare nyte, nyte, nyyyte livet, under blå himmel.

Sommeren 1992 glemte aldri min mormor, for hun var med nordover den gangen, og da vi skulle reise hjem til Trøndelag, satt jeg et sete foran henne og gråt. Hun klarte ikke å la være å le litt, stakkar. Jeg måtte reise hjem fra kjæresten min, 12 år liten, og visste at det skulle ta et år før jeg så han igjen.

Det ble med et tårevått farvel og et påfølgende “brev-forhold” til vi møttes neste sommer. I en horribel situasjon fra min side. For jeg satt fri og fornøyd på utedassen, med åpen dør, og akkurat da kom han og kompisen hans syklende opp haugen til sommerhuset.

Har du prøvd å nå fram til kroken på døra mens du sitter på et utedass-hull? Mensen hadde jeg fått også! Da ble det slutt. Ikke for det, han så meg ikke.

Men han var et år eldre nå, og annerledes. Jeg tror vi begge bare drømte oss tilbake til 1992 da vi stod med bankende hjerter og danset sakte til “Vinsjan på kaia” med DDE. Da vi smurte oss inn med gjørme sammen med Anett og de andre barna, og løp ut i ferskvannet oppe ved elvekroken.  Da vi så filmer på store kasetter som vi dytta inn i en dings under TV’n. Og da vi syklet hit og dit gjennom vakreste Sigerfjord, in that good old freedom kind of being. Just being. Happy. Vi levde forelsket i nuet, selv om vi visste at jeg snart måtte reise fra paradis, og hjem til hverdagen.

Somrene kom, og somrene gikk. Jeg skrev med farmor, farfar, June, Jeanett, Anett, Marita og mange flere, der oppe fra Nord. Vi skrev oss gjennom vintrene. Det var rart om det ikke var 3 brev i postkassen hver dag, for jeg hadde brevvenner fra flere land, og fra flere deler av Norge.

Vel. Tilbake til Valentines.

Blå blå øyne, kan sette deg helt ute av spill. Særlig når det er verdens vakreste øyne sådan, du er på vei til ungdomsklubben, og er 15 år.

Akkurat han fikk jeg aldri ut av hodet, men med sterke følelser innså jeg tidlig at avstanden var for stor. Det var sommerflirt etter sommerflirt, der oppe I Vesterålen.

En gang måtte jeg jage ham ut av sommerhuset på haugen over farmor og farfar sitt hus, der oppe I nord, hvor jeg var alene hjemme før resten av familien kom oppover. Ut av vinduet så jeg min onkel vandre rundt, og ble livredd.

Når en desperat trønder på 15 år hører en nordlending si “Ja men æ e dårlig!” så er det bare normal fyllesyke, ikke sant. Jeg fikk han fort ut av huset, og så for meg at han ruslet hjemover og haiket eller noe. Men han var faktisk syk, stakkar, fikk jeg høre i ettertid. Kunne jeg ikke bare ha gjemt han i et skap eller noe? Huff, jeg angrer på lite her i livet, men dette angrer jeg på. Mr A i et skap, if only I could turn back time.

Jeg har fortsatt brevene liggende i boden, og kanskje jeg skal lese dem en dag. Vi ble flinke til å uttrykke følelser i brevene, både venninner, kompiser og kjærester. Det formelig lyste love av konvoluttene.

Men det var enda en som stakk seg ut blant alle disse dunkende varme følelsene. Svein Roger.

Jeg husker det som om det var i går. Vi skulle ha party hwr i Stjørdal hos min ungdomsvenninne Tina, og Elisabeth var der i stua med oss. Tina kom fra Trofors, og Elisabeth hadde fått seg kjæreste derfra, en kompis av Tina. Vi ventet på dem. Wow som vi skulle party!

Plutselig kommer typen til Elisabeth gående opp trappa og inn i stua. Cool fyr. Men hva i alle dager var det han hadde slentrende med seg bak der i trappa???

