-“Mamma, ååå æ ælske den dama der..”
Den søteste stemmen en kan tenke seg kommer fra barnevogna foran meg. Vi er på vei til stranda, og jeg hører at han har tatt pause fra juiceflaska si for å fortelle meg sin begeistring for den fine dama som har syklet over veien og …hjem? Kanskje hun skal besøke noen.
På andre siden av veien stanser jeg og spør stille: “…får æ lov til å si det til a, vennen?”
Han nikker. Ja. Jeg får det.
Jeg ler inni meg og fryder meg over hvordan treåringen min uttrykker at han liker andre mennesker. Klærne deres. Smilene. Hår. Stil. Hele pakka. Han elsker mange, han guttungen min skal jeg si deg.
Men tenk så glad den rosakledde dama med lyst hår og pent smil i 30-40årene blir hvis hun får vite det. Og jeg får lov.
Så jeg sier høyt, gjennom trafikken: “Duuu..”
Hun svarer smilende: “Ja..?”
-“Du må vær veldig vakker, for Even her si at han ælske dæ!”
At hun ble glad, kunne vi begge se. Og hun fikk seg et sommerlig slengkyss fra en stolt liten gutt som var glad for å glede henne.
Jeg hvisker: “Tenk dæ så glad du gjorde dama no, Even!”
Han hvisker: “Ja, æ gjord det mamma. Morfar bor inni mæ skjønne du.”
Jeg har fortalt ham om hvor snill morfar var. Men ingen har sagt det han i det siste har begynt å snakke om. At morfar bor inni ham. Det et noe han selv har begynt å fortelle, med et stolt smil. Før bodde morfar “der oppe”. Nå bor han visst inni Even’s hjerte.
Rørt triller jeg videre. På stranda leker vi oss sammen, bader og koser oss. Ved siden av sitter en herlig gjeng med trønderdamer. Plutselig snur hun ene seg og sier: “Æ må bare si:FOR en herlig guttunge, og for et samspill dåkk har dåkk imellom.”
Den dagen kunne bare kvaksen surre og måka mase mens jeg peste meg opp Storvikabakkene i støvskyene etter bilene. Vi lo og koste oss, og min 3 år lille kloke gutt lærte meg mye, som vanlig.
I kveld kommer han hjem til meg igjen, og jeg er så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Så jeg gjør av meg i Trondheim for å handle inn til barnehagestart, og ellers fylle opp kjøleskap og skuffer. Slik et sart mammahjerte bare må gjøre før barna kommer hjem. For mandag kommer nemlig selveste 9åringen min Mathias også, og til da skal alt være klart for 2 uker med begge mine to.
Det følger sånn en ren lykke med barn. De vet så mye mer enn oss voksne, og kan være så mye nærmere alt mellom himmel og jord enn oss. Iallefall er jeg grundig takknemlig for at huset igjen skal fylles med latterkramper, episode “tyvene” i Pippi Langstrømpe foran mammasenga, glade turer og følelsen av ansvar. At noen trenger deg.
For ni år siden trodde jeg aldri at låta “faces” med Marlin skulle bety noe helt annet for meg i framtiden enn den gjorde da. Jeg var en knust mamma, midt i en stormende psykose og et savn som rev meg i fillebiter. Min første lille baby. Jeg følte at den andre siden var rett foran meg, og jeg var under bunnen. Den gang handlet sangen om meg selv. 9 år senere er jeg en moden mamma, og sangen handler om barna mine og alt jeg ser i dem. Jeg ville gjort alt for dem, og jeg ser hvordan de begge prøver å glede verden omkring seg. Mathias som stiller opp for vennene sine i skolegården og Even som vil fortelle andre hvor mye han liker dem:
For når Lene Marlin synger den sangen nå, er det to snille gutter jeg tenker på:
“…Join me tonight. Surround me with your happy faces. Share some fun stories. Surround me with your friendly faces…
…I’ll be right there, if you ask me to. Feeling sad? I’ll stay with you. And if youre scared, I’ll hold your hand”.
