Hey, you, vi har savna deg …lenge nok nå. På tide å hilse på. Lenge har bloggis vært bortis, og det gjør noe med toppbloggere fra et par år tilbake å ikke sende ut til deg akkurat hva vi har å sette frimerker på.

Kjeder du deg? Uten oss ja? Damned, kunne ikke skjønt deg bedre. Nå har du lenge nok holdt ut med frimerkesamlerne, sladredivaene og de misunnelige kakerlakkene som ligger på ryggen over alt i Smalltown. Kommer seg aldri noe sted, men følger nøye med opp ned.

ChrisJ og jeg har vært på en del roadtrips, og i dag har jeg tenkt å kjøre oss gjennom den ultimate roadtrip. Med all ære til henne som i timesvis har sitti og trøkka gass ved siden av hu langt forbi polene fantasifulle dama.

Så. Vi. Starter .Her.

I Norges hjerte. Før vi kjører på vil jeg påpeke noe: 10 år yngre enn meg sitter ChrisJ i førersetet. Det gjør hun også hva angår modenhet. Så før vi kjører bytter vi alder. Siden hun er en av de jeg spør om råd og sånnt, går det ikke an å påstå at denne baben er yngre i hue enn meg.

Aller først tar vi et raskt stopp og tar over en leilighet hvor vi kan arrangere bad taste party og sånnt. Bare for å ha et sted å party når vi kommer hjem. Gud vet når. Overtakelse: Bæm!

Så kjører vi til Trondheim, hvor vi for første gang skal på teater. Iha. Rett etter det fyker vi til en bondegård, hvor vi puster ut foran en låve. Teater ble for mye for oss. For mye latter.

Vi rister av oss gårdslivet og tar ferja over til Tyskland. Christina kjører som et svin der, selvfølgelig. Noe norskt driving ville vært scary på de Tyske veiene.

I Paris blir bilen til Christina poppis. Så vi leier den ut for 50000 kr dagen og hiver oss på et fly.

Innom Amsterdam rekker vi ikke å selfe oss selv inn i noe glis før vi akkurat rekker flyet til Thailand. Her får vi diaré, men det er et helt annet kapittel. Et innlegg jeg tror vi hopper over. Phi phi sier Christina. Jeg svarer: “Eeh, ti hi ja…” “Nei Helene, vi er i PHI PHI!”

AAAAH, og der ble vi i 2 mnd, og fikk etter to uker kidsa sendt etter oss trygt og sikkert. Chris J og jeg holdt 10 slanger til sammen, kosa med svære edderkopper fordi vi trodde de var bamser, sloss med en krokodille fordi den ikke gikk an å spise som storgodt, ga ei ape en ekte Norsk klem, satt på elefanter og lærte oss Thai language på ei uke. Jeg fant drømmemannen og tok ham med hjem. Med all den kampsporten han kunne var det verdt det. Men det er klart, vi måtte innom Frankrike for å ta med oss den fancy bilen til Christina.

Joine neste gang kanskje?

Good girls on the road

giving fuck a mode

In a window finger

Bad bitches knows we’ll linger

Smalltown has a lot

of that kind of judge slut.

Head high girl

in every road curl

Road, road

trip trip

Hipp hipp HURRAAAA …. Norge i RØDT, HVITT OG BLÅTT: Vi måtte jo hjem i god tid før is-dagen!

Howdy kjære blogglesere, I am back!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg ser at bloggverden har krympet, og hoppet over til den tikkende tokken og andre sosiale medier. Perfekt. Da kan jeg endelig gjemme meg her i blogghjørnet slik planen en gang var. På den tiden var vi bloggere oppe i over 83000 lesere i døgnet. Nå kan vi altså skrive i vei og gå i dekning, om man skal beskrive det slik.

Vi la forbipolene ned i pause av grunner jeg visste ville forsvinne. Fullt klar over at jeg kom tilbake. So here I am.

På bildene ser dere henne. Det var meg lenge før jeg begynte å skrive forbipolene. Det er fortsatt meg. Jeg slenger med disse bildene for å banke litt i bordet. Hun, den altfor snille jenta som alltid gjorde så godt hun kunne. Som hadde “feil venner” så ryktene tok fyr i lufta rundt henne uansett hvor i Smalltown hun ferdes. Spekulasjoner.

Konspirasjonsteorier.

