Han ser på meg. Så ser han på henne. Igjen måler han meg fra tå til topp og ned igjen. Han hvisker noe, og jeg svarer: “Hæ? Ka sa du?”
-“Æ sa: E du blitt lesbisk?”
I denne lille byen er vi vant til at det tiskes og hviskes, så vi har tullet med det i det siste; vi ser jo ut som et lesbisk par.
Og noe galt med det er det jo ikke. Vi kjenner og aksepterer selvfølgelig både lesbiske og homofile. Bifile også. Men vi er altså heterofile, både Solfrid og jeg.
Når jeg pælmer varene på båndet foran kassa på Rema 1000, ungene våre babler høyere og høyere, og Solfrid putter varene i posene bak der, så skjønner vi også at det ser ut som one big happy family. Ja vi ser den. Eller one big crappy family more like.
Vi er som søstre, og hva er vel bedre enn å ha ei skikkelig god søster? Vi snakker om alt og vi gjør det meste sammen. Når Solfrid er i nærheten får jeg lettere gjort ting, og vi har kjent hverandre i 12 år, så vi er som to tannhjul.
Et tannhjul fra Finnmark og et fra Trøndelag mixet med Vesterålen. (That’s me)
Solfrid er den som tørker tårene mine, hun er den som filmer meg når jeg leker Whitney Houston. For ikke å snakke om å prøve å gjøre aerobic til dans. Solfrid er søstra jeg har gått gjennom mine dypeste sorger sammen med. Hun er den jeg har ledd med til jeg har mista pusten, og nei vi lukker ikke dodøra midt i en samtale bare fordi en av oss skal tisse.
Solfrid er den som er invitert hjem til mamma på 17.mai. Blod er tykkere enn vann fysisk. Men ikke psykisk. Solfrid og barna hennes, hvem er vel mer moro å feire 17.mai med?
Alle lesbiske og homofile venner er dønn velkommen. Og vi vet vi blir respektert som de hete ro files vi er.
