Historiske tider har skylt over fedrelandet vårt. Vi har stått så stødige vi bare kunne, på shaky ground. Ordet hjemmeskole fikk ny betydning, og plutselig skulle barnehagen foregå hjemme.
Jeg, som de fleste andre, sitter igjen med mange tanker. Alvor. Det var alvor. Viktig var det også, at barna skulle lære noe av meg. Humor, det ble pokker så mye humor.
Men så ble det ikke bare sånn. For det du skal lære barnet ditt nå, er at de har noe å lære deg. Og da er det en spesiell ting barn kan som vi voksne la igjen i barndommens tåkeland.
For mens koronaukene ruslet sakte forbi vårt stengte land, gikk det opp noe viktig for meg. Mye mer viktig enn at jeg skulle hjelpe 10åringen å stave engelske ord, eller ringe lærerrinna for å oppklare den luringen av den derre brøken.
Mye mer viktig enn å skrive alfabetet med pinner sammen med 5åringen i skauen. Eller å lære ham å skrive ord.
Jeg lærte meg altså at det var dem som skulle lære meg noe meget viktig, og at jeg skulle lære dem at de skulle lære meg det.
Hanging in there?
La meg starte med det som er hovedsaken: Barna mine fikk beskjed av meg om at de kan noe som jeg gjerne ville at de skulle lære meg. De vokste, smilte og så stolte ut med en gang.
Og det jeg skulle lære meg, er barn eksperter på. Nemlig mindfullness. Det å gi slipp på tankestress, puste, høre fuglelyder fra våren der ute, nyte nabosnakk, sette seg ned og meditere. Leve her og nå. Og det er avgjørende for hele livet ditt å kunne være til stede i nåtiden. Nå er jo alt du har. Da er forbi og når er ikke her enda. Nå er her nå.
I tillegg la jeg merke til at da vi skulle jogge, uteleke og trene styrketrening inne etterpå, hadde de masse moves å lære meg. For ikke å snakke om hurrarop og stå på – lyder. Minsten fungerte som personlig trener med froskehopp og det hele.
De sier: Pust mamma. Husk hva vi har lært deg.
Det er så godt å være til stede her og nå.
Og så skjønner du sikkert, at det egentlig var jeg som piffet opp selvtilliten til gutta mine i samme slengen. Vinn vinn. De fikk gleden av å være kyndige læremestre, jeg fikk lære mindfull tilstand. Stress kan jo være skummelt
Jeg var i en åker i dag, og hørte fuglelyder. Løp om kapp med en 5åring, og fikk med meg hvordan han kjekket seg hver gang han løp forbi meg. I badekaret etterpå kunne jeg kjenne kald hud på hånda mi senke seg i varmt fargebad, slikt som barn har ro til å fundere på og legge merke til. Et bad uten å stresse med at klokka var over leggetid – sju. Nei takk jeg så ikke på den klokka engang da jeg la ham for natta en god badestund etterpå. Vi tilogmed leste bok uten at jeg kjente nyhetsstresset herje i magen min.
For jeg har lært av en 10åring å ta livet med ro. Og jeg har lært av en 5åring å puste dypt. Og de har lært av mamman sin at de alltid har noe å lære meg slik at de vokser inni seg hver gang.
Nåh. Dette ble jaggu rosenrødt. Jeg vet jo innerst inne at det er stor fare for at jeg glemmer minst tre firedeler av lungene mine når pustepeset setter inn, at hue kommer til å opponerer og at jeg kommer til å stresse ræva av meg over ingentingeling.
Men da er mine læremestre her til å minne meg på: ta det med ro a mamma, puuuust 😉
Så lær barna dine at de har noe å lære deg. Samme hva. Om det er at ei snegle er bra for huden eller hva ditt er laget av og hva datt kommer fra.
Aircondition i hodet mitt er iallefall digg hver gang jeg prøver mindfull tilstedeværelse, så takk til gutta mine.