Se for deg de bruneste øynene, snilleste øynene sådan. Se for deg et perfekt alveansikt med en nydelig nese og en fantastisk munn. Håret var halvlangt, bleket, og gredd bakover i en originat sveis

Sveis Roger. Hehe.

Jeg var 16 år og fortapt. Helt fortapt. Jeg sank der jeg satt, og husker ikke resten av kvelden. Bare resten av alle de andre kveldene, våre forståelsesfulle foreldre som lot oss reise fram og tilbake mellom Trofors og Stjørdal, jeg som lyttet til Cecilia V med “Det vakraste jag vet” mens jeg så på han da han sov. Han som elsket meg så høyt at han flyttet fra Trofors til byen min.

17 år gammel var jeg da bipolar 1 brøt ut, og forholdet vårt varte en stund etter det. Men så vokste vi fra hverandre, og det husker jeg også som om det var i går. Jeg reiste hjem og gjorde det slutt med en som jeg egentlig så gjerne ville beholde i livet mitt, samtidig som jeg så framtida endre retning uten han. Og at det både var totalt feil, og helt riktig. Forferdelig vondt. Tilogmed i dag er det kjipt å tenke på at vi som stod hverandre så nær, skulle gå forskjellige veier. Men jeg hadde mine klare og tydelige grenser: Nå var jeg singel, uten å være interessert i noe mer av “love” fra noen andre heller.

Jeg hadde skrevet en halv tekstbok til ham, men lot ham ikke beholde den. Den ligger også i boden. Skriftene mine ville jeg beholde i mitt liv.

Det skulle fortsette med trenden i at bipolare jeg forelsket meg i hver lyktestolpe jeg gikk forbi. Men jeg altså gikk videre forbi, hver gang.

Svein Roger og han mr A, var de to for meg, who got away. Det var de to, som i virkeligheten var fylt med valentines day, med alle hjerters ord på papir, kjærlighet av en annen verden, og en måte å vise det på, som bare de kunne.

Eventyrland. Og det var slutt på lykkelige eventyr etter de to.

Jeg lever med en teori om at forelskelse, som forskere mener varer i toppen et år, er der i vårt følelsesspekter slik at vi skal kunne ville lage barn. Formere oss i vår art. Kall det hva du vil.

Nå som jeg er mamma og elsker mine to barn av hele mitt hjerte, mener jeg at jeg kan se tilbake på min egen ungdomstid med et smil, og være takknemlig for de enorme minnene som den gang okkuperte mitt hjerte.

Det er mer som gjør meg naturlig forelsket hver dag.

Det du som leser kanskje ikke vet er at jeg opplever stadig vekk sanne drømmer, tegn og svar som tar meg med storm. Jeg har lenge lest bibelen, og digger det. I have Jesus in my open heart, dude, ofcourse, I am in real love. Og hvis ikke du har det, ser jeg på deg og meg som likeverdige. Alle må få få tro på hva de vil. En av mine nærmeste venninner tror på ingenting. Hun er like verdifull for meg.

Jeg gjør feil. Jeg banner og prøver å ikke gjøre det. Skriver mer rampete enn under grensa er. Men sånn har det vært hele veien, fra jeg startet denne bloggen, til nå. Jeg prøver å ikke bruke de ordene, men ordkunst er ordkunst. Sånn er det. Forelska inni hjertet mitt, det er jeg uansett. I den hellige treenighet. Vi snakkes når vi har lest skriftene.

Valentines? Why? Javisst, hvis jeg var 16 år og lå og glodde på Sveis Roger mens han sov, til Cecilia sin fine stemme. Men nå?

Nå er det barna og bønnene mine som tar meg med storm. Oppmerksomheten er på ungene mine, og på døren bare jeg kan åpne. Hjertedøren og interessen for historie og vitnesbyrd.

