Lykkelige smiler tappert, og forvandler seg sjeldent til Sinnataggen selv om ei tann tagger seg fram nedi inni munnen. Even du er den gladeste beibin jeg noensinne har møtt, du smiler jo dagen lang..
Fuck A4, bigtime.. 👊
….jeg har ingen å krangle med. Ingen mann å rydde og vaske etter. Ingen å våkne opp sammen med som kan bedømme mårraånde, mårrasveis og mårratryne.. Jeg har ingen mann som plutselig sitter på den deiligste hjørneplassen i skinnsofaen min. Ingen som synser og mener synsinger og meninger om meg.. Og det passer meg fantastisk utmerket 🙂 Denne single alenemortilværelsen er min lykkelige stødige plattform.
Og ikke ti ville hester kunne rikker meg ned fra denne plattformen akkurat nå. Jeg går i dybden av temaet samboerskap og a4 familieliv: Forskerne mener det er beviselig at vi mennesker i utviklingen krøp i land som pattedyr i utgangspunktet. Nå mener Tom Cruise og resten av Scientologikirken at det heller hadde noe med aliens å gjøre.
Heldigvis kommer det på det samme om vi krøp i land fort som fy med hvalen i “hælene” …mer korrekt; i fiskehalene, eller om vår rase ble plassert på denne kula av en alieninne og en alien, for poenget mitt er: Her stod garantert ingen hus med 4 vegger og tak fiks ferdig med plakat og pil der der stod på fiskespråket eller alienspråket: Versegod, mennesketasser, her skal dere bo sammen, flere i samme hus. Dere skal sove, spise, rape, prompe, bli lei av hverandre og krangle, rote, rydde og gjøre altihopa sammen. Sjelden skal dere være alene, for her skal dere bo sammen. Nei selvfølgelig tenker du. Men det fulgte ingen slike plakater med hulene heller, serru.
Jeg kan se at bladene på trærne er grønne, at vannet kan drikkes vet jeg også. Jeg kan se at blomster har farger. Men ingen kan bevise for meg at det er MENINGEN at jeg som trives sånn i min egen hule, burde bo sammen med et annet voksent menneske. Hvis jeg savner litt krangling, kan jeg, den berømte ene gangen i måneden, ringe netcom og diskutere litt med dem. Neste måned kan jeg tilogmed variere litt, ringe Kanal digital og diskutere med dem… Jeg leter ikke etter lykken. Jeg er i besittelse av ren lykke, og har det toppers som det er med å bo alene.
Så digg å ikke et eneste sekund bry seg om hva menn synes og mener om meg og den jeg er. For jeg er jo happy. Jeg skal ikke imponere noen. Jeg er kommet hjem for godt, og er ikke på jakt etter noe som helst. Forelskelsen som fyller meg hver gang jeg tenker på eller ser på mine skjønne mirakler av to supergutter, kan aldri overgås av noen flyktige småforelskelser uansett. Jeg er opptatt. Opptatt med to små gutter som trenger en glad mamma 😉
Så fuck you A4, og hurra for alle runde kanter med separate soverom eller hver sine hjem. Hurra for selvstendighet og frihet, og jippi for naturlig singeltiværelse. Men først og fremst: hell yeah for aksepen av at vi alle er forskjellige, og dermed foretrekker forskjellige måter å leve på.
Javisst kan jeg skrive: a4, fuck you. Watch me. Og jeg kan kose meg her inne i den deilige single bobla mi så lenge jeg kan, og nyte livet i fulle drag. Jeg er i mål. I mitt, og bare mitt mål 😉
gullstunden
Når klokka er 06.00, Norden er i ferd med å våkne, og vi ligger her på lekemattene og ruller og ler… Før ansiktet er blitt spaklet på, mens det fortsatt et bare å gni ut søvnen av øynene. Før babygrøt og banan nytes av en liten kropp.. lille venn, den stunden er hellig 💙
mammas lille dukkehus 😧😲😃😀🙈🙉💖✌👍
Kjære Mathias, når du blir gammel nok til å lese denne bloggen: Nå skal jeg forklare hvorfor mamma plutselig en dag da du var på kanten av 5 år, mer nesten seks, stod i verandadøra og betalte mammaen til jenta på 4 år som følte seg for stor til dette dukkehuset, penger, og tok med det lille huset inn til oss. Hvorfor jeg kjøpte dette nusselige fine lille huset og plasserte det midt i stua. Kjære Even, når du en dag blir stor nok til å lese dette: Nå skal jeg forklare deg hvorfor du vokste opp med mammas dukkehus med disse to pinnsvinet inni, de søte møblene og den lille keramikk-katten som alltid sov.