Åpenhet og ærlighet drepte noen av dem.

For jeg var aldri narkoman, som dere vet, dere som har lest denne bloggen. Jeg var altfor grenseløst grei, og lot dem pisse på meg i all usynlighet, tråkke på meg i all synlighet, og håne meg i all skam.

Tida kom og tida gikk, mens ryktene tok av.

Men jeg var aldri slem. Se på denne unge mamman, kunne hun noensinne bitt deg i ræva?

Så i 2026 starter jeg med temaet BYGDAMONSTER. Alle som bor i en liten by, vet at de egentlig bor i ei bygd. Og hva skjer der? Ingenting annet enn at det paranoide bygdamonsteret hopper omkring med sine rather premature “siste nytt”. Det er som om hele byen er tapetisert med svære plakater ved navn “Se og hør”, “hit og dit”, og “her og der”

Like, fuck my mind a little more, monster, and you will turn into a tanned Troll.

Grunnen til at dette er det første temaet jeg åpner sesongen med, i stil med “The Bridgetons”, bare uten gossip, er at jeg sitter her og kjenner på en typ sårether så trist, at den inspirerer. Jeg er så lei meg, men så slolt av den jeg er, at jeg skal ut og løpe etterpå. Jeg er som en stor tåre.

For nok en gang har jeg fått en Smalltown-plakat slengt rett i hodet. I denne lille byen bor det en familie som misliker meg så sterkt, at det ligner på hat. Poenget er at denne snedige familien aldri har snakket med meg. De bare mer enn liker meg ikke, fikk jeg klar beskjed om i dag.

Aldri har man gjort dem ille, du vet. Aldri har de hørt hva som bor bak uskyldige øyne. Så dem det ikke i de øynene, forresten, at der bodde bare godhet? Men de skal synse, og de skal mene.

Det bare det at på den tiden de tror jeg var det de trodde jeg var, løp jeg rundt på stranda med ungen min. Av ren kjærlighet

Du vet hvem du er. Du kan forsvare den unge jenta med hele ditt hele ditt hjerte. Og den dama du har blitt, kan du elske med hele det samme hjertet.

Du løp da, og du løper nå. Er du utsatt for bygdamonsteret, har bygdadyret gått i hi. Det er da du skal på med joggeskoene og løpe som om du har fanden selv i ryggen. Du skal fikse hodet ditt med dopaminer og endorfiner, og selv om de sårer deg nå med alle sine latterige rykter og løgner, kommer det til å forsvinne ut av ditt hobbithus som om du tok på deg en praktisk ring.

Monster og dyr elsker å prate. For dem er visst bedre selv. Bare ikke om seg selv. Altfor snille du får hjertesår av slikt, og for hver gang banker det store tunge hjertet ditt sterkere.

Kjære rådyr, ligg ikke der i frys. Reis deg og løp for livet. La dem snakke, la dem le. La dem paranoide se, at de tok feil i sitt vett, og du hadde rett.

Jeg vil gi deg et råd. Snakk med de som kjenner deg. Få det ut. De vet hvem du er, og kan minne deg om hvor dumt det hele framstår fra wannabees med komplekser og altfor store fordommer til å bære. Dem kommer til å falle. Ramle. Kjenne at alt ut er 3 ganger tilbake innem de får snudd seg og tørka seg bak.

Innen de får feid for sin egen dør.

Mens sladretrangen klør og klør.

Klør sånn å fortelle videre det dem nettopp hørte, at de aldre rekker å tørke seg ferdig.

Se deg ikke tilbake.

Og har dem kids? Da kommer de monsterbarna aldri til å hverken klippe noen navlestreng eller slutte med bleie.

De må jo høre på sladder, det er sånn dem er opplært.

Så snakk med vennene dine, reis deg og løp. Tren. Bli svett. Dusj. Så ser du deg i speilet og forteller deg selv at du er mer enn god nok som du er. Særlig siden du oppi det hele synes synd i det lille bygdamonsteret. De krymper litt for hver gang karma is in town. Det er synd på dem. Stakkars små kryp.

Godt æ se deg igjen, reader. Bæm bæm let’s have fun again, hva? Husker du rocketog, tusenfryd og alt det andre vi fant på?

Vi gjør som vi vil og gir blaffen i haters:

Klar ferdig gå: LØP!

Varm klem til deg fra meg

Forbipolene