Nå er det ikke lenger en et intenst instinkt om å formere seg som driver meg. Nå er det gjort, jeg er mamma, og greier ikke lenger å ta disse jordiske forelskelsene på alvor. Bare nyte dem til de går over, uten så mye som å ha valentaina dem til vedkommende, eller ikke.

Aaaahh singellivet, powerminner, musikk og brev fra svunne tider, frihet og marsipankake.

Ha en god halloween skulle jeg til å skrive. Beklager. God alle hjerters dag, skikkelig god valentines opplegg.

….og en klem fra gamle dager, frimerker og klistremerker, konvolutter og telefoner som var fanget i veggene.

Nei?! Nei. Så. Nei sånn er det ikke . Hun er ikke død. For et sinna ord! “Død!” Selvfølgelig, lever hun, det så du jo! 

For du så det i øynene hennes. De var fulle av liv.

Neineinei!

Det er ikke sant, nei nei, det er umulig å fatte!!!.

SKJØNNER DUUUU DEEET ELLEEEER???? AT DET IKKE GÅR AN? At hun aldri mer, aldri aldri mer, skal glinse til verden med de øynene

Æ SKOILLA TATT TOGET PÅ FLEKKEN, DRATT OG REDDA DÆ. Skoilla bare, bare holdt dæ i live, mot din vilje! Du va så viktig, vennen, åh du skulle bare visst et halvt hav av all kjærlighet vi følte for deg. For deg; din galgenhumor, din omsorg, umistelige deg. De altfor lange turene i skauen, som ingen ende ville ta. Vi tråkket etter deg. Hvem tråkket vel ikke etter deg? Du ditt sterke forbilde. Og nå er du liksom død? DØD?

Hva er døden, og hvem svarer oss på hva skyene  maler for oss?

Hun svever og danser i skyene nå. Borte for alltid, og alle snakker om sorgfasene dine. Aller helst vil du VITE, ikke sant, HVOR ER HUN NÅ, og HVA er hun nå? Svar deg, og svar meg!

La meg først og fremst gi deg noe. Gi deg løftet om at du er i sjokk

Som om det hjelper, hva?

Men jeg gir deg det løftet her og nå, at livet ditt, på en eller annen måte kommer til å gå videre. Fra denne grusomme tilstanden av sjokk og vantro.

Gå videre fra å ringe henne og snakke i timesvis,

“Gå videre”?

Nei. Ikke sånn. Men du skal ikke alltid være i sjokk.

Jeg lover.

Her er

mine råd.

La oss starte med musikken. Den påvirkende musikken.

Gammel typ? CD? Finn den tristeste. Spotify? Lag den sippeste lista. Nå starter jobben.

– Har du barn? Send dem til kjente. La de gå ut og leke. For nå skal du kategorisk og STRATEGISK sørge. Sørge høyt, veldig høyt. Å forklare barnet ditt, det kommer naturlig. Først må SJOKKET DITT FÅ UTLØP.

Du tror ikke enda; ar du kommer til å gråte. Ok. Det er ikke sikkert det er det du skal I dusjen der. Det kan hende at akkurat du trenger å rope. Brøle.

Sett på musikken på badet. Kle deg naken. Gå i dusjen. Legg deg i badekaret. Hva enn, med vann.

Griin, gråt, skrik, hyl, rop, krøk deg sammen om du så føler det er riktig. Gap, gap som om gaping vil bringe henne tilbake. Hyl og rop.

Ta din tid.

til du synker sammen.

Ut av dusjen.

Tørk deg

Flex muskler i speilet og si så høyt du kan: JEG ER NÅ STERK PSYKISK OG FYSIKS, JEG ER NÅ FRISK, JEG TENKER. NÅ POSITIVE TANKER SÅ JEG BESTEMMER NÅ AT JEG ER LYKKELIG

Men jeg må skuffe deg. Jeg. Er hverken noen ekspert på dette, eller kan love deg at dette holder. Så la oss holde hender og gå videre, hva? Hold handa mi mens jeg Googler litt.