….gutter, det var ikke tull, det var til meg selv jeg kjøpte dukkehuset, av mamman til jenta på fire som mente hun hadde voks fra det for lengst. Jeg fant dukkehuset på kjøpe bytte selge, Stjørdal, på facern, og bydde entusiastisk. Tror der kosta meg 175 kr. For jeg var elsker å leke med dere, men jeg eeeer så lei av ninjago, chima, pow, wow, monster, babyleketuuut tuuut, dilledillediiill rattata. Sorry.
Den dagen jeg kjøpte dette herlige lille huset, trumpa jeg gjennom min stille lille idé. Og flere enn en idé. Jeg kan sette huset mitt på gulvet, så kan dere parkere bilene deres utafor. Vi kan bygge legohus ved siden av. Vi kan kjøpe flere rare hus i alle slags fasonger OG LAGE EI GATE??? …Vi kan ta med huset utpå plena når sommeren endelig kommer i slutten av august, og LAGE MINIBASSENG VED SIDEN AV? Vi kan tilogmed lage små figurer til huset i cernitleire. Og jeg tror det var pappan deres som nevnte at vi må jo pynte det til jul med lys i vinduene… Jeg elsker å leke med dere søte små herlige vidundermennesker, men dere skjønner: en gang, i 1985 var mamma selv 5 år, og det var på den tiden jeg forelsket meg i alt i miniatyr. Og slik kjærlighet i plast, tre og keramikk, ruster aldri ser dere 😉
Og vet dere hva, mamma er et individ, jeg kan ikke være robot og late som om det er monstre jeg digger å bygge i lego, når det er alvelego jeg drømmer om å bygge. ….Ja vi hadde jo denne praten Mathias, hehe, du gleder deg jo sånn til mamma skal unne seg alvelego. Så skal vi sitte der og bygge; du chima eller ninjago, jeg alvelego 😉
Kari Anne sin hårfrisyre 2
Kari Anne sin hårfrisyre 1
Kari Anne er en av Christina’s venninner, og jeg møtte henne første gang på babyshoweren. En sånn smart, stilig, kul dame som man ikke glemmer. Da jeg møtte henne på barsel besøk hos Christina i dag, ble jeg til en titter. Jeg glodde og glodde på den fine hårfrisyre hennes, og fikk heldigvis lov til å dele den med resten av verden.
Presentasjon Christina
Christina Christina, herlige snille Christina 💖 Til venstre på bildet, verdens koseligste Christinadame. Christina er ei fresh ung venninne av meg, med humor og sjarm. Hun er en sånn som legger igjen surprisegaver uten avsender på terrassen din. Hennes faste frase når hun titter innom, er: “Æ bære tok med nåkka æ, det e bære nå småtteri”, før hun plasserer is, hjemmebakte kunstverk og gudene vet hva, på ikke bare mitt stuebord, men hvor enn hun ferdes på sine eventyr. Miss nice. Christina er mamma til Ciljan på 5 år og lille Iver på 18 dager. Alle skulle hatt en ekte Christ i livet sitt, I promise promise you that 💜 Gleder meg til å blogge mer om denne dama 💪💪💪 PS: til høyre på bildet er ei dame jeg ikke lenger kjenner så godt, nemlig meg med mørkt hår.
