Men det er ikke for sent…

Det startet for et og et halvt år siden, da pandemien nådde Italia og lukket landet låst for uviss tid.

Ut av vinduene i Italia klappet, hoiet og sang de. For hvem? For sykepleiere og leger. Vi tørket et par tårer foran nyhetene og så på takknemlighet som rytmiske toner i Italia’s sjarmerende gater, der jeg selv trippet rundt som 10åring på ferie med familien og en familie til.

Klart de fortjente det, disse modige legene og sykepleierene. Men hadde de kunnet jobbet uten renhold på arbeidsplassen sin? Nope.

Så kom jubelen og respekten for alle butikkansatte. Heltene våre. Ja jeg skal selv innrømme at det var de jeg roste skyhøyt, som tok risken hver dag. For oss.

Men hvem hadde tatt den virkelige risikoen kl 06.00 på morgenen, lenge før de butikkansatte stod opp til pandemidagen sin?

Jo. Renholdspersonalet. De som utfører den tøffeste, fysisk og psykisk mest krevende jobben av dem alle.

Joda, så, vi bare hoppet over de som gjennom hele pandemien vasket og skuret vei slik at sykepleiere, leger og butikkansatte kunne redde liv.

For det kom aldri noen hyllest, applaus eller sang for de som gjorde det viktigste arbeidet.

Jeg tenkte aldri over det selv, før jeg her om dagen kom ruslende gjennom et kjøpesenter og skulle gi et kompliment til en dame som var så kul på håret. Tilfeldigvis var hun renholder, og i full sving med jobben sammen med en kollega ved vognene deres.

Vi ble stående i 5 minutter og snakke, og jeg kunne kjenne hvor blek og dum jeg måtte se ut.

-“Det er ingen som hyller oss, og det er så trist.” sa den eldste. -“De roser og hedrer butikkansatte og helsepersonale under pandemien. Men ikke oss.”

Plutselig husket jeg den knalltøffe sommerjobben min for 10 år siden. Hvordan jeg stod og vaiet på Kiwi en dag etter å ha jobbet siden før sola hadde så mye som vært på vei til å stå opp. Jeg var sikker på at jeg holdt på å svime av. Greide ikke tenke, og det var som om øynene så skyer.

Mørke-arbeiderene. Gjemme seg. Skammen ved å tørke støv på kontorene til dresskledde menn som aldri hilste. Gjennomsiktige meg med ei tralle. Hastverk. Sure folk. Jeg husket hvordan jeg gikk fra å juble over å ha fått meg en sommerjobb, til å ville synke ned i et kinahull hver eneste dag på jobb.

Interessen for menn sank for hver gang jeg vasket et herretoalett, for hvor grisete gikk det an å bli bak den dødens ille lukta? Jeg lærte meg raskt hvilke mannedasser som stinket verst. Dametoalettene var mer bitchy style, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg, en vaskekakkerlakk, og damene, de rosa prinsessene foran speilet, med regnbuefargede unicornbæsjer de aldri gadd å skrubbe av etter alverumpene deres hadde forlatt åstedet. De ble redde i blikket straks de så meg, og klappet seg så langt unna meg som mulig.

Selv følte jeg at jeg aldri ble helt ren. Jeg dusjet og dusjet, men følte meg som en mannedo på to føtter.

Respekten? Hvor pokker er respekten, hyllesten og sangen for renholderene som har tatt den største risken og holdt samfunnet i gang? De to damene på bildet er begge opptatte av å være anonyme. At jeg ikke skulle nevne hvilket kjøpesenter og hvilken by, og at bildet måtte være i sort hvitt.

De er vant til å gjemme seg.

Alle burde prøve å jobbe en uke som renholder. Det krever en bad ass mf tøffing, jeg lover dere.

Men jeg skal vedde på at denne hyllesten kommer aldri. Jeg kan håpe, men desverre lever vi i et vrengt samfunn der de mest avslappende jobbene ruler hiearkiet, mens de tyngste jobbene rett og slett blir sett ned på. På nederste trinn.

Så du tror “alle kan bli renholdere og taxisjåfører, fordi det behøver man ikke høyere utdanning til, derfor kan du ikke respektere det som ordentlig arbeid” ?

Well try me out, og prøv renhold ei uke. Uten å føle at du når som helst kan svime av på dag to. Uten å klage på mobbing og trakassering. Uten å nevne en eneste gang hvor sliten du blir. Uten å forlange at folk setter pris på det viktige arbeidet du utfører. Og samtidig gjøre jobben din hurtig, men hygienisk grundig. Den eneste stoltheten du vil merke at du fortsatt har etter en dag, er at du værtfall gjør jobben din raskt og presist, og jeg gjentar: Grundig!

Sorry, men jeg tviler på at du hadde taklet det.

Jeg herved hyller dere, kjære renholderene, og vit at hver gang jeg bruker et offentlig toalett, prøver jeg å vise dere respekt ved å ikke la det ligge igjen unicornavføring, regnbuepapir på gulvet eller grisete vask og speil.

Kjære renholder: Keep on rocking, you bad ass super cleaner!❤