Man kødder ikke med ei heks. Man kaster ikke stein i glasshus og alt det derre der.

Finværet er i ferd med å f**n meg innta Trøndelag, og vi er klare som glade nøkker og horny huldre til å party on the beach. I morgen den gyldne dag, da skal det skje, at himmelen skal åpne seg blå for sola, og vi skal rocke all night long to every song. Storvika heter det, der vi strander i mårra.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Rundt meg kastes stein i glasshus som er så fjernt unna meg at jeg ikke engang hører knuseknaset, og visstnok er jeg ei heks. Uansett hva det betyr, er det det de ofte kaller meg, uten at jeg vet om det er tarotkortene, intuisjonen eller sanndrømmene. Så er jeg visst det. Men meg er det bare å kødde med, cuz I don’t care. Og ja, man kan skrive “Cuz” som sleng for “Because”. Min brevvenninne fra USA lærte meg det tidlig på 90tallet.

Cuz I don’t care. Let me burn, I like the heat.

Cuz Trump, I don’t like your name when I read the Duck for my child. Jupp. Uansett hvordan “din verden er”: Hvorfor måtte de kalle deg akkurat Donald, sånn at når jeg som mamma kjøper et Donald-blad til ungene mine, så er det DEG vi tenker på?! Du har jo ødelagt hele Ducken. Den går ducken.

Jaja, sånn er det. Som du sikkert skjønner lysner ikke bare dagene her oppe. Jeg lysner som pååååkkeer. Både jeg og folk jeg er glad i, er så innmari glade! Vi smiler mer, vi ler mer og jeg er sakte med sikkert på vei tilbake til bloggen.

Gjennom koronakrisa lå vi på gulvet med latterkrampe, gogutta mine og jeg. Det var oss tre i 5 uker, og det var bestemt at bare vi tre skulle være sammen. Jeg glemmer aldri den tiden. For noen herlige barn jeg har. Vi tullesnakket, terget og lo oss skakk mens vi døtta innpå med hjemmebakst, diggbare middager og masse godteri i helgene. Som vi kosa oss. Jeg er stolt av den mamman jeg er. Jeg er søren meg en god mamma! Men det ble altså matorgies uten like, og jeg har aldri opplevd makan til hakkende oppstart på lowcarb etterpå. Midt på natta: DØNN! BOLLER MED SMØR OG JARLSBERGOST, TO STK! Saft med sukker i! DØNN!

Drønn. Avhengig av gluten og sukker, hvem jeg?

Neeeida, bare livsnyter som Even Kvam.

Derfor løper jeg rundt her og trener aerobic i parker med venninner, for å kompensere. For å komme inn i buksene mine hoho. Men who cares? Kvam?

Så lenge vi er frie og glade. Så lenge vi får være i totally peace and mindfullness.

Tenk deg en verden der ingen er slemme, og alt er bare digg? En slik verden lever jeg i. Med to kjekke sønner, fløyelsmyke venner og stødig slekt. Ingen når meg med stein i fjerne glasshus. Det er ikke engang mine glasshus, og værtfall ikke mine steiner. Ingen plager meg. Alle er gode og snille, varmhjertet og greie.

Det er på tide å så smått begynne å åpne dørene for dere lesere igjen. Vi har jo flyttet og brukt et år på oppussing og bare det å flytte inn. Vi er ikke heeelt ferdige enda. Som vanlig er det tagging i form av spraying som preger hjemmet vårt, og det oser av personlighet i følge folk som besøker oss. Jeg vil påpeke at det aller beste med å bo her er alle de herlige barna og alle de snille voksne vi har som naboer. Makan! Heldige oss.

Velkommen inn:

Even på 5 år elsker fargen rød, så jeg sprayet en pult som vi fikk av snille Ine. Han er jo tross alt skolestarter.

Rommet til Mathias er en hybel, og den er kjempekul, særlig når han har besøk av venner.

Mitt rom er en oase, og bedre skal det bli når walk in closetet er på plass. Jeg venter på ny kolleksjon av Ikea i august. MT byggteknikk gjorde en fantastisk jobb med å bygge om boden og soverommet til to soverom. Et til Even, et rom til meg, og det er flinke Tea Røsten som har malt rommene og kontrastveggen.

Som taggemamma har jeg selvfølgelig også sprayet brusmaskina med bengallakk. Jeg elsker den mer nå som den er lilla og blå:

Vårt nye vindu, mitt fredelige soveromsvindu, rett ut mot morgensola.

Ja jeg elsker alver og røkelse.

Himmelskatten til venninna mi tok vare på dette minihuset for meg, da vi møttes på brukten, og jeg ikke hadde plass. I hjertet hennes var det alltid plass. Så jeg har sprayet det og Even har malt det. Vi er så stolte. Her bor hun ♡

Trenger en mamma å være så innmari grå? Ordentlig? A4? Såvisst ikke, og det er hjemmet vårt bevis på: det fønker dønn å bare være seg selv faktisk.

La oss ta en tur ut på plattingen:Her ute er mindfullness noe for seg selv.

Min kjære Buddha vannfontene som jeg innimellom tar med meg ut er ubeskrivelig god å lytte til når sola skinner og en slags bekk sildrer for meg.

Nei. Man skal hverken kaste stein i glasshus, kødde med andre eller skape storm i vann. Det lønner seg å velge den positive veien å rusle og det stilleste vann å bade i.

Her på lykkealléen har vi det fredelig, fargerikt, originalt, trygt og godt, og nå kan jeg for “alvor” kalle det “lykkealléen”!

God helg i trygg avstand, fra forbipolene til deg.