outfit meg her og der…
Tunika kjøpt på Shangrila i Oslo. Øredobber kjøpt på salg, skjerf fått av mamma i gave, bukse kjøpt på salg på Freequent …. og hverdagsrot du skulle fått gratis av meg 😉
Presentasjon
Innimellom kommer jeg til å presentere de fantastiske menneskene jeg er så heldig å få ha i livet. De er alle veldig spesielle for meg. Aller først presenterer jeg herved mine to nydelige barn: Mathias 5 år, og Even 7 mnd 🙋👶 ….de er mitt alt. Det er ikke den ting jeg ikke med glede gjør for dem. Jeg savner dem når de sover, og er rett og slett forelska i begge to inni mammahjertet mitt. Mathias en litt sjenert gutt som er veldig flink til å tegne, sykle, skate og lure oss voksne trill rundt. Han blir glad for en klem, men kyss på kinnet er ikke lov, da dette er klissete synes han. Hvis noen glemmer seg, er straffa hans at han sleiker oss på armen… Mathias er altså sjenert, og har en skravlesjuk mamma som prater og ler høyt og tar mye plass. En mamma som m e r k e s, og som ikke er sjenert i det hele tatt. Vi kaller det “klæbbat”, det jeg er. Søler og mister mye, “dummer meg ut”, som det heter… I could’nt care less, bur my son do: “maaaamma daaa!” …En gang vi var på IKEA Trondheim, bekka jeg kaffekoppen min inne i restauranten, så det meste ble kaffebrunt her og der. Da fikk jeg se en liten gutt som ruslet stille og rolig med hendene i lommene sine. Det var Mathias i retning bordet pappa satt… Jeg skulle til å smårope: Mathias, ikke gå da. Men jeg bet det i meg, for det jeg så var en flau flau gutt, som aldeles ikke kjente mamma sin akkurat da. …..Mathias er en storebror av sjelden klasse. Han forguder sin lille babybror, og snakker til han med den skjørtet fineste stemme 🙂 Even ble født i oktober, og gjorde oss alle lykkeligere og mer komplett enn vi noensinne trodde vi kunne bli. Even er en go gutt som sover natta lang, spiser masse og koser like mye. Han er blitt kjent som lykkeliten, siden han smiler og ler veldig mye. Veldig mye. Så mye at man undrer seg hvor han tar alle smilene fra… Even begynte å krype forrige uke, og sammen med storebror har han stor lekeplass i stua 🙂 Han har aldri smakt butikkmiddager for baby, vet ikke hvorfor, det har bare blitt hjemmelaga. Må vel prøve de fancy glassene etter hvert 😉 Disse to guttene er altså jeg så heldig å få ha båret fram. Senere skal jeg fortelle historiene omkring da de kom til verden. Det er ikke sånne fødselshistorier, men historier om to foreldre som har gjort alt for to skjønne små. Ganske tragiske fortellinger, men det gikk veldig veldig bra til slutt 🙂
fargeklatter
SMÅ FARGEKLATTER
….Han sover. Min lille sjef på 7 mnd sover. Og medhjelpere hans på 5 år er hos pappaen deres. Så da er det ingen andre enn alle dere andre som herved vet at mamma sitter her på rumpa i sofaen våres, og synder. Etter en god porsjon hjemmelaga lasagne, sitter jeg her og gumler lyse non stopp. Hvis min eldste fargeklatt hadde visst det altså, at der er mandag og mamma godterisynder…
Velkommen til min blogg. Jeg er så plagsomt glad i å skrive, at nå tenker jeg at fellesbloggen Facebook skal få slippe. Helt siden åttitallet introduserte riktig blyantgrep for lille ronja engledatter, har jeg av en eller annen rar grunn jeg ikke forstår selv, digget å skrive. Sendte brev i hytt og pine, til nordnorge, Danmark, USA, rett borti hugget her og borti over alt. Skrev for harde livet. Som fjortis og nittitallsfreak løp jeg rundt på stedets ungdomsklubber og intervjuet lokale band, mens jeg storkoste meg med å jobbe freelance for lokalavisa. Så stoppet livet mitt opp i noen år. Jeg kommer til å blogge om det. Ingenting av der jeg kommer til å blogge om, er jag flau over eller mener bør skjules, den dag i dag. Jeg lever med diagnose bipolar 1, er frisk og velfungerende, og mener selv at jeg har knekt noen koder verdt å dele. Jeg er visst selv en voksen fargeklatt, ifølge barna mine og alle som kjenner meg. Jeg er styrtrik på erfaringer, og bruker mine egne metoder for å være glad og lykkelig. Slik har det ikke alltid vært. Den jenta jeg kjenner, som har bodd inni meg hele veien, en henne jeg akter å skrive bok om. Og sær som jeg er, kjøper jeg meg en god gammaldags åttitallsskrivemaskin. Vil etter hvert blogge litt om det også, for å presse forfatteren i meg selv til et punkt der hun løser skrivesperrekoden og frigjør ord til setninger. Nå skal det visst babykoses her, lille Even gokos er i ferd med å våkne inne på rommet, og mammahjertet hopper seg dit 💜