Det både du og jeg vet, er at alkohol aldri gjorde dem gladere, bedre eller mer lysten på livet, enn der og da.

Vi må låre av dette; er du ikke enig?

Så møter vi det ordet igen. Sorg.

For de sier at sorgfasene er

1. Fornektelse

Du kan ikke tro at dette skjer med deg. Du tror at alt er en fæl drøm, og at du bare trenger å våkne for å innse at alt er greit.

Vantro. Yeah. Vantro. Dette kan ikke stemme! NOH, NEI! …bare… nei!  Skal JEG IKKE SE TRYNET HANS PÅ REMA 1000 MER??? Yeah right!

Den første natta vil du ikke sove. For du vet. Du vet at når du våkner, så er virkeligheten der klar og tydelig med sin nye verden! Presentere enn slik verden for deg nå, er som å putte deg på månen.

Pust.

pes.

Noen som er ansvarlig?

Du opplever skyld eller sinne mot drg selv eller dem eller det som er “ansvarlig” for situasjonen. Hvis du ikke kommer gjennom dette stadiet, kan du bruke mange år på å bygge opp ditt vrede og hat, noe som kan være svært skadelig for helsen din. I tillegg kan det hende at dine følelsesmessige sår aldri gror.

…..sier Google. Og jeg kjenner meg igjen for hvert eneste dødsfall. Burde gjort ditt igjen ikke datt.

Ok.nei det er ikke ok.

Men nå skal du flytte dusjen til putene. Jeg vet. Du gidder egentlig ikke å denge løs på puter i sofaen. Eller senga akkurat nå.

Svarer er musikk.

Igjen.

Bruk den triste eller sinte musikken.

Musikken vim hjelpe deg til å banke opp alle putene du har. Bare sørg for å vær alene. Eller ikke? Kanskje du vil gjøre dette sammen med en du er glad i?

Gjør dusjen og putene til du letter litt.. Gjenta. Og gjenta.

Depresjon

Kanksje har du vært i begravelse nå.

Eller ikke. Begge deler er rett for deg.

Har du med deg barn i begravelsen, kan det være spørsmål å besvare i etterkant. Vær forberedt. Vær også klar over at der du kanskje trodde det beste var å la barna slippe, er det såmn at ekspertene som regel anbefale deg å la de små bli med.

Etter minnestuneden for Siv-Elin, tok jeg med meg 9åringen min på badeland. Det kommer jeg aldri til å angre på. Han elsket det, samtidig som at han opplevde begravelsen som vakker nok for Siva våres. Med så mye nydelig medfølelse for datteren til Siv.

I dette stadiet av sorg har du svært sterke følelser. Dette er når det går opp for deg hvor stort tapet ditt er. Gråt, følelser av  håpløshet og Sinne.

Når du forstår at du ikke kan gjøre noe for å gjenopprette det du har mistet eller fikse forholdet ditt, kan du oppleve sinne og frustrasjon. Du kan også bli irritert på andre mennesker som ikke engang er direkte relatert til situasjonen.

Aksept. Hva? Akseptere dette?

Joda. Javisst meldte jeg meg inn på flekken. Så farga jeg håret. Treningssenter og New kind of hair .  Yeah!

De fleste andre avtalene glemte jeg.

Jeg kan jo ikke ringe deg vennen, ååååhhh!!! Var der et uhell? Ville du ta farvel NÅ?

Dette er det siste av stadiene av sorg, som er situasjonen som du bør forsøke å nå så raskt som mulig for både din helse og ditt velvære. Å gå ansikt til ansikt med virkeligheten av tapet og å justere seg til den nye situasjonen mens du helbreder gamle følelsesmessige sår er en prosess som er lettere for noen mennesker enn andre.

