Howdy kjære blogglesere, I am back!

Jeg ser at bloggverden har krympet, og hoppet over til den tikkende tokken og andre sosiale medier. Perfekt. Da kan jeg endelig gjemme meg her i blogghjørnet slik planen en gang var. På den tiden var vi bloggere oppe i over 83000 lesere i døgnet. Nå kan vi altså skrive i vei og gå i dekning, om man skal beskrive det slik.

Vi la forbipolene ned i pause av grunner jeg visste ville forsvinne. Fullt klar over at jeg kom tilbake. So here I am.

På bildene ser dere henne. Det var meg lenge før jeg begynte å skrive forbipolene. Det er fortsatt meg. Jeg slenger med disse bildene for å banke litt i bordet. Hun, den altfor snille jenta som alltid gjorde så godt hun kunne. Som hadde “feil venner” så ryktene tok fyr i lufta rundt henne uansett hvor i Smalltown hun ferdes. Spekulasjoner.

Konspirasjonsteorier.

Åpenhet og ærlighet drepte noen av dem.

For jeg var aldri narkoman, som dere vet, dere som har lest denne bloggen. Jeg var altfor grenseløst grei, og lot dem pisse på meg i all usynlighet, tråkke på meg i all synlighet, og håne meg i all skam.

Tida kom og tida gikk, mens ryktene tok av.

Men jeg var aldri slem. Se på denne unge mamman, kunne hun noensinne bitt deg i ræva?

Så i 2026 starter jeg med temaet BYGDAMONSTER. Alle som bor i en liten by, vet at de egentlig bor i ei bygd. Og hva skjer der? Ingenting annet enn at det paranoide bygdamonsteret hopper omkring med sine rather premature “siste nytt”. Det er som om hele byen er tapetisert med svære plakater ved navn “Se og hør”, “hit og dit”, og “her og der”

Like, fuck my mind a little more, monster, and you will turn into a tanned Troll.

Grunnen til at dette er det første temaet jeg åpner sesongen med, i stil med “The Bridgetons”, bare uten gossip, er at jeg sitter her og kjenner på en typ sårether så trist, at den inspirerer. Jeg er så lei meg, men så slolt av den jeg er, at jeg skal ut og løpe etterpå. Jeg er som en stor tåre.

For nok en gang har jeg fått en Smalltown-plakat slengt rett i hodet. I denne lille byen bor det en familie som misliker meg så sterkt, at det ligner på hat. Poenget er at denne snedige familien aldri har snakket med meg. De bare mer enn liker meg ikke, fikk jeg klar beskjed om i dag.

Aldri har man gjort dem ille, du vet. Aldri har de hørt hva som bor bak uskyldige øyne. Så dem det ikke i de øynene, forresten, at der bodde bare godhet? Men de skal synse, og de skal mene.

Det bare det at på den tiden de tror jeg var det de trodde jeg var, løp jeg rundt på stranda med ungen min. Av ren kjærlighet

Du vet hvem du er. Du kan forsvare den unge jenta med hele ditt hele ditt hjerte. Og den dama du har blitt, kan du elske med hele det samme hjertet.

Du løp da, og du løper nå. Er du utsatt for bygdamonsteret, har bygdadyret gått i hi. Det er da du skal på med joggeskoene og løpe som om du har fanden selv i ryggen. Du skal fikse hodet ditt med dopaminer og endorfiner, og selv om de sårer deg nå med alle sine latterige rykter og løgner, kommer det til å forsvinne ut av ditt hobbithus som om du tok på deg en praktisk ring.

Monster og dyr elsker å prate. For dem er visst bedre selv. Bare ikke om seg selv. Altfor snille du får hjertesår av slikt, og for hver gang banker det store tunge hjertet ditt sterkere.

Kjære rådyr, ligg ikke der i frys. Reis deg og løp for livet. La dem snakke, la dem le. La dem paranoide se, at de tok feil i sitt vett, og du hadde rett.

Jeg vil gi deg et råd. Snakk med de som kjenner deg. Få det ut. De vet hvem du er, og kan minne deg om hvor dumt det hele framstår fra wannabees med komplekser og altfor store fordommer til å bære. Dem kommer til å falle. Ramle. Kjenne at alt ut er 3 ganger tilbake innem de får snudd seg og tørka seg bak.

Innen de får feid for sin egen dør.

Mens sladretrangen klør og klør.

Klør sånn å fortelle videre det dem nettopp hørte, at de aldre rekker å tørke seg ferdig.

Se deg ikke tilbake.

Og har dem kids? Da kommer de monsterbarna aldri til å hverken klippe noen navlestreng eller slutte med bleie.

De må jo høre på sladder, det er sånn dem er opplært.

Så snakk med vennene dine, reis deg og løp. Tren. Bli svett. Dusj. Så ser du deg i speilet og forteller deg selv at du er mer enn god nok som du er. Særlig siden du oppi det hele synes synd i det lille bygdamonsteret. De krymper litt for hver gang karma is in town. Det er synd på dem. Stakkars små kryp.

Godt æ se deg igjen, reader. Bæm bæm let’s have fun again, hva? Husker du rocketog, tusenfryd og alt det andre vi fant på?

Vi gjør som vi vil og gir blaffen i haters:

Klar ferdig gå: LØP!

Varm klem til deg fra meg

Forbipolene