Råd for å overvinne de ulike stadiene av sorg

Situasjonene som forårsaker mest smerte hos folk er vanligvis død og separasjon. Sorg er et resultat av at du opplever tapet av noen som var veldig viktig for deg. Til tross for at det nye fraværet er smertefullt, må du reise deg opp og gå videre med livet ditt både for deg selv og for andre mennesker. Hvis du ikke gjør det, vil din sorg bli patologisk og vanskelig å beseire.

Intense smerter, å ikke ha lyst til å gjøre noe, å ha selvmordstanker, eller å ha overdrevne emosjoner er symptomer som bør behandles av en profesjonell gjennom behandling. Hvis du blir konfrontert med tap av en elsket, ikke glem å vurdere følgende anbefalinger:

Gråt så mye som du trenger? Hva om der ikke finnes tårer, bare søvn?

Det er sant at siden vi var små, har vi blitt fortalt at “å gråte er for de svake.” Men når det kommer til sorg, er det å gråte en utmerket måte å redusere dyp tristhet og frustrasjon på. Til syvende og sist, vil kroppens fysiske, mentale og følelsesmessige helse takke deg.

Dette betyr ikke at du skal gråte hele tiden, men heller at tårene dine vil hjelpe til med å rense din sjel. Det er viktig at du lar deg selv føle smerte og at du ikke skammer deg over at du gråter. Kort sagt, det å gråte og sove kan være en stor hjelp for å overvinne sorg.

Gi deg selv tid

Stadier av sorg kan vare i dager, uker, måneder eller til og med år. Alt avhenger av en rekke faktorer, inkludert din personlighet, Relasjonen du hadde med den du mistet, hvordan du reagerer på problemer i liv!et ditt, og hvordan du kan overvinne situasjonen.

Bortsett fra det, ikke vær for streng med deg selv. Husk at ja, du må helbredes, men du bør ikke presse deg selv til å gjøre det for fort. Det er ikke et kappløp.

 

Vet du hva? Av alle, så ringte jeg mentale helsesøster hjelpetelefon  to ganger denne julen. Kanksje ringer jeg også igjen.

For:

Spør om hjelp

Hvis du har gått gjennom noe vondt. Ring.

Du kan til og med begynne å se en terapeut eller delta i en støttegruppe. Sannsynligvis vil du bli overrasket over hvor mange personer som har gått gjennom lignende situasjoner som deg. Ofte kan selv det å snakke om dine følelser med en som er helt fremmed for deg være mer effektivt enn med noen du har kjent lenge.

Uttrykk dine følelser, ja jeg vet. Det krever ALT!

I tillegg til å finne en person (eller noen få personer) som gjør at du føler deg elsket og beskyttet, er det viktig å snakke om hva som har skjedd med deg. Selv om det bare er å snakke med et speil eller skrive en daglig journal om dine følelser, teller hver liten bit.

Etter at du har uttrykt hvordan du føler deg, får du en følelse av frigjøring, “mindre vekt” på ryggen og en klarere idé om dine neste trinn. Ikke hold følelsene dine inne i deg – de kan vende seg mot deg.

Ta vare på deg selv

Når du sørger, er det vanlig å ikke ta hensyn til dine daglige gjøremål, selv ditt personlige utseende. Likevel må du holde deg  hydrert, få i deg nok mat, være uthvilt og holde deg ren. Ellers vil du ikke kunne helbrede deg selv følelsesmessig og åndelig.

Det er alltid viktig at du tar vare på kroppen din. Ta en dusj, kam håret, bytt klær, ta på deg litt sminke hvis du vil. Gå ut av huset og pust inn frisk luft, drikk te eller spis litt suppe i denne fasen av å sørge.

Til slutt må du gjøre hva du kan for å fortsette å leve livet ditt etter du har gått igjennom de ulike stadiene av sorg. Selv om det kan være vanskelig, selv om du føler deg ødelagt på innsiden, og selv om  ingenting ser ut til å ha mening … gå videre. Sakte, vil dine sår helbredes.

---

Innholdet i denne publikasjonen er kun til for informasjonsformål, samt erfaringsmessige råd. Og for det meste kopierr fra internett. Det kan ikke under noen omstendigheter tjene til å fasilitere eller erstatte diagnostisering, behandling eller anbefalinger fra en fagperson. Konsulter en spesialist hvis du har noen tvil hva angår helse, og søk deres godkjenning før du prøver noen prosedyrer.

Nei. Det kan ikke være sant.

Boken ble lest på 4 dager. Du har min fulle sympati og forståelse, Britney Spears. Men på et område banker jeg hardt i bordet!

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Hvilket jeg kommer tilbake til.

Her om dagen fikk jeg en påminnelse på hvor uvitende folk er om diagnosen jeg lever med. Det er som om jeg med vilje overser det faktum at “hvordan kan de vite?” For hvordan skulle jeg kunne vite hva det går ut på å leve med Aaperger, Schizofreni og Autisme?

Påminnelsen var et vennlig spørsmål om jeg kunne tenke meg å en dag leve helt uten medisiner.

Spørsmålet var i min erfaring og lærdoms verden så abstrakt og surrealistisk naivt, at jeg satte meg ned med et smil om munnen og lærte henne fakta om diagnosen min. Jeg hadde garantert spurt om det samme om jeg var henne, så med naivt mener jeg satt i sammenheng med psykoser av en annen verden for eksempel. Hva det faktisk innebærer å slutte med medisinene.

Følger du med Britney? For nå kommer jeg til dine uttalelser.

For det er alvor. Bipolar har flere sider, men jeg vet kun om 2, og det er bipolar 1 og bipolar 2.

Forestill deg 2 poler. Pol manisk og pol depressiv. Begge polene er, som du sikkert forstår, sykelige. Da har det gått for langt.

Bipolar 2 er den milde varianten, og de har rapid cyclings, altså humørsvingninger i løpet av dagene og ukene. De holder seg mellom polene. De kan leve uten medisiner, men jeg tror det definitivt ikke er å anbefale, uten at jeg er noen fagperson til å uttale meg. Det er en diagnose som medfører enorm ustabilitet. Også for pårørende.

Jeg har bipolar 1.

Bipolar 1 er en helt annen typ diagnose. Vi har ikke humørsvingninger i dagene og ukene.

Hos oss kan det gå måneder og år innen samme pol, og det verste er at vi ikke holder oss innom polene, men vandrer langt utenfor både pol glad og pol trist. Det heter psykose, og krysser med Schizofreni akkurat der.

Jeg har hatt 3 slike siden 1997, og jeg har aldri hørt stemmer eller sett hallusinasjoner. Den siste psykosen for 14 år siden, der jeg ble så usynlig selvutslettende at jeg ikke ville tråkke på gresset fordi det ville gjøre meg til en morder. Kunne ikke tråkke på insektene i gresset. Luktesansen var plagsomt sterk og vrangforestillinger virkelig hørte til på skjerma avdeling, lukket psyk.

Og da kommer jeg til den store skuffelsen i boken din, Britney!

Det eneste som kunne gjøre meg frisk igjen, var stemningsstabiliserende Lithium, og antipsykotika seroquell, medisinert slik at jeg slapp bivirkningene.

I RIKTIGE doser, relativt lave og perfekt tilpassede doser.

Slik er det med alt, ikke sant? Riktige doser koffein, riktige doser melk, riktige doser alkohol, riktige doser paracet?

Uten Lithium fungerer ikke jeg. Hjernen min mangler dette saltet, så jeg må ha tilførsel av det.

Hvilket bringer meg til det ekstra skumle, Britney Spears, ved dine påstander om Lithium i din ekstremt toppselgende bok over hele verden: Diagnose bipolar 1 står og skjelver på toppen av statistikker over de farligste diagnosene hva angår selvmord!

Jeg var nettopp der for 13 år siden, etter den store psykosen, da jeg falt og falt og falt. Falt i hue. Falt ned på gulvet der jeg satt og ba. Alt var vondt. Gjemte meg under dyna. Skammet meg. Jeg var medisinert med antipsykotika, og altså bringe ut av psykose.

Men jeg nektet å ta lithium.

Fordi jeg trodde det var farlig.

Så ga jeg det en sjanse, våren 2010, og innen en måned hadde jeg kavet meg ut av dyna, gått ut i sollyset, fått meg en jobb, og et liv.

Høy på pæra var jeg fortsatt ikke, og aldri kan jeg bli det heller. Det hører til i fortiden utenfor psykiatrisk i 2009 da jeg trodde jeg var verdensmester i fotball bare dager etter et keisersnitt. Det hører til i psykose. Akkurat slik en med bipolar 1 aldri kan bli psykopat. Fordi vi er det motsatte. I feel your pain, you are in my vain, you start, but that is my heart osv. You know. “Empat” er et ord som er in nå.

Anyway, Britney!

Saltet lithium er farlig i overdose, spesielt fordi man ikke har funnet motgift. Men det er faktisk ikke meningen at man skal ta overdose. Du skal ikke drikke flere liter 96% alkohol i ett heller. Samme hvor fy så er det for sent, og du kommer aldri i mål der livsreddende hjelp står klar.

Lithium kan tære på nyrene, derfor er mengde dose ekstra viktig å overvåke med speil, som blodprøvene heter.

Jeg er velfungerende alenemamma. Jeg eier egen bolig. Jeg leier ut en hybel. Jeg har tett nettverk med herlige venner og slektninger. Jeg tar medisinene mine nøye, og passer på å få nok søvn. Kjære Britney Spears, jeg er ikke i fare. Lithium er ikke farlig for meg. Det som er farlig er hvis jeg hadde sluttet med medisinen min og glidd inn i psykose. Da ville jeg blitt innlagt, kanskje i månedsvis, uten å kunne fungere.

Det som er FARLIG er alle de som behøver medisinen Lithionitt, som leser boka di akkurat nå, og slutter med medisinen sin. Eller ikke tør å prøve. Fordi du, som definitivt ikke er fagpersonell, skremmer dem ved å skrive at da du var innlagt på tvang, ga de deg en “svært farlig medisin ved navn lithium!” Det var et under at du overlevde, visstnok.

Alle medisiner har bivirkninger. Leter du i felleskatalogen vil du finne dem alle sammen, og fortsatt vil det være uoppdagede bivirkninger. Framtiden får ta seg av dem.

Å skremme en hel verden, hvorav mange mennesker har den høyst dødelige diagnosen bipolar 1.  Den suver ruver på toppen av selvmordsstatistikken, det er i mine øyne galskap.

Man kan alltids nevne porøse orfiril, lamictal og abilify som stabiliserende mursteiner når man bygger opp et nedrevet menneskesinn. Men skal jeg snakke ut fra erfaring, er Lithium gullbaren. Krystalldekorasjonen. Saltet som gir mange av oss og de rundt oss, et liv.

Jeg støtter deg, Britney Spears, men du har begått en tabbe av dimensjoner, i form av uttalelser i en bok “hele verden” leser. Du har revet ned gullbarer og henvist til porøse byggesteiner, som om du var en psykiater med peiling.

Og kanskje kommer det en vakker dag, at du som meg, oppdager at du, og også jeg en gang i tiden, tok feil. At både klær og filter bør på i form av et salt vi behøver.

Hva angår klær, kan de tas både på og av på en mer kunstnerisk og kontrollert måte hvis man er frisk på medisinen man behøver.

Hva angår filter, er filteret oppe i topplokket jeg snakker om.

Til alle som har lest Britney Spears sin bok, og som det berører hva angår medisinen Lithium: Husk at hun ikke er utdannet psykiater. Oppsøk eksperter på felter dersom du vurderer å enten slutte, eller la være å begynne på medisiner som kan hjelpe deg om du sliter med en sinnslidelse.